Hvis jeg kan bekymre meg over noe, så gjør jeg det

Da jeg startet denne bloggen i 2005, var det fordi jeg ville bli lest. Jeg ville at folk skulle lese ordene mine, og gi meg tilbakemelding. Jeg skulle bli forfatter (før jeg var 18 – så ble det før jeg var 22 – så ble det før jeg var 26 – nå er det før jeg dør), og da måtte jo en bloggplattform være perfekt for å finne mitt publikum og min egen stemme. Jeg var 16 år, og livet mitt dreide seg stort sett om min usunne besettelse av en eldre gutt på skolen (som jeg valgte å dokumentere, forelsket som jeg var – og hvis du gutt-som-jeg-stalket-og-som-var-klar-over-dette- leser disse ordene en gang: UNNSKYLD UNNSKYLD TILGI MEG JEG BEKLAGER DET JEG UTSATTE DEG FOR) og skrivingen. Fra 2005-2008 var denne bloggen det ordet «blogg» egentlig skal bety: jeg skrev ord og innlegg OFTE. I stedet for å poste 300 bilder om dagens outfit, skrev jeg en masse ord om å prøve å komme ut av det satans Forfatterskapet mitt med hodet på skakke.

Jeg har rukket å bli 28 år, og har nettopp funnet et 2 cm langt hår stikke ut av haken min. Jeg sto og stirret på meg selv i speilet og lurte på hva slags jente jeg er som ikke har en pinsett og heeeeelvete hva skjedde med personligheten min.

JO DET SKAL JEG FORTELLE DEG:

Jeg sluttet å skrive jevnlig. Jeg hadde liksom ikke noen jeg skrev til, ingen som ropte til meg fra WWW at ordene mine var savnet. Og når en wannabe-forfatter ikke føler hun har publikum, snakker hun om seg selv i tredjeperson for å vise situasjonens alvor.

Neida.

Det som hendte var at drømmene mine ble oppfylt, nesten – og i feil rekkefølge. Jeg har vært skolebibliotekar i litt over 1 år på vgs. Allerede her gikk det galt, for jeg skulle jo egentlig ha fått boken min utgitt nå og presset den på intetanende elever slik at de skulle elske meg (dette er ganske viktig – å bli likt av 500 elever mellom 16 og 18 år).
Forfatterskapet mitt har stått på gløtt i flere år, manuset snakker til meg hver dag og trygler om å bli redigert skikkelig på slik at jeg kan sende det avgårde til den fine redaktøren i det flotte forlaget. Men hjernen min er redd for at jeg ikke lenger har et publikum der ute, og i stedet fokuserer jeg hele kroppen min på jobben.

Når jeg plutselig fikk den jobben jeg alltid har ville ha: bibliotekar, ble det med ett ikke viktig for meg å skrive om det lenger. POFF, der forsvant mange framtidige bloggposter.
Når jeg skjønte at jeg kommer til å være i limbo veldig lenge på grunn av forfatterdrømmen, forsto jeg også at jeg ikke kan skrive om det lenger i det hele tatt. For enten skriver jeg om selve skriveprosessen og det jeg håper skjer NUH, eller så klager jeg fordi det nesten skjedde og nå kommer det aldri til å skje vræl vræl vræl. POFF, der forsvant resten av bloggpostene. Løsningen var derfor å ikke skrive noe i det hele tatt. Vet ikke om jeg vant noe på det, men tjo hei.

Som nevnt over er jeg i overkant opptatt av å bli likt: så sånn sett føler jeg meg fortsatt som en naiv og vimsete sekstenåring. De gangene jeg har måttet stå framme i kantinen og snakke om bibliotekets rolle på skolen (senest i går), begynner jeg å skarre på R-ene, snakke fortere og flakke med blikket. Det er skummelt hvor sterkt jeg ønsker at disse ungdommene skal like meg, og det er guttene som skremmer meg mest. De som ser sånn halvveis på meg, og så sier de noe til kompisen sin og ingen av dem smiler. Da går hjernen min i høygir og jeg har lyst til å skrike «HVA ER DET NÅ DA?!» til universet. Jeg tar på meg min trygge «jeg er vimsete men det blir dere vant til ladida ladida lala» maske, og ber til hellige makter om at NOEN MÅ SMILE JEG MÅ VÆRE MORSOM DA LIKER DE MEG OG KOMMER FOR Å LÅNE BØKER HAARERWRWRKWEKEREJRJEJFEJFEFJOQE.

Jeg har for øyeblikket vondt i magen fordi noen elever venter fortsatt på å få sine lærebøker på Nynorsk, og jeg har mareritt mens jeg kasserer leksikon fra 1998 om at jeg ikke kommer til å få ryddet biblioteket skikkelig denne uken, slik at elevene nok en gang kan få studere der inne. Jeg svømmer i min egen ikke-eksisterende angst-diagnose fordi jeg ønsker at guttene og jentene på skolen skal like meg. For akkurat nå er jeg rimelig sikker på at mange syntes jeg en stressende, vimsete og masete jentedame som ikke klarer å huske navnene deres.

Og så er det de øyeblikkene jeg lever for:
Når jentene jeg har snakket med et par ganger, kommer regelmessig inn på biblioteket, og ser på meg med store øyne og smiler når det går opp for dem at jeg kan hjelpe med mer enn bare relevant faglitteratur.
Det er de jentene som spør meg om å fortelle om jobben min og hvordan det er på jobbmarkedet, og de følger så intenst med når jeg snakker at hjertet mitt vokser.
Hun som kommer inn hver dag for å forsikre seg om at jeg har husket å spise lunsj.
Det er gutten, som før sommerferien hadde blitt en av mine favoritter: han gikk første året, og skulle begynne på en annen skole etter sommeren. Han kom siste skoledag med en håndskrevet brev til meg, og alt var skrevet i fyllepenn. Det brevet har jeg lest mer enn 40 ganger, og får tårer i øynene hver gang.

Det er disse ungdommene jeg vil ha flere av, de som tør å sitte på biblioteket, de som tør å snakke med meg og snakke om drømmene sine og det de frykter mest av alt. Det er jo disse elevene som er publikummet mitt.
Men først må jeg få dem til å lese.

bibliotekarmafia

Etter 3 år…

Har jeg endelig bestått exphil.

Enough said.

24 år og fortsatt like forvirret

Filosofi. For siste gang prøver jeg å få de 10 poengene som siden 2009 har vært som en veldig dårlig kjønnsykdom, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Hvis det er noe jeg har lært siden dette semesteret startet, så er det at jeg kan veldig lite, men burde vite mer. Ordet «burde» eller «bør» ser ut til å være stikkordet når det gjelder ex-phil, og akkurat nå klarer jeg ikke en gang å forklare hvorfor. Det bare er sånn og lykke til med det. Da jeg fortalte læreren min om opplevelsen jeg og min venninne hadde da vi hadde faget for første gang, mente han at jeg burde søke om fritak, noe jeg ikke klarer å tro kommer til å bli en mulighet. For ja, jeg har følt og føler meg fortsatt som en komplett idiot når jeg leser om Descartes, Platon og Sokrates, men jeg vet at jeg faktisk ikke er en idiot i det virkelig liv. Hvis du derimot mener at jeg er en idiot som ikke klarer ex-phil, syntes jeg du bare kan gå vekk og la meg klage i fred.

Den 18 august fylte jeg 24 år. I følge pappa er jeg ikke voksen før jeg er 25. Det at jeg er gift ser ikke ut til å bety noe. Siden jeg derfor fortsatt har 1 år på meg før jeg blir voksen, så kan jeg fortsatt være like hjelpeløs  i filosofi som før, og bli like redd hver gang noen som er yngre enn meg klarer å forklare hva Descartes mener på en forbløffende enkel måte. All denne panikken for 10 studiepoeng. Dette er mitt siste  år i Tromsø, og mitt siste semester. Snart må jeg begynne å lete etter jobb, noe som skremmer meg mer enn ex-phil og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. I ex-phil har jeg i det minste et pensum (som er HELT FORANDRET SIDEN 2009) å forholde meg til, men det har jeg ikke når det gjelder å søke arbeid. Jeg vil jo bare skrive. Jeg vil skrive romanen min, og jobbe i en bokhandel eller på et bibliotek. Men det er visst ikke så enkelt. Ingenting er enkelt, og det syntes jeg er utrolig irriterende. Nei, ikke irriterende, det er seks utropstegn på rad. Man vet jo ikke hvor man skal starte eller hvordan man skal presentere seg selv, alle bare forventer at du vet det allerede og at du ikke dør av angst underveis. Hurra.

Samtidig har jeg visst vært 6 år på Twitter, noe som minner meg på at jeg også har blogget like lenge, og at blogging virkelig har forandret seg seg siden jeg startet. Jeg kan ikke lenger logge meg inn på bloggrevyen.no for å finne bloggposter jeg vil lese, nei, jeg må finne dem via Twitter eller Bloglovin. Og det tar tid. Plutselig er det ikke linkene i sidebaren på bloggen min som betyr noe, det er ikke viktig hvilke blogger jeg linker til, men det er Twitter som gjelder. Jeg savner fortiden. Og derfor jeg vet at uansett hva pappa sier, så har jeg blitt voksen i en alder av 24 år fordi jeg klager over at alt var bedre før. Livet var alltid bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan bli jævlig bra når jeg er ferdig utdannet.

 

Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

Denne posten gir deg ingen nytte i hverdagen, men det føles så bra å få sagt det

Prepost: Denne posten inneholder alt for mange sidespor (heretter referert til som Sidenotes, av en eller annen magisk grunn) og parenteser. Du er herved advart. Om ønskelig kan bare scrolle helt ned og se den helt urelaterte musikkvideoen på slutten av posten. Den er helt urelatert til posten fordi mye av det jeg har skrevet er på sett og vis urelatert til hverandre, så derfor er musikkvideoen ganske viktig likevel. Når jeg tenker over det, så får du bare glemme denne posten helt, IKKE se videoen og fortsette med leksene dine. Jeg beklager.

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Du skal ikke gråte alene, når andre vet at du er der.

Etter at jeg har vært på innom universitetets bokhandel går jeg inn på jentetoalettet for å sjekke at jeg ikke har leppestift på steder det ikke burde være. Det er en jentegreie. Jeg plasserer pappkoppen med kaffe ved siden av vasken, og gjør det samme med vesken min, stirrer på meg selv og lurer på om luggen min plutselig har delt seg opp. Det er da jeg hører lyder fra en av båsene bak meg, lyder som umiddelbart forteller meg at en jente prøver å kontrollere sin egen gråt, men ikke får det til. Jeg snur meg og registrerer at det er fire båser som er opptatt, og rett etterpå er det to jenter som kommer ut for å vaske hendene. Jeg prøver å få øyekontakt med dem begge, men dette er universitetet – vi veksler blikk i et nanosekund før de forsvinner inn i sin egen hvor man ikke snakker med noen man ikke kjenner.

Lydene fortsetter. Jeg hører hvordan jenta ikke lenger klarer å holde tilbake, og begynner å gråte igjen. Det er ikke særlig høylytt eller dramatisk, bare veldig veldig ukontrollert. Jeg klarer ikke å se på mitt eget speilbilde når det er en jente som gråter, jeg føler med en gang at dette ikke er ok, dette er ikke normalt. Noen trekker i snoren, åpner en dør og kommer ut for å vaske hendene sine, men jeg vet at dette ikke er den gråtende jenten jeg hører. Vi veksler et blikk, og uttrykket hennes forteller meg at hun har hørt gråten hun også. Jeg oppfatter det som om hun prøver å si ”jaja, noen gråter i dag også, hehe” før hun forsvinner. Det er nå kun 1 bås som er opptatt, og jeg vet at der inne sitter det en jente som er lei seg.
Ok. Så hvis jeg går ut nå, kommer jeg til å angre på at jeg ikke sa noe. Hvis jeg ikke gir et tegn på at hun ikke er alene her inne, så kommer jeg til å lure på hva som kunne ha skjedd. Jeg prøver å ikke lage noen lyder mens jeg hører hvordan gråtingen fortsetter, at jenta tror hun er alene og bare slipper alt løs. Hun pusser nesen, snufser og hikster om hverandre. Det er vondt å høre på, og det føles som om jeg observerer et alt for personlig øyeblikk. Men jeg er her, og ingen av de andre jentene så ut til å ville si noe høyt om hva som skjer. Jeg sliter med å være impulsiv, men nå føles det som om det er mitt eneste valg. Jeg går går bort til den låste båsen og banker forsiktig tre ganger på døren. Lydene opphører umiddelbart.

”Hei, vil du snakke om det?” er det første jeg sier. Jeg spør ikke om det går bra, for jeg vet det ikke går bra.

”Neida, det går bra!” er svaret. Jenta begynner å romstere der inne og jeg ser for meg hvordan hun prøver å tørke tårene og banne innvendig.

”Tull og tøys. Du gråter, jo! Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” spør jeg.

”Nei…” svarer hun. Og så kommer lydene igjen som gjør at hjertet mitt begynner å blø.

”Jeg vet ikke med deg, men det å gråte på en slik offentlig plass er ganske… offentlig. Hva er det som har skjedd?” prøver jeg meg på. Uten at hun svarer ser jeg at hun under dodøren rekker meg mobiltelefonen sin, og tekstmeldingen som vises på skjermen. Oi, jeg får tilgang til hennes private korrespondanse.
Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg mot den andre døren, bare i tilfelle hun bestemmer seg for å åpne, og tar imot mobilen hennes. Det blir feil av meg å sitere sms-en her, men i meldingen står det at gutten ikke lenger ønsker å være kjæresten hennes, at det er best han flytter ut og at han helst ikke vil snakke med henne på en stund.

”Åh,” sier jeg og sender mobilen tilbake ”du… jeg antar at vi ikke kjenner hverandre men… kan du ikke komme ut derfra? Det er aldri kult å gråte alene.”
Etter noe som føles som flere minutter hører jeg at hun reiser seg og skal til å åpne døren. I full fart reiser jeg meg også, løper for å hente papir og venter på henne. Jenta som nå står foran meg er så oppløst i tårer og emosjonelt knekt at jeg tror ikke det spiller noen rolle om hvem jeg er. Uten å si noe går jeg nærmere og legger armene mine rundt henne. Hun begraver ansiktet sitt i håret mitt, snufser, og jeg kjenner at hun holder hardt rundt meg. At jeg nå har hennes tårer og snørr i håret mitt, er ganske ubetydelig. Det betyr liksom ikke noe at vi ikke kjenner hverandre, det betyr heller ikke noe at jeg nettopp har sett at ansiktet hennes er ødelagt av rennende sminke.

”Har du venninner du kan være med i kveld?” spør jeg.

”Ja.” svarer hun. Jeg avslutter klemmen, og for første gang kan jeg virkelig se hvem hun er. Jeg har ikke sett henne på campus før, noe som egentlig er like greit, da har jeg ikke noe annet å binde henne til. På impuls begynner jeg å tørke henne i ansiktet, noe hun lar meg gjøre (skulle tro vi har vært venner lenge), og jeg fjerner hår som har klistret seg mot kinnet hennes.

”Slo han opp nettopp?” spør jeg.

”For en time siden,” svarer hun og trekker pusten.

”Jeg heter Elisabeth,” sier jeg. Hun smiler og introduserer seg før hun gir meg en rask klem.

”Jeg bare.. jeg elsker ham, ikke sant, og jeg trodde virkelig at han elsket meg også.” sier hun.

”Mhm.” svarer jeg og fortsetter å tørke ansiktet hennes.

”Takk skal du ha,” sier hun og prøver å smile.

”Bare hyggelig. Kom hit.” Jeg dytter henne mot speilet og stiller meg ved siden av henne.

”Tenk da, om noen år så kommer du til å se tilbake på dette øyeblikket da en fremmed jente trøstet deg. Og jeg tror du kommer til å ha et godt minne, og ikke et dårlig minne om en kjip kjæreste, ikke sant?” sier jeg. Hun nikker, før hun begynner å ta seg selv til ansiktet og sier hvor sjokkert hun er over det hun ser.

”Jeg syntes du er kjempepen.” sier jeg og klapper henne på ryggen. Nå begynner jeg å lure på hvor grensen for kroppskontakt går, og jeg tror hun gjør det samme.

”Takk,” sier hun. Jeg gir henne en nok en klem, før jeg tar på meg vesken igjen og kaster den nå kalde kaffen.

”Jeg vet det er teit å si, men det ordner seg alltid. Liksom, det er jævlig nå, og det er jævlig veldig lenge, men snart oppdager du at ting går bedre.” sier jeg. Hun nikker.

”Lykke til,” sier jeg og skal til å gå, men hun sier navnet mitt og før jeg får sagt noe sier hun ”Du er bra,” og jeg tror på det hun sier.

23

Jeg har vært i Hellas. Rhodos for å være nøyaktig. Hotellet var like ved stranden, og hver eneste gang jeg badet i vannet, tenkte jeg på hvordan det var for ungdommene på Utøya å svømme for livet. Det var en veldig rar følelse, å tenke på at jeg ikke kjente eller hadde noen tilknytning til de som døde den dagen, men likevel plasket jeg i saltvannet og lurte på hvordan de hadde det.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

(Ignorer jakkekaoset.)

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

(Der nede gikk vi. Et mirakel at anklene mine ikke falt av.)

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Hvor jeg fullfører bildekvoten min

Av og til glemmer jeg hva kroppskontakt er. Særlig når Frode er ute på jobb og jeg ikke kan hoppe på ham når som helst. I dag strøk H meg på ryggen. Vi går i samme klasse, og hun har et kallenavn på meg som gjør at jeg føler meg spesiell. Vi hadde ti minutter pause fra forelesning, og de andre rundt bordet snakket om problemet med barn som ikke får barnehageplass. Og H strøk meg på ryggen. Jeg sa til henne at jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes, for Frode er den eneste som gjør det (det følger på en måte med ekteskapet). H vet at jeg savner mannen min, så denne lille berøringen på ryggen min betydde mye. Det gjorde at jeg savnet mamma også, og hvordan hun pleide å gjøre det samme når jeg var mindre (hei mamma).

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

På død og liv
I Tromsø har jeg også funnet ut at jeg hater jeans. De beskytter hverken meg eller stilongsen mot kulden. Test selv, gå med jeans i -10 grader og når du kommer hjem er du rød og blå på låret. Null følelser på 1 time. Jeg fant ut på folkehøgskolen at hva slags klær du har på deg ikke betyr noe lenger. Alle går med joggeklær/kosebukser og pakker seg inn i hettegensere. Erfaring har lært meg at joggebukser+stilongs = sant. Går jeg med noe som mage og lår ikke dør av, går jeg med det ofte. La oss gli galant over til at jeg derfor ser ut som et blåbær på steroider når jeg er ute (den luen er blitt mitt varemerke tror jeg).
Sist men ikke minst:
Går søknaden til Uni dårlig, kommer jeg til å ta alt utover snøen. Kall dette en preview.

For jeg vet jo ikke hva du egentlig tenker nå

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress