24 år og fortsatt like forvirret

Filosofi. For siste gang prøver jeg å få de 10 poengene som siden 2009 har vært som en veldig dårlig kjønnsykdom, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Hvis det er noe jeg har lært siden dette semesteret startet, så er det at jeg kan veldig lite, men burde vite mer. Ordet «burde» eller «bør» ser ut til å være stikkordet når det gjelder ex-phil, og akkurat nå klarer jeg ikke en gang å forklare hvorfor. Det bare er sånn og lykke til med det. Da jeg fortalte læreren min om opplevelsen jeg og min venninne hadde da vi hadde faget for første gang, mente han at jeg burde søke om fritak, noe jeg ikke klarer å tro kommer til å bli en mulighet. For ja, jeg har følt og føler meg fortsatt som en komplett idiot når jeg leser om Descartes, Platon og Sokrates, men jeg vet at jeg faktisk ikke er en idiot i det virkelig liv. Hvis du derimot mener at jeg er en idiot som ikke klarer ex-phil, syntes jeg du bare kan gå vekk og la meg klage i fred.

Den 18 august fylte jeg 24 år. I følge pappa er jeg ikke voksen før jeg er 25. Det at jeg er gift ser ikke ut til å bety noe. Siden jeg derfor fortsatt har 1 år på meg før jeg blir voksen, så kan jeg fortsatt være like hjelpeløs  i filosofi som før, og bli like redd hver gang noen som er yngre enn meg klarer å forklare hva Descartes mener på en forbløffende enkel måte. All denne panikken for 10 studiepoeng. Dette er mitt siste  år i Tromsø, og mitt siste semester. Snart må jeg begynne å lete etter jobb, noe som skremmer meg mer enn ex-phil og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. I ex-phil har jeg i det minste et pensum (som er HELT FORANDRET SIDEN 2009) å forholde meg til, men det har jeg ikke når det gjelder å søke arbeid. Jeg vil jo bare skrive. Jeg vil skrive romanen min, og jobbe i en bokhandel eller på et bibliotek. Men det er visst ikke så enkelt. Ingenting er enkelt, og det syntes jeg er utrolig irriterende. Nei, ikke irriterende, det er seks utropstegn på rad. Man vet jo ikke hvor man skal starte eller hvordan man skal presentere seg selv, alle bare forventer at du vet det allerede og at du ikke dør av angst underveis. Hurra.

Samtidig har jeg visst vært 6 år på Twitter, noe som minner meg på at jeg også har blogget like lenge, og at blogging virkelig har forandret seg seg siden jeg startet. Jeg kan ikke lenger logge meg inn på bloggrevyen.no for å finne bloggposter jeg vil lese, nei, jeg må finne dem via Twitter eller Bloglovin. Og det tar tid. Plutselig er det ikke linkene i sidebaren på bloggen min som betyr noe, det er ikke viktig hvilke blogger jeg linker til, men det er Twitter som gjelder. Jeg savner fortiden. Og derfor jeg vet at uansett hva pappa sier, så har jeg blitt voksen i en alder av 24 år fordi jeg klager over at alt var bedre før. Livet var alltid bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan bli jævlig bra når jeg er ferdig utdannet.

 

For jeg vet jo ikke hva du egentlig tenker nå

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

John, Lennon og meg

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Begynnelsen på fortsettelsen

Flytter til Tromsø, jeg.

Holga

Måten vi ser problemet på, er problemet.

En kollega sa opp stillingen sin på jobb i dag, og det oppstod fullstendig kaos. Hvem skulle gjøre det «Linus» kunne? Hvordan skulle vi få hjulpet kundene uten den kunnskapen som Linus hadde? Han hadde ikke sagt noe til meg om det han skulle gjøre, vi som ofte sto sammen og han ga meg klemmer når jeg følte at jobben ble litt mye. Han kalte meg «vennen» og kjøpte kaffe til meg i lunsjen. Men han sa ingeting om at han nå skulle forsvinne. Jeg følte det litt som om han ikke var vennen min likevel, en som kom og gikk ut av livet mitt. En person jeg ikke kommer til å se igjen.

Spørsmålet var jo hvorfor Linus har sluttet. Jeg spurte en annen kollega, og det ser ut til at det var grunnet et verbalt overgrep på julebordet (som jeg ikke var på), hvor X brølte ligende ting som «alt er din feil» bare i mye verre ordlag og sjenerelt vondt for selvtilliten. Verden lugget, og Linus lugget i dag tilbake.

Greien er at jeg har flere ganger tenkt å gjøre det samme selv. Å si opp på dagen, og det eneste jeg gjør er å legge en lapp i postluken til de jeg snakket mest med. Jeg har så og si ingenting til felles med dem. Etter å ha jobbet der siden juli var det først nå på mandag at en av dem spurte mer om meg og mitt. Hva jeg har tenkt å bli, hva studerer jeg, sånne ting. Alt var selvfølgelig formelt og påtvunget fordi vi sto der alene og ventet på kunder. Og så var det over, og vi hadde ikke noe å snakke om.

Det er for det meste fyllefester det snakkes om, hvem som gjorde hva, hvem som sa det. Det snakkes om spilling, koder på varer og masse tall. Jeg hater når de snakker tall. Men likevel er det noen der som jeg føler gjør arbeidsdagen litt bedre, og Linus var en av dem. Nå ser jeg ham ikke mer. Det er problemet. Slik jeg ser det, må jeg bare holde ut litt til, lage et ansikt og nikke når de andre snakker om slik ting som ikke er en del av meg. Det er et problem.

Jeg fjernet lappen på badet, og fylte på mer såpe.

Gjesteblogg: I grenseland

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

– Siv I. Vannet

Et bloggskille fra nå og da

Å rote i arkivet er alltid en utfordring. For så å slette store deler av det etterpå er enda større. Jeg har fjernet en del fordi jeg ikke trenger den delen lenger. Det var delen om kjærlighet. Den delen som holdt meg gående gjennom gymnastiden og som til slutt ga meg tidenes hjertesorg. Det var likevel en del gode gullkorn der, ord som jeg likte, setninger som passet sammen – men det er en del av dagens Elisabeth som jeg ikke vil ha lenger. For å si det sånn: Det var en bra bok, men det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å lese den. Fordi jeg har Mr B nå, er det også ekkelt å ha det hengende over meg hvor besatt jeg var av gutten fra skolen. Det holder lenge med å være besatt av Mr B.

Det er også ekkelt å fjerne den delen av bloggen. En del av meg som gjør at jeg faktisk har lesere. Men av og til må man tenke på seg selv som et menneske og ikke som en blogg. Til tider er det ganske kjedelig. Jeg liker å tenke blogg. Det var (og er fortsatt) betryggende å ha en narrativ-lignende heliumstemme som snakket til meg utover dagen – klar til neste bloggpost. Før var denne stemme klarere, jeg var mer personlig, mer dagbok. Men som tiden går, jeg blir eldre, flytter fra et sted jeg hater og hvor jeg vet at folk jeg ikke liker leser bloggen min så….. ja, deler må bort.

Jeg håper jeg ikke har ødelagt bloggen for mye etter at jeg fjernet mye av meg selv, men tenkt da; jeg har fortsatt mye å gi.

Mer til meg selv enn til noen andre

Plutselig gråt jeg for første gang på 8 måneder. Plutselig og lenge. Jeg sov ved siden av mamma og tankene mine var den verste fienden. Jeg har begynt å tenke igjen, og å se sannheten. Etter så lang tid begynner jeg å lure på hva som er galt.

Stopp

Det har skjedd noe som har gjørt livet mitt til et nytt helvete.

Jeg kommer ikke til å starte å studere i Tromsø i år. Ser det ut til. Samordna opptak sier Nei. Hvorfor måtte jeg få dyskalkuli?!

Vet ikke når jeg klarer å skrive her igjen, men det kan ta en stund. Akkurat nå er framtiden min helt snudd på hodet. Vi sees.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress