Jeg har en slags tidsklemme. Folk jeg kjenner blir utgitt i bokform før meg, og de er så avslappet rundt det hele, mens jeg – som lever og ånder for å bli forfatter til det fulle og det hele, strever strever og strever så mye at av og til når jeg er helt alene så gråter jeg. For det gjør vondt å prøve å skrive ferdig en roman som går i et kontinuerlig hjul i hodet, det gjør vondt å vite at de jeg kjenner klarer å komme til forlagene og faktisk bli der. Det er grenser for hvor mye entusiasme jeg klarer å vise, men jeg vet hvordan jeg selv ville at andre skulle oppført seg om det hadde vært meg, og da vil jeg jo vise gleden min. Nå orker jeg ikke å høre hvem som skal bli utgitt, når de skal bli utgitt, og hvordan man kan kjøpe romanen og hva forlagene har sagt.

Når noen spør meg om hvordan det går med skrivingen orker jeg ikke å svare nesten. Men jeg svarer og så kan jeg føle hvordan vedkommende legger hodet på skakke og sier noen trøstende ord. Trøstende ord fordi vedkommende enten allerede er utgitt/skal bli, eller ikke har den minste interesse i skriving overhodet. Det gjør vondt.

Akkurat nå skriver jeg på en roman som har vært i hodet mitt siden før jul, en roman som først var en annen roman, som så ble en novelle, plutselig flere romaner men nå er det en hel roman som er satt sammen og vil ut. Men det er grenser for hvor mye jeg kan skrive og hvor mye tid (håhå tidsklemma!) jeg har når jeg både jobber og leser naturfag. For skole må være første prioritet, skolen er det som gir meg muligheten til å reise til Tromsø, muligheten til å bli bibliotekar. Likevel; i bakhodet er det skrivingen som leder. Det er den jeg vil drive med, det er det jeg vil gjøre 24 timer i døgnet.

Men jeg kan ikke fordi jeg har ikke tid, har skole, har jobb bla bla bla. Og så er det venner og bekjente som skriver, sender til forlag, deltar i konkurranser og blir utgitt. Jeg kommer til forlagene, får gode tilbakemeldinger, men ingen utgivelse.

Det er en slags tidsklemme. Og jeg orker ikke å glede meg for andre lenger. For uansett hvor mange ganger jeg har hatt en liten drøm om at noen av de jeg kjenner skal fortelle forlaget de er hos om meg eller noe i den durjegvetikkehelthvajegsiernå – så er det ingenting som skjer og jeg er på stedet hvil.

Jeg skriver, det går sent, men jeg skriver. Og jeg kommer ingen sted videre. Det eneste jeg vil bli er forfatter. Men alle andre blir det før meg, sånn helt plutselig. Det er en slags tidsklemme - ikke en gang NaNoWriMo hjelper for meg.

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

- Siv I. Vannet

Det er ikke så lenge siden jeg kom ut fra apoteket og holdt et [organ]donorkort i hånden. Jeg tenkte som så at skulle det skje noe med meg så kan jeg i det minste redde noen andre. Hjemme fikk jeg både mamma og pappa til å undertegne.

«Men tenk hvis du kan reddes?» spurte mamma meg før hun skrev under.

«Så lenge jeg har skrevet ferdig romanen min er det ikke så viktig.» svarte jeg.

«Og hvis du ikke har…?»

«Jeg vil nok heller at en person som trenger et nytt hjerte skal få leve litt til.»

«Men…»

«Det er den prikkete linjen der.»

Jeg pekte. Etterpå la jeg kortet i lommeboken min og følte meg bra. Jeg tenker som så at hvis det skjer meg noe og deler av meg kan redde en annens liv, ja – da vil jeg hjelpe til. Ingenting er bedre enn det. Du burde også gjøre det (Hit: LINK). Tre uker senere angrer jeg ikke. Men i går gikk det opp for meg hva jeg faktisk hadde gjort, jeg fikk vite at en gutt som gikk i klassen til mine venninner på Gymnas døde natt til onsdag. Han våknet ikke opp. Jeg har snakket med han noen ganger, og det er så rart å tenke på at for to år siden satt jeg ved siden av ham på en benk og kunne tenkt «Han har to år igjen å leve.»

Tenk hvis noe kunne ha reddet ham. Nå er jeg ikke sikker på hva som skjedde, men likevel; kunne organdonasjon reddet ham hvis han ble oppdaget tidligere? I dag tok jeg fram donorkortet mitt og så på det. Så flyttet jeg det fra den bakerste lommen til den fremste. Bare for sikkerhets skyld. Jeg er ikke redd døden, jeg er heller redd for hvordan andre kommer til å takle det. Jeg føler meg som et godt menneske nå som jeg har dette kortet, og et godt menneske er et glad menneske.

[Det er snart jul. Kakemenn i butikker, julemarsipan i hyllene. God jul og godt nyttår!]

Det er to ting i leiligheten som driver meg fullstendig til vannvidd. Det ene er kjøleskapet og den andre er vaskemaskinen. Kjøleskapet lager så og si lyder 24 timer i døgnet, det høres ut som en tikkende bombe klar til å eksplodere når som helst. Lydene er presset sammen, jeg antar dette fordi de sikkert er most opp i et hjørne og har funnet et lite pustehull. Men når lydene øker frekvensen sin vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg sitte her i sofaen med delvis huket rygg (I’m scared – posisjonen), eller skal jeg stille meg like ved kjøleskapet og legge en hånd på døren mens jeg venter på at alt skal blåses opp?

For disse lydene som kommer derfra er helt utheroooolig irriterende. Det er ikke fred å få! Det går mer og mer opp for meg at denne babytrangen jeg har bare kan legge på, for jeg har nok med et kjøleskap som gir meg alle bekymringene allerede. Det er da vaskemaskinen kommer inn i bildet.

Åh HERREGÅSH den vaskemaskinen.

Den er ganske fin. Som alle andre djevler her i verden ser onde ting fine ut fordi da passer så godt «Skinnet bedrar» ordtaket inn. Denne vaskesatan har et skinn det ikke er til å tro. De første minuttene går alt bra. Opp med luken, kast inn skittentøyet, trykk og skru (men ikke for mye, uansett hvor gøy det er å trykke på knapper host), gå ut av rommet. Men etter 15 minutter bryter helvete løs. Fra stuen høres det ut som om Hulken er hektet fast i veggen og prøver å komme seg løs. Da er det bare å løpe inn, presse romba mot maskinen og kjenne hvordan jordskjelvet starter.

Jeg begynte til og med å synge, fordi jeg dirret og skled på gulvet. Jeg holdt vaskemaskinen på plass (den rev seg ikke løs altså. Du har sikkert skjønt at jeg kaller den Hulken. Kjøleskapet heter Oscar. Lang historie. De som har lest en stund skjønner poenget. Hah) og kjente etterhvert hvordan rompa ble mer og mer øm. Jeg hadde ingen følelser igjen. Det var så fantastisk idiotisk at jeg begynte å le. Og dette må mamma og jeg gjøre for hver eneste vask. Er ikke dette galskap, så vet ikke jeg. Og nå begynner pokker heller kjøleskapet igjen med en lyd jeg aldri har hørt før. Jeg er redd, og jeg innrømmer det mer enn gjerne.

Å møte meg for første gangen vil bety at du ikke vil få muligheten til å si særlig mye fordi jeg er alt for opptatt med snakke snakke snakke fordi jeg er så nervøs. Jeg er for nervøs til å slutte å snakke for da vil du kanskje skjønne at jeg er ganske kjedelig likevel.

Så nå som jeg har møtt ganske mange som jeg leser veldig ofte på nett, og sett/hørt/kjent med full styrke at de ikke har en tegneserieboble som kommer ut av munnen deres med bloggsitater…. da, da forstår jeg at jeg er ganske vanlig likevel. Jeg bor hos en blogger, snakker med tre bloggere akkurat nå, og har møtt bloggheltene mine for ikke mange timer siden.

Jeg snakker for mye. Og jeg skal skrive for mye når jeg er tilbake i Bergen igjen, såpass skylder jeg deg.

Og forresten:  det var fantastisk å møte deg. Virkelig.

Jeg liker skolen. En settning jeg ikke har sagt på veldig mange år. Det å møte lærere som virkelig vil hjelpe meg med ALT, og er så positive at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg – er sånn «Ok, dette er for godt til å være sant.»

Men det er det. Det er godt, og det er sant. For første gang i livet mitt liker jeg naturfag, blir ikke ignorert av læreren og føler at jeg lærer noe. Jeg vet ikke med deg, men det jo sånn det skal være.

Noe nølende har jeg begynt å lese i naturfagboken. Det er akkurat som om jeg forventer at hjernemassen min skal flyte utover sidene eller noe, for det sitter masse negative tanker inni hodet mitt som ikke har lyst til å flytte ut enda (det er jo så godt å varmt der inne!!). For jeg sliter med den psykiske delen: Jeg har allerede vært innim stadiene jeg når som helst skal liste opp, og jeg er innom dem nå titt og ofte. Men den andre delen av meg er Postiviv Som Faen og SKAL ha karakter 4 i naturfag til neste år.

Liste over triste tanker:

- Jeg forstår ikke dette.

- Jeg har ikke fått læring i NOE av dette på gymnas!

- Det går dårlig.

- Jeg har ikke selvdisiplin og liker ikke å lese.

- JEG HATER DETTE!!!!!!!!!

åssåvidere.

Men i dag var det en gledes dag. Maren (gi et lite vink) hadde sendt meg alle naturfagnotatene sine fra skolen. Ja. Hun er elskbar.

Jeg liker skolen. En settning jeg ikke har sagt på veldig mange år. Det å møte lærere som virkelig vil hjelpe meg med ALT, og er så positive at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg – er sånn «Ok, dette er for godt til å være sant.»

Men det er det. Det er godt, og det er sant. For første gang i livet mitt liker jeg naturfag, blir ikke ignorert av læreren og føler at jeg lærer noe. Jeg vet ikke med deg, men det jo sånn det skal være.

Noe nølende har jeg begynt å lese i naturfagboken. Det er akkurat som om jeg forventer at hjernemassen min skal flyte utover sidene eller noe, for det sitter masse negative tanker inni hodet mitt som ikke har lyst til å flytte ut enda (det er jo så godt å varmt der inne!!). For jeg sliter med den psykiske delen: Jeg har allerede vært innim stadiene jeg når som helst skal liste opp, og jeg er innom dem nå titt og ofte. Men den andre delen av meg er Postiviv Som Faen og SKAL ha karakter 4 i naturfag til neste år.

Liste over triste tanker:

- Jeg forstår ikke dette.

- Jeg har ikke fått læring i NOE av dette på gymnas!

- Det går dårlig.

- Jeg har ikke selvdisiplin og liker ikke å lese.

- JEG HATER DETTE!!!!!!!!!

åssåvidere.

Men i dag var det en gledes dag. Maren (gi et lite vink) hadde sendt meg alle naturfagnotatene sine fra skolen. Ja. Hun er elskbar.

Okokokok ok! Jeg VET dette helt sikkert er normalt og alt det der men jeg lider av kraftig babysyke. Venner og gamle klassekamerater driver og spyr ut babyer rett som det er nå; og jeg har mer og mer lyst på en selv. Det knyter seg inni meg og jeg har bare lyst til å kjenne noe inni magen min. Hvordan i swarthe skal jeg få undertrykke og ignorert disse følelsene/tankene? Jeg ber deg, trygler om råd.

(det er litt kult å tenkte på at jeg har møtt og snakket med fire av de på bildet)

Om 1 måned er det bokfest i Oslos Opera og jeg har vil skal må er nødt til å være der. Det er fra 20 til 21 september og det er full fart og fres. Det er forfattere. Mange av dem. Minst 100 tror jeg. Og de skriver ord. Fine ord som jeg enten leser eller misunner. Som medlem av bokklubben har jeg tenkt å dra nytte av tilbudet de har, men jeg har samtidig et lite problem: Jeg har ikke noe sted å sove. Uansett – nå har jeg ikke rådført meg med særlig mange av mine bekjentskaper i Oslo, så da gjør jeg det via bloggen: Vil du bli med meg? Nå må jeg teknisk sett finne meg et sted å sove i 1 natt, men hvis vi bare ser bort i fra det så KAN jeg alltids «ta en døgning» og være våken hele natten…. Vil du bli med meg på LITTERATURFEST og snakke bøker, forfølge Forfattere og spørre panisk om autografen? Kommenter eller mail: elisabethic@gmail.com

Her er i hvert fall litt av hva Bokklubben har å si om saken: LINK.

Plutselig gråt jeg for første gang på 8 måneder. Plutselig og lenge. Jeg sov ved siden av mamma og tankene mine var den verste fienden. Jeg har begynt å tenke igjen, og å se sannheten. Etter så lang tid begynner jeg å lure på hva som er galt.