”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Den tredje juni sto jeg i sikkerhetskontrollen til Gardemoen og hadde en fremmed dames hender plassert på puppene mine. Jeg spurte hvorfor hun måtte ta meg på puppene, var ikke det litt fyfy eheheh? Det var derfor hun måtte gjøre det, for bare timer før jeg hadde ankommet, var det to damer som hadde prøvd å smugle små skilpadder i BH-en sin. Akkura, sa jeg og lurte på hvorfor hun fortsatt tok meg på puppene. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde på meg BH, så det var nok litt vanskelig for meg å smugle noe som helst. Selv om det føltes alt for lenge, varte grepet hennes i korte sekunder, og når jeg så på de mannlige sikkerhetsfolkene, tror jeg de koste seg. Jeg prøvde å være kul, men kvinnen som sa at maskinen hadde valgt meg som Tilfeldig sjekk trodde jeg var på gråten.

Problemet med å skrive om de seks dagene jeg var på besøk hos Maren, er at jeg hele tiden visste at jeg ville blogge om det. Når man vet hva man vil blogge, før man gjør det, blir det umiddelbart noe som ikke vil la seg gjøre. Et annet problem er at jeg har lært meg en lekse. Aldri dra på kortferie med nye sko. Aldri. Du tror du skal «gå dem inn»? Nei. Du går ikke med nye sko hele dagen, uten å få et par vannblemmer på kjøpet, noe som da gjør det umulig å tenke på annet enn at føttene prøver å begå selvmord. Jeg kommer herved med en offentlig beklagelse for alle, spesielt til Maren, for min konstante klaging og fokusering på føttene mine. Også for at jeg dro henne og Anders inn på en skobutikk (men Maren valgte skoene jeg kjøpte, noe som reddet meg resten av uken).

Etter alt å dømme var jeg heldig med været. I følge nettaviser er det nå vannkaos på østlandet, mens jeg opplevde å nesten svette ihjel og forsvinne ned i et sluk. I Oslo drikker man derfor ikke vanlig kaffe når det er sol, man drikker iskaffe. Det er også sushi OVER ALT (hører dere Bergen og Tromsø! OVER ALT!), og kinoer er det heller ingen mangel på. Jeg fikk se Colosseum, noe som gjorde meg så lykkelig at Maren syntes det var synd i den lille Bergenseren. Jeg er helt enig. Colosseum er jo der alle de største filmene vises, det er om denne kinoen det står om i nettavisene og hvor folk ligger i kø til Harry Potter (Noe de gjorde også. Den 1 juni kunne jeg og mine to venninner se at det ble satt opp telt ved inngangen til kinoen, og jeg var overbevist om at jentene snart ble intervjuet av Dagbladet. NRK var først ut.).

Jeg hadde aldri hørt om Wayne’s Coffee. Dette burde jeg nok, siden jeg fikk flere overraskede blikk når jeg sa at jeg ikke hadde hørt om dem. Jeg går ut i fra at Starbucks er like rundt hjørnet. Jeg har møtt familien til Maren, og forelsket meg i farmoren hennes og hørt historier om hva Maren gjorde som liten. Noen ville sagt at jeg burde fortelle disse historiene, men da ville jeg ikke vært en god venninne.

Den 1 juni var jeg også på besøk hos Juritzen Forlag. Jeg leser manus for dem, og nå for første gang leser jeg norske også (stor N eller liten n? Jeg klarer aldri å bestemme meg. Men takket være kommentarfeltet er det nå ordnet opp i). Jeg dro derfra med 5 bøker og to manus, og ante ikke hvordan jeg skulle få plass til alt sammen i den lille kofferten min. Men bøker er bøker, og man gjør det man må for å få dem med.

Takket være Maren, har jeg nå også tre sanger på konstant replay i hjernen min. Hun synger, skjønner dere, og når Maren synger er det vanskelig å ikke lytte fordi det er så fint. Den ene strofen er tittelen på denne posten: I just dance the way I feel. Historien om den gjorde meg paff, når Maren foralte at vokalisten tok selvmord på en festival etter at en jente i publikum hadde blitt skadet under en av deres opptredener. Hadde han latt være, ville han fått vite at jenten var frisk etter to dager. Den andre sangen (eller det er vel personen) jeg har på dilla, er Susanne Sundfør. Jeg har lite erfaring med henne, mest fordi jeg aldri har skjønt hva hun synger. Nå spiller WIMP henne konstant. Den siste er Emilie Autumn sin «Marry Me». Aldri hørt om damen, men Maren har nå åpnet en ny verden for meg. Sangen er som en roman, og teksten er jo til å dø av. Noe Emilie selv påpeker.

Så takk for fine dager, alle sammen.

Jeg har hatt besøk i noen dager av en søt venninne. Hun dro i dag til sin nye leilighet, og tok hellet mitt med seg. Med det mener jeg at mye har gått galt bare i løpet av 1 time. Det begynte med denne boksen:

Jeg har ikke en slik fancy kaffeboks hvor det står «Friele» eller «Ali» på, så derfor bruker jeg det jeg har. Denne boksen du ser her, er nå tom. I det jeg åpnet skapdøren vippet boksen og falt på gulvet. Kjøkkengulvet er dekket, hele leiligheten lukter.

Smerte.

Etter å ha strevd med støvsugeren, brukt opp en halv rull papir, har jeg sikkert fått blåmerker på magen.

Til slutt begynte jeg å tenke på muligheten for at denne katastrofen kunne ha hendt i morgen når ingen butikker er åpen. Jeg ble litt uvel.

Jeg kommer tilbake i dag, men først tenkte jeg å ta reprise av bloggposten jeg skrev om The Beatles og John Lennon. Den orginale posten med de fine kommentarene finner du her. Det er 30 år på dagen John Lennon ble drept, og slike triste tanker trenger litt positive ord.

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  »Hva er det med deg da?»

Jeg: «Puppene mine! Hormoner. De er på!»,

Frode: «På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!»

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

Hvor lenge må man vente før en hardcore fan lager en Fanside for bloggen han/hun elsker? Vel, jeg hadde egentlig bestemt meg for at det aldri kom til å skje, men ettersom det er så mange av de jeg kjenner som har en egen fanside for sin egen blogg på Facebook, så krøp jeg til korset og lagde den selv. Man er alltid sin egen største fan, og skjønner ikke hvordan andre ikke kan være like store.

Er det ikke vakkert? Ikke bare ser jeg hvem som faktisk liker siden, men… nei, det er egentlig bare det det handler om. Bloglovin sparker meg regelmessig i kjeven fordi jeg ikke kan se hvem som følger med via den siden, og når det plutselig er en som bestemmer seg for å avfølge meg, går jeg inn i en dag hvor alt er trist og ingen liker meg.

Men nå er det andre boller! Klokken er snart ti om morgenen, og jeg holder på å drikke en termos full av kaffe. Jeg lagde den alt for sterk og må nok på do rett etter at dette innlegget er postet. Jeg lever i total fornektelse for tiden, hvor angsten for exphil gjør at jeg bare planlegger en slags hevn mot sensoren min fra i fjor. Glede!

Så for å løfte meg ut av denne klagingen, hvorfor ikke «Like» denne bloggen og skrive noen ord på veggen? Det er veldig populært.

Ida (og Bharfot) viste meg en video hun mente jeg ville like. Det gjorde jeg. Klippet er fra filmen «Mary and Max» som handler om to fremmede som begynner å skrive brev til hverandre. Fordi akkurat dette minnet meg veldig om noe om det jeg skriver i romanen (og Signaler 09), vet jeg allerede at dette må deles med deg:

og traileren:

Nei, jeg snakker ikke om filmen (eller boken «The lovely bones» av Alice Seabold, men du bør lese boken, ikke se filmen). Jeg snakker skriveprosess, romanisering, redigeringshelvete og å være gravid med en roman. Jeg har ikke mange sider til å ha halve boken enda, men det føles sånn. I går slettet jeg en hel handling, inkludert to personer. Den ene handlingen er å finne i «Signaler 09″, men det gikk opp for meg at en roman kan ikke inneholde alt novellen gjør (tok litt tid, men må gjøres på egenhånd). Hadde ikke Oktober kontaktet meg og gitt meg konsulentuttalelsen, vill jeg nok tenkt annerledes.

Fordi jeg ikke klarer å faktisk slette noe for alltid, har jeg et annet dokument med «Ekstramateriale» hvor alt jeg er usikker på limes inn. Nå har romanen plutselig veldig få ord (word count, I loathe you), alt for få sider (men Ekstramateriale kan fryde seg) og jeg driver og skaper historien på nytt. Alt dette på grunn av at jeg myrder en person jeg likte og slår sammen to helt forskjellige karakterer. Jeg antar at dette er en del av «yrket» jeg prøver meg på.

Om kvelden, ca 3 timer før jeg skal legge meg, våkner Forfatteren i meg og fingrene mine oppfører seg som om de er rasende på tastaturet. Det gjør de alltid, men disse gangene skriver de med mening. Når jeg legger meg føles det alltid ut som om et nederlag, innerst inne. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke ligge her, jeg vil sitte ved pulten og skrive skrive skrive. Selv om det kanskje bare kommer en halv side.

Det er så rart å se hvor få sider jeg plutselig har. Hvordan jeg har gått kraftig til verks og vært kritisk til alt jeg tidligere har skrevet. Så jeg starter på nytt, og lurer på hvilken sjanger dette er – og kommer fram til at det er Elisabeth sjangeren. Det er best sånn.

Under den første Bokklubb-festen ved Operabygget i Oslo i fjor, møtte jeg Jostein Gaarder og en haug med andre fine forfattere. Jeg har glemt de fleste av samtalene/paniske autografjaktene jeg hadde på gang, men det som ble sagt mellom Jostein og meg har forfulgt meg stor sett siden den dagen jeg fikk mail fra CappelenDamm om at jeg ble med i Antologien deres.

For mens jeg sto der med penn og Moleskine bok, avventende på signaturen hans – måtte jeg jo selvfølgelig si at jeg skulle bli forfatter selv. Han smilte bredt og sa at det var et bra valg, spurte om jeg likte å skrive og jeg svarte at joda, jeg har fått konsulentuttalelse fra de fire største forlagene i Norge (og det er jo egentlig litt deprimerende i seg selv).

Han så plutselig så energisk på meg (det er jo Jostein) og spurte hva jeg het.

Elisabeth, sa jeg.

Ja, sa han, men hele navnet ditt? Jeg må jo lese det du har skrevet når du blir utgitt.

Haha, sa jeg, du kommer ikke til å huske meg om femten minutter uansett.

Jeg prøvde å være en spøkefull realist, men han så på meg med alvor. Øh, ok da, tenkte jeg, og sa hele navnet mitt. Han ba meg gjenta det (selvfølgelig, alle gjør det), og så nikket han. Jeg takket, og sa adjø. Og jeg sa ikke en gang at det var boken han skrev med Klaus Hagerup som gjorde at jeg ville skrive (Bibbi Bokkens Magiske Bibliotek), noe jeg har angret på siden.

Så nå vil jeg utfordre mannen. Jeg vil utfordre en Forfatter som sa han ville lese det jeg skrev, og ville huske meg. Fordi jeg ikke tror ham, vil jeg leke og finne det ut. For nå er jeg jo i noen bokhyller, i noens hjem, i noens tanker. Det er flere nå som har lest eller leser ordene mine nå enn tidligere, og jeg vil se om Jostein kan bli en av dem.

Selvfølgelig har jeg googlet. Jeg har googlet, finn.no’et, sesamet og forfattersidet ham. Uten resultat av mailadresse. Ja, jeg er helt på jordet og under kraftig Forfattergroupie syndrom, men jeg vil gjøre det beste jeg kan ut av alt sammen.

Jostein Gaarder, husker du meg (dumt spørsmål, jeg har ikke skrevet etternavnet mitt – men pytt)? Nå kommer jeg og emailer deg (hvis jeg får tak i eposten din selvfølgelig).