Jeg er for tiden på mitt lykkeligste. Jeg spiser ting som jeg ikke bør spise, og jeg drikker ting som jeg ikke bør drikke. Dette har pågått en stund nå, men etter å ha tenkt lenge over det har jeg kommet fram til at dette ikke kan kalles kjærestekilo. Det er min egen latskap. Kanskje det er et bindeledd til kjærestekilo (KKG), men dette som nå har skjedd med kroppen min er rett og slett pur latskap.

Det gikk for alvor opp for meg da jeg så på bildene fra ferien, og sammenlignet de med bilder fra ifjor. Jeg fikk såpass angst (hvis du kan kalle det det, men noen ville også kalt det Realitet I Trynet) at jeg ble litt snufsete. Fordi jeg er såpass feig sier jeg ikke hva jeg veier nå, for egentlig er det helt ok. Det er bare det at tingene har lagt seg på feil plass, ikke modellert seg slik de burde – og heller lagt seg på åpenlyse steder.

For en som ikke har vært spesielt fysisk av seg, er det derfor en utfordring å prøve å vekke til live muskler som har vært i hi. Samme gjelder magefett som har kost seg i lengre tid. Jeg vil ikke tenke for mye på å gå ned i vekt. Det er ikke så viktig, sånn egentlig. Jeg vil bare bli proporsjonert rett oppe, rundt og mellom. Det gjør noe med en når man ser bilder av seg selv. Dette kan stakkarslige realityshow/talkshow deltagere dokumentere, vedder jeg på.

Det rare er at jeg ikke har tenkt så mye på kroppen min (før nå). Den største plagen har vært bukser. Buksekanten som gnager seg inn i magen når jeg setter meg ned, og tar pusten fra meg. Når jeg finner ut at jeg skal gå med joggebukse eller forloveden sine bukser, da er det noe som ringer i bakhodet, men som jeg dytter unna – overlater til en annen gang. Du har gått opp i vekt, Elisabeth. Kroppen din ikke fast lenger, du må trene. Det hjelper ikke å skyve det over til en annen gang. Du har jo alltid tid! TID TID TID! SLUTT Å IGNORERE PROBLEMET.

Så nå skal jeg gjøre noe med det. Jeg skal bevege på meg. Jeg skal begynne å tenke på kroppe min forbi halsen og nedover, og få en følelse av den igjen. Det gjør noe med selvtilliten og selvbildet, å føle at man skuffer seg selv og ikke tør å innse det. Men likevel er jeg lykkelig. Jeg har det jævla bra.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Utdrag fra mailen:

«kjære alle sammen; det er meg en glede å kunne meddele at deres tekster er blitt valgt ut til å trykkes i SIGNALER 2009. det er *navn sensurert* som skriver, og på vegne av meg selv, Ib Kleiser og forlaget, vil jeg gratulere dere så masse.»

Når drømmen/målet plutselig skjer, så føles det ikke slik man hadde trodd. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer.

for det hele går til helvete den dagen man hjelper sin far med å lage en facebook-konto. Snart er det Twitter, og da vet jeg at blogg blir det neste. Jeg kommer meg gjennom dagene ved å skrive ca 300 ord hver dag, lure på hvem AXXO og KLAXXON egentlig er samtidig som jeg blankt fortrenger enhver tanke om naturfag, engelsk og abnormal kvalme som varer alt for lenge. det hele dreier seg om å vite hva man vil og hvor man vil når man vil det og om det blir. for det går kanskje ikke til helvete likevel? bare en ny teknologisk mulighet å holde kontakten på? jeg merker mer og mer at jeg zoomer ut hva venner forteller meg, venner eller fremmede, jeg nikker og sier Jah, Åh, Jøss, alt i korte ord og merker hvordan alt går inn der og det andre. hvordan er det mulig å lytte til en person og kjenne at du egentlig ikke hører på hva vedkommende sier? jeg drømmer om en sommerjobb hvor jeg kan være lykkelig med det gjør, og ser etter en ny jobb hver dag uten å klare å finne noe som har med bøker å gjøre – er det et tegn? når hvor hvem hva skal vi gifte oss på Hawaii? Eller i Tromsø når ingen vet om det? Den kjolen kunne passet meg akkurat like fint som på henne. snart går vel naturfagen til helvete. jeg må tro på meg selv og ikke være så negativ. men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takle positive ting uten at jeg har sett det fra en kritisk side først, mulig det er en slags forsvar. jeg vet ikke. du står der på andre siden av landet og jeg savner øynene dine. alt. sånn egentlig. husker du den lukten som du fant? den som var på alternativmessen i Grieghallen? du kom på den lukten mens du løp opp trappene for å hente engelskarkene dine og plutselig fikk du smaken i munnen fordi du husket lukten. er ikke det rart? at hukommelsen har kontroll over smaken? jo. sol. roman. skriv mens hjernen er varm, sa jeg. Så vi bestilte Skriveboka fra bokklubben og håper at du kommer deg gjennom dagene. Og nå vi slutte å veksle mellom deg, meg, oss, vi og jeg. Det er ikke ekte etikette.

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt «alvorlig» innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg «tilfeldigvis» var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som «alle» leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens «leser» vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal «slappe av» så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om «Norges mest populære blogger» og «Guider jenter til å kle seg bedre» (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese «artikler» om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?

Jeg skal jo bli bibliotekar. Jeg har lyst til å lære meg å ordne i dokumenter, fikse arkiver hvor arkene er i uorden og mest av alt: vandre rundt i et stort bibliotek og ordne bøkene alfabetisk mens jeg samtidig ordner lånekort til stakkarslige sjeler. Det er det jeg vil.

Så langt tror jeg det går som planlagt. Jeg gjør mitt beste for å lære og å forstå naturfag, pugger alt læreren nevner om eksamen, og noterer i boken min til det går hull i arkene. Dette tar man alvorlig! Foruten om Naturfag er det Engelsk som er på timeplanen, og jeg merker det er rart at jeg er mer ukomfortabel  i dette faget enn Naturfag.

Og så har vi framtiden igjen. Jeg var på utdanningmessen i Bergen i dag, forberedt på å snakke med damene fra Universitetet i Tromsø om jeg kanskje ville ha en sjanse til å komme inn i år. Men så var ikke Tromsø der. Jeg endte opp med å ta i mot en bunke studiebøker for «Studer i Paris!» og India, noe fra Oslo, Bergen og diverse andre Høgskoler.

Problemet mitt var/er: Jeg vet hva jeg vil, skal og må. Tromsø sitt fag, Dokumentasjonvitenskap er det eneste jeg har muligheten til å komme inn på. I Oslo er det karaktersnitt, og det snittet har ikke jeg. Men når de jeg ville snakke med ikke var på messen, begynte plutselig Oslo, Bergen og Volda (tror jeg) å bli veldig tiltrekkende. «Negleakademiet? Ja, det kunne jeg ha prøvd meg på!» Var noe av det som for gjennom hodet mitt når jeg ikke vurderte å dra til Paris og rømme til en bokhandel.

Å vite hva man vil er ikke alltid bra, merker jeg. For når jeg har alt klart, så blir presset på framtiden veldig stort, og hvis det presset sprekker så kan det hende at planene mine må forandres.

Og lets face it: planene mine har ikke tenkt seg til Negleakademiet.

Det er fem dager siden jeg har skrevet denne bloggen i tre år.  Det er også fem dager siden jeg og Mr B hadde vår 10 måneders ”nå har vi elsket hverandre lenge gitt!” jubileum og i løpet av disse dagene har jeg gått gjennom store deler av arkivet mitt for å se hva jeg egentlig har gjort på.
Med tanke på at jeg har vært på nett i tre år, føler jeg at det har blitt sagt ganske lite. Sånn egentlig. Jeg ser at det er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt, og jeg noterer meg nøye at jeg burde få meg en Stavekontrollør som kan luke ut alle skrivefeilene mine som kommer stort sett hver gang.

I løpet av min blogglevetid har jeg bodd 2 år på Blogspot, og tatt resten av tiden på WordPress –før jeg nå skaffet meg min egen lille del av verden med et eget domene. Jeg tror det var bra.
I 2005/06 ville jeg ha en mening om det som sto i avisene, jeg skrev leserinnlegg slik at jeg kunne vandre lykkelig til Norli og kjøpe bøker uten å egentlig betale for dem selv. Jeg var besatt av en gutt som jeg ikke snakket med, ei visste hvordan stemmen hans var – og dagene jeg så ham gjorde at jeg kom meg gjennom skolen.

Men så fikk jeg plutselig skrevet alt jeg ville nettet. Jeg oppdaget at det var andre der ute som skrev mye om politikk, så da var det andre ting jeg kunne skrive om. Jakten på kjærligheten, forfatterdrømmen som jeg ville ha oppfylt før jeg fylte 20 og kaffegleden min som var særegen.  For jeg skriver jo egentlig om det å skrive. Det er den eneste røde tråden gjennom hele denne bloggen – skrivingen og kjærligheten. Man kan trygt si at jeg er en eneste stor klisjé, og jeg liker ikke klisjeer.

Så hva er jeg nå, og hvordan har bloggen blitt?

Jeg er jenta som skriver uten å skrive. Hun som drikker 6 kopper kaffe før hun fortsetter med te, og ser på selv i speilet uten briller. Jeg er hun som ikke har lyst til å være søt, for jeg vil at noen skal se meg rett i øynene og si at jeg er vakker. Jeg er hun som heller leser nettavisene enn papirversjonen. Jeg lar være å trykke på artiklene fordi jeg syntes det er mye mer spennende å lese overskriftene. Politiske meninger og engasjement er ikke noe som går hånd i hånd i meg – fordi jeg har ikke funnet mitt parti, mine meninger eller mine mål. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at da jeg begynte med bloggen ville jeg bli døvetolk og så forfatter, men nå er det bibliotekar OG forfatter.

Med ”En Kaffebønnes Sammensurium” har jeg ikke prøvd å bli noe jeg ikke er. Jeg skriver fortsatt om det jeg tenker på, men likevel savner jeg det å kunne skrive mer detaljert og ikke alltid sensurere meg. Men det er sånt som skjer, for jo eldre jeg blir desto mer distré, kynisk og innadvent blir jeg. En bloggreise om meg er som å lese en annens jentes liv – en som jeg ikke er lenger, men som jeg kanskje var. Det er rart å tenke på. Likevel er det veldig lite jeg ville ha forandret på. For hvis jeg hadde kunnet forandre på ting som jeg har skrevet, ville jeg aldri ha vært her akkurat: Skrevet til deg.

Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvor lenge du har lest, jeg vet ikke en gang om du leser. Jeg vet ikke hva du syntes om meg. Jeg vet bare at du er der. Men hvis du er en av dem som har lest lenge, og ikke alltid har kommentert, så ville jeg vært veldig glad hvis du tok deg tid til å gi en liten kommentar her og nå. Fortell meg hva du har likt best, hvorfor du leser og hva som skal til for at dette Sammensuriet skal leve videre.

Takk for 3 flotte år, jeg satser på tre til.

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på «Superstreng» og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en «stem på meg film», rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

• Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
• Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
• Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
• … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
• Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte «Mamma Mia» dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!

Jeg har en slags tidsklemme. Folk jeg kjenner blir utgitt i bokform før meg, og de er så avslappet rundt det hele, mens jeg – som lever og ånder for å bli forfatter til det fulle og det hele, strever strever og strever så mye at av og til når jeg er helt alene så gråter jeg. For det gjør vondt å prøve å skrive ferdig en roman som går i et kontinuerlig hjul i hodet, det gjør vondt å vite at de jeg kjenner klarer å komme til forlagene og faktisk bli der. Det er grenser for hvor mye entusiasme jeg klarer å vise, men jeg vet hvordan jeg selv ville at andre skulle oppført seg om det hadde vært meg, og da vil jeg jo vise gleden min. Nå orker jeg ikke å høre hvem som skal bli utgitt, når de skal bli utgitt, og hvordan man kan kjøpe romanen og hva forlagene har sagt.

Når noen spør meg om hvordan det går med skrivingen orker jeg ikke å svare nesten. Men jeg svarer og så kan jeg føle hvordan vedkommende legger hodet på skakke og sier noen trøstende ord. Trøstende ord fordi vedkommende enten allerede er utgitt/skal bli, eller ikke har den minste interesse i skriving overhodet. Det gjør vondt.

Akkurat nå skriver jeg på en roman som har vært i hodet mitt siden før jul, en roman som først var en annen roman, som så ble en novelle, plutselig flere romaner men nå er det en hel roman som er satt sammen og vil ut. Men det er grenser for hvor mye jeg kan skrive og hvor mye tid (håhå tidsklemma!) jeg har når jeg både jobber og leser naturfag. For skole må være første prioritet, skolen er det som gir meg muligheten til å reise til Tromsø, muligheten til å bli bibliotekar. Likevel; i bakhodet er det skrivingen som leder. Det er den jeg vil drive med, det er det jeg vil gjøre 24 timer i døgnet.

Men jeg kan ikke fordi jeg har ikke tid, har skole, har jobb bla bla bla. Og så er det venner og bekjente som skriver, sender til forlag, deltar i konkurranser og blir utgitt. Jeg kommer til forlagene, får gode tilbakemeldinger, men ingen utgivelse.

Det er en slags tidsklemme. Og jeg orker ikke å glede meg for andre lenger. For uansett hvor mange ganger jeg har hatt en liten drøm om at noen av de jeg kjenner skal fortelle forlaget de er hos om meg eller noe i den durjegvetikkehelthvajegsiernå – så er det ingenting som skjer og jeg er på stedet hvil.

Jeg skriver, det går sent, men jeg skriver. Og jeg kommer ingen sted videre. Det eneste jeg vil bli er forfatter. Men alle andre blir det før meg, sånn helt plutselig. Det er en slags tidsklemme - ikke en gang NaNoWriMo hjelper for meg.

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

- Siv I. Vannet