Superdramatisk og totalt meningsløs som voksen

Hver gang jeg skal dusje, må jeg gå gjennom en prosess hvor hunden (Juno) følger etter meg inn på badet og stirrer. Jeg er overbevist om at hun i sitt hundesinn lurer på hvorfor jeg regelmessig tar av meg pelsen min for så å dynke meg i det onde vannet – og når jeg tenker dette, går det opp for meg at jeg gir hunden vår et ganske makabert syn på hverdagen. Akk o ve.

Denne gangen var heller ikke noe annerledes, og etter 2 år i livene våre (mannen og moi), har denne typen oppførsel blitt normal. Det har nå kommet til det stadiet hvor hun kun trenger å vite hvor jeg skal og hva jeg gjør, før hun forsvinner ut i gangen og blir der. Orker ikke se mennesket ødelegge pelsen sin på den måten, nå igjen, men jeg må likevel gå tilbake om to minutter for å sjekke at hun ikke har Houdiniet seg til et annet sted. Jeg tror hunden vår har blitt ganske laid back, til tider. Jeg skulle også gjerne vært litt kul og rolig – men det ble litt vanskelig når jeg oppdaget at en av neglene mine hadde blitt revet av i sjampo-prosessen og jeg holdt for øyeblikket på å massere mitt eget blod+sjampo inn i hodebunnen. Jeg hadde sikkert sjampoet i vei i nesten ett minutt, før underbevisstheten sendte meg følgende samtale:

Heliumstemmen (ja, kaller den det): Lalalala ikke vann i øynene sant? Det svir litt. Er det noe som stikker meg et sted?

Meg: Neida, alt er bra, jeg bare lurer på om jeg har husket å tømme oppvaskmaskinen.

Heliumstemmen: Et eller annet svir, HALLO. Stopp pressen.

Meg: Og neste uke skal jeg gå rundt til elevene og snakke om kildehenvisning og plagiat. Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å gjøre for noen år siden, totalt NOPE. Kommer jeg til å klare det?

Heliumstemmen: SELVFØLGELIG klarer du det. Du er Elisabeth For FAEN AU Casén Pihl, og du forventer alltid at du er dårligere enn  dette gjør grusomt vondt, jeg har klart å lokalisere smerten til høyre langefinger hva du tror. 

Meg: Hm. Hva var det?

Heliumstemmen: FINGEREN DIN HAR DET VONDT HALLO DIN NEPE, SLUTT Å MASSERE HODEBUNNEN ASDFGHJKLØÆ!

Meg: Føøøøøøktard.

Så når jeg til slutt skjønte at jeg hadde det vondt, hadde fingeren min også funnet ut at her skal det pulsere blod, og den skal gi sjampo en ny farge som kalles Fashion Red By Taylor Swift, bare fordi den kan og vil. Jeg ble satt ut av hvor flittig blodet fra under neglen min var villig til å renne nedover fingrene mine, men mest av alt skjønte jeg ikke hvordan det var mulig siden jeg sto under vann. Og så kom jeg på diverse jenteting som bare vi jenter forstår – og det er at vann/dusj stopper alt blod fra å gjøre som det vil (TMI: det er en kamp mot klokken for å få tørket kroppen når dusjen er ferdig, bare sånn at du vet det). Så jeg skjønte ikke hva som skjedde, og gikk umiddelbart utifra at jeg i dette sekund gikk igjennom min x-men forvandling og var minutter unna fra å bli KAFFEBØNNA som finner tapte notatbøker, og bøker som er blitt purret for 5 gang. Superbibliotekaren på kaffe. Det er mitt språk.

Men så hadde jeg bare vært uheldig og fått neglen min revet av, bare fordi den hadde en dårlig dag og ville straffe meg. Sammen skapte vi en ny sjampo, og jeg hatet det faktum at jeg måtte vaske håret en gang til mens Juno nå hadde kommet for å høre hva jeg bannet og freste over. Jeg fikk en ny følelse av «Nå er jeg så voksen at jeg får vondt i magen. Tenk at jeg står her og lager grimaser av smerte fordi jeg må vaske håret. Dette er mitt øyeblikk. Jeg vet ikke hva slags øyeblikk det er, men det er mitt au au au au au au.»

Det viste seg at fingeren stoppet å blø før jeg hadde dusjet ferdig, og jeg trengte ikke plaster en gang. Jeg ble svært skuffet over at jeg ikke fikk en dramatisk slutt på en slik traumatisk start av en dusj, noe som gjorde at alt dette var helt meningsløst å skrive om. Sånn egentlig. Whatever. Som om jeg bryr meg.

 

 

 

 

Meh.

 

Når hverdagen blir til krig på relativt høyt nivå

I godt over fem måneder har jeg deltatt i en ufrivillig og ganske ”alene” krig. Det er en sånn krig som gir meg en irriterende spenning i hverdagen, og som gjør hver morgen til en usikker start. Jeg snakker selvfølgelig om brød, som jeg ikke spiser så veldig mye av, men på grunn av denne hverdagsgalskapen har jeg ikke noe valg. For å sette ting helt på spissen er det litt som dette:

Hashtag Den Følelsen. Hvis jeg taper krigen mot brødet, vil verden til å gå under og jeg kommer til å bli kvalt av paprika.

La meg ta deg gjennom de forskjellige punktene av denne krigen som jeg aldri vet om jeg kommer til å vinne :

1. Hver morgen er som en ustabil stol når det kommer til å åpne brødskuffen. Hva kommer jeg til å se i dag? Vil det være noe grønt på brødet i dag? Litt pels? Eller er jeg heldig og overlever nok en dag? Spenningen stiger.

2. Hvis brødet er akseptabelt, jubler jeg høyt og lenge og nyter at jeg har vunnet over General Mugg atter en gang.
Dersom jeg oppdager at brødet har fått noen grønne kviser, synker jeg som oftest sammen og uler desperat, slik at hunden vår Juno får Tourettes.

3. Det er på dette punktet at jeg begynner å spørre meg livets store spørsmål: Hva skjedde? Hvorfor var brødet i ypperlig stand for 24 timer siden? Hva slags gjærgud er det som leker med meg? Har brødet plutselig våknet og funnet ut at dette livet er ikke noe for meg, la meg seile ned i bosset og kontemplere måkemating?

Det virker ikke som mange punkt å gå gjennom, men stol på meg – det er et realt inferno følelsesregister å oppleve. Det er snakk om mat her, og jeg er ikke alltid flink til å spise opp alt jeg lager. Så jeg blir ekstra obs på Livet med stor L når jeg oppdager at et brød jeg er nesten med 100 % sikkerhet kan si at jeg kjøpte for et par dager siden, plutselig har fått en midtlivskrise. Da må jeg kaste brødet, og bearbeider meg selv i hele femten minutter over at vi nordmenn glemmer mat vi har, og kaster det når vi oppdager det. Hytt hytt med neven etc.

For øyeblikket leder jeg krigen, mest fordi jeg klarer å presse i meg 3-4 skiver til frokost. Men hvem vet hvor lenge dette kommer til å vare? I fire dager har jeg sluppet jubelen løs og ikke trengt å bekymre meg over hjertebank og høy puls (kanskje fordi jeg har drukket kaffe først, men det er bare detaljer). Jeg gruer meg til i morgen tidlig.

* Jeg overdriver for effekt.

Iik, eit steinras?

Jo mer jeg skriver på denne romanen, deste mer eksponeringsbehov får jeg. De dagene jeg ikke prøver å konstruere skriveboblen min igjen, vil jeg bare skrive «meg og min skriving» fb-statuser og twittermeldinger. Hvorfor? Fordi jeg vil ha oppmerksomhet og en heiagjeng. Jeg innrømmer det glatt fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om dette, men grunnen til at jeg skriver det nå, er fordi jeg har bannlyst meg selv fra å blogge om romanskrivingen. Uansett hva jeg skriver om «Fant du henne, Anton?» nå, så blir det bare klaging/melodrama og gjentagelser. La meg si det som det er: jeg prøver å få ferdig et førsteutkast til desember, og sende det til forlaget jeg er i dialog med.

Obs, har jeg ikke sagt det?

Som sagt, med vilje. For hvis jeg hadde pøst ut med alt jeg har hatt boblende inni meg siden august, ville ikke dette blitt så spennende, og jeg hadde blitt (eller kanskje jeg har blitt det allerede, i såfall les bloggposten ferdig og kom til samme konklusjon som meg at ja jeg/du har blitt en sånn en) en sånn skriveperson som jeg virkelig ikke liker.

I år har jeg prøvd å delta på NaNoWriMo igjen, og i 12 (tror jeg) herlige dager klarte jeg å skrive mellom 800 og 900 ord hver dag. Dette stoppet opp ganske plutselig for noen dager siden da jeg skrev en scene, og mens jeg trykket på mellomromstasten og komma, visste jeg at dette ikke var noe bra. Det var litt som å skrive sin egen gravstein, og hamre inn minst fem konsonanter på rad i etternavnet mitt.

(Det minner meg forøvig på at jeg har glemt hva en konsonant er for noe.)

«Det er kjempelett å ville bli forfatter, bare skriv på disse 56 sidene i 6 år og så….. hva? du trenger en fast jobb og penger hver måned? ØH…»

(Hurra, jeg vil bli forfatter og husker ikke 60 % av hva jeg lærte i Norsktimene på skolen(e). Awesomesauce. Ikke gi opp drømmene likevel, kjære leser. Bare fodi du har glemt mye av hva du lærte på skolen, så betyr ikke det at du bare skal legge deg på gulvteppet og bli der. Gjør som meg; ((<–sikkert feil bruk av semikolon, men POKKER TA, den er på tastaturet, la meg bruke den!) Jeg aksepterer at jeg har glemt masse og overbeviser meg selv om at dette gjør meg til en veldig spesiell person som en dag skal bli intervjuet av Skavlan, helst før programmet blir tatt av luften. Logikken er der.))

Dette betyr også at jeg stor sett hver dag har denne ord-for-ord monologen med meg selv (og min Muse), uten et eneste EUREKAøyeblikk. Så jeg lukker Word, stirrer surt på macen og tenker/mumler: «Fnark. Schmekkel. Satan. Effing eff eff efff eff…..!!!…!!!!…Gah. Fng. JAMMEN. Arrrrrhhhhh. BAJS.»

Buhu jeg har det så vanskelig.

Min Muse og meg #3: Det gjelder bare å bruke fantasien litt

På et øde hav, hvor ingen høre deg skrike, ligger det to båter på vannet knyttet til hverandre ved hjelp av et tykt tau. I den ene båten sitter en hyper forfatterspire, i den andre en enda mer hyper Muse. Begge må bruke megafoner for å kunne kommunisere med hverandre. 

Meg: Hva nå da?

Muse: Hæ?

Meg: megafonen piper i protest Jeg sa, HVA NÅ DA?

Muse: Dette har du gjort før, få oss inn til land!

Meg: Jeg vet ikke hvordan.

Muse: HALLO?! Hvordan havnet vi her da? Ikke kom til meg og si at du brukte årene å båten, for det gjorde du ikke. Siden ingen av oss harårer i båten ville det blitt et alvorlig problem. Bruk fantasien din!

Meg: MEN DET ER JO DEG DIN FJÆRBALL.

Muse: Jeg er ikke en ånd i en lampe, frøken dings!

Meg: Hvis du er fantasien min, så er det pokker meg din jobb å hjelpe meg med å finne ut hvordan vi kommer oss vekk herfra.

Muse: RO RO RO DIN BÅT.

Meg: ….

Muse: Hva?

Meg: Fikk en ide.

Muse: Idé?

Meg: Ja.

Muse: Hva da?

Meg: Hopp i havet.

Muse: Go fish?

Meg: Er du ikke enig?

stillhet.

Muse: Jeg er bare ikke helt sikker på om kortspill på denne avtanden er det liksom… Har du en kortstokk?

stillhet. En hai flyr forbi.

Muse: Ah, du er der nå?

Meg: Ja, lyst til å bli med?

Muse: Alltid.

Forfatterspiren finner fram en skrivemaskin som har ligget i båten, og prøver å kaste den over til Musen sin båt. Den synker umiddelbart.

Meg: Gidder du?

Muse: Ja, hvorfor ikke, jeg føler meg så alt for skitten allerede.

Når Musen streiker fordi forfatterspiren er pyse

Mye tyder på at jeg er redd, og har tatt et (u)bevisst valg ved å ikke skrive. Jeg prøvde å sette meg en deadline på når førsteutkastet skulle være ferdig, men det er litt vanskelig å bli ferdig med en roman når jeg ikke skriver på den. Jeg tror ikke dette kan kalles en skrivesperre en gang, men det har til tider vært mangel på skivevilje. Nå er det mangel på viten om hva som skal skje videre, og frykten jeg har sakte men sikkert utviklet. Denne frykten går mer eller mindre ut på at jeg er redd for å skrive noe som jeg ikke har kontroll over. Jeg har jobbet med romanen siden 2007, og siden den gang har jeg skrevet den i hodet mitt omtrent fire tusen ganger. Boken lever sitt eget liv i hodet mitt 24/7, men når jeg skal skrive videre i Word dokumentet, stivner fingrene mine og karakterene settes på pause. Jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ikke klart å finne knappen som gjør at karakterne mine gjør ting av seg selv, og nå er det jeg som holder dem tilbake.

Dette er en utrolig frustrerende versjon, når «babyen» du har prøvd å «føde» i litt over FEM ÅR, ikke kommer når den skal. Dårlig planlegging fra min side. I den siste tiden har jeg derfor i større grad henvendt meg direkte til hovedkarakteren og nektet meg selv å *ikke* skrive noe. For som vi alle vet, inspirasjon er ikke noe som kommer når du krever det, og den lever litt sitt eget liv og vil at du skal skrive når du er lengst mulig unna penn og papir. Jeg begynte å skrive et brev til hovedpersonen, noe som egentlig ledet til at jeg snakket med meg selv og innkluderte ham. Det er der jeg er nå, i midten av en slags funky åpenbaring som jeg ikke helt vet hvordan skal justeres på.

  1. Jeg glemmer alle planer, ideer og småplot som jeg har tenkt/skrevet – og fortsetter fra det punktet jeg er på nå uten å vite hva som skjer. Dette har fungert på tidligere ting jeg har skrevet, men disse historiene har riktignok ikke blitt skrevet ferdig.
  2. «Fant du henne, Anton?» blir lagt på is i minst 5 år, og jeg prøver heller å skrive en av de 8 andre romanene som surrer rundt i hodet mitt. Finner fram «Anton» om 5 år og gråter litt mens jeg leser sidene.

Kjære leser, hvis det fortsatt er noen igjen:

Hva skal jeg gjøre? *vræl*

 

Gif: http://superbgifs.tumblr.com/

 

Juno treffer Frode etter 4 lange uker

Min Muse og meg #2: Vi leker ikke Gud

Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?

Meg: Neida, du har helt rett.

Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?

Meg: Fordi du inspirerer meg.

Muse: Du sier så fine ting.

Meg: Jeg vet.

Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.

Meg: Nei, det er det ikke.

Muse: …..

Meg: …..

Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.

Meg: Er du sjalu?

Muse: Jeg er såret. Vonbroten. Verklempt av alle følelsene som bobler opp i meg!

Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.

Muse: Du kler ikke å leke Gud.

Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?

Muse: Djevelhalen klør i ræva.

Meg: Flink Muse.

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Metaforisk fosterstilling for en gammel blogger

Selv etter syv år hvor jeg har blogget/truet med å slutte å blogge og ellers latet som om bloggen ikke eksisterte helt til noen (meg selv) påpekte at den faktisk VAR der….. *pustepause*…. så har jeg fortsatt ikke lært. Hva jeg mener? Jo. Når jeg sier i en bloggpost at «jeg skal skrive mer i morgen» så er den umiddelbare effekten av dette at jeg ikke kommer til å skrive noe i morgen, rett og slett fordi jeg har plassert hjernecellene mine i en apatisk tilstand av «forventingsangst». Eller sceneskrekk, for dere teatermennesker. Jeg lærer aldri, og i flere dager nå har jeg vært livredd for å ytre et eneste ord inne på Sammensurium fordi jeg bare tenker «ja men det jo ingen som kommer til å kommentere lenger for du driver jo bare med sammendrag og du vet heller ikke hva bloggleserne dine faktisk vil lese for tiden SE OPP FOR NESEHORNET!».

Derfor er jeg nå inne i Kaffebønnens personlige «survivalmode», hvor jeg blankt ignorerer hva jeg tidligere har blogget om, og raser videre mot noe der framme, akkurat som det tidligere nevnte capslock-Nesehornet.
Livet mitt dreier seg for tiden om dette:

og at jeg og mannen snart får oss en valp. Jeg har endelig klart å komme inn i en slags «bare se, ikke kjøpe» modus hver gang jeg setter mine ben på jobb (bokhandelen på Litteraturhuset, for de av dere som ikke har fått dette med seg), og på lønningsdagen klarte jeg faktisk å styre unna alle steder som selger bøker. Til slutt var det Bodyshop som kidnappet meg og lommeboken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke hikste da jeg skulle betale, men for alt jeg vet nøs jeg bare da hun sa totalprisen. We will never know.

Rett etter at jeg i dag hadde kjøpt gave til en i familien, vandret jeg inn på en 7/11 for å kjøpe noe drikke. Jeg nekter å si hvilken type drikke det var, bare at det er i familie med «kokosnøtt».
Selgeren så rart på meg og sa «Er du sikker på at du skal ha den?»
Jeg: «Ja, er det… galt?»
Selger: «Nei nei! Det er bare at den har en ganske spesiell smak…»
Jeg: «Men det er sånn jeg liker det, jeg er såpass spesiell selv.»
Selgeren valgte da å gå et steg bakover og bøyde seg en anelse fram: «Du har rett. Jeg bøyer meg i støvet.»

Hva har bloggleserene mine lært i dag da?
At hver gang de ser eller hører ordet «nesehorn», kommer de til å se/høre det i capslock.

NESEHORN

NESEHORNBALLETT

Fordi jeg har faktisk ikke skrevet noe på 2 år

Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.

Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.

La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:

Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.

På avstand og veldig avventende.

Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.

Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress