De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

Don’t Forget To Be Awesome.

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Men før vi snakker om pakken, så skal vi snakke om kofferter. Ikke sex, men skikkelige kofferter som man pakker hele livet sitt ned i for en kort stund. da vi ankom Tromsø og kofferten min kom fram på rullebåndet, var jeg overbevist om at noen hadde stått på den og hoppet. Den var ramponert. Masse. Kanskje kastet den litt av bilen med bagasjen og gjentatt prosessen et par ganger. Kofferten min var ødelagt. Det var et lite mirakel at innholdet som holdt alt på plass ikke tøt ut. I løpet av sekunder var jeg på gråten, og hadde lyst til å skrike til de som kjører bagasjen til flyet og spørre hvorfor de ikke kan sette pris på jobben sin, slik flykapteinene gjør.

Vi klarte å rulle kofferten min (25 kg) bort til Kundeservice for ankomst (? eller?) og kort tid etterpå kom en dame som umiddelbart bruke superkrefter i situasjonen. Hun trodde at jeg var på gråten (jeg var ikke det, jeg var på slutten av gråtetrangen), og vi fulgte med henne til en annen «stasjon» på flyplassen hvor hun trykket på et tastatur. Kofferten min ble erstattet. Jeg trengte ikke å krangle en gang (det hadde vært litt fint å endelig få sagt med autoritet «DU TAKLER IKKE SANNHETEN!!!!«). Hun ga meg en papirlapp hvor navnet mitt var «Caselphil» (den var ny) og ba oss gå til en koffertbutikk for å få den erstattet. So we did.

«Får dere ofte folk fra flyplassen som kommer med ødelagte kofferter?» spurte jeg den ansatte på koffertbutikken Morris.

«Ja.» svarte hun med en gang.

Nå har jeg en ny koffert som er litt mindre enn den andre, noe som egentlig er like greit siden jeg alltid pakker veldig mye når jeg først har en stor koffert. Det er også en litt komisk situasjon å oppleve når man handler på Coop og legger handlevarer (masse pizza) inni kofferten og triller den med seg. Vi tok «Gammel-dame-med-rullesekk-» til nye høyder. Det andre som var i kofferten var den mystiske pakken.

Vi satte oss på en benk, og rev av papiret. Jeg ble litt skuffet, siden jeg hadde klart å lage store forhåpninger om både kaffe og ipad:

Fatene er julegave fra jobben til Frode, som da har sendt pakken til meg fordi de ikke har sjekket hvor mange av deres ansatte som er hjemme eller ute på sjøen i julen. Tunge fat som man har som pyntefat under middagsfatene. Anse dette som et hint, kjære blogglesere, om at jeg sårt trenger et nytt spenningsmoment i livet mitt, og at du kan sende så mange mysteriepakker du vil (innen etiske grenser, føler jeg for å si, men hey, etikk? Jeg strøk i exphil, jeg har ikke peiling).

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

«Hva mener du?» sa ha og så på meg. Han virket totalt oppgitt over at jeg snakket i det hele tatt.

«Hva har jeg noensinne gjort deg? Hvorfor var du så fæl mot meg på skolen? Jeg forstår det ikke.» sa jeg. Omtrent på dette tidspunktet kom Kristine Tofte bort til oss, og sto ved min side. Hun tok meg i hånden, men han virket ikke som om han oppfattet at hun var der.

«Vil du virkelig vite det?» spurte han oppgitt. Jeg nikket og på dette tidspunktet sa jeg navnet hans.

«Det var den pokkers leppestiften din. De små greien du smurte på leppene hele tiden.» sa han.

«HÆ?» sa jeg. Han mente det lille sminkesettet som jeg hadde fått i gave av pappa som liten. Det at jeg ikke brukte leppestift før videregående, var helt irrelevant, ser det ut til. «Leppetift?! Du gjorde livet mitt til et helvete på grunn av leppestift? Hva er i veien med deg?» ropte jeg. På dette tidspunktet kjente jeg trangen til å gråte, og akkurat da klemte Tofte meg i hånden.

«Ikkje no, når du gråter e det verdt noe, han her e ikkje verdt det» sa hun på beroligende nynorsk. Han så på meg, himlet med øynene og snudde seg for å gå.

«Jeg snakker til deg!» ropte jeg og løp etter ham. Jeg grep tak i skulderen hans og i det han snudde seg stilte jeg meg få centimeter unna ansiktet hans.

«Du såret meg. Du såret meg, du såret meg, du såret meg.» sa jeg. Og så sa jeg navnet hans gjentatte ganger, helt til det så ut som om han skjønte budskapet.

Jeg snudde meg mot Tofte og hun ga meg en klem. Omtrent da våknet jeg og lurte på hvorfor jeg hadde en trang til å ta et oppgjør med fortiden akkurat i dag. Nå skal det sies at jeg hadde en lignende «samtale» med gutten for noen år tilbake også. Jeg var på russedåp, full av mot og alkohol, og spurte ham omtrent de samme spørsmålene som i drømmen. Men jeg husker ikke svaret hans, for jeg tror han bare lo av meg og gikk. Jeg lurter fortsatt på hvorfor.

BRB. Talk amongst yourself.

Jeg har ikke helt forstått hvordan dette fungerer. Plutselig er det eksamen, og tiden man brukte på å forberede seg på hele greia (4 stk, I tell you) virker veldig kort og ubetydelig. For øyeblikket er jeg i en fase hvor jeg misliker at alle sier de vet at jeg kommer til å bestå exphil etc. Det samme ble sagt i fjor, av meg selv, og det gikk til helvete. Hva hvis det går til helvete denne gangen også? Hva kommer folk til å si til meg da? Det jeg sier til meg selv, er at jeg ikke kan gi opp. Stryker jeg denne gangen, kan jeg prøve en gang til, det er ikke over enda. Består jeg, flott – jeg kan gå videre. Men akkurat når må jeg tenke det verst tenkelige som kan skje, for da er jeg så bestemt på at jeg skal være den beste på eksamen. Så ikke fortell meg at jeg kommer til å bestå exphil med glans, og at alt skal gå bra – for det har ikke gått så bra før, og jeg vil ikke at alle skal si det som er høflig å si. Det sliter meg ut.

Så det er på tide å skrive om Moleskine til min andre eksamen, noe jeg syntes dere godt kan rope hurra for;)

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.