”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Det er ikke hver dag dette skjer. Planen min var å skrive en ny spalte, om en ond Despot ved godt mot (man må jo rime når man har spalte, ikke sant?). Det gikk jo ikke. For det skjer ikke hver dag at jeg får mail fra NRK som vil intervjue meg fordi Twitter fyller 5 år, og jeg var den første Norske som registrerte meg. Det er heller ikke hver dag at jeg faktisk må tenke over hva jeg sier uten at stemmen min brister eller at jeg stokker om på ordene. Ok, jeg stokker om på ordene hele tiden når jeg er ivrig/nervøs/nevrotisk. Alt skjedde mens jeg satt i forelesningstime og selvfølgelig husker ikke et ord av hva det var snakk om fordi jeg svettet i håndflatene og skalv som et aspeløv.

Så ble det telefonsamtale, og jeg er virkelig glad i journalistene som snakket med meg, og sørget for at hjernen min ikke koblet helt ut. Av åpenbare grunner husker jeg bare det jeg skulle ønske jeg sa. Alt skjedde på to timer, men hu hei for noen timer det var! Kommer aldri til å skje meg igjen. Men by GOD jeg er stolt av meg selv. Første nordmann som brukte Twitter. Kjenn på det. Kjenner du det? Er dette noe som jeg kan sette på CVen min(ja, dette er et spørsmål)? Eller leter jeg etter halmstrå nå? Jeg lar Elmo vise hvor glad jeg har vært i dag:

Du kan lese artikkelen (og høre stemmen min) HER. (Sidenote: 1. De kalte meg FORFATTER. FORFATTER. Når jeg hørte det imploderte jeg. 2. De uttalte navnet mitt helt korrekt, men hadde strek over A’en istedet for E’en. Det gjør meg ingenting. Bare dette er nok til å forføre meg).

Jeg er så lykkelig!

Når man er gift, relativt ung, forelsket og er 4 dager unna sin første bryllupsdag er det veldig risikabelt å holde på en baby. Det skjer flere ting samtidig. Man blir tankefull. Flere følelser ønsker å få sagt sitt veldig fort, og mange er en egen versjon av «Jeg vil også ha en!!». Det er litt stressende for hodet. De gangene Frode holdt den lille krabaten, begynte jeg selv å se for meg ham som en far. Jeg var, og er fortsatt, en hormonell katastrofe hvor livmoren min skriker etter utvidelse og vil si «Heihei, tuttuttutt!!» i høy oktav til min egen unge.

Så har vi problemet. Jeg er livredd når jeg holder nevøen min. Hele kroppen min blir stiv, armene mine tror de er sterkere enn det de egentlig er, men de vet ikke hvordan de skal holde en liten baby. Det neste som skjer er at jeg tror jeg kommer til å miste grepet slik at hodet hans faller bakover. Det skjer ikke, men tenk om jeg ikke holder ham rett? Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at jeg skulle klare å holde ham som en erfaren mamma med en gang. Det er med et lite fnugg av misunnelse jeg ser hvordan svigermor holder den lille krabaten like lett som en pute.

«Nå skal du fortelle meg hva du har tenkt på i hele dag,» sa Frode på kvelden, og jeg begynte å fortelle hvor frustrerende det var å ville ha en baby på et slikt tidspunkt, og på samme tid ikke føle seg klar i det hele tatt. En hælvetes sammensurium.

«Kom an, så lager vi en baby!» sa han så og rullet seg spøkefullt opp på meg. Jeg fortsatte min babytirade, og han svarte. Hormoner liker ikke å vite at de ikke får gjøre som de vil bare fordi kroppen de okkuperer er student fram til 2012. Hormoner forstår heller ikke at det er en god del ubehagelige ting som følger med en graviditet, så de velger å tenke minst mulig på dem, og heller se for seg at en baby aldri velger å bæsje i bleien mens tante har nevøen å fanget og hånden under baken. Hormonene ser heller på alle de fine ansiktsuttrykkene til babyen, og prøver å gjøre alt i sin makt for at babyen skal smile. Et smil og livmoren får en orgasme.

For øyeblikket er det fint å være Tante Elisabeth, jeg må bare saksøke babytankene mine samtidig.

Bildet er hentet herfra. Takket være en obersvant leser, har jeg fått vite at bildet er tatt av Anne Geddes;  http://www.annegeddes.com

1. Få besøk av ektemann og svigermor. Plutselig er det sofa og TV i leiligheten og jeg har et BORD.
2. Kose masse masse med ektemann.
3. Ektemann og svigermor drar 15 timer senere tilbake til Bergen (kjørte klokken seks om morgenen).
4. Få kraftig pollenallergi, som da lurer kroppen til å tro at jeg ikke har sovet på flere døgn.
5. Sove.
6. Masse.
7. Klage på eksamen.
8. Håpe på streik.
9. Lese om Kant.
10. Lese printermanualen fordi «det har jeg jo ikke gjort før, og det er viktig å lese den».
11. Klage.
12. Bli panisk når det ikke blir streik.
13. Lese mer exphil.
14. Få sansen for Hume igjen.
15. Klage.
16. Spille Pokémon.
17. Ta dobbel dose pollenmedisin og sovne på sofaen.
18. Klage på blogg.

I morgen klokken 15 starter faenskapen.

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye «Keith» fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten:

Jeg har begynt å bli ganske opptatt av mat i det siste. I stedet for å gå på butikken for å overleve fire dager til, har jeg begynt å handle mat for å LAGE maten og faktisk smake det jeg har laget etterpå. Min klassevenninne og jeg har de siste dagene oppdaget hyllene i matbutikkene på nytt. Eurospar, Eksotiske Matvarer (importerte saker fra fine land som Vietnam) og generelt alt som har MATVARER i seg. Plutselig ser jeg alt med nye studentøyne, og det er her alt virkelig skjer.

Så jeg har begynt å LAGE MAT. Jeg mener, jeg lager skikkelig mat mens jeg kjenner hjernen min sitte i et hjørne og slappe av. Det er så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På søndag lagde jeg og min klassevenninne indisk mat, og hele prosessen var så eksotisk (du vet, kutte opp, hakke hvitløk, gnikke nanbrød med hvitløk og steke i pannen, kjenne duftene sive rundt i kjøkkenet og inn i nesen). Det ble en sterk indisk og når jeg kom meg hjem hadde jeg magepine. Men det var verdt det.

Og fordi jeg SELVFØLGELIG (ja, jeg bruker store ord i dag. saksøk meg) er jente har jeg sett «Julie&Julia» og dette var ikke bra for noen av smaksløkene i hodet mitt. Så i dag dro jeg (ok, hun kom frivillig) klassevenninnen min med meg på butikken og det tok ikke lang tid før vi sto foran en hylle med nudler og gapte. Etter at vi gikk litt separat (ca 6 meter) hørte jeg henne gispe, og uten å snu meg sa jeg «Nanbrød?» og svaret var «Jaaaaa, jeg kan ikke noen for det.».

Jeg endte opp med å gjøre en vegetarianer stolt. STOLT sier jeg. I kurven min var det grønnsaker på grønnsaker, baguett, chilisaus og bønnespirer (dette er nesten som godteri). Det ble dyrt. God mat koster (en stor skam), selv om det ikke er økologisk en gang (for da koster det enda mer). Pappa ville vært stolt. Vel hjemme begynte matdansen og jo mer jeg lager mat på denne måten, desto lykkeligere merker jeg at jeg blir (selv om savnet etter gutten der borte er litt overveldene til tider). Jeg kutter, skjærer, lar hunden til vertinnen lukte på varene og så fyrer jeg løs med steking og koking. Luktefilm skulle vært oppfunnet, for hadde du luktet det jeg spiste etterpå (og at jeg glemte å ta bilder er jo en SKAM! det også), ville du nikket anerkjennende og sagt «Du kommer til å klare deg bra».

Og i morgen skal jeg begynne å strikke.

Frode, du blir prøvedukke.

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt «alvorlig» innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg «tilfeldigvis» var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som «alle» leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens «leser» vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal «slappe av» så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om «Norges mest populære blogger» og «Guider jenter til å kle seg bedre» (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese «artikler» om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?

Møt Frode, min kjæreste, sjelevenn, bedre halvdel. Vi feiret 1 års dagen vår i går. Det var nøye planlagt at vi skulle ta banen opp til Fløyen, så skulle vi gi gavene våre til hverandre (jeg hadde kjøpt oss en time hos aromaterapeut) og så skulle vi spise på Takk Gud Det Er Fredag.

Det var ganske mange på toppen av Fløyen, det skulle visst være et renn/konkurranse nedover. Vi ville ikke at det skulle kry med barn og akebrett rundt oss, så vi gikk bort til en mer stille plass like ved Fløyen kafe. Vi så på utsikten, kysset litt, tok bilder og så fikk han gaven min. Han kysset meg av glede og jeg syntes han var enda søtere i kulden.

«Så er det din.» Sa han og ga meg en veldig lett boks.

«Riv opp papiret!»

Jeg begynte å rive opp papiret. Til slutt var det et hvitt papir som var rullet sammen med en rød trå rundt seg. Har han døpt en stjerne etter meg? Tenkte jeg. Tråden falt av. Jeg rullet ut papiret.

«Vil du gifte deg med meg?» sto det med hans fine skrift og med masse hjerter rundt. Det er nå jeg skal gjøre mitt beste for å fortelle hva som skjedde, fordi jeg svevde midlertidig ut av min egen kropp og så det hele skje selv.

La meg her skyte inn at dette frieriet må jo være den største klisjeen gjennom hele Sammensuriet. Som fast leser av denne bloggen vet du at jeg lenge har foraktet klisjeer fordi jeg vil at de skal skje med meg, men at de aldri gjør det. Men dagen i går, selve valentinsdagen, dagen hvor 20 frierier ble annonsert på framsiden av Norges største sladderavis VG, ja – den dagen…. blir jeg fridd til. På Valentin. Mer klisje kan det ikke bli. Men nå er det *min* klisje og ved Gud jeg skal holde den tett inntil brystet mens jeg ikke snakker om annet.

Vi går videre.

«Hæ? What? Kødder du… men?» Tror jeg var noe av det som kom ut av munnen min. Jeg stirret sjokkert på ham, men tårer i øynene og et smil bredere enn Alaska.

«Hjelper det om jeg går ned på kne?» Sa han, og plutselig var det en rød boks formet som en rose som dukket opp foran meg, den ble åpnet og der var det den mest skinnende diamanten jeg har sett i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å si noe først, jeg lagde mye pipelyder, gjentok «åghud!» lignende fraser og så når han satt der med kneet i snøet svarte jeg:

«Selvfølgelig.. JA!»

Han reiste seg, vi la armene om hverandre og kysset oss flaue.

Før du begynner å si «Er ikke det litt tidlig? 1 år sammen bare?» så er det viktig å si at Frode og jeg har kjent hverandre i 8 år og vært bestevenner i 3 av dem. Det føles som om vi har vært kjærester i 5 år for å si det sånn, for vi kjenner hverandre allerede og hele historien.

Senere på kvelden kom spørsmålene. Jeg spurte når han fant ut at han skulle fri. Han hadde funnet det ut i september 2008, og kjøpt ringen rett etter nyttår. Men egentlig hadde han funnet det ut allerede etter at vi hadde vært sammen i 3 måneder.

Når bryllupet skal stå, spør du? Om 3 1/2 år.  Når jeg er ferdig med utdannelsen min i Tromsø, og vi er tilbake i Bergen.

Møt Frode (Mr Baggings -> minus G -> Frodo Baggins – > Frodo/Frode, taddaaaa):  min forlovede.

klikk på bildet.

‘Scuse me mens jeg stirrer litt mer på ringen.

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på «Superstreng» og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en «stem på meg film», rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

• Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
• Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
• Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
• … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
• Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte «Mamma Mia» dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!