Det skjedde så plutselig.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si. Den letteste måten er å si at i natt døde den personen jeg elsker over alt i armene mine og jeg kunne ikke gjøre annet enn å la ham. Den vanskeligste måten blir å fortelle deg det.

Det begynte midt i en msn samtale. Jeg hørte lyder fra buret hans, som om han gravde etter noe. Jeg løp bort til ham og han lå på siden, og klarte ikke å komme seg opp. Jeg fikk umiddelart flash-back fra dagen han kom hjem etter opperasjonen. Han dør, det var den eneste tanken i hodet på meg og jeg løftet ham opp. Han var helt lam. Slag, tenkte jeg. Jeg visste med en gang at i natt kom han til å dø, jeg visste at jeg kom til å våke over ham til siste stund. Mamma var like bekymret.

Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal fortelle deg dette. Jeg føler meg helt tom. Tom og alene. Klokken halv fem i natt slo døden inn og hele Sello begynte å rykke til. Han hadde smerter, store smerter og lagde lyder. I desperasjon tok jeg ham opp og la ham til rette hos meg. Han hev etter pusten med sekunders mellomrom. Han hadde noe i halsen. Det rykket i kroppen hans. Enda ett slag, tenkte jeg.

Følelsen av å ikke kunne gjøre en døyt for ham gjorde at de siste minuttene føltes ut som en evighet, og jeg ville bare at det skulle ta slutt. Jeg begynte å gråte. Så la jeg ham tilbake på teppet i reiseburet ved siden av meg, og prøvde å holde hodet hans oppe. Jeg løftet den lille marsvinkroppen opp med begge hendene. Han begynte å strekke seg. Alle musklene i kroppen hans spente seg og han dyttet hodet bakover. ”Sello, mamma er her” var det siste jeg sa til sønnen min før døden kom. Musklene spente seg igjen, jeg holdt hendene mine beskyttende rundt ham, livredd for hva som skjedde. Hva kunne jeg gjøre? Jeg hadde ventet på dette øyeblikket siden klokken 11 og nå var det her. ”Herregud…” sa jeg om igjen og om igjen. Jeg kjente livet ebbe ut av kroppen hans. Jeg kjente hvordan min tiggerkonge, verdens mest kosete marsvin, operasanger på sitt ytterste og min sønn forvinne i løpet av nanosekunder. Så var han borte.

”Sello?”

Det er lenge siden jeg har grått så mye. Tårer blandet seg med annet, og jeg sto bøyd over ham med krummet rygg og hulket. Hva skulle jeg gjøre? Jeg løp inn til mamma, åpnet døren og bare gråt. Hun kom umiddelbart løpende og la armene om meg. Det som skjedde så er tåkete. Mamma hentet en boks og papir som vi kunne legge ham i, jeg sendte tekstmelding til pappa om at nå var Sello død, jeg lot fingrene mine bevege seg gjennom pelsen hans en siste gang mens jeg gråt meg selv til blinde. Det mest makabre jeg gjorde var å legge ham i posen. Og så i boksen. Nå i fryseren. Jeg klarte ikke mer og gikk til toalettet hvor jeg sto på stedet hvil og gråt lydløs smerte. Jeg har mistet ham. Og han kommer aldri tilbake.

Jeg klarte ikke å gå på skolen i dag. Mye fordi jeg ikke gikk til sengs før klokken 5. Jeg sitter på stuen og klarer ikke å gå bort til buret hans. Jeg har ikke rørt noe. Jeg er livredd for å gå bort dit og oppdage at han ikke er der.
For han ligger i en hvit boks i fryseren for å holde markene unna.

I natt så jeg døden. I natt følte jeg døden. I natt kjente jeg alt sammen. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn å la den komme. Det er alt jeg kan fortelle deg. Det er alt jeg kan gi. Men ingen kan gi meg ham tilbake.

Jeg klarer ikke å kvitte meg med bøker. Uansett om jeg ikke liker dem eller ikke har lest dem ferdig, så klarer jeg ikke å gi dem bort. De er en del av meg. Min identitet ruller i dem, blander seg med forskjellige sanger fra en cd i bakgrunnen. Bøker som jeg ikke har lest på 10 år nekter jeg å kvitte meg med, de er brettet, bøyd og har sikkert flere skrukkete sider som jeg har krøllet sammen.

I dag skammer jeg meg over dette, tenk å mishandle en bok på den måten, voldta trykksverte over hele siden, dra dem i eselørene og la dem ligge med boksiden ned og knekke ryggen. Jeg er ett slemt menneske.

Gamle skolemagasiner bringer tilbake minner fra skolegården, uklare bøker om Mumi-mamma med sin røde veske, Holly Golightly vandrer inn i rommet mitt etter sene timer på fin restaurant, Grahame Greene setter meg fri rett som det er, Sartre er å vokse uten forståelse, Yann Martel er forståelse uten å vokse, Kafka er mor, Terry Pratchett er kjærlighet, Liz Jensen er befrielse. Mine bøker er dekket av flekker med alder og gjensidig respekt.

Jeg pleier å sitte på gulvet foran bokhyllen og la fingrene gli langs bøkene, og finner ut at Terry Pratchett må leses mens man hører vinden ule utenfor. Dostojevskij gjør at jeg observerer det vanlige menneske og lurer på når han vil bli gal mens Sex Pistols synger i bakgrunnen. James Blunt sårer meg med sin ærlighet og smerte, ting jeg ikke har lyst til å tenke på. Til dette leses Ambjørnsen. Bjørk tenner livsgnisten i meg med sitt uskyldige ansikt men skarpe skrik, Marian Keyes kommer til overflaten da.

Jeg er en generasjon dynket i hat. Get cape. Wear Cape. Fly. Jeg vil lese om frihet, kjærlighet og tabu temaer fra hverdagen. Radiohead drar i meg og krever oppmerksomhet, Paul Simon vekker meg med sine afrikanske rytmer, gjør meg levende og plutselig leser jeg om den hemmelige hagen, hvor ingen har vært på flere år.

Jeg trenger ikke å utrykke meg selv, det har jeg aldri hatt, men jeg gjør det likevel. Kanskje vil jeg bevise min tilstedeværelse. Skrike og rope at jeg er viktig, jeg betyr noe, livet mitt er betydningsfylt, det er annerledes; rasende forskjellig fra alle andres. At livet mitt ikke er ett blink i tiden, jeg er som konfetti kastet i luften, sommerfugler over blomsterengen.

Eller kanskje jeg overdriver. Kanskje jeg bare er en tenåring, gjør det jeg kan best og overdramatiserer det meste – prøver å finne seg selv. Jeg tar fram Angela Carter, legger den på bordet. Kanskje du vil se hvor intellektuell jeg er. Finner fram tegningene mine, kanskje du vil se hvor kunstnerisk jeg er, at jeg er annerledes. Jeg finner fram romanen min, kanskje du en gang vil se den i bokhandelen og oppdage hvor mye makt jeg har. Jeg strekker meg mot hånden din og holder deg tett inntil meg. Kanskje vil du merke at jeg er varm, og oppdage at jeg er vakker.

Jeg vil være spesiell.

Viften fra den bærbare lapdanceren suser i bakgrunnen. Fra høretelefonene synger ”I am Kloot”, en sang uten tittel. Ved siden av meg står en kopp med kakao med små marshmellows oppi, en bunke med papir og skolesekken min. Nå og da kaster jeg ett blikk på den sovende bylten ved siden av meg, godt pakket inn sin egen lille sovepose, med varmeflaske og tepper rundt seg. Jeg snur meg hvert andre sekund, for å sjekke at han sover trygt. At han har det bra. Av og til beveger han på munnen, nesten som om han snakker i søvne. Forsiktig strekker jeg armen fram og lar en nølende finger stryke over pelsen hans, bort fra øynene. Narkosen gjør at han kommer til å være som en zombie i flere timer, inn og ut av søvnen.

Jeg har sittet på badet i tre timer. Fjernet varmeflasken, løsnet litt på teppene, og sett den langsomme men plutselige våkningen av den lille svart/hvite kladden. Sello strekker seg mot meg, hodet høyt, munnen åpen. Nesten som et lydløst skrik etter mammaen sin. ”Hei vennen, er du våken?” hvisker jeg. Munnen begynner å komme med små smattelyder, og jeg aner at han er sulten. Jeg dytter en liten sprøyte inn i munnen hans, og etter en liten stund bestemmer han seg for at denne kan han sikkert spise. Han sovner igjen, våkner og begynner å sparke med forbena mot meg. Jeg legger hånden min under hodet hans og den andre under bena, prøver å holde ham i ro.

Klokken 12 fikk jeg vite av mamma at hun hadde hentet Sello hos Frøken Dyregod. Operasjonen hadde gått utmerket, det de mistenkte for å for å være lymfekreft. Jeg må vente ytterligere 1 uke før jeg får vite nøyaktig om han er frisk.

Sello begynner plutselig å ake seg ut av den lille soveposen sin, jeg fjerner lokket og trekker teppet til siden. Akkurat nå er han delvis lamm i kroppen, og lar meg bevege på ham i alle retninger. Jeg ser på såret hans, hvor nøye det er sydd igjen og hvor stort det er. Begynner å frykte at han kanskje vil begynne å bite på det. Men han er ikke ut til å orke.

Etter tretti minutter begynner han faktisk å åle seg mot meg med imponerende hastighet og vilje. Visstnok på siden, fordi han ikke klarer å bevege annet enn forlabbene og overkroppen. Forsiktig tar jeg tak i ham og setter ham på fanget mitt. Han blir liggende, puster sakte, lukker øyne og så kommer koselydene. Men så ser det ut til at han vil hjem. Mamma hjelper meg med å bære inn tingene inn på stuen, jeg holder Sello tett inntil meg, livredd for å komme borti såret.

Han vipper over. Liggende over på venstre side drar han seg forvirret rundt omkring i buret, men så blir han sittende fast og klarer ikke å bevege seg, bare rulle. Det hele er så fantastisk hjerteskjærende morsomt at jeg for første gang på lenge får gledestårer. Det ser ut som om han er full, og det ender med at han må la hodet ligge nedi matskålen når han spiser. Det gleder meg at han spiser igjen.

Men nuh! Ferdig med dyreblogging, nå skal jeg skrive me-me!

(gratulerer med dagen mamma)

Jeg oppdaget svulsten i går. Det var da jeg løftet ham, og så hvor stor den ene brystvorten hans var – nesten som om han hadde en pinne stukket opp i seg – at jeg umiddelbart tenkte ”Han har kreft.”

Sello er 6 ½ år gammel. Som hver annen person med dyr i hus, betyr min lille tiggerkonge alt for meg, og når jeg plutselig ser en stor kul rett under brystvorten hans som i tilegg er oppblåst, da begynner jeg å lure på om jeg har vært en god mor disse årene. Det er bare sånn som kommer. Burde jeg ikke sett denne klumpen før?

Jeg er glad for at jeg bestilte time hos dyrlegen før jeg oppdaget klumpen. Men når jeg holdt ham i de få sekundene før jeg satte ham i reiseburet, gikk livet hans i revy foran øynene mine og jeg så plutselig for meg ett liv uten den konstante hylingen om morgenen eller den fantastiske kurringen og sprettingen hver gang han får salat.

Da vi ankom dyrlegen, fortalte jeg at jeg hadde oppdaget en kul hos ham og at jeg var redd det var en svulst. Frøken Dyregod tilkalte sin kollega som tok tak i Sello og holdt ham. Frøken Dyregod lente seg fra og… stakk en finger inn i marsvinet. Jeg gispet høyt og da jeg så blodet hans sprute utover armen hennes at jeg måtte snu meg. Så kom lydene. Herregud, Sello lagde lyder jeg ikke har hørt på flere år (da han tok sats og rømte under en stor busk i hagen, og det var umulig å få ham bort derfra) og det er SMERTE å høre ”sønnen” din ha det vondt.

Jeg snudde meg igjen og Frøken Dyregod sa at hun mistenkte han hadde en begynnelse på en cyste, men at det var veldig rart at en gutt fikk det i brystvorten. Det var ikke vanlig. Men min lille gutt hadde det. Kanskje. Så begynte hun å barbere. Og jeg begynte å gråte. Ja, jeg er svak, jeg tok sorgene på forhånd og begynte å forberede en stille minnetjeneste i hagen. For meg hjelper det å gå gjennom dødsbudskapet og å forberede meg på det slik at jeg ikke får totalt kollaps etter at døden har kommet (oldemor er et eksempel).

Hår fløy til alle kanter, det var hyling, piping, ynking og morsinstinktet higer etter å kaste seg fram. Så skulle Frøken Dyregod ta vekk resten av vesken inni kulen. Blodet hadde allerede gitt meg tårer og mangt ett ”Åh herregud”, men da hun fylte den sprøyten med pensilin eller Gud vet hva det var, ble det terror for både meg, Sello og mamma.

Så nå må han gå på pensilin to ganger daglig i ti dager. Jeg er livredd for å miste ham. Rett og slett livredd. Det å miste noen du har delt 6 år med er ikke særlig festlig. Ikke noe å anbefale. Går alt som jeg håper, overlever han.

På den annen side, Itunes virker igjen. Det er fred i heimen nå. Nesten.
 

Elisabeth er 13 år. Hun bruker en lilla kåpe som har en stor lomme hvor det er plass til en bok. Kaffebønnen er for øyeblikket inne i en heftig Agatha Christie periode, og leser ut en ny bok hver andre dag. Hun har ikke verdens beste selvtillit og har ikke mange venner. Men hun vet hva hun tror på. Hun vet hva hun vil.

I dag er en dag hun kommer til å eksplodere, noen kommer snart til å kalle henne ”IC”, på en anklagende, spottende måte som hentyder at navnet ”Elisabeth” er ikke verdt denne vandrende lilla skapningen som bare leser bøker og er verdens største (og styggeste) nerd. Elisabeth går med hodet en anelse bøyd, holder Agatha hardt inntil kroppen under armen og har blikket festet hardt på ett spesielt punkt. Vil ikke møte øyne.

Hun tenker ikke på noe spesielt, bare at hun må overleve denne dagen og at friminuttet snart må være over, for da slipper hun å være alene. Døren til klasserommet nærmer seg, og elevene i klassen hennes er på vei inn. Kaffebønnen stiller seg bakerst, venter på sin tur. Tre gutter stiller seg bak henne, flirer. ”Hey IC, lest en ny bok siden forrige friminutt?” sier den ene av dem og kammeratene ler hånlig av sin venns morsomme bemerkning.

Elisabeth kjenner hjertet slå vilt og uregelmessig, hun kjenner hvordan hun nesten mister pusten og nesen som begynner å stinge, advarer henne om at tårer er i på vei fra tårekanalene. Hun lar være å svare, ber til Gud om at læreren skal komme nå og åpne døren. Noen dytter henne i ryggen og gjør at hele kroppen hennes kvepper til. ”IC, hører du hva jeg sier?” sier gutten til henne. Elisabeth svarer ikke. Hun vet at hvis hun åpner munnen vil hun begynne å gråte.

”IC skjønner ingenting! Hun er redd for alt, tør bare lese.” sier gutten.

Da skjer det. I bakhodet begynner en heliumstemme å skrike og sparke i veggene, krever å få gjort sin rett. I løpet av ett nanosekund går hele barndommen til Kaffebønnen gjennom hodet hennes, alle de vonde minnene og erfaringene fra barneskolen vises på rekke og rad i ett enormt furore. Det holder nå. Dette skal ikke fortsette. Ikke nå.

Elisabeth bråsnur, stiller seg helt inntil den verbale mobberen, strekker kroppen høyere. Tårer overskygges av vide øyne og blaffrende nesebor, knyttede never og hard pust. Elever rundt dem har begynt å stirre, IC TAR IGJEN! IC TAR ALDRI IGJEN!

”Vet du, jeg syntes skikkelig synd på deg, {navn på gutt}. Det er helt tydelig at du ikke liker deg selv og har problemer hjemme, siden du velger å gjøre mitt liv til et helvete og et sterkt ønske om å dø. Men nå er jeg FAEN meg lei av det forbanna maset ditt og syntes det er helt patetisk at du trenger å si noe ’morsomt’ for å få bedre ego av dine kammerater som ikke kan le ordenlig engang. Til forskjell til DEG kan jeg faktisk lese, og du, jævla ruke, kan ikke ha det særlig lett. Dra pokker i vold og jeg håper du er klar over at en dag er du som går på trygd og jeg som tjener noen millioner fordi jeg fulgte min drøm og ble forfatter.”

Elisabeth trekker pusten, snur seg, går forbi måpende ansikter og inn i klasserommet, henter sekken sin og går hjem.

Gutten plagde meg aldri etter det. Han gav meg en muffins uken etterpå, med glasur og ett lys på. Nå har han dumpet ut av skolen og livet går i alkohol, røyk og nasking fra Rema 1000.