Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Flytter til Tromsø, jeg.

En kollega sa opp stillingen sin på jobb i dag, og det oppstod fullstendig kaos. Hvem skulle gjøre det “Linus” kunne? Hvordan skulle vi få hjulpet kundene uten den kunnskapen som Linus hadde? Han hadde ikke sagt noe til meg om det han skulle gjøre, vi som ofte sto sammen og han ga meg klemmer når jeg følte at jobben ble litt mye. Han kalte meg “vennen” og kjøpte kaffe til meg i lunsjen. Men han sa ingeting om at han nå skulle forsvinne. Jeg følte det litt som om han ikke var vennen min likevel, en som kom og gikk ut av livet mitt. En person jeg ikke kommer til å se igjen.

Spørsmålet var jo hvorfor Linus har sluttet. Jeg spurte en annen kollega, og det ser ut til at det var grunnet et verbalt overgrep på julebordet (som jeg ikke var på), hvor X brølte ligende ting som “alt er din feil” bare i mye verre ordlag og sjenerelt vondt for selvtilliten. Verden lugget, og Linus lugget i dag tilbake.

Greien er at jeg har flere ganger tenkt å gjøre det samme selv. Å si opp på dagen, og det eneste jeg gjør er å legge en lapp i postluken til de jeg snakket mest med. Jeg har så og si ingenting til felles med dem. Etter å ha jobbet der siden juli var det først nå på mandag at en av dem spurte mer om meg og mitt. Hva jeg har tenkt å bli, hva studerer jeg, sånne ting. Alt var selvfølgelig formelt og påtvunget fordi vi sto der alene og ventet på kunder. Og så var det over, og vi hadde ikke noe å snakke om.

Det er for det meste fyllefester det snakkes om, hvem som gjorde hva, hvem som sa det. Det snakkes om spilling, koder på varer og masse tall. Jeg hater når de snakker tall. Men likevel er det noen der som jeg føler gjør arbeidsdagen litt bedre, og Linus var en av dem. Nå ser jeg ham ikke mer. Det er problemet. Slik jeg ser det, må jeg bare holde ut litt til, lage et ansikt og nikke når de andre snakker om slik ting som ikke er en del av meg. Det er et problem.

Jeg fjernet lappen på badet, og fylte på mer såpe.

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre “takkforfølgethadetbra”-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa “Is this a trick?” Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. “We’re just talking..no one knows we’re here..” Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. “No.”

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. “No. No. No. No.” Han fortsatte å prøve å overtale meg. “Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.”

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: “I dont wanna be mean..”

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, “Nei, du kan ikke holde rundt meg”, eller “Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende”, selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

- Siv I. Vannet

Å rote i arkivet er alltid en utfordring. For så å slette store deler av det etterpå er enda større. Jeg har fjernet en del fordi jeg ikke trenger den delen lenger. Det var delen om kjærlighet. Den delen som holdt meg gående gjennom gymnastiden og som til slutt ga meg tidenes hjertesorg. Det var likevel en del gode gullkorn der, ord som jeg likte, setninger som passet sammen – men det er en del av dagens Elisabeth som jeg ikke vil ha lenger. For å si det sånn: Det var en bra bok, men det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å lese den. Fordi jeg har Mr B nå, er det også ekkelt å ha det hengende over meg hvor besatt jeg var av gutten fra skolen. Det holder lenge med å være besatt av Mr B.

Det er også ekkelt å fjerne den delen av bloggen. En del av meg som gjør at jeg faktisk har lesere. Men av og til må man tenke på seg selv som et menneske og ikke som en blogg. Til tider er det ganske kjedelig. Jeg liker å tenke blogg. Det var (og er fortsatt) betryggende å ha en narrativ-lignende heliumstemme som snakket til meg utover dagen – klar til neste bloggpost. Før var denne stemme klarere, jeg var mer personlig, mer dagbok. Men som tiden går, jeg blir eldre, flytter fra et sted jeg hater og hvor jeg vet at folk jeg ikke liker leser bloggen min så….. ja, deler må bort.

Jeg håper jeg ikke har ødelagt bloggen for mye etter at jeg fjernet mye av meg selv, men tenkt da; jeg har fortsatt mye å gi.

Plutselig gråt jeg for første gang på 8 måneder. Plutselig og lenge. Jeg sov ved siden av mamma og tankene mine var den verste fienden. Jeg har begynt å tenke igjen, og å se sannheten. Etter så lang tid begynner jeg å lure på hva som er galt.

Det har skjedd noe som har gjørt livet mitt til et nytt helvete.

Jeg kommer ikke til å starte å studere i Tromsø i år. Ser det ut til. Samordna opptak sier Nei. Hvorfor måtte jeg få dyskalkuli?!

Vet ikke når jeg klarer å skrive her igjen, men det kan ta en stund. Akkurat nå er framtiden min helt snudd på hodet. Vi sees.

Jeg vet ikke med deg men her kommer det. Klokken er snart tolv og nå kommer merker jeg at jeg trenger å skrive skrive skrive men det skremmer meg. Det har nettopp, i denne stund og tid – gått opp for meg at jeg er redd mine egne ord. For jeg må bli inspirert og jeg må kjenne det inni meg. Det må begynne et sted, og det gjør det alltid. Inni hodet mitt. Men det kommer ikke ned på tastaturet. Blogging er en helt annen sak, det jeg skriver her er sant, men når jeg stirrer på det word dokumentet er alt løgn løgn løgn og jeg er en veldig dårlig løgner. Ting former seg inni hodet mitt, men jeg får ikke formulert meg i det hele tatt og alt går lukt til helvete. Inspirasjon. Inspirasjon. Inspirasjon.

Det er øyeblikkene der handler om. Jeg griper tak i øyeblikkene før de kommer og gjør de til noe helt annet. Jeg holder dem i hånden som en fanget sommerfugl og prøver å stjele støvet dens. Jeg stjeler øyeblikk som ikke er mine, og man skulle tro at for første gang så har noen oppdaget mitt øyeblikk… Dette er ikke ditt, sier de, dette skal du ikke skrive for det er vårt. Jeg har ikke mye tid, og teknisk sett bryr jeg meg ikke om det. Er det mangelen på å bry meg som plager meg? Eller er det at jeg mister det lille som er mitt?

I bunn og grunn er dette mer en kladd enn en bloggpost. Det er sent og tankene mine går litt her og der. Er jeg en sånn en som skriver mest/best om kvelden? Er jeg på topp nå, som jeg forbereder kroppen på å sove og hjernen på å våkne. Det er hjernen sin skyld. Den våkner om natten og bearbeider alt jeg har sett, hørt og følt i dag – for så å gi meg en Følelse (med stor eff) av et eller annet. Jeg vil ikke ha den følelsen fordi jeg vet hva det kalles.

Skrivekløe.

I mitt tilfelle en Følelse som ikke klarer å starte et bestemt sted, en følelse som ikke har den første setningen å starte ved eller den første dialogen. Det er ikke urettferdig, det er bare idioti. Finn tid og rom, lærte jeg på Fhs. Jeg leter enda.

En dag kommer jeg til å eksplodere.

Jeg er lei av å føle meg som en mamma som må fortelle henne hva som er rett og galt når hun helt utmerket vet det selv.

Jeg er lei av å måtte løpe inn på rommet hennes fordi hun har begynt å rasere det i ekte dramaqueen stil.

Jeg er lei av å snakke så fordømt Fornuftig til henne og at det tre timer senere er som å prate til døve ører.

Jeg er lei av at hun skriker at hun hater meg og hele internat 5, at hun skriker i det hele tatt er jeg lei lei lei lei av.

Dette er ikke bra for meg, jeg kan ikke holde på å måtte passe på henne hele tiden – selv de få gangen det er et sekund av godhet i henne vet jeg at hun når som helst kan begynte å slå rundt seg. Nå sitter jeg og rister, etter nok en episode hvor jeg har måttet ta imot skitt og vonde ord. Ja, hun er mentalt tilbakestående, men det er grenser for hvor mye jeg orker. Hun nekter å ta oppvasken og hele verden går under.

En dag kommer jeg til å eksplodere.

(red.anm: På skolen har vi 5 stk som er utviklingshemmet, 1 på hvert internat. Vi har den vanskeligste av dem alle)

Oppdatert:

20.57: Jeg nektet å gi meg. Jeg har nå holdt en 10 minutter lang tale som jeg godt kunne ha skrevet her (jeg burde få en 6er på den!), hvor jeg etterlot henne fullstendig stum og gråtende (uekte tårer). Men hun tok oppvasken. Hun tok oppvasken!

Suksess. Nå trenger jeg te.

Å komme tilbake var ikke slik jeg hadde trodd. Kanskje noe inni meg hadde håpet at jeg skulle være på Klemme-stadiet med brorpraten av medelevene mine, men nå som alle har kommet tilbake fra juleferien har det gått opp for meg hvor integrert alle er til sine egne internat og ikke til resten av oss. Et eksempel: to jenter på hver sin side av skolegården får øye på hverandre, slipper ALT av bagasje og løper mot hverandre mens de skriker av glede. De kaster seg rundt halsen på hverandre og faller nesten ned på gaten.

Og jeg begynte å lure på hvorfor ingen hadde vært *så* glad for å se meg. Jeg sto og så på gjenforeningen og tok meg selv i plutselig å vite hvem jeg kom til å ha kontakt med på når jeg er ferdig på skolen – og alle kunne jeg telle på en hånd. Det var en ubehagelig tanke og resten av dagen var jeg trist. Jeg kunne ikke snakke med noen om det, for den eneste jeg kunne snakke med det om hadde sluttet – og sengen hennes var blitt gjort om til en sofa.

Rommet er plutselig mitt. Ikke våres, eller deres – men mitt. Jeg kan sitte hvor jeg vil uten å måtte flytte meg, jeg kan legge fram klær på et annet uten å fylle opp plass. Jeg kan spise mat på rommet uten at lukten plager andre enn meg selv. Det er rart. Helt ok, fredelig og akkurat det jeg trenger – men ikke det samme.

Jeg sitter til klokken 2 på natten og skriver på en ny romanide, uten å helt ha alle stadiene klare. Jeg prøver å ha kontroll over noen andres liv slik at jeg ikke trenger å tenke på mitt eget. Av og til trenger man noen å snakke med, og nå må jeg finne meg en ny en. Jeg er ikke trist, jeg bare tenker alt for mye.