Elisabeth;

bare en liten ting til: kunne du ha skrevet en liten mini-poetikk, som kan
stå som introduksjontekst? jeg tenker meg bare noen få linjer, en halv
side, så langt eller kort man føler det sjøl, om hvorfor man skriver, hva
som gjør at man velger språket?

jeg må ha teksten senest torsdag, fredag går alt inn til produksjon, så
får dere korrekturer sendt hjem til dere (fra en veldig flink herremann
som heter sverre) og så må dere returnere de direkte til forlaget.
deretter går boken i trykken, og såvidt jeg vet skal den ut i begynnelsen
av juni; i den forbindelse vil cappelendamm arrangere et "seminar" med meg
selv og kanskje Ib og Dan Alexander (som er redaktør på cappelendamm).
dette skjer i Oslo og forlaget betaler reise og opphold. etter seminaret
er det middag på et eller annet sted og så er det lanseringsfest et annet
sted (dere får vite alle detaljer senere) der de som vi kan lese opp og så
drikker man øl og prater og koser seg så lenge man vil/holder ut.

det blir bra

p

Jeg kan nesten ikke tro at dette skjer. KORREKTURLESING! Hvordan skal dette gå? Dere forfattere, har dere råd til en som skal oppleve dette første gang?

Oppdatering: Etter alt å dømme er det et åpent arrangement, så jeg tror det bare er å kommekomme når tiden nærmer seg. Jeg publiserer info så for jeg kan.

Se på konsentrasjonen i den kroppen. Hvordan nerven nesten sprekker midt i hoppet og alt er klart til å eksplodere. Det er helt klart nummer to.

Utdrag fra mailen:

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.

Jeg sto «alvorlig» lent over datamaskinen og trykket «viktig» på tastene da jeg hørte en velkjent skarring med runde bøyinger. Når jeg kikket opp så jeg bakhodet hans, og alt inni meg skrek «DET ER HERMAN FRIELE!! KAFFEMANNEN!!!!». Så jeg gjorde det jeg måtte gjøre; trofast kaffebønne som jeg er stålsatte jeg meg og ropte ut:

«FRIELE!» Ågud,  jeg kommer til å dø, tenkte jeg. Han snudde seg mot meg, jeg smilte bredt og lystig.

«Eg e veldig glad i kaffen din!» Sa munnen min.

Herman smilte, saluterte (fakta) og smilte enda bredere mens han sa «Tusen takk skal du ha!». Jeg svingte kroppen min fra side til side mens jeg hadde store problemer med å la være å smile. Han snudde seg for å gå videre, og jeg visste at dette var en milepæl i Kaffebønnens historie.

Jeg vil bli proff bokshopper. Det finnes folk som kjøper klær for deg, jeg vil kjøpe bøker for deg. Hadde ikke det vært fint? Det syns jeg. Har fått i oppdrag å bli med på bokshopping i mars, og jeg gleder meg. Hun vet hva hun vil ha, men av alle venninne hennes er jeg den eneste som virkelig forguder å handle bøker. Jeg har visstnok en entusiasme som er så herlig. Allerede har jeg begynt å lage liste, det er jo ikke jeg som skal kjøpe bøkene, så da er det raka vegen. Bokshopper. Hvis jeg ikke blir forfatter har jeg yrke nummer to, i hvert fall.

(utdrag fra indre dialog nedskrevet i Wreck This Journal’en)

8.00: Sto opp.
8.15: Drakk svart svart svart kaffe. Hjernen våknet, hoppet litt opp og ned i noen sekunder. Fikk krampe i leggen.
8.30: Spiste frokost.
9.00: Tar buss til skole. På veien sklir en dame på bakken og jeg hjelper henne opp. Fulgte henne halvveis, sendte henne til legevakten, mulig brukket ribben. Kalte meg en Engel.
9.45. På skolen. Sender meldinger med kjæresten ettersom jeg nå er på hans «Fri familie» konto. Nå skal vi plage hverandre oftere og helt gratis.
10.00: Lærer er ikke kommet. Jeg merker jeg lengter etter å lære meg litt om naturfag. Ser etter nonnekostymet mitt, men det går opp for meg at jeg faktisk mener det.
10.05: Får essemess fra lærer om at han var på vei men barnehagen ringte, og datteren er syk.
10.18: Vandrer til Biblioteket.
10.35: Straks jeg er inne på biblioteket går det opp for meg hvor mye jeg har lyst til å jobbe der. Sug i magen, det lukter også blyanter her. Får vann i munnen.
11.00: Har funnet en ny serie som jeg bestemmer meg for der og da å lese ALLE av. (Brian Jacques – Redwall serien)
12.00: Drar til sentrum. Skaffer meg gratis chai latte. Hjernen våkner. Blir svimmel.
13.00: Stirrer på moleskine notatbøker. Tenker over finanskrisen og setter notatbøkene tilbake. Ingen ser at jeg sikler.
14.00: Hjemme, av en eller annen grunn. Finner et album på spotify med Hvallyder. Plutselig begynner jeg å skrive.
20.00: Skriver enda.

I hele dag har jeg formulert setninger i hodet, stokket om på komma, semikolon og store bokstaver. Når det var stille rundt meg og jeg var den eneste som kunne gjøre det en mann burde (løfte ting) – arrangerte jeg korstog mot adjektiver, kasus og bløte konsonanter. Jeg har drukket mellom 8 og 9 kopper gløgg, fordi vi skulle starte julestemning på jobb, og vært i kraftig verbalt basketak med 5 gutter på tretten år.

De satte seg på gulvet og begynte å leke med en stol, stengte veien for andre som skulle forbi, og de klarte til  og med å søle gløgg på teppet. De snakket høyt om ting man kunne stjele uten at det ble sett, noe som gjorde at jeg tasset bort til dem og sukket oppgitt. Det var lite poeng for meg å si noe (delvis fordi jeg opplevde gløggsjokk), for det var fem røde ansikter rundt meg som plutselig ble klar over at folka som gikk pesende rundt oss faktisk var sur på DEM.

Jeg bare smilte, for jeg tenkte bare på hvordan de så ut og hva de hadde på seg. Jan Thomas hadde fått hetta av stolthet. Tretten år og brunkrem til øyevippene. En av de hadde maskara på seg og var fylt til randen av testosteron, noe som gjorde at jeg en gang for alle forkastet ethvert håp om å se en eneste Fabio i min levetid.

Så jeg fortsatte med min indre dialog. Rettet på skrivefeil, slettet personer, hendelser og andres liv. Etter den siste koppen med gløggen ble jeg beordret av en kollega til å legge hode mellom bena og puste normalt. Til mitt forsvar vil jeg si at romanen jeg skriver på nå, er helt fantastisk inni hodet mitt – med og uten gløgg.

"eg ska vaske bilen din eg"

Ingenting er som en lettere irritert Kaffebønne etter alt for mye Rihanna på radio og tv. Etter litt for mye sniktitting på Tordenblogg-resultat og Topp 100 liste, er det bare murring og knurring igjen. Jeg skylder på Rihanna. Alt er Rihanna sin feil. Hvorfor? Jodetskaljegfortelledeg. Rihanna er der hele tiden. Misforstå meg feil om du vil, men kommer ikke dama ut med minst 2 nye musikkvideoer i måneden?

Alle er så like, det er som å høre på glampop med radioaktiviteten skrudd på topp. Hver pokkers sang er dekket med «eh eh åååååhhååååå, aaaaahhh» og det har i flere måneder nå vært umulig for meg å få «ella ella ella eeeeh eeeh eeeh» ut fra gane og ørekanaler. Musikkvideoene kommer som en løvetann gjør, og hun mister mer hår for hver gang. Så kommer Chris «Jeg kan synge enda mer playback enn deg« Brown, som selvfølgelig er Rihannas kjæreste nå (hvordan klarer jeg å få med meg alt dette egentlig?!?!!?!) og de synger hjernemassen ut av meg.

Hvorfor hører jeg på dette? Fordi det er sånn musikk kroppen min automatisk følger rytmen til og finner av en eller annen grunn en slags syk balanse i all radioaktiviteten.(Og når man er på jobb hvor man står på bena i 4 til 8 timer, er alt automatisk «bra». Legg merke til bruken av ordet Bra) Den er gjenkjennbar, og notene setter seg i hodet. Jeg vil ikke de skal sette seg i hodet, jeg vil knuse dem og skrike «Dette er ikke musikk! The Beatles er musikk! Marc Bolan er musikk! Cat Stevens! Du, Rihanna, du er bare syre! Dødelig!». Alt dette foregår inni hodet mitt, der skrikes det og gnåles. Men på «utsiden» svaier jeg på kroppen, mimer ordene og fingrene mine leker dirrigenter. Jeg er en sann skam. Og ALT, ALT er Rihanna sin feil.

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på «Superstreng» og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en «stem på meg film», rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

• Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
• Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
• Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
• … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
• Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte «Mamma Mia» dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!

På Rimi ble jeg møtt av dette:

Jeg ble litt satt ut, for når man tenker over det så er jeg alt for liten til å forstå konsekvensene av en finanskrise. Men YES, Rimi har billig vaskemiddel, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du sitter der nå og bare leser. Kom igjen, løp ut med meg og så vasker vi hele rommet med billig finanskrisevaskemiddel. I’m so on.

Jeg kjøpte meg rømmegrøt, glemte vaskemiddel (d’uh) og tasset av sted til skolen fordi jeg skulle være på Lab i sirkus 6 timer og bedrive Naturfag. Kan du se det for deg? Jeg var skråsikker på at store deler av tiden kom jeg til å nikke og smile helt til jeg gjorde en feil og forårsaket en eksplosjon. Nå skal sant sies at det eneste som eksploderte var en lyspære i mikroen, men det var bare fordi læreren min syntes det var så gøy å se på.

Jeg satt ved siden av to damer, og jeg vet fortsatt ikke hva de heter. De vet heller ikke hva jeg heter, men for det meste kalte de meg bare «Du» og jeg reagerte som bare pokker. Det rare var at jeg fikk servert det nærmeste jeg kan komme en livshistorie når an når du har på deg vernebriller og holder syre som kan fly veggimellom ved minste knip.

«Samboeren min og jeg gjorde det slutt etter åtte år, og nå er det første gang jeg har sovet uten ham. To døgn. Jeg har ikke fått sove så mye i natt.» sa hun. Jeg kom med det pålagte gispet av sjokk, og sperret opp øynene. Men faktum var at jeg faktisk syntes det var fælt. Mens vi fortsatte med å eksperimentere NaOH og noe annet som jeg ikke husker hva er, sa hun at nå kanaliserte alt det gode mot Naturfagen. Jeg mistet litt syre. Ingen døde. Her er uansett resultatet av Forsøk nr 1 som jeg ikke husker, mye fordi jeg var så fengslet av fargene. Alle jenter og homofile vil skjønne hva jeg mener:

Neste på menyen var følgende:Læreren vår sa at han aldri hadde sett bedre farger laget på skolen før. Jeg tror jeg praktisk talt glødet.

Neste: Fargesatan! Jeg nevner i fleng hva det er i glassene fra venstre; melk med Fehlingsveske A og B (dette er i alle), Most Eple, Most Banan, Sprite, Fanta, Eggeplomme. Eggeblommen var verst. Den stinket verre enn en ekte mannefis, og klumpet seg like mye som en forkjølet Hitler.

Til slutt kjedet jeg meg så mye at jeg tok det pålagte «se jeg har på meg vernebriller OPPÅ min egne herregåsj jeg det er så morsom poooose!» leken, noe som skapte liv og røre blandt mine andre kvinnelige labrotter. Check it out: Labmonster

Og nå har jeg julefeire!

Fram til Fredag! For da jobber jeg!

Utropstegn er veldig 2003, forresten, så i dette tilfellet brukes det som pur faenskap og sarkasme.

!