Hvordan få tiden til å gå mens man leser til eksamen, del 1

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye «Keith» fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Kunst mens vi venter

Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten:

Matvarer/Matvrak på et supermarked nær deg

Jeg har begynt å bli ganske opptatt av mat i det siste. I stedet for å gå på butikken for å overleve fire dager til, har jeg begynt å handle mat for å LAGE maten og faktisk smake det jeg har laget etterpå. Min klassevenninne og jeg har de siste dagene oppdaget hyllene i matbutikkene på nytt. Eurospar, Eksotiske Matvarer (importerte saker fra fine land som Vietnam) og generelt alt som har MATVARER i seg. Plutselig ser jeg alt med nye studentøyne, og det er her alt virkelig skjer.

Så jeg har begynt å LAGE MAT. Jeg mener, jeg lager skikkelig mat mens jeg kjenner hjernen min sitte i et hjørne og slappe av. Det er så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På søndag lagde jeg og min klassevenninne indisk mat, og hele prosessen var så eksotisk (du vet, kutte opp, hakke hvitløk, gnikke nanbrød med hvitløk og steke i pannen, kjenne duftene sive rundt i kjøkkenet og inn i nesen). Det ble en sterk indisk og når jeg kom meg hjem hadde jeg magepine. Men det var verdt det.

Og fordi jeg SELVFØLGELIG (ja, jeg bruker store ord i dag. saksøk meg) er jente har jeg sett «Julie&Julia» og dette var ikke bra for noen av smaksløkene i hodet mitt. Så i dag dro jeg (ok, hun kom frivillig) klassevenninnen min med meg på butikken og det tok ikke lang tid før vi sto foran en hylle med nudler og gapte. Etter at vi gikk litt separat (ca 6 meter) hørte jeg henne gispe, og uten å snu meg sa jeg «Nanbrød?» og svaret var «Jaaaaa, jeg kan ikke noen for det.».

Jeg endte opp med å gjøre en vegetarianer stolt. STOLT sier jeg. I kurven min var det grønnsaker på grønnsaker, baguett, chilisaus og bønnespirer (dette er nesten som godteri). Det ble dyrt. God mat koster (en stor skam), selv om det ikke er økologisk en gang (for da koster det enda mer). Pappa ville vært stolt. Vel hjemme begynte matdansen og jo mer jeg lager mat på denne måten, desto lykkeligere merker jeg at jeg blir (selv om savnet etter gutten der borte er litt overveldene til tider). Jeg kutter, skjærer, lar hunden til vertinnen lukte på varene og så fyrer jeg løs med steking og koking. Luktefilm skulle vært oppfunnet, for hadde du luktet det jeg spiste etterpå (og at jeg glemte å ta bilder er jo en SKAM! det også), ville du nikket anerkjennende og sagt «Du kommer til å klare deg bra».

Og i morgen skal jeg begynne å strikke.

Frode, du blir prøvedukke.

Bloggmiljøets fall

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt «alvorlig» innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg «tilfeldigvis» var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som «alle» leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens «leser» vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal «slappe av» så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om «Norges mest populære blogger» og «Guider jenter til å kle seg bedre» (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese «artikler» om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?

Den største forlovelsen

img_5771

Møt Frode, min kjæreste, sjelevenn, bedre halvdel. Vi feiret 1 års dagen vår i går. Det var nøye planlagt at vi skulle ta banen opp til Fløyen, så skulle vi gi gavene våre til hverandre (jeg hadde kjøpt oss en time hos aromaterapeut) og så skulle vi spise på Takk Gud Det Er Fredag.

Det var ganske mange på toppen av Fløyen, det skulle visst være et renn/konkurranse nedover. Vi ville ikke at det skulle kry med barn og akebrett rundt oss, så vi gikk bort til en mer stille plass like ved Fløyen kafe. Vi så på utsikten, kysset litt, tok bilder og så fikk han gaven min. Han kysset meg av glede og jeg syntes han var enda søtere i kulden.

«Så er det din.» Sa han og ga meg en veldig lett boks.

«Riv opp papiret!»

Jeg begynte å rive opp papiret. Til slutt var det et hvitt papir som var rullet sammen med en rød trå rundt seg. Har han døpt en stjerne etter meg? Tenkte jeg. Tråden falt av. Jeg rullet ut papiret.

«Vil du gifte deg med meg?» sto det med hans fine skrift og med masse hjerter rundt. Det er nå jeg skal gjøre mitt beste for å fortelle hva som skjedde, fordi jeg svevde midlertidig ut av min egen kropp og så det hele skje selv.

La meg her skyte inn at dette frieriet må jo være den største klisjeen gjennom hele Sammensuriet. Som fast leser av denne bloggen vet du at jeg lenge har foraktet klisjeer fordi jeg vil at de skal skje med meg, men at de aldri gjør det. Men dagen i går, selve valentinsdagen, dagen hvor 20 frierier ble annonsert på framsiden av Norges største sladderavis VG, ja – den dagen…. blir jeg fridd til. På Valentin. Mer klisje kan det ikke bli. Men nå er det *min* klisje og ved Gud jeg skal holde den tett inntil brystet mens jeg ikke snakker om annet.

Vi går videre.

«Hæ? What? Kødder du… men?» Tror jeg var noe av det som kom ut av munnen min. Jeg stirret sjokkert på ham, men tårer i øynene og et smil bredere enn Alaska.

«Hjelper det om jeg går ned på kne?» Sa han, og plutselig var det en rød boks formet som en rose som dukket opp foran meg, den ble åpnet og der var det den mest skinnende diamanten jeg har sett i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å si noe først, jeg lagde mye pipelyder, gjentok «åghud!» lignende fraser og så når han satt der med kneet i snøet svarte jeg:

«Selvfølgelig.. JA

Han reiste seg, vi la armene om hverandre og kysset oss flaue.

Før du begynner å si «Er ikke det litt tidlig? 1 år sammen bare?» så er det viktig å si at Frode og jeg har kjent hverandre i 8 år og vært bestevenner i 3 av dem. Det føles som om vi har vært kjærester i 5 år for å si det sånn, for vi kjenner hverandre allerede og hele historien.

Senere på kvelden kom spørsmålene. Jeg spurte når han fant ut at han skulle fri. Han hadde funnet det ut i september 2008, og kjøpt ringen rett etter nyttår. Men egentlig hadde han funnet det ut allerede etter at vi hadde vært sammen i 3 måneder.

Når bryllupet skal stå, spør du? Om 3 1/2 år.  Når jeg er ferdig med utdannelsen min i Tromsø, og vi er tilbake i Bergen.

Møt Frode (Mr Baggings -> minus G -> Frodo Baggins – > Frodo/Frode, taddaaaa):  min forlovede.

Frieriet

klikk på bildet.img_5786The Ring Of Frodo

img_5792

Da oss ble Vi

‘Scuse me mens jeg stirrer litt mer på ringen.

En passende Tordenbloggtittel

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på «Superstreng» og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en «stem på meg film», rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

  • Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
  • Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
  • Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
  • … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
  • Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte «Mamma Mia» dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!

Here it goes Tordenblogg again

Det er den tiden av året hvor jeg står på mine knær relativt ofte, uansett hvor oppskrapet de blir; og trygler, ber, spør og ønsker at du, min beste venn her i Sammensuriuet – gir en stemme til meg i Tordenbloggen. Jeg lot være å reklamere for meg selv i fjor, men pokkerheller i år skal jeg opp opp opp.

For hey, jeg har blogget i snart  3 år (! hadde jeg aldri trodd) og nå vil jeg vinne. Og jeg vet at du vil det også. Dette er bare kvalik. runden for min del, og syntes ikke du at jeg skal få lov til å bli kvalifisert? Jo, det vet jeg at du syntes. Patrick er helt enig med meg; hvem kan vel motstå hans forførende blikk?

Stemm i kommentarfeltet og i pollen, HER! sier Patrick. (Jeg elsker den genseren din forresten.)

Mysteriet Jan Thomas

Du vet hvem jeg mener. Mannen med babyrompe hud og kinnbein som ikke kan knekkes. Mote og stylistduden med ekte vestkantsoslo shwhooong i vokabularet. Plutselig bare var han der. Med ett var han på tv, han var rådgiver for alle med klesproblemer (og gåsjamei det er MANGE!), som en mann på 42 år visste han hva slags maskara en 14 år gammel jente ville bruke 287 kr på. Jeg skjønner ikke hvor han kom fra, jeg. Jeg var 17 år og plutselig skulle jeg følge lov og orden om sminke, amming, slanking og modellering av en alt for eldre herre. Det rimte ikke.

Det eneste jeg har virkelig visst om mannen er at ikke hadde et etternavn, og etter å ha vurdert diverse konspirasjonsteorier kom jeg fram til at måtte være kongelig. Jan Thomas Rex eller noe. Ok, tøøøft. Men den gang ei. HVEM VAR HAN? HVEM ER HAN? «Jan Thomas, royal, at your service.»

Men nå har jeg jaggu meg det lest på wikipedia at han faktisk heter Jan Bertin Østervold. Ekte norsk kar. Han er forlovet med en ung mann, og det syns jeg er bra. Men jeg tar fortsatt ikke sminkeråd fra ham. Ikke fra så mye botox. Mysteriet løst.

Mitt eget domene, mitt nye hjem

Plutselig gjorde jeg det. Og se så fint det er her inne! Jeg får nesten moderfølelser jeg nå. Hvem trenger å bry seg om babytrang? Så nå  er altså Sammensurium.net mitt. Mitt nye hjem, mitt eget sammensurium. Jeg har savnet å eie favoritt ord, og denne gangen trenger jeg ikke en gang å si det metaforisk. For ja, jeg eier det. Mitt. Håh. Jeg hadde ikke klart dette uten hjelpen til Iversen, ikke i det hele tatt. Så husk å oppdatere linkene deres!

Velkommen skal du være, jeg håper mine 5 trofaste lesere koser seg. Kaffe anyone?

Bokfest i Oslo

(det er litt kult å tenkte på at jeg har møtt og snakket med fire av de på bildet)

Om 1 måned er det bokfest i Oslos Opera og jeg har vil skal må er nødt til å være der. Det er fra 20 til 21 september og det er full fart og fres. Det er forfattere. Mange av dem. Minst 100 tror jeg. Og de skriver ord. Fine ord som jeg enten leser eller misunner. Som medlem av bokklubben har jeg tenkt å dra nytte av tilbudet de har, men jeg har samtidig et lite problem: Jeg har ikke noe sted å sove. Uansett – nå har jeg ikke rådført meg med særlig mange av mine bekjentskaper i Oslo, så da gjør jeg det via bloggen: Vil du bli med meg? Nå må jeg teknisk sett finne meg et sted å sove i 1 natt, men hvis vi bare ser bort i fra det så KAN jeg alltids «ta en døgning» og være våken hele natten…. Vil du bli med meg på LITTERATURFEST og snakke bøker, forfølge Forfattere og spørre panisk om autografen? Kommenter eller mail: elisabethic@gmail.com

Her er i hvert fall litt av hva Bokklubben har å si om saken: LINK.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress