Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?
Meg: Neida, du har helt rett.
Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?
Meg: Fordi du inspirerer meg.
Muse: Du sier så fine ting.
Meg: Jeg vet.
Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.
Meg: Nei, det er det ikke.
Muse: …..
Meg: …..
Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.
Meg: Er du sjalu?
Muse: Jeg er såret. Vonbroten.Verklemptav alle følelsene som bobler opp i meg!
Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.
Muse: Du kler ikke å leke Gud.
Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?
Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.
Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).
Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.
Et eksempel:
Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.
Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.
Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.
Selv etter syv år hvor jeg har blogget/truet med å slutte å blogge og ellers latet som om bloggen ikke eksisterte helt til noen (meg selv) påpekte at den faktisk VAR der….. *pustepause*…. så har jeg fortsatt ikke lært. Hva jeg mener? Jo. Når jeg sier i en bloggpost at «jeg skal skrive mer i morgen» så er den umiddelbare effekten av dette at jeg ikke kommer til å skrive noe i morgen, rett og slett fordi jeg har plassert hjernecellene mine i en apatisk tilstand av «forventingsangst». Eller sceneskrekk, for dere teatermennesker. Jeg lærer aldri, og i flere dager nå har jeg vært livredd for å ytre et eneste ord inne på Sammensurium fordi jeg bare tenker «ja men det jo ingen som kommer til å kommentere lenger for du driver jo bare med sammendrag og du vet heller ikke hva bloggleserne dine faktisk vil lese for tiden SE OPP FOR NESEHORNET!».
Derfor er jeg nå inne i Kaffebønnens personlige «survivalmode», hvor jeg blankt ignorerer hva jeg tidligere har blogget om, og raser videre mot noe der framme, akkurat som det tidligere nevnte capslock-Nesehornet.
Livet mitt dreier seg for tiden om dette:
og at jeg og mannen snart får oss en valp. Jeg har endelig klart å komme inn i en slags «bare se, ikke kjøpe» modus hver gang jeg setter mine ben på jobb (bokhandelen på Litteraturhuset, for de av dere som ikke har fått dette med seg), og på lønningsdagen klarte jeg faktisk å styre unna alle steder som selger bøker. Til slutt var det Bodyshop som kidnappet meg og lommeboken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke hikste da jeg skulle betale, men for alt jeg vet nøs jeg bare da hun sa totalprisen. We will never know.
Rett etter at jeg i dag hadde kjøpt gave til en i familien, vandret jeg inn på en 7/11 for å kjøpe noe drikke. Jeg nekter å si hvilken type drikke det var, bare at det er i familie med «kokosnøtt».
Selgeren så rart på meg og sa «Er du sikker på at du skal ha den?»
Jeg: «Ja, er det… galt?»
Selger: «Nei nei! Det er bare at den har en ganske spesiell smak…»
Jeg: «Men det er sånn jeg liker det, jeg er såpass spesiell selv.»
Selgeren valgte da å gå et steg bakover og bøyde seg en anelse fram: «Du har rett. Jeg bøyer meg i støvet.»
Hva har bloggleserene mine lært i dag da?
At hver gang de ser eller hører ordet «nesehorn», kommer de til å se/høre det i capslock.
Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.
Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.
La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:
Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.
På avstand og veldig avventende.
Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.
Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.
Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».
Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».
Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg nå. Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.
Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.
I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.
Jeg lar det synke litt inn.
Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?
Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!
Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER…. Ahaha. Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.
Kunstpause.
Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.
Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.
Pustepause.
I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.
Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?
Så var det dette med jobb da. ’Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.
Av og til, jeg antar at det har med været å gjøre, så skjer det noe med de som bor i leiligheten over. Enten så forvandles fyren til en steppende varulv og manisk sluker kjæresten sin, eller så er det hun som har en ekstrem form for PMS og må dra alle møblene rundt omkring i noen timer.
Det er ekstremt lenge siden jeg har hørt varulven der oppe, men når han kommer fram, så sitter jeg stiv som en stokk og stirrer i taket. Eller så ligger jeg i sengen med dynen godt trukket opp under nesen og venter på at han skal få orgasmen han så desperat prøver å få. Det er som å høre på en døende mann synge opera om at han hvert øyeblikk kommer til å dø. I to timer. Jeg prøver å sove, men blir ufrivillig trukket inn i andres personliv og de vet ikke at jeg hører dem. Litt som blogg.no, altså.
I dag tror jeg begge to hadde superPMS, og på et tidspunkt så begynte skrivebordet vi har i stuen å vibrere. I kid you not. Jeg tror kanskje hun prøvde å bytte gardiner, eller bone gulvet med en bowlingkule. Og jeg tror han har begynt med sumobryting. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gå ut på terrassen med en megafon og rope «Hoi, Casanova, det der er IKKE rett måte å tilfredsstille din kvinne på!». Men hvem har tid klokken 12 på dagen å skaffe seg en megafon på tre minutter? Det snør jo ute. Og jeg er fryktelig opptatt med å rydde leiligheten mens jeg hører noe imploderer over meg. Jeg hadde også lyst til å bruke nevnte megafon til å snakke litt med den andre personen, og si «Gardinene dine er skjeve. Det er som om du gir alle med OCD fingeren. OG FORRESTEN, hvis dere absolutt skal ha sex klokken to om natten mens babyen deres gråter, kan du få mannen din til å uttrykke seg med tidligere nevnte miming?»
Eller noe sånt.
Nettopp fordi jeg ikke aner hva de faktisk holdt på med (kanskje de fikk besøk av en TARDIS, og ikke helt visste hvordan de skulle få den vekk, så da måtte jo den dyttes over hele leiligheten for så å bli ødelagt med en øks), er jeg rimelig sikker på at dette er hva som skjedde: Spesielt øyeblikket fra 1:46.
Jeg har aldri kjøpt et slik blad frivillig. Jeg har bladd i «Hjemmet» et par ganger når jeg besøker mormor (der er bladet obligatorisk), men jeg har aldri ikke-skammet meg så mye slik jeg gjorde i dag da jeg gikk på leting etter Allers’ husmorblad. Leilighetsokkupanten min hadde foralt meg om alt som kan repareres med eddik og kaffegrut, og etter to minutter visste jeg at Elisabeth, ja, Elisabeth er jo gift. Husmorlivet er sikkert rett rundt hjørnet, jeg burde forberede meg litt.
LET THE TRAINING BEGIN!
(alternativt burde jeg lage en egen kategri hvor alt dokumenteres. Sånn i tilfelle jeg dør mens jeg drikker litt eple-eddik før middagen)
Kommentarer