Hvis jeg kan bekymre meg over noe, så gjør jeg det

Da jeg startet denne bloggen i 2005, var det fordi jeg ville bli lest. Jeg ville at folk skulle lese ordene mine, og gi meg tilbakemelding. Jeg skulle bli forfatter (før jeg var 18 – så ble det før jeg var 22 – så ble det før jeg var 26 – nå er det før jeg dør), og da måtte jo en bloggplattform være perfekt for å finne mitt publikum og min egen stemme. Jeg var 16 år, og livet mitt dreide seg stort sett om min usunne besettelse av en eldre gutt på skolen (som jeg valgte å dokumentere, forelsket som jeg var – og hvis du gutt-som-jeg-stalket-og-som-var-klar-over-dette- leser disse ordene en gang: UNNSKYLD UNNSKYLD TILGI MEG JEG BEKLAGER DET JEG UTSATTE DEG FOR) og skrivingen. Fra 2005-2008 var denne bloggen det ordet «blogg» egentlig skal bety: jeg skrev ord og innlegg OFTE. I stedet for å poste 300 bilder om dagens outfit, skrev jeg en masse ord om å prøve å komme ut av det satans Forfatterskapet mitt med hodet på skakke.

Jeg har rukket å bli 28 år, og har nettopp funnet et 2 cm langt hår stikke ut av haken min. Jeg sto og stirret på meg selv i speilet og lurte på hva slags jente jeg er som ikke har en pinsett og heeeeelvete hva skjedde med personligheten min.

JO DET SKAL JEG FORTELLE DEG:

Jeg sluttet å skrive jevnlig. Jeg hadde liksom ikke noen jeg skrev til, ingen som ropte til meg fra WWW at ordene mine var savnet. Og når en wannabe-forfatter ikke føler hun har publikum, snakker hun om seg selv i tredjeperson for å vise situasjonens alvor.

Neida.

Det som hendte var at drømmene mine ble oppfylt, nesten – og i feil rekkefølge. Jeg har vært skolebibliotekar i litt over 1 år på vgs. Allerede her gikk det galt, for jeg skulle jo egentlig ha fått boken min utgitt nå og presset den på intetanende elever slik at de skulle elske meg (dette er ganske viktig – å bli likt av 500 elever mellom 16 og 18 år).
Forfatterskapet mitt har stått på gløtt i flere år, manuset snakker til meg hver dag og trygler om å bli redigert skikkelig på slik at jeg kan sende det avgårde til den fine redaktøren i det flotte forlaget. Men hjernen min er redd for at jeg ikke lenger har et publikum der ute, og i stedet fokuserer jeg hele kroppen min på jobben.

Når jeg plutselig fikk den jobben jeg alltid har ville ha: bibliotekar, ble det med ett ikke viktig for meg å skrive om det lenger. POFF, der forsvant mange framtidige bloggposter.
Når jeg skjønte at jeg kommer til å være i limbo veldig lenge på grunn av forfatterdrømmen, forsto jeg også at jeg ikke kan skrive om det lenger i det hele tatt. For enten skriver jeg om selve skriveprosessen og det jeg håper skjer NUH, eller så klager jeg fordi det nesten skjedde og nå kommer det aldri til å skje vræl vræl vræl. POFF, der forsvant resten av bloggpostene. Løsningen var derfor å ikke skrive noe i det hele tatt. Vet ikke om jeg vant noe på det, men tjo hei.

Som nevnt over er jeg i overkant opptatt av å bli likt: så sånn sett føler jeg meg fortsatt som en naiv og vimsete sekstenåring. De gangene jeg har måttet stå framme i kantinen og snakke om bibliotekets rolle på skolen (senest i går), begynner jeg å skarre på R-ene, snakke fortere og flakke med blikket. Det er skummelt hvor sterkt jeg ønsker at disse ungdommene skal like meg, og det er guttene som skremmer meg mest. De som ser sånn halvveis på meg, og så sier de noe til kompisen sin og ingen av dem smiler. Da går hjernen min i høygir og jeg har lyst til å skrike «HVA ER DET NÅ DA?!» til universet. Jeg tar på meg min trygge «jeg er vimsete men det blir dere vant til ladida ladida lala» maske, og ber til hellige makter om at NOEN MÅ SMILE JEG MÅ VÆRE MORSOM DA LIKER DE MEG OG KOMMER FOR Å LÅNE BØKER HAARERWRWRKWEKEREJRJEJFEJFEFJOQE.

Jeg har for øyeblikket vondt i magen fordi noen elever venter fortsatt på å få sine lærebøker på Nynorsk, og jeg har mareritt mens jeg kasserer leksikon fra 1998 om at jeg ikke kommer til å få ryddet biblioteket skikkelig denne uken, slik at elevene nok en gang kan få studere der inne. Jeg svømmer i min egen ikke-eksisterende angst-diagnose fordi jeg ønsker at guttene og jentene på skolen skal like meg. For akkurat nå er jeg rimelig sikker på at mange syntes jeg en stressende, vimsete og masete jentedame som ikke klarer å huske navnene deres.

Og så er det de øyeblikkene jeg lever for:
Når jentene jeg har snakket med et par ganger, kommer regelmessig inn på biblioteket, og ser på meg med store øyne og smiler når det går opp for dem at jeg kan hjelpe med mer enn bare relevant faglitteratur.
Det er de jentene som spør meg om å fortelle om jobben min og hvordan det er på jobbmarkedet, og de følger så intenst med når jeg snakker at hjertet mitt vokser.
Hun som kommer inn hver dag for å forsikre seg om at jeg har husket å spise lunsj.
Det er gutten, som før sommerferien hadde blitt en av mine favoritter: han gikk første året, og skulle begynne på en annen skole etter sommeren. Han kom siste skoledag med en håndskrevet brev til meg, og alt var skrevet i fyllepenn. Det brevet har jeg lest mer enn 40 ganger, og får tårer i øynene hver gang.

Det er disse ungdommene jeg vil ha flere av, de som tør å sitte på biblioteket, de som tør å snakke med meg og snakke om drømmene sine og det de frykter mest av alt. Det er jo disse elevene som er publikummet mitt.
Men først må jeg få dem til å lese.

bibliotekarmafia

Denne posten gir deg ingen nytte i hverdagen, men det føles så bra å få sagt det

Prepost: Denne posten inneholder alt for mange sidespor (heretter referert til som Sidenotes, av en eller annen magisk grunn) og parenteser. Du er herved advart. Om ønskelig kan bare scrolle helt ned og se den helt urelaterte musikkvideoen på slutten av posten. Den er helt urelatert til posten fordi mye av det jeg har skrevet er på sett og vis urelatert til hverandre, så derfor er musikkvideoen ganske viktig likevel. Når jeg tenker over det, så får du bare glemme denne posten helt, IKKE se videoen og fortsette med leksene dine. Jeg beklager.

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Vi vil være unge for alltid

En liten del magi

Ida (og Bharfot) viste meg en video hun mente jeg ville like. Det gjorde jeg. Klippet er fra filmen «Mary and Max» som handler om to fremmede som begynner å skrive brev til hverandre. Fordi akkurat dette minnet meg veldig om noe om det jeg skriver i romanen (og Signaler 09), vet jeg allerede at dette må deles med deg:

og traileren:

Forandring fryder del 3: Oktobermodus

Trykk på play: After Hours – We are scientist* <– rett over her! 

Jeg var forberedt på at Oktober skulle ringe i morgen. I stedet fikk jeg mail i dag tidlig med spørsmål om vi kunne ta telefonmøtet i dag når jeg var ferdig med forelesningen. Jeg fikk et mobilnummer som jeg skulle sende melding til, og effekten av dette har gjort at hjernen min har dampet i hele dag. Det gjør noe med meg å vite at jeg skal ha en telefonsamtale av ganske stor betydning om 2 timer, og alt dette ble gjort verre av at jeg først skulle sitte og høre om Dokumentanalyse. Jeg fikk med meg omtrent hvert tredje ord. Håndflatene var klam, jeg kokte og jeg husket ikke hvordan jeg kom meg til skolen.

Av sikkerhets årsaker hadde jeg min venninne K tilstede for å være moralsk/psykisk/hukommelse støtte for meg, og med handsfreen på og en øreplugg i hvert vårt øre var vi klar. Jeg sendte en tekstmelding til redaktøren om at hun kunne ringe, og kort tid etterpå forsvant jeg inn i en koma.

Du vet hva jeg mener. I dag har vært en av de lengste dagene i mitt liv, men likevel så har alt gått over så fort. Jeg var forberedt på et «Vi sier ikke nei, men…» svar, og jeg fikk noe lignende, men det var så mye bedre enn det jeg hadde trodd. Er det noe jeg vet nå, så er det å ikke håpe for mye når det gjelder at forlag skal lese romanen du er gravid med. Vi snakket i en halvtime. Jeg sa mye «Ja», «Enig!». «Ja, der sa du noe» og «Mhm». Rådene var mange, forandringer var mange, men ideene var det mer av. Jeg hadde til og med fått en konsulentuttalelse, noe jeg ikke var forbedret på i det hele tatt – og tanken gjorde meg uggen (etter at jeg lesten den er det nå Guidelines).

Noe av det viktigste hun sa, var at jeg bør finne ut om romanen er en ungdomsroman eller voksenroman. Der sliter jeg litt, for den er en blanding. Jeg føler på meg at den passer for folk som har humor, er en anelse smårare og over 18. Det er det jeg har klart. Men når hun forklarte det videre, virket det logisk for meg. Jeg spurte om dette betydde at jeg kunne sende inn romanen til henne når jeg hadde mer, eller om dette var bajbaj (brukte ikke akkurat de ordene, men det var essensen). Hun ville absolutt at jeg skulle sende mer, men det viktigste var at jeg fant ut hvordan jeg ville ha romanen, skrive mer, slette mye og endre på uviktige ting.

Fordi jeg ikke var forberedt på å bli kontaktet av et forlag på denne måten, så syntes jeg at dette gikk bra. Jeg har kanskje ikke romanen ferdig, men jeg har fått betraktelig med hjelp og råd til å kunne klare det. Det aller viktigste er at jeg konsentrerer meg om skolen først, og ikke setter den i andre rekke. Utdannelsen betyr mer for meg akkurat nå enn å gi ut en bok (hvis jeg lar bibliotekaren inni meg snakke). Nå har jeg ikke noe å stresse med, jeg skriver når jeg vil, sender inn til Oktober når jeg vil – og blir ferdig med dokumentanalysene når jeg faktisk skal.

Score!

_____________________________________

* Musikken til We are scientist finner du HER og HER.

______________________________________

Matvarer/Matvrak på et supermarked nær deg

Jeg har begynt å bli ganske opptatt av mat i det siste. I stedet for å gå på butikken for å overleve fire dager til, har jeg begynt å handle mat for å LAGE maten og faktisk smake det jeg har laget etterpå. Min klassevenninne og jeg har de siste dagene oppdaget hyllene i matbutikkene på nytt. Eurospar, Eksotiske Matvarer (importerte saker fra fine land som Vietnam) og generelt alt som har MATVARER i seg. Plutselig ser jeg alt med nye studentøyne, og det er her alt virkelig skjer.

Så jeg har begynt å LAGE MAT. Jeg mener, jeg lager skikkelig mat mens jeg kjenner hjernen min sitte i et hjørne og slappe av. Det er så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På søndag lagde jeg og min klassevenninne indisk mat, og hele prosessen var så eksotisk (du vet, kutte opp, hakke hvitløk, gnikke nanbrød med hvitløk og steke i pannen, kjenne duftene sive rundt i kjøkkenet og inn i nesen). Det ble en sterk indisk og når jeg kom meg hjem hadde jeg magepine. Men det var verdt det.

Og fordi jeg SELVFØLGELIG (ja, jeg bruker store ord i dag. saksøk meg) er jente har jeg sett «Julie&Julia» og dette var ikke bra for noen av smaksløkene i hodet mitt. Så i dag dro jeg (ok, hun kom frivillig) klassevenninnen min med meg på butikken og det tok ikke lang tid før vi sto foran en hylle med nudler og gapte. Etter at vi gikk litt separat (ca 6 meter) hørte jeg henne gispe, og uten å snu meg sa jeg «Nanbrød?» og svaret var «Jaaaaa, jeg kan ikke noen for det.».

Jeg endte opp med å gjøre en vegetarianer stolt. STOLT sier jeg. I kurven min var det grønnsaker på grønnsaker, baguett, chilisaus og bønnespirer (dette er nesten som godteri). Det ble dyrt. God mat koster (en stor skam), selv om det ikke er økologisk en gang (for da koster det enda mer). Pappa ville vært stolt. Vel hjemme begynte matdansen og jo mer jeg lager mat på denne måten, desto lykkeligere merker jeg at jeg blir (selv om savnet etter gutten der borte er litt overveldene til tider). Jeg kutter, skjærer, lar hunden til vertinnen lukte på varene og så fyrer jeg løs med steking og koking. Luktefilm skulle vært oppfunnet, for hadde du luktet det jeg spiste etterpå (og at jeg glemte å ta bilder er jo en SKAM! det også), ville du nikket anerkjennende og sagt «Du kommer til å klare deg bra».

Og i morgen skal jeg begynne å strikke.

Frode, du blir prøvedukke.

I salg nå?

Cappelen2

I dag så jeg plutselig at boken jeg er med i viser seg å ha kommet ut den 7 august, og jeg har funnet ut derfor må jeg ta bussen inn til Tromsø sentrum og rett i en bokhandel bare for å gjøre det jeg alltid har hatt lyst til; å lete etter meg selv i en bokhandel. Herregud. Og du, hvis du kjære leser/medblogger kjøper boka og skriver en liten anmeldelse eller hvadetkalles, så syntes jeg det er litt fint. Det er velbrukte penger.

*oppdatert*

Bokhandelen hadde ikke fått boken enda. Kanskje neste uke?

B-tid

Selvfølgelig kan jeg ikke holde det jeg lover. Når jeg skriver at neste post  blir sirkus 15 juli, kan du knyte sokkene dine på at det blir før. På campingplassen jeg og forloveden er på nå, er det trådløst internett. Vi har leid en hytte ved vannet, og i sivet bor det ender som kommer helt  bort til oss og spiser brød fra hendene. Rundt oss er det campingbiler hvor alle har en liten bit av hjemme med seg – og gjør stort sett det samme som de gjør hjemme også. Men det er det som er sjarmen, å ikke være hjemme hvor alt stresset er.

Det skjer alltid mye i verden når jeg ikke  prøver å følge med. Artister og skuespillere dør, medbloggere blir syke og har det vondt, noen blir stukket ned med sabel og andre er uheldig i en tunnel. Og noen mister lappen. Jeg blir så overrasket hver gang jeg logger meg på nett og ser hva som har skjedd i verden. Det er nesten som om jeg forventer at hele verden skal stå på pause mens jeg er på ferie, for så å starte igjen når jeg er tilbake. Av en eller annen grunn er virkeligheten ikke-eksisterende når jeg befinner meg et annet sted enn Bergen. Dette kan dog skyldes på at jeg er veldig forelsket og føler meg fjong med ring på fingeren, og alt.

Jeg tar bilder. Jeg lar være å ta bilder når jeg føler håret mitt er skitten og ææækkelt (jeg er helt merkelig bevisst på min egen hygiene for tiden), for aller helst skal jeg være perfecto på bilder når de taes. Ja, logikken er der.

Det perfekte med denne plassen å feriere på, er at tiden ikke betyr noe. Syden, sier du? Pøh. Jeg har syden her i Sverige jeg. Med 20 grader (og stigende) i vannet og en kjekk gutt å holde i hånden.

Men kjære verden, internett og virkeligheten; ikke ta livet av noen flere store personligheter helt enda, ok? Vent til jeg kommer tilbake, så kan jeg delta i snufsingen noen sekunder før neste nyhet skjer. Jeg er fortsatt snufsete over Heath Ledger, men Michael? Jeg får ikke snufset fordi jeg gjør så mange andre glade ting.

Et samarbeid med sin egen kreativitet

Kreativitet

Bildet er hentet fra Enter.Online

Jeg føler at jeg ikke får gjort nok. Kroppen og hodet mitt er på to forskjellige steder, men prøver likevel å nå hverandre med fingertuppene. Jeg skylder på Elizabeth Gilbert. Etter at jeg leste boken hennes ”Eat, Pray, Love” har jeg i større grad begynt å jakte på min egen kreativitet og gjøre det som jeg tidligere har gjort kun når jeg skriver.

Jeg prøver å snakke til Kreativiteten. Det er ikke lett. Det er ikke lett, fordi det er FOR lett. Er det sånn det skal være? Er jeg så fantastisk åpen og klar for en diskusjon med min egen kreativitet at jeg klarer å skrive ut en hel moleskine notatbok i løpet av 24 timer?

I romanen forteller Gilbert om en stemme fra hennes indre, som kanskje var Gud eller noe annet, men det var i hvert fall en stor stemme som snakket til henne når hun skrev i notatboken sin. Nå hopper jeg over til noe helt annet, nemlig hennes vesle tale på TED konferansen, hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det sterkeste.

Tilbake til det som skjer med meg. Hode og kropp prøver å snakke med hverandre, munnen min begynner plutselig å si noe og hjernen min begynner å lure på hvorfor jeg snakker med meg selv. Munnen sier noe om historien jeg skriver på for øyeblikket, og plutselig får jeg en idé, men en idé som hjernen ikke kan skrive ned for øyeblikket siden jeg faktisk står i dusjen. Henger du med? Så jeg slår av dusjen og sier høyt ”Hei du! Nå har jeg nettopp lært av Elizabeth Gilbert og Tom Waits at du faktisk er der, og liker å si ting akkurat når det passer deg. Men nå passer det faktisk ikke for meg, så kan du ikke bare lage deg litt kaffe og vente til jeg er ferdig her? Takk!”

Og det rare er at det virket. Det har hjulpet å snakke høyt til den indre Kreativiteten min som alltid er der, men som jeg tidligere bare har latt komme fram når jeg føler for det. Men nå lar jeg den komme fram hele tiden (for jeg har funnet ut at den *er* der jo egentlig hele tiden, man må bare innrømme det selv), og som et resultat på dette er hele meg en vandrende kullsyreholdig drikk som er blitt ristet litt for mye. Åpner du korken nå kommer til å eksplodere. Jeg bare sier det.

Jeg merker at jeg ikke får gjort nok. Er det ikke naturfaglesing, så er det prøve eksamen i Engelsk, og læreren som sier at jeg går på autopilot. Er det ikke Engelsk, så er det tanker om at jeg skal få teksten min utgitt i Signaler 2009 fra Cappelen.  Da begynner kullsyren å leke med munnen min og jeg har en lang monologisk dialog med meg selv. Jeg skriver ting på Post-it lapper og limer dem inn i moleskinen min. Det er ikke før senere samme dag at jeg leser hva jeg har skrevet og spør meg selv (høyt selvfølgelig) om jeg virkelig har skrevet dette.

Kroppen min er ganske langt over streken. Hodet er ganske høyt oppe på bakken. Ved hjelp av morsekoder eller røyksignaler får de kontakt med hverandre og prøver å komme til et slags kompromiss om at ja, her kan vi sikkert få til et samarbeid. Kullsyren begynner å boble igjen og jeg vet ikke hva som skjer. Skjønner du hva jeg mener? Når man har så mye å fortelle, så mye å si, og ikke alltid har muligheten til og virkelig GRIPE ordene – da skjer det før eller siden at man kobler litt ut. Jeg vet nå at jeg hadde koblet fra litt her og der før jeg fikk vite at jeg kom med i Signaler, og først nå har jeg begynt å koble meg sammen. Det er fordi jeg leste boken til Elizabeth Gilbert, har sett foredraget hennes på Ted, og vet at jeg ikke er alene.

Hei, Kreativitet! Hallo kropp og sinn! Skal vi være sammen?

Snart i en bokhandel nær deg.

Utdrag fra mailen:

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress