Jeg har fått smaken på ex-phil. For 4 uker siden ante jeg ikke hva faget betydde – bare at et måtte være noe med filosofi. Så jeg visste det nok likevel. Det jeg ikke hadde forventet meg var at jeg skulle forstå hva foreleseren snakket om, eller at jeg skulle like å lese i pensumboken. For det har gått opp for meg at moralfilosofi og etikk er overalt. Akkurat som kjærligheten. Jeg går som vanlig automatisk utifra at de leserene jeg har enten er i min aldersgruppe eller noe eldre, så ex-phil burde ikke trenge noen intro her.

I den siste uken har nemlig jeg og mine medstudenter vært ganske arg på hvordan filosofihistorien en gang i tiden har vært, og som fortsatt preger oss (deg og meg). For moral og etikk, logikk og ulogiske tanker/resonnementer/meninger kan alltid kveruleres på. Det jeg mener er rett, er ikke sikkert det du mener er rett, og det du mener er logisk å gjøre, er ikke sikkert det jeg mener er logisk å gjøre. Sånn. Noe i filosofien mener at jeg kan respektere dette. At jeg respekterer din tro, ditt samfunn og dine skikker. Hvis jeg ikke respekterer det er det bare en ond sirkel eller noe lignende. Men så kommer disse pokkers sofistene inn på banen og trår til med «Alt er relativt». En frase mine medstudenter har forarget seg over fordi man kan bruke frasen på nesten alt som blir sagt, motsagt og gjort.

Følgende skal visstnok være Sofistisk:

Du mener at det er galt av meg å drepe denne fuglen? Vel, alt er relativt. For *meg* er dette rett, dette er en ond fugl! Den har spist alle frøene i hagen min så jeg ikke kan få blomster! Siden den er ond, fortjener den ikke å leve, og dette mener jeg er rett. Mine følelser sier at dette er det som var rett handling.

Det er lenge siden jeg har vært på frådens rand av irritasjon/frustrasjon, og etter hvert som jeg leser mer om hvordan dette ble utført og at Sokrates var den eneste som sa imot Sofistene – går det opp for meg at jeg liker filosofi (Hører du, Binka? Weee!). Jeg liker det fordi det er noe herlig uforståelig, irriterende over det hele som gjør at jeg føler jeg kan forandre verden. Denne følelsen varer i en halvtime etter at forelesningen er over, og så får jeg øye på et skilt i kantinen hvor havregrøt koster 12 kroner.

Jeg prøvde i hvert fall.

Hei hå! På bursdagen sin er det ganske fint å oppdage at hele Tromsø er glad i meg:

Det er en stund siden jeg skrev på en av de mange historiene jeg har liggende i «Gaffalinjen» (med soundtrack!*) mappen på macen. Men i går og i dag var det plutselig rett tidspunkt å begynne. Forrige gang jeg skrev på den nye historien, endte det opp med at jeg og Romanfiguren ble uvenner. Fordi jeg ikke orket å yppe til vold (jeg snakker om overskrifter; «Jente fikk skrivepress, trodde romanfigur var inni hodet sitt»), tenkte jeg at jeg likegreit kunne fullføre en eksamener eller to.

I går fikk jeg skrevet 6 nye sider. Godt på vei inn i side tre merket jeg den gode skriveboblen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en bok i magen. Er det ikke det forfattere sier? Gravid med bok? Ja, det er jeg. Men så skjedde det igjen, hovedpersonen min begynte å gå litt i vrangen og vi endte opp med en diskusjon.

Romanfigur (RF): – Hey! Du skrivende menneske. Se her. Hvor er jeg nå? Jeg er fortsatt på dette taket. Kan du bestemme deg snart?

Meg: – Jeg holder jo på! Du må ikke avbryte hele tiden! Kan du ikke bare følge manuset og…

RF: – Jeg vet jo allerede hvordan dette ender, men jeg er bekymret over hvordan du gjør alt sammen! Du går så mange omveier!

Meg: – Hvordan kan du vite hva som skjer når det ikke er skrevet enda? Det er jeg som er favorittgeniet her, ikke du.

RF: – Dessuten funker ikke svak filmdialog på meg, og det vet du.

Meg:  – Hva er galt med deg?! Kan du ikke bare være en snill Romanfigur og gå tilbake til rollen din?

