Jeg vil bli proff bokshopper. Det finnes folk som kjøper klær for deg, jeg vil kjøpe bøker for deg. Hadde ikke det vært fint? Det syns jeg. Har fått i oppdrag å bli med på bokshopping i mars, og jeg gleder meg. Hun vet hva hun vil ha, men av alle venninne hennes er jeg den eneste som virkelig forguder å handle bøker. Jeg har visstnok en entusiasme som er så herlig. Allerede har jeg begynt å lage liste, det er jo ikke jeg som skal kjøpe bøkene, så da er det raka vegen. Bokshopper. Hvis jeg ikke blir forfatter har jeg yrke nummer to, i hvert fall.

(utdrag fra indre dialog nedskrevet i Wreck This Journal’en)

Møt Frode, min kjæreste, sjelevenn, bedre halvdel. Vi feiret 1 års dagen vår i går. Det var nøye planlagt at vi skulle ta banen opp til Fløyen, så skulle vi gi gavene våre til hverandre (jeg hadde kjøpt oss en time hos aromaterapeut) og så skulle vi spise på Takk Gud Det Er Fredag.

Det var ganske mange på toppen av Fløyen, det skulle visst være et renn/konkurranse nedover. Vi ville ikke at det skulle kry med barn og akebrett rundt oss, så vi gikk bort til en mer stille plass like ved Fløyen kafe. Vi så på utsikten, kysset litt, tok bilder og så fikk han gaven min. Han kysset meg av glede og jeg syntes han var enda søtere i kulden.

«Så er det din.» Sa han og ga meg en veldig lett boks.

«Riv opp papiret!»

Jeg begynte å rive opp papiret. Til slutt var det et hvitt papir som var rullet sammen med en rød trå rundt seg. Har han døpt en stjerne etter meg? Tenkte jeg. Tråden falt av. Jeg rullet ut papiret.

«Vil du gifte deg med meg?» sto det med hans fine skrift og med masse hjerter rundt. Det er nå jeg skal gjøre mitt beste for å fortelle hva som skjedde, fordi jeg svevde midlertidig ut av min egen kropp og så det hele skje selv.

La meg her skyte inn at dette frieriet må jo være den største klisjeen gjennom hele Sammensuriet. Som fast leser av denne bloggen vet du at jeg lenge har foraktet klisjeer fordi jeg vil at de skal skje med meg, men at de aldri gjør det. Men dagen i går, selve valentinsdagen, dagen hvor 20 frierier ble annonsert på framsiden av Norges største sladderavis VG, ja – den dagen…. blir jeg fridd til. På Valentin. Mer klisje kan det ikke bli. Men nå er det *min* klisje og ved Gud jeg skal holde den tett inntil brystet mens jeg ikke snakker om annet.

Vi går videre.

«Hæ? What? Kødder du… men?» Tror jeg var noe av det som kom ut av munnen min. Jeg stirret sjokkert på ham, men tårer i øynene og et smil bredere enn Alaska.

«Hjelper det om jeg går ned på kne?» Sa han, og plutselig var det en rød boks formet som en rose som dukket opp foran meg, den ble åpnet og der var det den mest skinnende diamanten jeg har sett i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å si noe først, jeg lagde mye pipelyder, gjentok «åghud!» lignende fraser og så når han satt der med kneet i snøet svarte jeg:

«Selvfølgelig.. JA!»

Han reiste seg, vi la armene om hverandre og kysset oss flaue.

Før du begynner å si «Er ikke det litt tidlig? 1 år sammen bare?» så er det viktig å si at Frode og jeg har kjent hverandre i 8 år og vært bestevenner i 3 av dem. Det føles som om vi har vært kjærester i 5 år for å si det sånn, for vi kjenner hverandre allerede og hele historien.

Senere på kvelden kom spørsmålene. Jeg spurte når han fant ut at han skulle fri. Han hadde funnet det ut i september 2008, og kjøpt ringen rett etter nyttår. Men egentlig hadde han funnet det ut allerede etter at vi hadde vært sammen i 3 måneder.

Når bryllupet skal stå, spør du? Om 3 1/2 år.  Når jeg er ferdig med utdannelsen min i Tromsø, og vi er tilbake i Bergen.

Møt Frode (Mr Baggings -> minus G -> Frodo Baggins – > Frodo/Frode, taddaaaa):  min forlovede.

klikk på bildet.

‘Scuse me mens jeg stirrer litt mer på ringen.

Det er fem dager siden jeg har skrevet denne bloggen i tre år.  Det er også fem dager siden jeg og Mr B hadde vår 10 måneders ”nå har vi elsket hverandre lenge gitt!” jubileum og i løpet av disse dagene har jeg gått gjennom store deler av arkivet mitt for å se hva jeg egentlig har gjort på.
Med tanke på at jeg har vært på nett i tre år, føler jeg at det har blitt sagt ganske lite. Sånn egentlig. Jeg ser at det er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt, og jeg noterer meg nøye at jeg burde få meg en Stavekontrollør som kan luke ut alle skrivefeilene mine som kommer stort sett hver gang.

I løpet av min blogglevetid har jeg bodd 2 år på Blogspot, og tatt resten av tiden på WordPress –før jeg nå skaffet meg min egen lille del av verden med et eget domene. Jeg tror det var bra.
I 2005/06 ville jeg ha en mening om det som sto i avisene, jeg skrev leserinnlegg slik at jeg kunne vandre lykkelig til Norli og kjøpe bøker uten å egentlig betale for dem selv. Jeg var besatt av en gutt som jeg ikke snakket med, ei visste hvordan stemmen hans var – og dagene jeg så ham gjorde at jeg kom meg gjennom skolen.

Men så fikk jeg plutselig skrevet alt jeg ville nettet. Jeg oppdaget at det var andre der ute som skrev mye om politikk, så da var det andre ting jeg kunne skrive om. Jakten på kjærligheten, forfatterdrømmen som jeg ville ha oppfylt før jeg fylte 20 og kaffegleden min som var særegen.  For jeg skriver jo egentlig om det å skrive. Det er den eneste røde tråden gjennom hele denne bloggen – skrivingen og kjærligheten. Man kan trygt si at jeg er en eneste stor klisjé, og jeg liker ikke klisjeer.

Så hva er jeg nå, og hvordan har bloggen blitt?

Jeg er jenta som skriver uten å skrive. Hun som drikker 6 kopper kaffe før hun fortsetter med te, og ser på selv i speilet uten briller. Jeg er hun som ikke har lyst til å være søt, for jeg vil at noen skal se meg rett i øynene og si at jeg er vakker. Jeg er hun som heller leser nettavisene enn papirversjonen. Jeg lar være å trykke på artiklene fordi jeg syntes det er mye mer spennende å lese overskriftene. Politiske meninger og engasjement er ikke noe som går hånd i hånd i meg – fordi jeg har ikke funnet mitt parti, mine meninger eller mine mål. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at da jeg begynte med bloggen ville jeg bli døvetolk og så forfatter, men nå er det bibliotekar OG forfatter.

Med ”En Kaffebønnes Sammensurium” har jeg ikke prøvd å bli noe jeg ikke er. Jeg skriver fortsatt om det jeg tenker på, men likevel savner jeg det å kunne skrive mer detaljert og ikke alltid sensurere meg. Men det er sånt som skjer, for jo eldre jeg blir desto mer distré, kynisk og innadvent blir jeg. En bloggreise om meg er som å lese en annens jentes liv – en som jeg ikke er lenger, men som jeg kanskje var. Det er rart å tenke på. Likevel er det veldig lite jeg ville ha forandret på. For hvis jeg hadde kunnet forandre på ting som jeg har skrevet, ville jeg aldri ha vært her akkurat: Skrevet til deg.

Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvor lenge du har lest, jeg vet ikke en gang om du leser. Jeg vet ikke hva du syntes om meg. Jeg vet bare at du er der. Men hvis du er en av dem som har lest lenge, og ikke alltid har kommentert, så ville jeg vært veldig glad hvis du tok deg tid til å gi en liten kommentar her og nå. Fortell meg hva du har likt best, hvorfor du leser og hva som skal til for at dette Sammensuriet skal leve videre.

Takk for 3 flotte år, jeg satser på tre til.

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på «Superstreng» og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en «stem på meg film», rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

• Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
• Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
• Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
• … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
• Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte «Mamma Mia» dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!

Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle lese Stieg Larssons bøker. Hvorfor? Fordi ALLE lese/hadde lest dem og det var ikke en eneste kritisk røst å høre på mils omkrets. Jeg har brent meg ganske mange ganger på å lese bøker som alle andre elsker (nevner i fleng: Drageløperen, Da Vinci Koden, Biesesongen, Om skjønnhet, og noen som jeg kommer på senere) og som anmeldere ikke kan få nok av. Stieg Larsson var en sånn en. Jeg ble tverr og hadde ikke lyst til å lese disse Millenium bøkene fordi jeg var sikker på at jeg kom til å bli skuffet og deretter forakte mine egne skyhøye forventninger.

For det gjør noe med deg når store deler av familien, vennekretsen fra folkehøgskolen, alle på bussen, studenter som jeg møter hver dag, helt fremmede arter som sitter ved siden av deg – og alle leser Stieg Larsson.

Jeg begynte å hate bøkene uten å lese de. Helt feil fra min siden men jeg er er fordomsfull liten faen.

På søndag fikk jeg nok. Jeg syntes fortsatt at alle bibliotek burde ha åpent om søndager, for det er da jeg vil lese alt som kan leses. Jeg kjedet meg og gikk bort til pappas bokhylle. Der var den første boken «Menn som hater kvinner» og jeg kjenne hvordan hele kroppen min bare ose POKKER HELLER før jeg tok boken, satte meg ned og  begynte å lese. Fem timer senere, vel 200 sider inne i boken, hadde jeg kapitulert fullstendig og nå er jeg en av Dem. En av Dem som elsker bøkene og som har en ny elsk for krim. Jeg skammer meg like mye som en redd struts. Klokken 23:30 dagen etterpå satte jeg boken tilbake. Ferdiglest på 1 døgn. Det er en trist dag, for nå kjære venn vet du at jeg er villig til å lese hva som helst.

Hjelp.

(skriveleif sier du? Jeg skrev alt sammen i løpet av ti minutter, har fortsatt tidsklemme vettu!)

Det er den tiden av året hvor jeg står på mine knær relativt ofte, uansett hvor oppskrapet de blir; og trygler, ber, spør og ønsker at du, min beste venn her i Sammensuriuet – gir en stemme til meg i Tordenbloggen. Jeg lot være å reklamere for meg selv i fjor, men pokkerheller i år skal jeg opp opp opp.

For hey, jeg har blogget i snart  3 år (! hadde jeg aldri trodd) og nå vil jeg vinne. Og jeg vet at du vil det også. Dette er bare kvalik. runden for min del, og syntes ikke du at jeg skal få lov til å bli kvalifisert? Jo, det vet jeg at du syntes. Patrick er helt enig med meg; hvem kan vel motstå hans forførende blikk?

Stemm i kommentarfeltet og i pollen, HER! sier Patrick. (Jeg elsker den genseren din forresten.)

Det lå en purreløk på fortauet. Jeg ble ganske paff av å se den, for det er ikke hver dag man ser en purreløk ligge og slenge på den måten. I løpet av noen nanosekunder hadde jeg allerede klart å lure på hvordan den havnet der, om den hadde falt ut av posen til noen som hadde vært og handlet, og om vedkommende satt hjemme nå og surmulte fordi den etterlengtede purreløken ikke kom til å bli en del av suppen likevel. Jeg lurte veldig på hva den gjorde der med andre ord. Så jeg plukket den opp (æææææsj, tenker du) og kastet den oppi bosset som sto fire meter unna.

Jeg kom meg på bussen, og plutselig sto jeg i bokhandelen på jakt etter lesestoff som jeg skal ha med meg på toget til Oslo (jeg elsker togturer). Jeg endte med å kjøpe tre stykker, samtidig som sjefen i bokhandelen kjente meg igjen fra min egen arbeidsplass og lurte på om jeg var kommet for å levere CVen min.

«Nei, jeg kommer på onsdag tenkte jeg. Skal bare lese i dag.» jeg pekte på bøkene.

«Så ingen jobb denne uken?»

«Nei, jeg skal til Oslo på bokfesten i Operaen.» svarte jeg.

«Ååå, så skal du fremføre noe?»

«Heheh, nei, jeg er ikke sååå etablert enda.» svarte jeg, og ble helt varm i kinnene. En liten forfatter, følte jeg meg som. Bare litt.

Jeg tuslet videre for å møte Gabby, og ble med henne på jobb hvor jeg holdt henne med selskap i fire timer.

«Sorry at jeg leser, det er bare så spennende!» sa jeg. Jeg satt på en krakk like ved kassen, og hun holdt på å ordne med perler og å lage et smykke til meg.

«Å det går så fint så. Men bare vent til jeg er ferdig med dette, først DA blir det der et problem.» sa hun, jeg brast ut i latter og deklamerte at hun skulle blogges. Nå er det gjort.

Og i dag har jeg gått og båret på verdens beste ostekake fordi den er så mektig og jeg klarer ikke å spise alt på en gang. Jeg har halve kaken igjen, og en medstudent spurte meg hvorfor jeg gikk og bar på kaken.

«I går bar jeg på en purreløk, så hvorfor ikke en ostekake i dag?» svarte jeg. Der og da tror jeg medstudenten fikk et ganske bestemt inntrykk av meg, men det skal vi ikke gå inn på nå.

(det er litt kult å tenkte på at jeg har møtt og snakket med fire av de på bildet)

Om 1 måned er det bokfest i Oslos Opera og jeg har vil skal må er nødt til å være der. Det er fra 20 til 21 september og det er full fart og fres. Det er forfattere. Mange av dem. Minst 100 tror jeg. Og de skriver ord. Fine ord som jeg enten leser eller misunner. Som medlem av bokklubben har jeg tenkt å dra nytte av tilbudet de har, men jeg har samtidig et lite problem: Jeg har ikke noe sted å sove. Uansett – nå har jeg ikke rådført meg med særlig mange av mine bekjentskaper i Oslo, så da gjør jeg det via bloggen: Vil du bli med meg? Nå må jeg teknisk sett finne meg et sted å sove i 1 natt, men hvis vi bare ser bort i fra det så KAN jeg alltids «ta en døgning» og være våken hele natten…. Vil du bli med meg på LITTERATURFEST og snakke bøker, forfølge Forfattere og spørre panisk om autografen? Kommenter eller mail: elisabethic@gmail.com

Her er i hvert fall litt av hva Bokklubben har å si om saken: LINK.

Vi går mot den 6 måneden, og pappa har enda ikke møtt Mr B. Det ser ut til at møtet faktisk blir rundt min 20 års dag, og jeg syntes det hele minner meg om noe fra en amerikansk chicklit B film. Jeg merker også at etter hvert som jeg jobber mer og mer, må jeg fikse mitt «sosiale» liv rundt mine arbeidstider. August er en stor jobbemåned, og det eneste jeg kan gjøre er å sparke meg selv i håret og gjøre det jeg må.

(dialog på jobb: alle spiser is på pinne

Kollega1: Du e en pikk.

Kollega2: Du kan ikkje si pikk, du si penis. Det e det det heter.

Kollega1: Ka, skal eg pluselig kalle deg ‘Din penis’? Ikkje særlig mandig.

Kollega2: Ok, eg godtar det for denne gang. Ikkje noe pikk!

Kollega1: Du e ikkje akkurat noen pen is heller vet du.)

Forrige uke opplevde jeg mitt første bryllup. Broren til Mr B giftet seg, og da fikk jeg møte ytterligere flere av familiemedlemmene til Mr B og broren. Først ble jeg presentert som Mr B’s «venninne» av moren, men Mr B skjøt inn «KJÆRESTEN MIN ALTSÅ» til stor glede for meg. Jeg merker her at jeg er lei av å skrive «Mr B» i hver setning nå, men meh. Det er rart å møte hele familien som da spør når neste bryllup blir. Hint hint. Finnes det ingen grenser? (Gi meg ti år, så er det min tur)

Husker du min JA periode? Selvfølgelig gjør du det. Se her:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=BJLo2UG8acg]

Hvis jeg spør deg (om du da er i Bergen, gutt eller jente eller begge deler) om vi skal gå på kino sammen og se denne, hva svarer du da?

Jeg skriver inni hodet først. Sitter alene og tenker over handling, dialog, fraser og omgivelser. Jeg tenker så mye at når jeg skal begynne å skrive så har jeg allerede skrevet for mye inni hodet mitt at det ikke lenger ser bra ut på tastaturet. Det er en rar følelse. For øyeblikket skriver jeg på en idé jeg har hatt i hodet mitt siden før jul. Jeg er ganske fornøyd med handlingen, navnene og hvordan jeg vil det hele skal ende. Til nå har jeg skrevet omtrent åtte versjoner, og for hver gang føler jeg at det blir skapt en ny parallell verden for akkurat denne historien.

Så kommer problemet med å faktisk finne den «rette» og skrive det. Reglene er ganske enkle:

Finn tid og rom, din snøsokk! Slå av tv, ødelegg nettet, skriv uten distraksjoner. Zoom ut omverdene, zoom in word-dokumentet. Tenk utenfor løken, tenk innenfor deg selv. Skriv det du kan, vis – ikke fortell.

Jeg vil ikke si at jeg har skrivesperre, for det har jeg aldri opplevd. Men jeg har et skriveproblem, noe som ikke blir satt igang og noe som ikke blir formulert rett. Det plager meg, og det er min egen feil. Hvordan skal jeg få gjort det jeg liker best når jeg ikke klarer å finne det lille støvet som dytter meg inn i boblen? Jeg har prøvd ting;

Den gode gamle «skrive i 1 time hver dag uten være omgitt av forstyrrelser», lese masse (jeg er inne i en «må kjøpe bøker» periode og da går det i fire-fem i slengen), og så lager jeg noen setninger i hodet før jeg skriver dem ned.

Etter det går ting som oftest til helvete. Jeg skriver kanskje i 1 time oppslukt av meg selv, men så stopper jeg fordi fantasien ikke har tenkt mer for meg og jeg klarer ikke å skrive mer. Dette er en klassiker, og jeg er ganske lei. Hva jeg gjør? Jeg drikker syv kopper med espresso, føler meg full uten alkohol og leser en bok for å glemme min egen lille sorg over at jeg ikke klarer å skrive det jeg vil. Det kalles fornektelse.

Jeg søker råd, råd fra deg om skriving, hva som skal få meg igang igjen. Hva kan jeg/Må jeg gjøre/Skal jeg gjøre for å få til det skriveløpet? ‘Elp. Om det så er å drikke et glass med varm melk klokken 3 om natten og så skrive til jeg sovner, eller å rulle rundt på gulvet til magen gulper og så skrive, jeg gjør det; bare gi meg ditt råd for hvordan jeg skal få startet skrivingen min og jeg gjør det. Hvorfor? Fordi jeg har begynt å si «JA!» igjen. Uansett hvor mye jeg ikke vil. Dette må jeg jo klare å komme et sted med, eller hva?

JA!