Hvis jeg kan bekymre meg over noe, så gjør jeg det

Da jeg startet denne bloggen i 2005, var det fordi jeg ville bli lest. Jeg ville at folk skulle lese ordene mine, og gi meg tilbakemelding. Jeg skulle bli forfatter (før jeg var 18 – så ble det før jeg var 22 – så ble det før jeg var 26 – nå er det før jeg dør), og da måtte jo en bloggplattform være perfekt for å finne mitt publikum og min egen stemme. Jeg var 16 år, og livet mitt dreide seg stort sett om min usunne besettelse av en eldre gutt på skolen (som jeg valgte å dokumentere, forelsket som jeg var – og hvis du gutt-som-jeg-stalket-og-som-var-klar-over-dette- leser disse ordene en gang: UNNSKYLD UNNSKYLD TILGI MEG JEG BEKLAGER DET JEG UTSATTE DEG FOR) og skrivingen. Fra 2005-2008 var denne bloggen det ordet «blogg» egentlig skal bety: jeg skrev ord og innlegg OFTE. I stedet for å poste 300 bilder om dagens outfit, skrev jeg en masse ord om å prøve å komme ut av det satans Forfatterskapet mitt med hodet på skakke.

Jeg har rukket å bli 28 år, og har nettopp funnet et 2 cm langt hår stikke ut av haken min. Jeg sto og stirret på meg selv i speilet og lurte på hva slags jente jeg er som ikke har en pinsett og heeeeelvete hva skjedde med personligheten min.

JO DET SKAL JEG FORTELLE DEG:

Jeg sluttet å skrive jevnlig. Jeg hadde liksom ikke noen jeg skrev til, ingen som ropte til meg fra WWW at ordene mine var savnet. Og når en wannabe-forfatter ikke føler hun har publikum, snakker hun om seg selv i tredjeperson for å vise situasjonens alvor.

Neida.

Det som hendte var at drømmene mine ble oppfylt, nesten – og i feil rekkefølge. Jeg har vært skolebibliotekar i litt over 1 år på vgs. Allerede her gikk det galt, for jeg skulle jo egentlig ha fått boken min utgitt nå og presset den på intetanende elever slik at de skulle elske meg (dette er ganske viktig – å bli likt av 500 elever mellom 16 og 18 år).
Forfatterskapet mitt har stått på gløtt i flere år, manuset snakker til meg hver dag og trygler om å bli redigert skikkelig på slik at jeg kan sende det avgårde til den fine redaktøren i det flotte forlaget. Men hjernen min er redd for at jeg ikke lenger har et publikum der ute, og i stedet fokuserer jeg hele kroppen min på jobben.

Når jeg plutselig fikk den jobben jeg alltid har ville ha: bibliotekar, ble det med ett ikke viktig for meg å skrive om det lenger. POFF, der forsvant mange framtidige bloggposter.
Når jeg skjønte at jeg kommer til å være i limbo veldig lenge på grunn av forfatterdrømmen, forsto jeg også at jeg ikke kan skrive om det lenger i det hele tatt. For enten skriver jeg om selve skriveprosessen og det jeg håper skjer NUH, eller så klager jeg fordi det nesten skjedde og nå kommer det aldri til å skje vræl vræl vræl. POFF, der forsvant resten av bloggpostene. Løsningen var derfor å ikke skrive noe i det hele tatt. Vet ikke om jeg vant noe på det, men tjo hei.

Som nevnt over er jeg i overkant opptatt av å bli likt: så sånn sett føler jeg meg fortsatt som en naiv og vimsete sekstenåring. De gangene jeg har måttet stå framme i kantinen og snakke om bibliotekets rolle på skolen (senest i går), begynner jeg å skarre på R-ene, snakke fortere og flakke med blikket. Det er skummelt hvor sterkt jeg ønsker at disse ungdommene skal like meg, og det er guttene som skremmer meg mest. De som ser sånn halvveis på meg, og så sier de noe til kompisen sin og ingen av dem smiler. Da går hjernen min i høygir og jeg har lyst til å skrike «HVA ER DET NÅ DA?!» til universet. Jeg tar på meg min trygge «jeg er vimsete men det blir dere vant til ladida ladida lala» maske, og ber til hellige makter om at NOEN MÅ SMILE JEG MÅ VÆRE MORSOM DA LIKER DE MEG OG KOMMER FOR Å LÅNE BØKER HAARERWRWRKWEKEREJRJEJFEJFEFJOQE.

Jeg har for øyeblikket vondt i magen fordi noen elever venter fortsatt på å få sine lærebøker på Nynorsk, og jeg har mareritt mens jeg kasserer leksikon fra 1998 om at jeg ikke kommer til å få ryddet biblioteket skikkelig denne uken, slik at elevene nok en gang kan få studere der inne. Jeg svømmer i min egen ikke-eksisterende angst-diagnose fordi jeg ønsker at guttene og jentene på skolen skal like meg. For akkurat nå er jeg rimelig sikker på at mange syntes jeg en stressende, vimsete og masete jentedame som ikke klarer å huske navnene deres.

Og så er det de øyeblikkene jeg lever for:
Når jentene jeg har snakket med et par ganger, kommer regelmessig inn på biblioteket, og ser på meg med store øyne og smiler når det går opp for dem at jeg kan hjelpe med mer enn bare relevant faglitteratur.
Det er de jentene som spør meg om å fortelle om jobben min og hvordan det er på jobbmarkedet, og de følger så intenst med når jeg snakker at hjertet mitt vokser.
Hun som kommer inn hver dag for å forsikre seg om at jeg har husket å spise lunsj.
Det er gutten, som før sommerferien hadde blitt en av mine favoritter: han gikk første året, og skulle begynne på en annen skole etter sommeren. Han kom siste skoledag med en håndskrevet brev til meg, og alt var skrevet i fyllepenn. Det brevet har jeg lest mer enn 40 ganger, og får tårer i øynene hver gang.

Det er disse ungdommene jeg vil ha flere av, de som tør å sitte på biblioteket, de som tør å snakke med meg og snakke om drømmene sine og det de frykter mest av alt. Det er jo disse elevene som er publikummet mitt.
Men først må jeg få dem til å lese.

bibliotekarmafia

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

I’ll be better after a banana

Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*


BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

1359556782394

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

20130130_125945

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Etter 3 år…

Har jeg endelig bestått exphil.

Enough said.

Hitler er i kottet

Meg *snakker til husokkupanten*: Vet du, jeg tenkte nettopp på at jeg er jo gift ikke sant, jeg er i et ekteskap. Og så tenkte jeg, at hvis jeg er i et ekteskap, så er du og jeg i et venneskap!

Husokkupanten ser ut til å vurdere dette i et nanosekund.

P: Som i at vi har våres eget skap?

Jeg: Ja, nesten!

P: We have our own closet! JUST LIKE HITLER!

Jeg: NEIN, Hitler is in the cupboard, we’re in the closet.

(legg merke til den subtile språkforandringen)

P *begynner å fnise*: Præhæ, Hitler er i kottet.

Jeg: We have da space! Ikke lesbisk i det hele tatt, venneskapet.

*strekker ut en hånd for å finne mobilen, slik at jeg kan notere denne samtalen. Finner ikke mobilen*

P: Thats my boob.

 

 

Editors note: Denne posten gir kun mening for de av dere som ser på Doctor Who like slavisk som meg og P/husokkupanten. For å være kul/med på notene anbefaler jeg at du ser klippet under. Because I am a nice person. 

As you where.

>

Denne posten gir deg ingen nytte i hverdagen, men det føles så bra å få sagt det

Prepost: Denne posten inneholder alt for mange sidespor (heretter referert til som Sidenotes, av en eller annen magisk grunn) og parenteser. Du er herved advart. Om ønskelig kan bare scrolle helt ned og se den helt urelaterte musikkvideoen på slutten av posten. Den er helt urelatert til posten fordi mye av det jeg har skrevet er på sett og vis urelatert til hverandre, så derfor er musikkvideoen ganske viktig likevel. Når jeg tenker over det, så får du bare glemme denne posten helt, IKKE se videoen og fortsette med leksene dine. Jeg beklager.

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Elle melle deg fortelle, skipet går ned

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Mine 5 minutter som kjendis

Det er ikke hver dag dette skjer. Planen min var å skrive en ny spalte, om en ond Despot ved godt mot (man må jo rime når man har spalte, ikke sant?). Det gikk jo ikke. For det skjer ikke hver dag at jeg får mail fra NRK som vil intervjue meg fordi Twitter fyller 5 år, og jeg var den første Norske som registrerte meg. Det er heller ikke hver dag at jeg faktisk må tenke over hva jeg sier uten at stemmen min brister eller at jeg stokker om på ordene. Ok, jeg stokker om på ordene hele tiden når jeg er ivrig/nervøs/nevrotisk. Alt skjedde mens jeg satt i forelesningstime og selvfølgelig husker ikke et ord av hva det var snakk om fordi jeg svettet i håndflatene og skalv som et aspeløv.

Så ble det telefonsamtale, og jeg er virkelig glad i journalistene som snakket med meg, og sørget for at hjernen min ikke koblet helt ut. Av åpenbare grunner husker jeg bare det jeg skulle ønske jeg sa. Alt skjedde på to timer, men hu hei for noen timer det var! Kommer aldri til å skje meg igjen. Men by GOD jeg er stolt av meg selv. Første nordmann som brukte Twitter. Kjenn på det. Kjenner du det? Er dette noe som jeg kan sette på CVen min(ja, dette er et spørsmål)? Eller leter jeg etter halmstrå nå? Jeg lar Elmo vise hvor glad jeg har vært i dag:

Du kan lese artikkelen (og høre stemmen min) HER. (Sidenote: 1. De kalte meg FORFATTER. FORFATTER. Når jeg hørte det imploderte jeg. 2. De uttalte navnet mitt helt korrekt, men hadde strek over A’en istedet for E’en. Det gjør meg ingenting. Bare dette er nok til å forføre meg).

 

Jeg er så lykkelig!

 

Baby in the corner

Når man er gift, relativt ung, forelsket og er 4 dager unna sin første bryllupsdag er det veldig risikabelt å holde på en baby. Det skjer flere ting samtidig. Man blir tankefull. Flere følelser ønsker å få sagt sitt veldig fort, og mange er en egen versjon av «Jeg vil også ha en!!». Det er litt stressende for hodet. De gangene Frode holdt den lille krabaten, begynte jeg selv å se for meg ham som en far. Jeg var, og er fortsatt, en hormonell katastrofe hvor livmoren min skriker etter utvidelse og vil si «Heihei, tuttuttutt!!» i høy oktav til min egen unge.

Så har vi problemet. Jeg er livredd når jeg holder nevøen min. Hele kroppen min blir stiv, armene mine tror de er sterkere enn det de egentlig er, men de vet ikke hvordan de skal holde en liten baby. Det neste som skjer er at jeg tror jeg kommer til å miste grepet slik at hodet hans faller bakover. Det skjer ikke, men tenk om jeg ikke holder ham rett? Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at jeg skulle klare å holde ham som en erfaren mamma med en gang. Det er med et lite fnugg av misunnelse jeg ser hvordan svigermor holder den lille krabaten like lett som en pute.

«Nå skal du fortelle meg hva du har tenkt på i hele dag,» sa Frode på kvelden, og jeg begynte å fortelle hvor frustrerende det var å ville ha en baby på et slikt tidspunkt, og på samme tid ikke føle seg klar i det hele tatt. En hælvetes sammensurium.

«Kom an, så lager vi en baby!» sa han så og rullet seg spøkefullt opp på meg. Jeg fortsatte min babytirade, og han svarte. Hormoner liker ikke å vite at de ikke får gjøre som de vil bare fordi kroppen de okkuperer er student fram til 2012. Hormoner forstår heller ikke at det er en god del ubehagelige ting som følger med en graviditet, så de velger å tenke minst mulig på dem, og heller se for seg at en baby aldri velger å bæsje i bleien mens tante har nevøen å fanget og hånden under baken. Hormonene ser heller på alle de fine ansiktsuttrykkene til babyen, og prøver å gjøre alt i sin makt for at babyen skal smile. Et smil og livmoren får en orgasme.

For øyeblikket er det fint å være Tante Elisabeth, jeg må bare saksøke babytankene mine samtidig.

Bildet er hentet herfra. Takket være en obersvant leser, har jeg fått vite at bildet er tatt av Anne Geddes;  http://www.annegeddes.com

Hvordan få tiden til å gå mens man leser til eksamen, del 2

  1. Få besøk av ektemann og svigermor. Plutselig er det sofa og TV i leiligheten og jeg har et BORD.
  2. Kose masse masse med ektemann.
  3. Ektemann og svigermor drar 15 timer senere tilbake til Bergen (kjørte klokken seks om morgenen).
  4. Få kraftig pollenallergi, som da lurer kroppen til å tro at jeg ikke har sovet på flere døgn.
  5. Sove.
  6. Masse.
  7. Klage på eksamen.
  8. Håpe på streik.
  9. Lese om Kant.
  10. Lese printermanualen fordi «det har jeg jo ikke gjort før, og det er viktig å lese den».
  11. Klage.
  12. Bli panisk når det ikke blir streik.
  13. Lese mer exphil.
  14. Få sansen for Hume igjen.
  15. Klage.
  16. Spille Pokémon.
  17. Ta dobbel dose pollenmedisin og sovne på sofaen.
  18. Klage på blogg.

I morgen klokken 15 starter faenskapen.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress