Where do we go from here

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg . Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

En svært melodramatisk og ikke helt alvorlig bloggpost

Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!

 

Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER….
Ahaha.
Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.

Kunstpause.

Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.

Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.

Pustepause.

I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.

Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?

Så var det dette med jobb da. ‘Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.

Samtaler i et ekteskap nr 76577

Jeg og Frode har begge hver sin Samsung telefon. Denne infoen er SUPERVIKTIG for å forstå følgende samtale:

Meg: Frode, kan jeg få laderen min snart? (Min er nesten tom for batteri)

Frode: Neeeej.

Meg: Hvorfor ikke? Ligger ikke din lader i sekken din?

Frode: Nei. I threw it away…

Meg *ler*: Pøh, I don’t believe you.

Frode *med spak stemme og vibrerende underleppe*: You never do.

 

KJÆRLEK!

Alle disse følelsene hele tiden

Av og til, jeg antar at det har med været å gjøre, så skjer det noe med de som bor i leiligheten over. Enten så forvandles fyren til en steppende varulv og manisk sluker kjæresten sin, eller så er det hun som har en ekstrem form for PMS og må dra alle møblene rundt omkring i noen timer.

Det er ekstremt lenge siden jeg har hørt varulven der oppe, men når han kommer fram, så sitter jeg stiv som en stokk og stirrer i taket. Eller så ligger jeg i sengen med dynen godt trukket opp under nesen og venter på at han skal få orgasmen han så desperat prøver å få. Det er som å høre på en døende mann synge opera om at han hvert øyeblikk kommer til å dø. I to timer. Jeg prøver å sove, men blir ufrivillig trukket inn i andres personliv og de vet ikke at jeg hører dem. Litt som blogg.no, altså.

I dag tror jeg begge to hadde superPMS, og på et tidspunkt så begynte skrivebordet vi har i stuen å vibrere. I kid you not. Jeg tror kanskje hun prøvde å bytte gardiner, eller bone gulvet med en bowlingkule. Og jeg tror han har begynt med sumobryting. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gå ut på terrassen med en megafon og rope «Hoi, Casanova, det der er IKKE rett måte å tilfredsstille din kvinne på!». Men hvem har tid klokken 12 på dagen å skaffe seg en megafon på tre minutter? Det snør jo ute. Og jeg er fryktelig opptatt med å rydde leiligheten mens jeg hører noe imploderer over meg. Jeg hadde også lyst til å bruke nevnte megafon til å snakke litt med den andre personen, og si «Gardinene dine er skjeve. Det er som om du gir alle med OCD fingeren. OG FORRESTEN, hvis dere absolutt skal ha sex klokken to om natten mens babyen deres gråter, kan du få mannen din til å uttrykke seg med tidligere nevnte miming?»

Eller noe sånt.

Nettopp fordi jeg ikke aner hva de faktisk holdt på med (kanskje de fikk besøk av en TARDIS, og ikke helt visste hvordan de skulle få den vekk, så da måtte jo den dyttes over hele leiligheten for så å bli ødelagt med en øks), er jeg rimelig sikker på at dette er hva som skjedde: Spesielt øyeblikket fra 1:46.

Hvis videoen ikke vises, trykk her.

Den dagen jeg bestemte meg for å bli husmorninja…

På grunn av dettte:

Heathcliiiiiiiiiff, kom og vask munnen din!

 

Jeg har aldri kjøpt et slik blad frivillig. Jeg har bladd i «Hjemmet» et par ganger når jeg besøker mormor (der er bladet obligatorisk), men jeg har aldri ikke-skammet meg så mye slik jeg gjorde i dag da jeg gikk på leting etter Allers’ husmorblad. Leilighetsokkupanten min hadde foralt meg om alt som kan repareres med eddik og kaffegrut, og etter to minutter visste jeg at Elisabeth, ja, Elisabeth er jo gift. Husmorlivet er sikkert rett rundt hjørnet, jeg burde forberede meg litt.

LET THE TRAINING BEGIN!
(alternativt burde jeg lage en egen kategri hvor alt dokumenteres. Sånn i tilfelle jeg dør mens jeg drikker litt eple-eddik før middagen)

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress