og traileren:

Jeg var forberedt på at Oktober skulle ringe i morgen. I stedet fikk jeg mail i dag tidlig med spørsmål om vi kunne ta telefonmøtet i dag når jeg var ferdig med forelesningen. Jeg fikk et mobilnummer som jeg skulle sende melding til, og effekten av dette har gjort at hjernen min har dampet i hele dag. Det gjør noe med meg å vite at jeg skal ha en telefonsamtale av ganske stor betydning om 2 timer, og alt dette ble gjort verre av at jeg først skulle sitte og høre om Dokumentanalyse. Jeg fikk med meg omtrent hvert tredje ord. Håndflatene var klam, jeg kokte og jeg husket ikke hvordan jeg kom meg til skolen.

Av sikkerhets årsaker hadde jeg min venninne K tilstede for å være moralsk/psykisk/hukommelse støtte for meg, og med handsfreen på og en øreplugg i hvert vårt øre var vi klar. Jeg sendte en tekstmelding til redaktøren om at hun kunne ringe, og kort tid etterpå forsvant jeg inn i en koma.

Du vet hva jeg mener. I dag har vært en av de lengste dagene i mitt liv, men likevel så har alt gått over så fort. Jeg var forberedt på et «Vi sier ikke nei, men…» svar, og jeg fikk noe lignende, men det var så mye bedre enn det jeg hadde trodd. Er det noe jeg vet nå, så er det å ikke håpe for mye når det gjelder at forlag skal lese romanen du er gravid med. Vi snakket i en halvtime. Jeg sa mye «Ja», «Enig!». «Ja, der sa du noe» og «Mhm». Rådene var mange, forandringer var mange, men ideene var det mer av. Jeg hadde til og med fått en konsulentuttalelse, noe jeg ikke var forbedret på i det hele tatt – og tanken gjorde meg uggen (etter at jeg lesten den er det nå Guidelines).

Noe av det viktigste hun sa, var at jeg bør finne ut om romanen er en ungdomsroman eller voksenroman. Der sliter jeg litt, for den er en blanding. Jeg føler på meg at den passer for folk som har humor, er en anelse smårare og over 18. Det er det jeg har klart. Men når hun forklarte det videre, virket det logisk for meg. Jeg spurte om dette betydde at jeg kunne sende inn romanen til henne når jeg hadde mer, eller om dette var bajbaj (brukte ikke akkurat de ordene, men det var essensen). Hun ville absolutt at jeg skulle sende mer, men det viktigste var at jeg fant ut hvordan jeg ville ha romanen, skrive mer, slette mye og endre på uviktige ting.

Fordi jeg ikke var forberedt på å bli kontaktet av et forlag på denne måten, så syntes jeg at dette gikk bra. Jeg har kanskje ikke romanen ferdig, men jeg har fått betraktelig med hjelp og råd til å kunne klare det. Det aller viktigste er at jeg konsentrerer meg om skolen først, og ikke setter den i andre rekke. Utdannelsen betyr mer for meg akkurat nå enn å gi ut en bok (hvis jeg lar bibliotekaren inni meg snakke). Nå har jeg ikke noe å stresse med, jeg skriver når jeg vil, sender inn til Oktober når jeg vil – og blir ferdig med dokumentanalysene når jeg faktisk skal.

Score!

_____________________________________

* Musikken til We are scientist finner du HER og HER.

______________________________________

]]> http://www.sammensurium.net/2010/02/24/forandring-fryder-del-3-oktobermodus/feed/ 5 http://www.sammensurium.net/2009/10/05/matvarer-matvrak-naer-deg/ http://www.sammensurium.net/2009/10/05/matvarer-matvrak-naer-deg/#comments Mon, 05 Oct 2009 18:36:54 +0000 Elisabeth Iskrem http://www.sammensurium.net/?p=2959 Jeg har begynt å bli ganske opptatt av mat i det siste. I stedet for å gå på butikken for å overleve fire dager til, har jeg begynt å handle mat for å LAGE maten og faktisk smake det jeg har laget etterpå. Min klassevenninne og jeg har de siste dagene oppdaget hyllene i matbutikkene på nytt. Eurospar, Eksotiske Matvarer (importerte saker fra fine land som Vietnam) og generelt alt som har MATVARER i seg. Plutselig ser jeg alt med nye studentøyne, og det er her alt virkelig skjer.

Så jeg har begynt å LAGE MAT. Jeg mener, jeg lager skikkelig mat mens jeg kjenner hjernen min sitte i et hjørne og slappe av. Det er så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På søndag lagde jeg og min klassevenninne indisk mat, og hele prosessen var så eksotisk (du vet, kutte opp, hakke hvitløk, gnikke nanbrød med hvitløk og steke i pannen, kjenne duftene sive rundt i kjøkkenet og inn i nesen). Det ble en sterk indisk og når jeg kom meg hjem hadde jeg magepine. Men det var verdt det.

Og fordi jeg SELVFØLGELIG (ja, jeg bruker store ord i dag. saksøk meg) er jente har jeg sett «Julie&Julia» og dette var ikke bra for noen av smaksløkene i hodet mitt. Så i dag dro jeg (ok, hun kom frivillig) klassevenninnen min med meg på butikken og det tok ikke lang tid før vi sto foran en hylle med nudler og gapte. Etter at vi gikk litt separat (ca 6 meter) hørte jeg henne gispe, og uten å snu meg sa jeg «Nanbrød?» og svaret var «Jaaaaa, jeg kan ikke noen for det.».

Jeg endte opp med å gjøre en vegetarianer stolt. STOLT sier jeg. I kurven min var det grønnsaker på grønnsaker, baguett, chilisaus og bønnespirer (dette er nesten som godteri). Det ble dyrt. God mat koster (en stor skam), selv om det ikke er økologisk en gang (for da koster det enda mer). Pappa ville vært stolt. Vel hjemme begynte matdansen og jo mer jeg lager mat på denne måten, desto lykkeligere merker jeg at jeg blir (selv om savnet etter gutten der borte er litt overveldene til tider). Jeg kutter, skjærer, lar hunden til vertinnen lukte på varene og så fyrer jeg løs med steking og koking. Luktefilm skulle vært oppfunnet, for hadde du luktet det jeg spiste etterpå (og at jeg glemte å ta bilder er jo en SKAM! det også), ville du nikket anerkjennende og sagt «Du kommer til å klare deg bra».

Og i morgen skal jeg begynne å strikke.

Frode, du blir prøvedukke.

I dag så jeg plutselig at boken jeg er med i viser seg å ha kommet ut den 7 august, og jeg har funnet ut derfor må jeg ta bussen inn til Tromsø sentrum og rett i en bokhandel bare for å gjøre det jeg alltid har hatt lyst til; å lete etter meg selv i en bokhandel. Herregud. Og du, hvis du kjære leser/medblogger kjøper boka og skriver en liten anmeldelse eller hvadetkalles, så syntes jeg det er litt fint. Det er velbrukte penger.

*oppdatert*

Bokhandelen hadde ikke fått boken enda. Kanskje neste uke?

Det skjer alltid mye i verden når jeg ikke  prøver å følge med. Artister og skuespillere dør, medbloggere blir syke og har det vondt, noen blir stukket ned med sabel og andre er uheldig i en tunnel. Og noen mister lappen. Jeg blir så overrasket hver gang jeg logger meg på nett og ser hva som har skjedd i verden. Det er nesten som om jeg forventer at hele verden skal stå på pause mens jeg er på ferie, for så å starte igjen når jeg er tilbake. Av en eller annen grunn er virkeligheten ikke-eksisterende når jeg befinner meg et annet sted enn Bergen. Dette kan dog skyldes på at jeg er veldig forelsket og føler meg fjong med ring på fingeren, og alt.

Jeg tar bilder. Jeg lar være å ta bilder når jeg føler håret mitt er skitten og ææækkelt (jeg er helt merkelig bevisst på min egen hygiene for tiden), for aller helst skal jeg være perfecto på bilder når de taes. Ja, logikken er der.

Det perfekte med denne plassen å feriere på, er at tiden ikke betyr noe. Syden, sier du? Pøh. Jeg har syden her i Sverige jeg. Med 20 grader (og stigende) i vannet og en kjekk gutt å holde i hånden.

Men kjære verden, internett og virkeligheten; ikke ta livet av noen flere store personligheter helt enda, ok? Vent til jeg kommer tilbake, så kan jeg delta i snufsingen noen sekunder før neste nyhet skjer. Jeg er fortsatt snufsete over Heath Ledger, men Michael? Jeg får ikke snufset fordi jeg gjør så mange andre glade ting.

Bildet er hentet fra Enter.Online

Jeg føler at jeg ikke får gjort nok. Kroppen og hodet mitt er på to forskjellige steder, men prøver likevel å nå hverandre med fingertuppene. Jeg skylder på Elizabeth Gilbert. Etter at jeg leste boken hennes ”Eat, Pray, Love” har jeg i større grad begynt å jakte på min egen kreativitet og gjøre det som jeg tidligere har gjort kun når jeg skriver.

Jeg prøver å snakke til Kreativiteten. Det er ikke lett. Det er ikke lett, fordi det er FOR lett. Er det sånn det skal være? Er jeg så fantastisk åpen og klar for en diskusjon med min egen kreativitet at jeg klarer å skrive ut en hel moleskine notatbok i løpet av 24 timer?

I romanen forteller Gilbert om en stemme fra hennes indre, som kanskje var Gud eller noe annet, men det var i hvert fall en stor stemme som snakket til henne når hun skrev i notatboken sin. Nå hopper jeg over til noe helt annet, nemlig hennes vesle tale på TED konferansen, hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det sterkeste.

Tilbake til det som skjer med meg. Hode og kropp prøver å snakke med hverandre, munnen min begynner plutselig å si noe og hjernen min begynner å lure på hvorfor jeg snakker med meg selv. Munnen sier noe om historien jeg skriver på for øyeblikket, og plutselig får jeg en idé, men en idé som hjernen ikke kan skrive ned for øyeblikket siden jeg faktisk står i dusjen. Henger du med? Så jeg slår av dusjen og sier høyt ”Hei du! Nå har jeg nettopp lært av Elizabeth Gilbert og Tom Waits at du faktisk er der, og liker å si ting akkurat når det passer deg. Men nå passer det faktisk ikke for meg, så kan du ikke bare lage deg litt kaffe og vente til jeg er ferdig her? Takk!”

Og det rare er at det virket. Det har hjulpet å snakke høyt til den indre Kreativiteten min som alltid er der, men som jeg tidligere bare har latt komme fram når jeg føler for det. Men nå lar jeg den komme fram hele tiden (for jeg har funnet ut at den *er* der jo egentlig hele tiden, man må bare innrømme det selv), og som et resultat på dette er hele meg en vandrende kullsyreholdig drikk som er blitt ristet litt for mye. Åpner du korken nå kommer til å eksplodere. Jeg bare sier det.

Jeg merker at jeg ikke får gjort nok. Er det ikke naturfaglesing, så er det prøve eksamen i Engelsk, og læreren som sier at jeg går på autopilot. Er det ikke Engelsk, så er det tanker om at jeg skal få teksten min utgitt i Signaler 2009 fra Cappelen.  Da begynner kullsyren å leke med munnen min og jeg har en lang monologisk dialog med meg selv. Jeg skriver ting på Post-it lapper og limer dem inn i moleskinen min. Det er ikke før senere samme dag at jeg leser hva jeg har skrevet og spør meg selv (høyt selvfølgelig) om jeg virkelig har skrevet dette.

Kroppen min er ganske langt over streken. Hodet er ganske høyt oppe på bakken. Ved hjelp av morsekoder eller røyksignaler får de kontakt med hverandre og prøver å komme til et slags kompromiss om at ja, her kan vi sikkert få til et samarbeid. Kullsyren begynner å boble igjen og jeg vet ikke hva som skjer. Skjønner du hva jeg mener? Når man har så mye å fortelle, så mye å si, og ikke alltid har muligheten til og virkelig GRIPE ordene – da skjer det før eller siden at man kobler litt ut. Jeg vet nå at jeg hadde koblet fra litt her og der før jeg fikk vite at jeg kom med i Signaler, og først nå har jeg begynt å koble meg sammen. Det er fordi jeg leste boken til Elizabeth Gilbert, har sett foredraget hennes på Ted, og vet at jeg ikke er alene.

Hei, Kreativitet! Hallo kropp og sinn! Skal vi være sammen?

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.

(utdrag fra indre dialog nedskrevet i Wreck This Journal’en)

Møt Frode, min kjæreste, sjelevenn, bedre halvdel. Vi feiret 1 års dagen vår i går. Det var nøye planlagt at vi skulle ta banen opp til Fløyen, så skulle vi gi gavene våre til hverandre (jeg hadde kjøpt oss en time hos aromaterapeut) og så skulle vi spise på Takk Gud Det Er Fredag.

Det var ganske mange på toppen av Fløyen, det skulle visst være et renn/konkurranse nedover. Vi ville ikke at det skulle kry med barn og akebrett rundt oss, så vi gikk bort til en mer stille plass like ved Fløyen kafe. Vi så på utsikten, kysset litt, tok bilder og så fikk han gaven min. Han kysset meg av glede og jeg syntes han var enda søtere i kulden.

«Så er det din.» Sa han og ga meg en veldig lett boks.

«Riv opp papiret!»

Jeg begynte å rive opp papiret. Til slutt var det et hvitt papir som var rullet sammen med en rød trå rundt seg. Har han døpt en stjerne etter meg? Tenkte jeg. Tråden falt av. Jeg rullet ut papiret.

«Vil du gifte deg med meg?» sto det med hans fine skrift og med masse hjerter rundt. Det er nå jeg skal gjøre mitt beste for å fortelle hva som skjedde, fordi jeg svevde midlertidig ut av min egen kropp og så det hele skje selv.

La meg her skyte inn at dette frieriet må jo være den største klisjeen gjennom hele Sammensuriet. Som fast leser av denne bloggen vet du at jeg lenge har foraktet klisjeer fordi jeg vil at de skal skje med meg, men at de aldri gjør det. Men dagen i går, selve valentinsdagen, dagen hvor 20 frierier ble annonsert på framsiden av Norges største sladderavis VG, ja – den dagen…. blir jeg fridd til. På Valentin. Mer klisje kan det ikke bli. Men nå er det *min* klisje og ved Gud jeg skal holde den tett inntil brystet mens jeg ikke snakker om annet.

Vi går videre.

«Hæ? What? Kødder du… men?» Tror jeg var noe av det som kom ut av munnen min. Jeg stirret sjokkert på ham, men tårer i øynene og et smil bredere enn Alaska.

«Hjelper det om jeg går ned på kne?» Sa han, og plutselig var det en rød boks formet som en rose som dukket opp foran meg, den ble åpnet og der var det den mest skinnende diamanten jeg har sett i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å si noe først, jeg lagde mye pipelyder, gjentok «åghud!» lignende fraser og så når han satt der med kneet i snøet svarte jeg:

«Selvfølgelig.. JA!»

Han reiste seg, vi la armene om hverandre og kysset oss flaue.

Før du begynner å si «Er ikke det litt tidlig? 1 år sammen bare?» så er det viktig å si at Frode og jeg har kjent hverandre i 8 år og vært bestevenner i 3 av dem. Det føles som om vi har vært kjærester i 5 år for å si det sånn, for vi kjenner hverandre allerede og hele historien.

Senere på kvelden kom spørsmålene. Jeg spurte når han fant ut at han skulle fri. Han hadde funnet det ut i september 2008, og kjøpt ringen rett etter nyttår. Men egentlig hadde han funnet det ut allerede etter at vi hadde vært sammen i 3 måneder.

Når bryllupet skal stå, spør du? Om 3 1/2 år.  Når jeg er ferdig med utdannelsen min i Tromsø, og vi er tilbake i Bergen.

Møt Frode (Mr Baggings -> minus G -> Frodo Baggins – > Frodo/Frode, taddaaaa):  min forlovede.

klikk på bildet.

‘Scuse me mens jeg stirrer litt mer på ringen.