23:58:28 pm

Jeg vet ikke med deg men her kommer det. Klokken er snart tolv og nå kommer merker jeg at jeg trenger å skrive skrive skrive men det skremmer meg. Det har nettopp, i denne stund og tid – gått opp for meg at jeg er redd mine egne ord. For jeg må bli inspirert og jeg må kjenne det inni meg. Det må begynne et sted, og det gjør det alltid. Inni hodet mitt. Men det kommer ikke ned på tastaturet. Blogging er en helt annen sak, det jeg skriver her er sant, men når jeg stirrer på det word dokumentet er alt løgn løgn løgn og jeg er en veldig dårlig løgner. Ting former seg inni hodet mitt, men jeg får ikke formulert meg i det hele tatt og alt går lukt til helvete. Inspirasjon. Inspirasjon. Inspirasjon.

Det er øyeblikkene der handler om. Jeg griper tak i øyeblikkene før de kommer og gjør de til noe helt annet. Jeg holder dem i hånden som en fanget sommerfugl og prøver å stjele støvet dens. Jeg stjeler øyeblikk som ikke er mine, og man skulle tro at for første gang så har noen oppdaget mitt øyeblikk… Dette er ikke ditt, sier de, dette skal du ikke skrive for det er vårt. Jeg har ikke mye tid, og teknisk sett bryr jeg meg ikke om det. Er det mangelen på å bry meg som plager meg? Eller er det at jeg mister det lille som er mitt?

I bunn og grunn er dette mer en kladd enn en bloggpost. Det er sent og tankene mine går litt her og der. Er jeg en sånn en som skriver mest/best om kvelden? Er jeg på topp nå, som jeg forbereder kroppen på å sove og hjernen på å våkne. Det er hjernen sin skyld. Den våkner om natten og bearbeider alt jeg har sett, hørt og følt i dag – for så å gi meg en Følelse (med stor eff) av et eller annet. Jeg vil ikke ha den følelsen fordi jeg vet hva det kalles.

Skrivekløe.

I mitt tilfelle en Følelse som ikke klarer å starte et bestemt sted, en følelse som ikke har den første setningen å starte ved eller den første dialogen. Det er ikke urettferdig, det er bare idioti. Finn tid og rom, lærte jeg på Fhs. Jeg leter enda.

Hvordan takle tilbakestående?

En dag kommer jeg til å eksplodere.

Jeg er lei av å føle meg som en mamma som må fortelle henne hva som er rett og galt når hun helt utmerket vet det selv.

Jeg er lei av å måtte løpe inn på rommet hennes fordi hun har begynt å rasere det i ekte dramaqueen stil.

Jeg er lei av å snakke så fordømt Fornuftig til henne og at det tre timer senere er som å prate til døve ører.

Jeg er lei av at hun skriker at hun hater meg og hele internat 5, at hun skriker i det hele tatt er jeg lei lei lei lei av.

Dette er ikke bra for meg, jeg kan ikke holde på å måtte passe på henne hele tiden – selv de få gangen det er et sekund av godhet i henne vet jeg at hun når som helst kan begynte å slå rundt seg. Nå sitter jeg og rister, etter nok en episode hvor jeg har måttet ta imot skitt og vonde ord. Ja, hun er mentalt tilbakestående, men det er grenser for hvor mye jeg orker. Hun nekter å ta oppvasken og hele verden går under.

En dag kommer jeg til å eksplodere.

(red.anm: På skolen har vi 5 stk som er utviklingshemmet, 1 på hvert internat. Vi har den vanskeligste av dem alle)

Oppdatert:

20.57: Jeg nektet å gi meg. Jeg har nå holdt en 10 minutter lang tale som jeg godt kunne ha skrevet her (jeg burde få en 6er på den!), hvor jeg etterlot henne fullstendig stum og gråtende (uekte tårer). Men hun tok oppvasken. Hun tok oppvasken!

Suksess. Nå trenger jeg te.

Got my mind up

Å komme tilbake var ikke slik jeg hadde trodd. Kanskje noe inni meg hadde håpet at jeg skulle være på Klemme-stadiet med brorpraten av medelevene mine, men nå som alle har kommet tilbake fra juleferien har det gått opp for meg hvor integrert alle er til sine egne internat og ikke til resten av oss. Et eksempel: to jenter på hver sin side av skolegården får øye på hverandre, slipper ALT av bagasje og løper mot hverandre mens de skriker av glede. De kaster seg rundt halsen på hverandre og faller nesten ned på gaten.

Og jeg begynte å lure på hvorfor ingen hadde vært *så* glad for å se meg. Jeg sto og så på gjenforeningen og tok meg selv i plutselig å vite hvem jeg kom til å ha kontakt med på når jeg er ferdig på skolen – og alle kunne jeg telle på en hånd. Det var en ubehagelig tanke og resten av dagen var jeg trist. Jeg kunne ikke snakke med noen om det, for den eneste jeg kunne snakke med det om hadde sluttet – og sengen hennes var blitt gjort om til en sofa.

Rommet er plutselig mitt. Ikke våres, eller deres – men mitt. Jeg kan sitte hvor jeg vil uten å måtte flytte meg, jeg kan legge fram klær på et annet uten å fylle opp plass. Jeg kan spise mat på rommet uten at lukten plager andre enn meg selv. Det er rart. Helt ok, fredelig og akkurat det jeg trenger – men ikke det samme.

Jeg sitter til klokken 2 på natten og skriver på en ny romanide, uten å helt ha alle stadiene klare. Jeg prøver å ha kontroll over noen andres liv slik at jeg ikke trenger å tenke på mitt eget. Av og til trenger man noen å snakke med, og nå må jeg finne meg en ny en. Jeg er ikke trist, jeg bare tenker alt for mye.

Kjære Elisabeth

2007 har vært to år for deg. Et år på gymnas og et år på folkehøgskole. For hver gang du har fornyet håret ditt har du fått en ny personlighet, litt mer vågal enn den forrige. Du har vært forelsket to ganger, og hatt hjertesorg fire. Hvorfor det? Du vet hvorfor, men du vil ikke si det. Du vet hvordan du vil framtiden din skal være, og du vet at du skal dit. Men ikke helt hvordan.

Du har funnet ut hvor sterkt savnet ditt er etter Folkehøgskolen. Plutselig er de familie, det er jenter og gutter som du savner å se hver morgen klokken kvart på ni – det er venner som du har blitt kjent med helt sånn plutselig. Jeg vet du blir redd av å tenke på skolens avslutning i Mai. Hvor skal du da? Jobbe? Hvor? Hvordan skal du få jobb? Når skal du studere? Kommer du til å klare det?

Før tenkte du på kjærlighet. På frykten ved å være alene gjennom tenårings-prosessen mens alle venninnene dine fra Gymnas var godt plantet i et forhold. Du var redd, og kanskje du er det enda, men du er lei av å bli helt himmelfallen av guttesynet som møter deg når du forlater skolen for noen timer. Du tenker fortsatt på kjærligheten, men ikke som noe for deg. Kanskje aldri. Du bryr deg ikke lenger. Du tar det som det kommer og du er vel fornøyd. Dessuten har du jysla fint hår.

Du har ikke laget noen nyttårsforsetter fordi du lover ikke noe du ikke kan holde. Du drikker kaffe og te. Skriver og drømmer. Men du håper ikke. Kanskje du vet. Eller ikke. Av og til står du og føler deg ensom mens du prøver å tenke opp andres liv. Skal du skrive i 2008? Skal du jobbe? Du har tre hjem nå; Fana, Åsane og et sted på Landås i Bergen.

Jeg håper du får et ok år, og ikke delt opp i to som 2007.

Mvh
Ditt alter ego, eller noe sånt

Varme hender

Det skjer rare ting med meg nå. Jeg var hjemme lørdag/søndag og da jeg kom tilbake til FHS ble jeg direkte overrasket over at jeg hadde savnet de jeg deler internat sammen med og ikke minst rommvenninnen min. Jeg ble møtt med at Nora kom løpene mot meg og nesten løftet meg opp (hun er høyere enn meg), og så hvisket hun til meg «Det er så rart å legge seg når du ikke er der,» og jeg ble helt rørt.

Jeg har begynt å knytte bånd med samtlige elever her, mest av alt de jeg bor sammen med og de andre som også er på skrivelinjen sammen med meg. Siden fredag har jeg vært litt deprimert, jeg har begynt å tenke (å gud, aldri et bra tegn: vi vet det begge to). Forhåpningene jeg hadde før jeg kom hit var etter mine egne standard store, og de har etterhvert gradvis men hardt blitt tråkket ned i en liten vanndam.

Jeg ville så gjerne få meg en kjæreste her. Lettere kan det ikke sies. Før jeg kom hit tenkte jeg at siden jeg så ut til å være totalt motbydelig for alle av Os’ guttebefolkning, så kanskje det var noen på denne nye skolen hvor ingen kjente meg i det hele tatt som ville syntes at jeg var mer enn bare «søt».

Den gang ei. Etter som dagene går, blir jeg trettere og trettere – og mer og mer deprimert. Eller, jeg vet ikke om det kan kalles å være deprimert, heller: «giiid jeg er den eneste i hele verden som har det sånn azz». Men det er en Big Deal for meg, jeg har så lyst til å oppleve for en gang skyld at en jeg forelsket i er forelsket i meg også. Alt er veldig irriterende.

I dag er en sånn dag. Jeg er trøtt og kjenner at kritikk gjør meg trist, og en følelse av at jeg aldri vil skrive bra nok kommer bølgende over meg. Det var noen få som skjønte at jeg ikke var helt på topp når jeg satt i oppholdsrommet med hodet hvilende på armene mine og med lukkede øyene. Marius fra skriveverkstedet satt over meg og tok tak i hånden min og klemte til. Han holdt hånden min i en halv time før det var middag, og i løpet av den tiden hadde han og Jon-Ivar fått meg til å smile og le. Av og til er det de små tingene som hjelper.

Jeg antar at det måtte skje før eller siden, at jeg skulle begynne å lure på om jeg kommer til å ende opp som Jane Austen. Men det skal ikke skje, skal det vel…?

Et usikkert sammensurium

Jeg er alene hjemme, tante og kusinene er på riding. Jeg har huset for meg selv og kan gråte uten å bli forstyrret. Jeg har ingen som kan klemme meg eller holde meg uten å si noe.

Det var i dag jeg fikk vite karakterene på mine skriftlige eksamener, jeg ringte skolen da jeg var på Rorbua restaurant med en venn; og fikk slengt resultatet gjennom øregangene og inni tårekanalen like etterpå.

For min del er sommeren ødelagt. Jeg kan like gjerne begynne å le hysterisk før jeg drar ut kontakten for godt. Jeg kommer ikke til å få ta en udannelse innen Tegnspråk og Tolkning i Bergen, heller ikke Engelsk eller Litteraturstudie. Altså: med det resultatet jeg har fått nå er det ingenting som holder meg i Bergen, rett og slett fordi jeg er for dårlig.

Det ser ut til at jeg 1) tar meg et friår mens jeg prøver å finne meg en jobb i Bergen (og dette er i grunnen j* vanskelig fordi man trenger disse for**nna «kontaktene», noe jeg ikke har) og ta opp igjen Engelsk hos en privatist. Valg nr 2) jeg reiser til Oslo alene, fattig og uten mamma eller pappa og begynner drømmen om å ta en Bibliotekarutdannelse eller å få en jobb innen bøkens verden.

Jeg vet ingenting lenger. Bare at på onsdag skal jeg motvillig gå tilbake dit jeg hadde sverget jeg ikke skulle sette mine ben igjen og spørre om klagerettigheter samt om å få se grunnlaget for å gi meg en 2er i Engelsk. Enten har jeg misforstått så mye at det er ikke noe poeng for meg å avslutte det hele med «Sa brura!!», eller så må ordboken min ha lurt meg kraftig. Jeg kommer til å klage, det kommer til å klages så det brøler og selv fjellene vil frykte mitt ekko.

Nå må jeg gråte litt til før familien kommer hjem.

Livet på en busserulle

«Jeg lurer vel litt på hva jeg skal tro da, det er så masse der ute.» jenta foran meg snakket lavmælt med bussjåføren som satt ved siden av henne. Han nikket dypt til svar.

«Det er sånn at man må rett og slett forstå hvor vakker verden vi lever i er, og at vi er heldige. Det er det vi driver med, skjønner du, å hjelper med oppklaring.» Bussjåføren var ivrig, han var alvorlig med spredningen av sitt budskap.

«Men hvordan kan man vite hvem som er onde mennesker? Vet de det selv? Tror ikke de at det er de som er gode?» spurte jenta.

«Jeg tror det er sånn at man ikke kan velge hvem som skal ha de forskjellige rollene, man kan ikke bare peke på en person og bestemme at han eller hun skal være roten til alt vondt. Det kommer helst an på hva du selv tror, og føler er rett.» svarte bussjåføren.

«Ja, ikke sant? For jeg har liksom så mange valg, det er så mye å tenke over der ute, alle sier så mye men ingen sier det samme. Hvordan skal jeg vite hva jeg skal tro på da?»

«Det er akkurat sånt vi diskuter på møtene våre vi også, det har hjulpet mange. Da jeg var på din alder pleide jeg å gå på sånne møter for å finne ut nøyaktig hva som hjalp for meg å tro på. Du burde tenke på det samme.»

«Ja, det hadde kanskje vært noe, få litt innsyn i ting.»

«Du kjenner jo noen der borte, gjør du ikke det?» spurte bussemannen.

«Jo, jeg er på vei dit nå faktisk.»

«Det er bra, og du må ikke nøle med å ringe hvis det er noe du lurer på, eller om du trenger å snakke.»

Jenta nikket. Jeg bøyde meg til siden og så at hun smilte til sjåføren samtidig som hun lekte med håret sitt. Hva i all verden var det de snakket om? Jehovas Vitne? Verver han henne?

«Men tusen takk, det hjalp veldig.» sa hun til ham.

«Bare hyggelig, jeg vet hvordan det er.»

Så reiste bussjåføren seg, gikk tilbake til plassen sin og startet motoren før han kjørte av ferjen. Så satt jeg der da, og tenkte at man trenger ikke ha en doktorgrad eller en tittel for å hjelpe andre. Uten at noen av de andre hørte det begynte jeg å nynne «En bussjåfør en bussjåfør, det er en mann med godt humør» og stirret ut vinduet mens jeg lurte på om det fantes noe mer bak det hele, om noen eller noe hadde bevisst laget fjordene og fjellene så fint her i Fusa kommune. Kanskje jeg skulle spørre sjåføren.

Til rette vedkommende

Jeg så deg på flyplassen. Skulle tro det er ca 4 år siden jeg så deg sist, ved en tilfeldighet i Bergen Sentrum da jeg var på vei til kinoen. Du reagerte på samme måte denne gangen også – du blokkerte meg og latet som om jeg ikke eksisterte. Vi hadde gått på barneskole sammen i 6 år, og jeg hadde en gang latt deg låne paraplyen min – men likevel mente du at det beste for alle var at du skulle sende ut signalet om at du ignorerte meg og ville jeg skulle se det. Meget rar måte å oppføre seg på. Da jeg så deg ble jeg først sint. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å bare stirre sint på deg og håpe at du skjønte hvor mye du hadde ødelagt for meg. Men så kikket jeg bort på Joe og Charlotte, jeg så at de var direkte triste over å måtte dra hjem. De var triste for å dra fra MEG og hverandre. Så kikket jeg bort på deg igjen og tenkte «Noen er faktisk glad i meg! Jeg skulle ønske du bare kunne si unnskyld din kjederøykende bavian!!«.

Det skjer av og til, at jeg møter noen jeg gikk på barneskolen med. Og det er det samme som skjer hver eneste gang. Jeg blir ignorert, de stirrer på alt annet enn meg. Så hvorfor ser du ikke på meg? Er det fordi du angrer på det du sa til meg de gangene? Er det fordi det var kult å ikke like meg? Er det fordi du er redd for at jeg skal gå rytmisk til verks og knaske litt på håret ditt?

Jeg så deg på flyplassen, og jeg hadde lyst til å vise deg at jeg ikke har glemt, at jeg ikke har tilgitt deg og at jeg fortsatt har vanskeligheter for å ta kontakt med de som jeg går i klasse med på grunn av det du og de andre gjorde mot meg på barneskolen. Jeg hadde lyst til å fortelle deg dette, om det så bare var med et kaldt blikk.

Du ignorerte meg fortsatt, og mens jeg sto der og spiste biff-vårull og delte colaen min med Charlotte, stirret jeg på ryggen din og plutselig gikk det opp for meg at faenihelvete jeg ville ikke ha noen unnskyldning fra deg: Jeg ville bare at du skulle se på meg, akseptere at jeg lever, at jeg eksisterer. Og jeg ville si at jeg ikke er sur på deg lenger, jeg er snart voksen nå – jeg skal ikke leve for mye i fortiden. Jeg tilgir deg. Hvis du bare kunne se på meg.

Så snudde du deg, latet som om du skulle se på tavlen over ankomster og tilfeldigvis passerte blikket ditt meg. Og jeg kjente hvordan hjertet mitt hoppet før jeg smilte til deg, et ekte smil som sa «Hei på deg, vi kjenner hverandre og jeg husker deg fra da jeg var mindre. Da var vi dumme og prøvde å bli godtatt av alle. Hyggelig å se deg! No hard feelings.» og jeg så overraskelsen din over at jeg faktisk smilte til deg – lettelse? Og du smilte tilbake. Det varte bare 2 sekunder, men det føltes lenger. Vi nikket til hverandre før jeg snudde meg og skulle følge Joe og Charlotte opp til gaten hvor vi tok avskjedsbilder og hadde gruppeklem. Så gikk jeg ned trappen, på vei ut og bort til garasjen hvor mamma ventet på meg.

Vi delte 6 år sammen på barneskolen, jeg har ikke sett deg på fire år men jeg så deg i dag og husket alt sammen. Jeg kom ut i regnet og der sto du og røykte. Alene. Jeg kom nærmere, med et mål å gå forbi deg fordi jeg hadde «dårlig tid», men egentlig ville jeg bare se deg på nært hold for å se hvor mye du hadde forandret deg på alle disse årene. Kanskje jeg ville se om det var mulig å oppdage hvor mye du hadde opplevd, alle sorgene og tapene du har opplevd eller rett og slett bare se om du hadde blitt en kjekk gutt. Jeg var 1 meter fra deg da jeg kikket bort på deg, du ignorerte meg ikke men så meg rett i øynene. Jeg nikket, smilte og sa «Hei«, du smilte vennlig og sa «Hallo«. Egentlig sa jeg «Jeg tilgir deg.» og jeg vet du sa «Tusen takk, unnskyld for alt«.

Jeg så deg flyplassen, og det er første gangen jeg har følt meg modigere enn deg. Vi er ganske like vi to, sånn egentlig – tror du ikke?

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke smilte til deg?

Alltid 17

Jeg skulle bare snakke om hvordan jeg kunne søke meg inn på Skrivekunstakademiet etter Gymnas, men det endte med at jeg satt med brillene i fanget og tørket meg i øyenkroken med en nyåpnet kleenex-pakke og fortalte ham hvordan det hele foregår for tiden. Jeg sa at jeg ikke ville klage, for det var slik jeg følte det, men han sa at dette var ikke klaging, dette var viktig. Jeg sa at jeg var redd for et sammenbrudd, at jeg gjør det dårlig på prøver og at jeg er så redd som det er mulig å bli for muntlig eksamen. Jeg fortalte at jeg hater når folk sier til meg «Men du klarer det jo, Elisabeth. Du er så flink, du som har skrevet bok og greier, du klarer dette.» etc. Jeg hater at andre har høye forventinger til meg, samtidig som foreldre puster meg i nakken om femmere og seksere, når jeg er lykkelig bare jeg står i faget. Det er selve eksamen jeg har nerver for, og det fortalte jeg ham. Jeg fortalte at jeg kan ikke fortelle noen hvordan jeg har det fordi det føles som om jeg er den eneste.

Jeg skulle bare snakke om Skrivekunstakademiet, men så snakket jeg om hvordan det føles å sitte med et ark foran meg og stirre på spørsmål som jeg har lest på i en hel uke og følelsen jeg er helt ubeskrivelig. Han ville hjelpe meg, han sa han skulle snakke med de andre lærerne når tiden kommer og vi skal prøve å hjelpe meg så best som mulig.

Syv kleenex papirer senere, samt en psykologtime og med en lapp i hånden om at jeg hadde vært hos rådgiver – vandret jeg opp til klasserommet hvor jeg skulle være. Men jeg klarte ikke å åpne døren. Jeg stilte meg inntil og hørte på stemmene, folk lo og snakket engelsk. Jeg er så feig, tenkte jeg, jeg er så vanvittig feig. Men jeg orket ikke at 30 elever skulle stirre på meg i det sekundet jeg åpnet døren, ikke i den tilstanden jeg var i; liten og redd. I ti minutter sto jeg utenfor døren med lappen i hånden og trakk pusten før jeg gikk ned trappen og bort til skapet mitt, hvor jeg dunket bakhodet flere ganger og trakk pusten. Jeg er så feig, tenkte jeg flere ganger.

Jeg klarer ikke å snakke med mamma eller pappa om dette, og jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å angre at jeg poster dette før eller siden. Men jeg trenger å få det ut, for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke den eneste som har gått ned i karakterer i år, jeg vet jeg ikke er alene. Men det er ingen som sier noe til meg, det er ingen som snakker om det – ingen jeg kan dele mine egne bekymringer med.

«Du stresser nok for mye,» sa han til meg, og jeg vet han har rett. Saken er at jeg er livredd for mine siste måneder på Gymnas, jeg gir blanke faen i Russetiden min for jeg skal konsentrere meg om skolen.

Jeg kom for å snakke om Skrivekunstakademiet, og jeg sa at jeg var redd for at jeg mistet min egen skrivekunst hvis jeg ikke begynte å skrive snart. For fristen til å søke der er 20 april og da må jeg ha en skjønnlitterær tekst klar. Men hvordan skal jeg klare det når skolen er prioritet nummer 1?

IC er feig. Ikke kom her og si at jeg skal bare ta det med ro og ikke stresse, det er ikke sånn det foregår. Dette er harde fakta, og ikke lett å svelge. Jeg kommer alltid til å være en 17 åring inni meg som tenker for mye.

I wanna be forever young my ass.

Nordstafett: Smells like teen spirit

Prepost: Til de som ikke helt vet hva Nordstafett er, så går det ut på at bloggere gir hverandre oppgaver å skrive om og man har 3 dager på seg. Det hele er veldig moro. Min oppgave fikk jeg fra Mihoe og den lyder slik:

  • Det glimrende nittitallsbandet Nirvana (som du kanskje er for ung til å huske eller å ha hørt) har en sang som heter “The Smell of Teen Spirit” så inspirert av dette blir oppgaven:”The Smell of Teen Spirit”.

Her er mitt bidrag:
_____________________________________________________

Vi har det gøy. Vi oppdager at vi vil være annerledes – ville jenter vært jenter om de ikke eksperimenterte med høye hæler, korte skjørt og sminke? Vi har lyst til å bli hørt og respektert, vi vil være voksne før vi egentlig er det. Vi setter musikken så høyt på at høytalerne sprenges, vi mister hørselen og når noen spør oss «Er du full?» så tror vi at nå blir det knulling.

Vi kjenner igjen lukten av sex. Vi har dager da vi hater alle, nekter å snakke og bare vandrer hjemme i pysjen mens vi ser på såpeoperaer og spiser kald pizza som er fire dager gammel. Vi oppdager at man kan drikke vodka med red bull og bli dobbelt så lykkelig som når du drikker den uten noe. Vi eksperimenterer i matveien, med alt fra øl i pannekakerøren til å bake et helt brød med pizzafyll i.

Vi vil eie verden. Vi vil ha alt selv om ikke trenger det. Vi kjøper sportsutstyr selv om vi ikke trener, vi kjøper Ipod fordi det er kult, merkeklær for å være populære, for oppmerksomheten og sette et standpunkt. Vi er ikke svake. Gutter begynner å ha buksene halvveis på, halvveis av, jenter har på seg gensere som passet da de var 11 år, men som nå gjør at puppene vises bedre og magen er naken.

Verden er vår østers og vi er perlen, vi kan og vet alt. Ikke kom her og si at vi har feil, i så fall så kommer vi ikke til å innrømme at vi vet du har rett. Vi er sarkastiske, satiriske og bruker ironi som selvforsvar, er frekk i kjeften og liker å krangle. Vi kniser oss fram til klokken fem om morgenen, gjemmer unna alkohol og røyk fra foreldre, får flere hemmeligheter og hvisker dem i øret på bestevennen.

Vi hører på sanger som vi kjenner langt inni sjelen, vi drømmer oss bort til rikdom og berømmelse, vi danser når ingen ser oss og vi er forelsket i stemmen som synger. Vi hater skolen, lekser og lærere, men likevel gleder vi oss til skoledagene etter ferien for å treffe vennene våre. Vi ringer til bestevennen med en gang vi kommer hjem fordi vi glemte å si noe selv om vi så hverandre for en halvtime siden.

Vi sier ikke hvor vi skal. Vi skal bare ut og sånn er det, vi sier ikke hvor. Foreldrene blir bekymret og vi blir sure, ikke vær så kjip! Jeg er faen meg ikke noe barn! Vi går inn i faser hvor vi er poetiske, sinte, rebellske, romantiske, ensomme, opprørske og bohemaktig. Plutselig får vi en trang til å jogge, fotografere, spise skive med ost og eple i tre uker og elsker hvert sekund, høre på Nirvana i en hel måned og føle at det er balsam for sjelen. Og så går vi lei. Vi lurer på om det er en mulighet for at vi er forelsket i det samme kjønn, om vi skal prøve å kysse ham eller henne og se om det virker rett.

Gutter begynner å dra i BH stroppene til jentene, før var det for å erte oss og samtidig si at de syns vi var søte, men nå klarer de å åpne Bhen gjennom flere lag med klær, med en rask bevegelse knapt uten å ha rørt oss. Noen av oss ser langt inn i fremtiden, mens andre ikke tenker lenger enn til helgen. Vi prøver narkotika og overbeviser oss selv om at vi kan slutte når som helst, vi har kontroll, vi er ikke barn. Vi er naive og eplekjekk, tror vi vet vårt eget beste selv om andre sier det er galt. Vi prøver ren sprit og er trygg på oss selv, vi legger oss i snøen i fylla for hvile oss litt.

En tenåring er aftershave og parfyme, kroppslukt (og voksing av legger), vi er et sammensurium.
_______________________________________________________

Neste frøken ut er Sexy Sadie, og jeg gir deg følgende oppgave: Svar så godt du kan på spørsmålet «Hvordan lete gjennom hva (og når)?». Gjør hva du vil, men så lenge du har et noe bra svar på dette er jeg fornøyd.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress