Ingen ser det når jeg oppdager noe i meg selv, men jeg skulle ønske noen gjorde det likevel.

1. Står ved overgangsfeltet og venter på å gå over.

2. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at ingen andre enn meg kan skrive om akkurat det jeg vil. Jeg bråstanser.

3. Gutt med sykkel kommer borti meg, jeg unnskylder med en eneste gang at sykkelen hans har gitt meg et blåmerke på baken.

4. Går litt haltende mot et eller annet der framme. Tenker fortsatt på at jeg nå sitter fint i det, siden hjernen min nå har bestemt seg for å hjelpe meg på den eneste måten den vet: ødelegge. Tråkker på hundebæsj.

5. Kjenner at jeg har høy puls og at hjertet banker fortere enn vanlig. Dette har skjedd flere ganger i løpet av det siste året. Mens jeg prøver å finne et sted hvor jeg kan fjerne hundelorten fra skoen, uten at noen stirrer på meg for å gjøre meg flau, begynner jeg mentalt å skrive et nytt kapittel på «Fant du henne, Anton?».

6. Ender opp med å skrape skoen mot et tre, og gå i en slags gressmoonwalk rundt treet etterpå. Har gitt opp håpet om å bevare min sosiale status. Tenker i samme sekund at jeg har ingen sosial status her i Bergen Sentrum.

7. Vel, siden jeg ikke har noen betydning her i Bergen, så betyr jo det også at jeg ikke betyr noe som helst. Sånn egentlig. Forbannet være alle mine tanker og jeg kan gå rundt dette treet så lenge og mye jeg bare vil jeg bryr meg ikke lenger bare stirr på meg du lettkledde playboy fffffffuuuuu. Bryr meg litt likevel.

8. Det betyr fortsatt at det er kun jeg som kan skrive de historiene jeg har i hodet, og ingen Terry Pratchett, Neil Gaiman eller Veronica Roth kan skrive dem for meg. Men de gjør en jævlig bra jobb.

9. Hvor er jeg nå?

10. Ah, nei, jeg trenger ikke hjelp til å se på krabbene i tanken, jeg trenger hjelp til å finne meg selv.

11. Står ved overgangfeltet og venter på å gå over.

12. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at jeg kan når jeg vil, og visst pokker vil jeg. Jeg går videre til Litteraturhuset.

125295782874759 Ukjent kilde.

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Fordi jeg har faktisk ikke skrevet noe på 2 år

Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.

Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.

La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:

Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.

På avstand og veldig avventende.

Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.

Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.

Hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen

Jeg reiser meg fra stolen, går fem steg mot kjøkkenet og stanser opp fordi jeg umiddelbart har glemt hvorfor jeg i det hele tatt reiste meg. Så jeg snur meg fort tilbake mot stolen min og stirrer intenst på den fordi svaret må jo ligge et sted der baken min nettopp var godt plassert.

Det er sånn det har vært for meg de gangene jeg den siste tiden har tenkt å skrive noe om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen. I en bokhandel (jeg sverger, hjertet mitt synger litt hver gang jeg tenker de ordene). Allerede den første dagen forsvant min store frykt for kassa-apparatet (nå som jeg har oppmerksomheten din, hva er rett: kassEapparat, eller kassAapparat? Svar gjerne i kommentarfeltet).

Jeg har møtt Jostein Gaarder.
Var det en brå overgang?
Vel
Hverdagen min har blitt ekstremt brå og uforutsigbar nå som jeg jobber i bokhandelen (brå og uforutsigbar for en som lever og ånder for bøker og de som har skrevet dem og blir helt satt ut når en forfatter er i nærheten mens ingen rundt meg syntes dette er verdt å lage noe stort nummer ut av kan du fatte og begripe hnng)…….
…… Så da Gaarder plutselig dukket opp tidligere enn ventet (før et arrangement), begynte en liten, men bestemt, stemme i hodet mitt å sitere DENNE bloggposten jeg skrev om mitt første møte med ham.

Jostein Gaarder

Jeg kvinnet meg opp, og da det var naturlig for meg å snakke med ham, fosset ordene mine ut så jeg husker bare bryddstykker av hva jeg sa.

«Jeg ville bare si at jeg fikk det til. Året etter at vi møttes, så debuterte jeg med et lite romanutdrag i Signaler 09, og jeg ville bare si det til deg… selv om du ikke husker meg.» sa jeg (omtrent). Og Jostein snudde seg mot sin venn og sa,
«Hun klarte det! Hun ga ikke opp! Du må ikke gi opp, FORTSETT!» sa han til meg igjen og smilte.

Sånn var det litt da.

 

Det jeg har lært er at å jobbe i en bokhandel er noe helt annet enn å være en kunde. Å jobbe der gjør at du umiddelbart har lov til å snakke med alle, inkludert forfattere du (jeg/du/han/hun er jo trofast fan og har lest alle bøkene til vedkommende) egentlig har mest lyst til å sikle på fordi du er redd du kommer til å spontanbrenne bare du er 4 meter unna dem. Men som bokhandler så har du lov, det er ok, det er fint. Det er likevel min korte, men ganske så hyggelige samtale med statsråd Heikki Holmås som fortalte meg at jeg kan snakke med de jeg vil uten å gå helt shallaballadingdong.

Holmås skulle delta på arrangement (hallo), og jeg hadde fått beskjed at hvis jeg tilfeldigvis så en statsråd gående rundt i boksalongen, så skulle jeg bare sende ham opp i andre etasje. Jeg skal sende ham opp i andre etasje slik ingen andre har sendt ham opp i andre etasje, tenkte jeg da. Det fine var at faren min var kommet innom og ble derfor vitne til følgende samtale:

Jeg får øye på Heikki Holmås som nærmer seg døren, og venter til han er inne i lokalet før jeg utbryter lystig:
«Hallo, statsråd! Der var du. Noen av de du skal møte sitter inne i Colonialen, men hvis du har lyst, så er det bare å gå opp i andre etasje hvor dere skal være etterpå.»
«Tusen takk!» sier han, smiler bredt og forsvinner ut døren. Han sa noe annet før dette, men jeg husker ikke helt, det var så mye latter i hodet mitt.
«Har du møtt ham før?» spør pappa. Jeg rister på hodet.
«Nope. Ville bare være glad og smooth, slik at han fikk en bra start på dagen,» svarer jeg.
Pappa nikker fornøyd, men jeg kommer aldri til å glemme blikket hans som oste av det jeg mistenker er en slags respekt.

Men for å si det sånn: jeg har kysset Terry Pratchett på kinnet. Jeg tør si Hallo til en statsråd. Man jobber jo i bokhandel.

Yay? Nay? YAY!

 

Spalte #1: Grevinne trenger venninne

I spalten «En guide til kaklende galskap» (forslag til bedre navn? Kommentarfeltet er din scene) er første sadist ut: Grevinne Elisabet Báthory (1560-1614). En kvinne som levde alt for lenge, gir «Elisabet» et dårlig rykte, og et menneske som Stephanie Meyer burde hatt som hovedperson i sin neste bokserie for å forbedre litteraturen sin.

Jeg har for denne anledningen alene brukt CappelenDamm sin bok med tittelen «Ondskapens ansikter – Historiens grusomste mennesker og kvinner» av Simon Sebarg Montefiore (Montefiore navnet er som tatt av en Jane Austen roman).

Bildekilde: http://www.logoi.com/pastimages/elizabeth-bathory.html

 

Såh! Se på dette som en guide for å vite om noen i din sosiale krets kanskje burde legge på røret, eller i det minste sendes til en doktor i hui og hast. For alle aspirerende Doktor Who’ere, tipper jeg dette kommer godt med (du vet, forandre historien, forvirre en hel landsby).

  1. Grevinne Elisabet var, som ekstremt mange andre bløtkokte egg, født inn i en rik familie som gjorde at hun kunne få alt hun ville, og alle måtte gjøre som hun sa. Når ektemannen var borte pga ærend (sikkert bare for å overleve), hadde Elisabet en ubehagelig tendens til   å drepe tjenerne sine (jenter var foretrukket), ved å kle dem nakne og slå dem med klubber. Her er det snakk om kraftig ubalanse med andre ord. Etter dette var det tradisjon å kaste dem i snøen ( Grevinne, du hadde kost deg i Tromsø) for å så spyle dem med iskaldt vann til de døde. Råd: ikke ta imot jobb fra en dame som allerede har et rykte på seg for å være litt for glad i jenteblod. Flytt til neste landsby.
  2. Hvis du allerede har sagt Ja til jobben, anbefaler jeg deg å reise bort dagen før ektemannen drar på reise. På den måten unngår du Elisabet som går amok med sitt voksende sadistiske humør. Råd: Når deres synkroniserte menssyklus eksploderer, ikke søk tilflukt hos bondegården ved siden av slottet. Du har med en kvinne som mister blod og trenger mer, stjel en hest og gallopper i vei.
  3. Greit, du lever fortsatt, Elisabet har ikke drept deg enda, og du har nettopp vært vitne til at hun har angrepet en av tjenestepikene med sine egne tenner. Tjenestepiken fikk kjøtt fra kinnet, skulderen og brystene revet av, og blodet gjorde Elisabet bare lykkeligere. Ærlig talt, hvis dette ikke får deg til å søke asyl hos en mindre ustabil Grevinne eller Greve, er det din tur neste gang. Råd: Kjøp rustning.
  4. Pokker heller, hennes ektemann, Ferenc Nádasdy dør i 1604 og Elisabet har hele landsbyen i Slovakia som sitt matfat. Dessverre er det nå ikke bare bondejenter hun slakter til dagens jakt, nå er det fritt vilt. Ryktene om at hun bader i blodet til sine ofre begynner å spre seg, og jeg håper du har tatt notis av dette. Råd: les råd nr 2 eller kjøp en ny rustning.
  5. Hurra! Nå vet alle hva slags sadist dere har på å gjøre med, men ingen klarer å gjøre noe med det. Fra 1602 og 1604 ble alt for mange jenter funnet lemlestet og kastet ut av slottet midt på dagen, når hvem som helst kunne se det. Elisabet var med andre ord ikke akkurat bekymret. Råd: Kjære vene, lever du enda?
  6. Heisann, i samme periode begynte den lutheranske presten, István Magyari å bekymre seg (så hyggelig) for alle beskyldningene mot grevinnen, siden hennes mordparade ble mer offentlig. Dessverre døde han (uvisst hvordan) og først da begynte endelig folk å undersøke grevinnen nærmere. Den ungarske regjeringen nølte med å gripe inn på grunn av hennes avdøde ektemannen. Først i 1610 kom ordren om at saken skulle gjøres noe med. Råd: Se på deg selv, kvinne, du har muligheten til å bli en heltinne om du stanser grevinnen! At du ikke har gjort noe tidligere (som f.eks å rømme) er FAIL.
  7. Ting skjedde fort etter dette, slottet til Elisabet ble undersøkt og hei, der har vi jaggu flere døde og halvdøde jenter liggende omkring. Blod til folket, hent Edward og gjengen, her er det fest. Råd: Ta deg en bolle, du kommer nå til å bli siktet som medskylding (din tøs) og blir hengt sammen med tre andre tjenere. Kjerring.
  8. Suksess, Elisabet blir satt i husarrest og innestengt i et av rommene i slottet. Hun hadde ingen mulighet til å komme seg ut siden vinduene og dører ble nøye lukket. Hvem skal hun få bite puppene av nå da? Hun hulket sikkert litt over det. Elisabet ble 54 år gammel (tsk tsk), og ryktene sier at noen av hennes nærmeste tok henne av dage. Råd: RÅD?! Vil du ha råd nå? What took you so long?

Konklusjon: Hvis en rik og mektig kvinne søker etter underdanig tjener som setter pris på litt sadisme og mulig død på toppen, ta heller jobben som kjører likene til sykehus hvor menneskets anatomi blir studert. Lykke til!

Hvis dette i det hele tatt var underholdene og du vil jeg skal fortsette, skriv en kommentar. Hvis ikke får jeg bare finne noe annet å skrive om, og vi vet alle hvor kjedelig det er å finne noe nytt å skrive om når man har en hel bok med gale mennesker å underholde seg med.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress