Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  ”Hva er det med deg da?”

Jeg: “Puppene mine! Hormoner. De er på!”,

Frode: “På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!”

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

Hvor lenge må man vente før en hardcore fan lager en Fanside for bloggen han/hun elsker? Vel, jeg hadde egentlig bestemt meg for at det aldri kom til å skje, men ettersom det er så mange av de jeg kjenner som har en egen fanside for sin egen blogg på Facebook, så krøp jeg til korset og lagde den selv. Man er alltid sin egen største fan, og skjønner ikke hvordan andre ikke kan være like store.

Er det ikke vakkert? Ikke bare ser jeg hvem som faktisk liker siden, men… nei, det er egentlig bare det det handler om. Bloglovin sparker meg regelmessig i kjeven fordi jeg ikke kan se hvem som følger med via den siden, og når det plutselig er en som bestemmer seg for å avfølge meg, går jeg inn i en dag hvor alt er trist og ingen liker meg.

Men nå er det andre boller! Klokken er snart ti om morgenen, og jeg holder på å drikke en termos full av kaffe. Jeg lagde den alt for sterk og må nok på do rett etter at dette innlegget er postet. Jeg lever i total fornektelse for tiden, hvor angsten for exphil gjør at jeg bare planlegger en slags hevn mot sensoren min fra i fjor. Glede!

Så for å løfte meg ut av denne klagingen, hvorfor ikke “Like” denne bloggen og skrive noen ord på veggen? Det er veldig populært.

Ida (og Bharfot) viste meg en video hun mente jeg ville like. Det gjorde jeg. Klippet er fra filmen “Mary and Max” som handler om to fremmede som begynner å skrive brev til hverandre. Fordi akkurat dette minnet meg veldig om noe om det jeg skriver i romanen (og Signaler 09), vet jeg allerede at dette må deles med deg:

og traileren:

Nei, jeg snakker ikke om filmen (eller boken “The lovely bones” av Alice Seabold, men du bør lese boken, ikke se filmen). Jeg snakker skriveprosess, romanisering, redigeringshelvete og å være gravid med en roman. Jeg har ikke mange sider til å ha halve boken enda, men det føles sånn. I går slettet jeg en hel handling, inkludert to personer. Den ene handlingen er å finne i “Signaler 09″, men det gikk opp for meg at en roman kan ikke inneholde alt novellen gjør (tok litt tid, men må gjøres på egenhånd). Hadde ikke Oktober kontaktet meg og gitt meg konsulentuttalelsen, vill jeg nok tenkt annerledes.

Fordi jeg ikke klarer å faktisk slette noe for alltid, har jeg et annet dokument med “Ekstramateriale” hvor alt jeg er usikker på limes inn. Nå har romanen plutselig veldig få ord (word count, I loathe you), alt for få sider (men Ekstramateriale kan fryde seg) og jeg driver og skaper historien på nytt. Alt dette på grunn av at jeg myrder en person jeg likte og slår sammen to helt forskjellige karakterer. Jeg antar at dette er en del av “yrket” jeg prøver meg på.

Om kvelden, ca 3 timer før jeg skal legge meg, våkner Forfatteren i meg og fingrene mine oppfører seg som om de er rasende på tastaturet. Det gjør de alltid, men disse gangene skriver de med mening. Når jeg legger meg føles det alltid ut som om et nederlag, innerst inne. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke ligge her, jeg vil sitte ved pulten og skrive skrive skrive. Selv om det kanskje bare kommer en halv side.

Det er så rart å se hvor få sider jeg plutselig har. Hvordan jeg har gått kraftig til verks og vært kritisk til alt jeg tidligere har skrevet. Så jeg starter på nytt, og lurer på hvilken sjanger dette er – og kommer fram til at det er Elisabeth sjangeren. Det er best sånn.

Under den første Bokklubb-festen ved Operabygget i Oslo i fjor, møtte jeg Jostein Gaarder og en haug med andre fine forfattere. Jeg har glemt de fleste av samtalene/paniske autografjaktene jeg hadde på gang, men det som ble sagt mellom Jostein og meg har forfulgt meg stor sett siden den dagen jeg fikk mail fra CappelenDamm om at jeg ble med i Antologien deres.

For mens jeg sto der med penn og Moleskine bok, avventende på signaturen hans – måtte jeg jo selvfølgelig si at jeg skulle bli forfatter selv. Han smilte bredt og sa at det var et bra valg, spurte om jeg likte å skrive og jeg svarte at joda, jeg har fått konsulentuttalelse fra de fire største forlagene i Norge (og det er jo egentlig litt deprimerende i seg selv).

Han så plutselig så energisk på meg (det er jo Jostein) og spurte hva jeg het.

Elisabeth, sa jeg.

Ja, sa han, men hele navnet ditt? Jeg må jo lese det du har skrevet når du blir utgitt.

Haha, sa jeg, du kommer ikke til å huske meg om femten minutter uansett.

Jeg prøvde å være en spøkefull realist, men han så på meg med alvor. Øh, ok da, tenkte jeg, og sa hele navnet mitt. Han ba meg gjenta det (selvfølgelig, alle gjør det), og så nikket han. Jeg takket, og sa adjø. Og jeg sa ikke en gang at det var boken han skrev med Klaus Hagerup som gjorde at jeg ville skrive (Bibbi Bokkens Magiske Bibliotek), noe jeg har angret på siden.

Så nå vil jeg utfordre mannen. Jeg vil utfordre en Forfatter som sa han ville lese det jeg skrev, og ville huske meg. Fordi jeg ikke tror ham, vil jeg leke og finne det ut. For nå er jeg jo i noen bokhyller, i noens hjem, i noens tanker. Det er flere nå som har lest eller leser ordene mine nå enn tidligere, og jeg vil se om Jostein kan bli en av dem.

Selvfølgelig har jeg googlet. Jeg har googlet, finn.no’et, sesamet og forfattersidet ham. Uten resultat av mailadresse. Ja, jeg er helt på jordet og under kraftig Forfattergroupie syndrom, men jeg vil gjøre det beste jeg kan ut av alt sammen.

Jostein Gaarder, husker du meg (dumt spørsmål, jeg har ikke skrevet etternavnet mitt – men pytt)? Nå kommer jeg og emailer deg (hvis jeg får tak i eposten din selvfølgelig).

Jeg har fått smaken på ex-phil. For 4 uker siden ante jeg ikke hva faget betydde – bare at et måtte være noe med filosofi. Så jeg visste det nok likevel. Det jeg ikke hadde forventet meg var at jeg skulle forstå hva foreleseren snakket om, eller at jeg skulle like å lese i pensumboken. For det har gått opp for meg at moralfilosofi og etikk er overalt. Akkurat som kjærligheten. Jeg går som vanlig automatisk utifra at de leserene jeg har enten er i min aldersgruppe eller noe eldre, så ex-phil burde ikke trenge noen intro her.

I den siste uken har nemlig jeg og mine medstudenter vært ganske arg på hvordan filosofihistorien en gang i tiden har vært, og som fortsatt preger oss (deg og meg). For moral og etikk, logikk og ulogiske tanker/resonnementer/meninger kan alltid kveruleres på. Det jeg mener er rett, er ikke sikkert det du mener er rett, og det du mener er logisk å gjøre, er ikke sikkert det jeg mener er logisk å gjøre. Sånn. Noe i filosofien mener at jeg kan respektere dette. At jeg respekterer din tro, ditt samfunn og dine skikker. Hvis jeg ikke respekterer det er det bare en ond sirkel eller noe lignende. Men så kommer disse pokkers sofistene inn på banen og trår til med “Alt er relativt”. En frase mine medstudenter har forarget seg over fordi man kan bruke frasen på nesten alt som blir sagt, motsagt og gjort.

Følgende skal visstnok være Sofistisk:

Du mener at det er galt av meg å drepe denne fuglen? Vel, alt er relativt. For *meg* er dette rett, dette er en ond fugl! Den har spist alle frøene i hagen min så jeg ikke kan få blomster! Siden den er ond, fortjener den ikke å leve, og dette mener jeg er rett. Mine følelser sier at dette er det som var rett handling.

Det er lenge siden jeg har vært på frådens rand av irritasjon/frustrasjon, og etter hvert som jeg leser mer om hvordan dette ble utført og at Sokrates var den eneste som sa imot Sofistene – går det opp for meg at jeg liker filosofi (Hører du, Binka? Weee!). Jeg liker det fordi det er noe herlig uforståelig, irriterende over det hele som gjør at jeg føler jeg kan forandre verden. Denne følelsen varer i en halvtime etter at forelesningen er over, og så får jeg øye på et skilt i kantinen hvor havregrøt koster 12 kroner.

Jeg prøvde i hvert fall.

Hei hå! På bursdagen sin er det ganske fint å oppdage at hele Tromsø er glad i meg:

Det er en stund siden jeg skrev på en av de mange historiene jeg har liggende i “Gaffalinjen” (med soundtrack!*) mappen på macen. Men i går og i dag var det plutselig rett tidspunkt å begynne. Forrige gang jeg skrev på den nye historien, endte det opp med at jeg og Romanfiguren ble uvenner. Fordi jeg ikke orket å yppe til vold (jeg snakker om overskrifter; “Jente fikk skrivepress, trodde romanfigur var inni hodet sitt”), tenkte jeg at jeg likegreit kunne fullføre en eksamener eller to.

I går fikk jeg skrevet 6 nye sider. Godt på vei inn i side tre merket jeg den gode skriveboblen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en bok i magen. Er det ikke det forfattere sier? Gravid med bok? Ja, det er jeg. Men så skjedde det igjen, hovedpersonen min begynte å gå litt i vrangen og vi endte opp med en diskusjon.

Romanfigur (RF): – Hey! Du skrivende menneske. Se her. Hvor er jeg nå? Jeg er fortsatt på dette taket. Kan du bestemme deg snart?

Meg: – Jeg holder jo på! Du må ikke avbryte hele tiden! Kan du ikke bare følge manuset og…

RF: – Jeg vet jo allerede hvordan dette ender, men jeg er bekymret over hvordan du gjør alt sammen! Du går så mange omveier!

Meg: – Hvordan kan du vite hva som skjer når det ikke er skrevet enda? Det er jeg som er favorittgeniet her, ikke du.

RF: – Dessuten funker ikke svak filmdialog på meg, og det vet du.

Meg:  – Hva er galt med deg?! Kan du ikke bare være en snill Romanfigur og gå tilbake til rollen din?

RF: – Jeg vil hjelpe deg. Prøv å gi meg noen fregner, slik at dialogen til min medfigur går lettere. Som sagt vet jeg jo allerede hva som skjer, men jeg må hjelpe deg med å finne det ut også.

Meg: – Du irriterer meg.

RF: -  Bra! Skriv det ut av systemet. Hvis jeg irriterer deg så kan det hjelpe på handlingen.

Meg: – Jeg liker ikke at du skal bestemme hva jeg skal skrive. Det er helt feil.

RF: – Slik er litteraturen, baby. Dere forfattere tror dere har all makten, men egentlig så er det vi romanfigurene som surrer dere rundt lillefingeren vår.

Meg: – …

RF: – For eksempel, det hjelper å snakke med meg. Snakker du med meg så får du ideer, og du skriver de. Det er jo derfor at jeg *kan* snakke med deg, fordi du har hatt ideen om det.

Meg: – Skulle ønske du var stum.

RF: – Men du vet allerede hva jeg tenker. Telepati for the win!

Meg: – Jeg visste ikke at romanfigurer kommer med bruksanvisninger.

RF: – Er det ikke flott å få mer for pengene?

Meg: – Penger?!?!?!

RF: Åh! Se! Nå må du gi meg fregner fortere enn svint, ellers så ødelegger du alt!

Meg: – Vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg tar en kaffe først.

RF: – Jeg kan godt gi deg skrivesperre jeg.

Og sånn fortsatte det. Men hun fikk fregner da. Jeg føler jeg er helt alene i verden om å snakke med de jeg skriver om, og syntes det er en skummel tanke. Eller kalles det å snakke med Kreativiteten? (*<- Trykk Play)

*Første sang er: The Boy – Roddy Bottum, fra soundtracket til “I’m Reed Fish”.

Sang nr to er : Anyway you want it -Journey

“Vil du og ha kaffe?”

“Nei takk.”

Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.

“Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?”

Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga

A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten

B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?

C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.

Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle “bloggernoia” igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.