RF: – Jeg vil hjelpe deg. Prøv å gi meg noen fregner, slik at dialogen til min medfigur går lettere. Som sagt vet jeg jo allerede hva som skjer, men jeg må hjelpe deg med å finne det ut også.

Meg: – Du irriterer meg.

RF: -  Bra! Skriv det ut av systemet. Hvis jeg irriterer deg så kan det hjelpe på handlingen.

Meg: – Jeg liker ikke at du skal bestemme hva jeg skal skrive. Det er helt feil.

RF: – Slik er litteraturen, baby. Dere forfattere tror dere har all makten, men egentlig så er det vi romanfigurene som surrer dere rundt lillefingeren vår.

Meg: – …

RF: – For eksempel, det hjelper å snakke med meg. Snakker du med meg så får du ideer, og du skriver de. Det er jo derfor at jeg *kan* snakke med deg, fordi du har hatt ideen om det.

Meg: – Skulle ønske du var stum.

RF: – Men du vet allerede hva jeg tenker. Telepati for the win!

Meg: – Jeg visste ikke at romanfigurer kommer med bruksanvisninger.

RF: – Er det ikke flott å få mer for pengene?

Meg: – Penger?!?!?!

RF: Åh! Se! Nå må du gi meg fregner fortere enn svint, ellers så ødelegger du alt!

Meg: – Vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg tar en kaffe først.

RF: – Jeg kan godt gi deg skrivesperre jeg.

Og sånn fortsatte det. Men hun fikk fregner da. Jeg føler jeg er helt alene i verden om å snakke med de jeg skriver om, og syntes det er en skummel tanke. Eller kalles det å snakke med Kreativiteten? (*<- Trykk Play)

*Første sang er: The Boy – Roddy Bottum, fra soundtracket til «I’m Reed Fish».

Sang nr to er : Anyway you want it -Journey

«Vil du og ha kaffe?»

«Nei takk.»

Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.

«Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?»

Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga

A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten

B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?

C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.

Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle «bloggernoia» igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

1. I dag er det Brann kamp i Bergen.
2. Det er natt til 17 mai (les: russefylla russefylla yeahyeahyeah).
3. Det er Eurovison.

Vinner Alexander OG Brann i kveld – kommer Bergen til å ha tidenes hangover i morgen. Jeg ser heller Star Trek i dag, og spiser jordbær i morgen. Selv fjellene roper høyt hurra.

Update: 00:00

Told ya.

Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.

• Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
• Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa «Frrrrrtsjjj» og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg «Klomsusen» fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk  pære.

Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.

Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.

Elisabeth;

bare en liten ting til: kunne du ha skrevet en liten mini-poetikk, som kan
stå som introduksjontekst? jeg tenker meg bare noen få linjer, en halv
side, så langt eller kort man føler det sjøl, om hvorfor man skriver, hva
som gjør at man velger språket?

jeg må ha teksten senest torsdag, fredag går alt inn til produksjon, så
får dere korrekturer sendt hjem til dere (fra en veldig flink herremann
som heter sverre) og så må dere returnere de direkte til forlaget.
deretter går boken i trykken, og såvidt jeg vet skal den ut i begynnelsen
av juni; i den forbindelse vil cappelendamm arrangere et "seminar" med meg
selv og kanskje Ib og Dan Alexander (som er redaktør på cappelendamm).
dette skjer i Oslo og forlaget betaler reise og opphold. etter seminaret
er det middag på et eller annet sted og så er det lanseringsfest et annet
sted (dere får vite alle detaljer senere) der de som vi kan lese opp og så
drikker man øl og prater og koser seg så lenge man vil/holder ut.

det blir bra

p

Jeg kan nesten ikke tro at dette skjer. KORREKTURLESING! Hvordan skal dette gå? Dere forfattere, har dere råd til en som skal oppleve dette første gang?

Oppdatering: Etter alt å dømme er det et åpent arrangement, så jeg tror det bare er å kommekomme når tiden nærmer seg. Jeg publiserer info så for jeg kan.

Se på konsentrasjonen i den kroppen. Hvordan nerven nesten sprekker midt i hoppet og alt er klart til å eksplodere. Det er helt klart nummer to.

Utdrag fra mailen:

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.