Gjesteblogg: I grenseland

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

– Siv I. Vannet

Patrick (Swayze)

Siv I. Vannet (Svingri) kom med det beste navnet til syvende og sist (da kan jeg si at jeg har Patrick Swayze hjemme, og det er ikke hver dag man kan si det!). Ønsk henne velkommen (ved å kommentre posten hennes i bøtter og spann) og så får vi se hva hun i skriver om. I mellomtiden finner du meg her også.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress