Hvor jeg klager på mer enn bare en pakke

Glede! Vi er tilbake i Tromsø, og har 3 dager sammen før Frode drar på jobb i 2 måneder. I dag tidlig krøp vi ut av sengen klokken ni fordi vi skulle til posten for å hente denne fantastisk mystiske pakken jeg skrev om. Det blir sånn, jo lenger mysteriet holder på, jo mer dyrebar og stor ble den for meg. Til slutt var jeg overbevist om at det var bøker som skulle holde meg med selskap mens Frode er borte. Fra hvem? Øhm. Ja.

Men før vi snakker om pakken, så skal vi snakke om kofferter. Ikke sex, men skikkelige kofferter som man pakker hele livet sitt ned i for en kort stund. da vi ankom Tromsø og kofferten min kom fram på rullebåndet, var jeg overbevist om at noen hadde stått på den og hoppet. Den var ramponert. Masse. Kanskje kastet den litt av bilen med bagasjen og gjentatt prosessen et par ganger. Kofferten min var ødelagt. Det var et lite mirakel at innholdet som holdt alt på plass ikke tøt ut. I løpet av sekunder var jeg på gråten, og hadde lyst til å skrike til de som kjører bagasjen til flyet og spørre hvorfor de ikke kan sette pris på jobben sin, slik flykapteinene gjør.

Vi klarte å rulle kofferten min (25 kg) bort til Kundeservice for ankomst (? eller?) og kort tid etterpå kom en dame som umiddelbart bruke superkrefter i situasjonen. Hun trodde at jeg var på gråten (jeg var ikke det, jeg var på slutten av gråtetrangen), og vi fulgte med henne til en annen «stasjon» på flyplassen hvor hun trykket på et tastatur. Kofferten min ble erstattet. Jeg trengte ikke å krangle en gang (det hadde vært litt fint å endelig få sagt med autoritet «DU TAKLER IKKE SANNHETEN!!!!«). Hun ga meg en papirlapp hvor navnet mitt var «Caselphil» (den var ny) og ba oss gå til en koffertbutikk for å få den erstattet. So we did.

«Får dere ofte folk fra flyplassen som kommer med ødelagte kofferter?» spurte jeg den ansatte på koffertbutikken Morris.

«Ja.» svarte hun med en gang.

Nå har jeg en ny koffert som er litt mindre enn den andre, noe som egentlig er like greit siden jeg alltid pakker veldig mye når jeg først har en stor koffert. Det er også en litt komisk situasjon å oppleve når man handler på Coop og legger handlevarer (masse pizza) inni kofferten og triller den med seg. Vi tok «Gammel-dame-med-rullesekk-» til nye høyder. Det andre som var i kofferten var den mystiske pakken.

Vi satte oss på en benk, og rev av papiret. Jeg ble litt skuffet, siden jeg hadde klart å lage store forhåpninger om både kaffe og ipad:

Fatene er julegave fra jobben til Frode, som da har sendt pakken til meg fordi de ikke har sjekket hvor mange av deres ansatte som er hjemme eller ute på sjøen i julen. Tunge fat som man har som pyntefat under middagsfatene. Anse dette som et hint, kjære blogglesere, om at jeg sårt trenger et nytt spenningsmoment i livet mitt, og at du kan sende så mange mysteriepakker du vil (innen etiske grenser, føler jeg for å si, men hey, etikk? Jeg strøk i exphil, jeg har ikke peiling).

Bloggreprise: John, Lennon og meg

Jeg kommer tilbake i dag, men først tenkte jeg å ta reprise av bloggposten jeg skrev om The Beatles og John Lennon. Den orginale posten med de fine kommentarene finner du her. Det er 30 år på dagen John Lennon ble drept, og slike triste tanker trenger litt positive ord.

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Unfinished

«Hvorfor hatet du meg sånn?» spurte jeg ham. Vi var på samme plass, han og flere andre av mine «mobbere»/plageånder fra barne- og ungdomsskolen. For første gang var jeg ikke redd ham på noen som helst måte, jeg hadde plutselig sjansen til å se ham rett i øynene og spørre ham. Han sto ved bassenget og jeg stilte meg ved siden av ham.

«Hva mener du?» sa ha og så på meg. Han virket totalt oppgitt over at jeg snakket i det hele tatt.

«Hva har jeg noensinne gjort deg? Hvorfor var du så fæl mot meg på skolen? Jeg forstår det ikke.» sa jeg. Omtrent på dette tidspunktet kom Kristine Tofte bort til oss, og sto ved min side. Hun tok meg i hånden, men han virket ikke som om han oppfattet at hun var der.

«Vil du virkelig vite det?» spurte han oppgitt. Jeg nikket og på dette tidspunktet sa jeg navnet hans.

«Det var den pokkers leppestiften din. De små greien du smurte på leppene hele tiden.» sa han.

«HÆ?» sa jeg. Han mente det lille sminkesettet som jeg hadde fått i gave av pappa som liten. Det at jeg ikke brukte leppestift før videregående, var helt irrelevant, ser det ut til. «Leppetift?! Du gjorde livet mitt til et helvete på grunn av leppestift? Hva er i veien med deg?» ropte jeg. På dette tidspunktet kjente jeg trangen til å gråte, og akkurat da klemte Tofte meg i hånden.

«Ikkje no, når du gråter e det verdt noe, han her e ikkje verdt det» sa hun på beroligende nynorsk. Han så på meg, himlet med øynene og snudde seg for å gå.

«Jeg snakker til deg!» ropte jeg og løp etter ham. Jeg grep tak i skulderen hans og i det han snudde seg stilte jeg meg få centimeter unna ansiktet hans.

«Du såret meg. Du såret meg, du såret meg, du såret meg.» sa jeg. Og så sa jeg navnet hans gjentatte ganger, helt til det så ut som om han skjønte budskapet.

Jeg snudde meg mot Tofte og hun ga meg en klem. Omtrent da våknet jeg og lurte på hvorfor jeg hadde en trang til å ta et oppgjør med fortiden akkurat i dag. Nå skal det sies at jeg hadde en lignende «samtale» med gutten for noen år tilbake også. Jeg var på russedåp, full av mot og alkohol, og spurte ham omtrent de samme spørsmålene som i drømmen. Men jeg husker ikke svaret hans, for jeg tror han bare lo av meg og gikk. Jeg lurter fortsatt på hvorfor.

Jumping back

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Kaffekopper i nye skap

Jeg har flyttet. Endelig leier jeg og Frode en leilighet sammen, hvor vi skal bo i 2 år framover. Endelig har jeg tilgang til et kjøkken og bad uten å måtte dele med en annen, og jeg kan sitte foran den nye vaskemaskinen og se på klærne som blir vasket. Det er faktisk underholdene. Jeg har vært opptatt med eksamensskriving og flytting (panikk og glede, egentlig) – og mamma kom til Tromsø for å hjelpe meg med hele flytteprosessen. Men nå er hun borte, og det første som skjer den første dagen jeg er alene i leiligheten, er totalt exphil panikk og et strekt preget tidsklemma-hat.

Jeg har ikke helt forstått hvordan dette fungerer. Plutselig er det eksamen, og tiden man brukte på å forberede seg på hele greia (4 stk, I tell you) virker veldig kort og ubetydelig. For øyeblikket er jeg i en fase hvor jeg misliker at alle sier de vet at jeg kommer til å bestå exphil etc. Det samme ble sagt i fjor, av meg selv, og det gikk til helvete. Hva hvis det går til helvete denne gangen også? Hva kommer folk til å si til meg da? Det jeg sier til meg selv, er at jeg ikke kan gi opp. Stryker jeg denne gangen, kan jeg prøve en gang til, det er ikke over enda. Består jeg, flott – jeg kan gå videre. Men akkurat når må jeg tenke det verst tenkelige som kan skje, for da er jeg så bestemt på at jeg skal være den beste på eksamen. Så ikke fortell meg at jeg kommer til å bestå exphil med glans, og at alt skal gå bra – for det har ikke gått så bra før, og jeg vil ikke at alle skal si det som er høflig å si. Det sliter meg ut.

Så det er på tide å skrive om Moleskine til min andre eksamen, noe jeg syntes dere godt kan rope hurra for;)

Om å huske vonde år

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: «Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?»

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Definisjon av lykke

Jeg er for tiden på mitt lykkeligste. Jeg spiser ting som jeg ikke bør spise, og jeg drikker ting som jeg ikke bør drikke. Dette har pågått en stund nå, men etter å ha tenkt lenge over det har jeg kommet fram til at dette ikke kan kalles kjærestekilo. Det er min egen latskap. Kanskje det er et bindeledd til kjærestekilo (KKG), men dette som nå har skjedd med kroppen min er rett og slett pur latskap.

Det gikk for alvor opp for meg da jeg så på bildene fra ferien, og sammenlignet de med bilder fra ifjor. Jeg fikk såpass angst (hvis du kan kalle det det, men noen ville også kalt det Realitet I Trynet) at jeg ble litt snufsete. Fordi jeg er såpass feig sier jeg ikke hva jeg veier nå, for egentlig er det helt ok. Det er bare det at tingene har lagt seg på feil plass, ikke modellert seg slik de burde – og heller lagt seg på åpenlyse steder.

For en som ikke har vært spesielt fysisk av seg, er det derfor en utfordring å prøve å vekke til live muskler som har vært i hi. Samme gjelder magefett som har kost seg i lengre tid. Jeg vil ikke tenke for mye på å gå ned i vekt. Det er ikke så viktig, sånn egentlig. Jeg vil bare bli proporsjonert rett oppe, rundt og mellom. Det gjør noe med en når man ser bilder av seg selv. Dette kan stakkarslige realityshow/talkshow deltagere dokumentere, vedder jeg på.

Det rare er at jeg ikke har tenkt så mye på kroppen min (før nå). Den største plagen har vært bukser. Buksekanten som gnager seg inn i magen når jeg setter meg ned, og tar pusten fra meg. Når jeg finner ut at jeg skal gå med joggebukse eller forloveden sine bukser, da er det noe som ringer i bakhodet, men som jeg dytter unna – overlater til en annen gang. Du har gått opp i vekt, Elisabeth. Kroppen din ikke fast lenger, du må trene. Det hjelper ikke å skyve det over til en annen gang. Du har jo alltid tid! TID TID TID! SLUTT Å IGNORERE PROBLEMET.

Så nå skal jeg gjøre noe med det. Jeg skal bevege på meg. Jeg skal begynne å tenke på kroppe min forbi halsen og nedover, og få en følelse av den igjen. Det gjør noe med selvtilliten og selvbildet, å føle at man skuffer seg selv og ikke tør å innse det. Men likevel er jeg lykkelig. Jeg har det jævla bra.

Hør min skriverevolusjon! Vræl.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009». Bare litt. Liksom.

Den Gang Da

Snart i en bokhandel nær deg.

Utdrag fra mailen:

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.

En monologisk indre dialog

for det hele går til helvete den dagen man hjelper sin far med å lage en facebook-konto. Snart er det Twitter, og da vet jeg at blogg blir det neste. Jeg kommer meg gjennom dagene ved å skrive ca 300 ord hver dag, lure på hvem AXXO og KLAXXON egentlig er samtidig som jeg blankt fortrenger enhver tanke om naturfag, engelsk og abnormal kvalme som varer alt for lenge. det hele dreier seg om å vite hva man vil og hvor man vil når man vil det og om det blir. for det går kanskje ikke til helvete likevel? bare en ny teknologisk mulighet å holde kontakten på? jeg merker mer og mer at jeg zoomer ut hva venner forteller meg, venner eller fremmede, jeg nikker og sier Jah, Åh, Jøss, alt i korte ord og merker hvordan alt går inn der og det andre. hvordan er det mulig å lytte til en person og kjenne at du egentlig ikke hører på hva vedkommende sier? jeg drømmer om en sommerjobb hvor jeg kan være lykkelig med det gjør, og ser etter en ny jobb hver dag uten å klare å finne noe som har med bøker å gjøre – er det et tegn? når hvor hvem hva skal vi gifte oss på Hawaii? Eller i Tromsø når ingen vet om det? Den kjolen kunne passet meg akkurat like fint som på henne. snart går vel naturfagen til helvete. jeg må tro på meg selv og ikke være så negativ. men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takle positive ting uten at jeg har sett det fra en kritisk side først, mulig det er en slags forsvar. jeg vet ikke. du står der på andre siden av landet og jeg savner øynene dine. alt. sånn egentlig. husker du den lukten som du fant? den som var på alternativmessen i Grieghallen? du kom på den lukten mens du løp opp trappene for å hente engelskarkene dine og plutselig fikk du smaken i munnen fordi du husket lukten. er ikke det rart? at hukommelsen har kontroll over smaken? jo. sol. roman. skriv mens hjernen er varm, sa jeg. Så vi bestilte Skriveboka fra bokklubben og håper at du kommer deg gjennom dagene. Og nå vi slutte å veksle mellom deg, meg, oss, vi og jeg. Det er ikke ekte etikette.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress