Problemet er ikke selve problemet, det er problemet.

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope «FORE!» og «FAEN!» ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.

3 måneders forhold

Pappa har enda ikke møtt Mr B. I stedet spør han meg spørsmål som virker så uskyldige som en barnefis- men som egentlig er nøye tenkt gjennom i mørke øyeblikk når han lurer på hvorfor jeg ikke treffer ham like mye som før. Tidligere har han spurt om de klassiske spørsmålene, du vet – Hva studerer han, hvor studerer han, så du er virkelig forelsket ja, – som jeg liker å kalle film-klisjeer med krem og kapers. Forutsigbare.

Men i går fant han p-pillene mine på nattbordet. Først latet han som det var pollenallergi pillene, men da jeg påpekte hva han holdt i hånden kom Fornektelsen vandrende og han byttet tema. Det er knakandes kjekt å få pappa til å bli flau/ubekvem når det gjelder min oppvekst og utvikling. Særlig fordi han motvillig ser ut til å måtte innse at jeg ikke er ti år lenger.

I dag sa mamma at pappa hadde begynt å spørre om min loverboy. Rettere sagt, på vei hjem fra avslutningen i går spurte han «Såh…. er han ok?» og mamma hadde svart «Ja, han er ok.» – noe som på mamma og pappa språket betyr at han er den beste gutten datteren deres kan gifte seg med. Jah, det går nok den veien. Jeg har ikke noe i mot det. Når man elsker en person så kan man bare ikke noe for det.

Jeg vet fortsatt ikke når pappa får muligheten til å treffe Mr Baggings. Men jeg gleder meg til å se hvilen film jeg kan sammenligne det med. For jeg trenger på en måte pappas godkjennelse, den er til en viss grad viktigere enn mammas (som allerede kjenner Mr Baggings veldig godt), nettopp fordi pappa ikke alltid har vært her hos meg. Det møtet bør forresten ikke bli like uskyldig som en barnefis, det blir bare veldig veldig veldig flaut. For meg.

Kjære Elisabeth

2007 har vært to år for deg. Et år på gymnas og et år på folkehøgskole. For hver gang du har fornyet håret ditt har du fått en ny personlighet, litt mer vågal enn den forrige. Du har vært forelsket to ganger, og hatt hjertesorg fire. Hvorfor det? Du vet hvorfor, men du vil ikke si det. Du vet hvordan du vil framtiden din skal være, og du vet at du skal dit. Men ikke helt hvordan.

Du har funnet ut hvor sterkt savnet ditt er etter Folkehøgskolen. Plutselig er de familie, det er jenter og gutter som du savner å se hver morgen klokken kvart på ni – det er venner som du har blitt kjent med helt sånn plutselig. Jeg vet du blir redd av å tenke på skolens avslutning i Mai. Hvor skal du da? Jobbe? Hvor? Hvordan skal du få jobb? Når skal du studere? Kommer du til å klare det?

Før tenkte du på kjærlighet. På frykten ved å være alene gjennom tenårings-prosessen mens alle venninnene dine fra Gymnas var godt plantet i et forhold. Du var redd, og kanskje du er det enda, men du er lei av å bli helt himmelfallen av guttesynet som møter deg når du forlater skolen for noen timer. Du tenker fortsatt på kjærligheten, men ikke som noe for deg. Kanskje aldri. Du bryr deg ikke lenger. Du tar det som det kommer og du er vel fornøyd. Dessuten har du jysla fint hår.

Du har ikke laget noen nyttårsforsetter fordi du lover ikke noe du ikke kan holde. Du drikker kaffe og te. Skriver og drømmer. Men du håper ikke. Kanskje du vet. Eller ikke. Av og til står du og føler deg ensom mens du prøver å tenke opp andres liv. Skal du skrive i 2008? Skal du jobbe? Du har tre hjem nå; Fana, Åsane og et sted på Landås i Bergen.

Jeg håper du får et ok år, og ikke delt opp i to som 2007.

Mvh
Ditt alter ego, eller noe sånt

It was all hanky panky, but without the panky… and hanky

Jeg har truffet en nabo!!

For meg var den en nesten religiøs hendelse, siden jeg omtrent ikke har sett snurten av andre utenfor betongen jeg bor i. Han åpnet en dør og stirret perpleks på meg og jeg fikk bestemt følelsen av at jeg burde absolutt IKKE være der.

Det er en rar følelse, å føle at man ikke er ønsket når jeg bare skal ned i garasjen (vi har heis også. Som snakker. «Andre etasje». Dessverre er stemmen østlandsk og selv etter flere iherdige forsøk fra min side å skarre noen harde R-er på henne, var alt nyttesløst). Tilbake til religiøs julestemning: Jeg sto i trappen og han stirret sjokkert på meg – selv da jeg lystig kvitret «Hallo!!!!» (jeg tror han kunne *se* utropstegnene) hvisket han bare et lite «Heeei» tilbake.

Jeg var MER enn klar til å si «Jul gledelig, hei hå, nyttår hurra glad!» til ham, men når mannen ikke en gang kunne se å forstå at han nettopp sto og stirret på en nabo – jeg antar at det var litt vanskelig å ta inn alle inntrykkene – ja, da får han bare ha det så godt.

Vi har en Globe utenfor, som lyser døgnet rundt og er riktig så schjøøøøn. Om sommeren kan unge piger ligge i bikini og bli beglodd av småbarnsfedre som savner en stille tilværelse. Da kan jeg glo tilbake med min nye zoom til Lani (kamera host host) og så kan vi le litt brydd av det begge to. Åh, riktig så schjøønt.

Lenge leve individer

Jeg tenker ikke så mye på det. Ikke like mye som første gangen. For første gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, eller hvordan jeg skulle takle følelsene. Denne gangen er jeg klar. I hvert fall litt. For akkurat nå tar jeg det som det kommer – jeg er mer forberedt på et «Nei, vi syntes ikke dette er et ferdig materiale, kanskje du skal begynne å skrive på noe nytt» enn «Dette vil vi gjerne gi ut».

Faktum er at jeg nå blir direkte sjokkert hvis jeg blir gitt ut. Jeg er i et sted nå hvor jeg ikke bryr meg så mye – jeg heiser på skuldrene og sier at jeg tar det som det kommer. Noen sier at det kalles å være realist. Jeg sier at jeg er forberedt på sannheten.

Bokklubben har huket tak i meg. Med et gavekort på 750 kr jeg kunne bruke på hva jeg ville hvis jeg meldte meg inn. Jeg har bestilt 5 bøker og to av de er på vei nå, samt en veske med skjerf. Nå kommer jeg meg aldri ut igjen.

I morgen drar jeg og pappa på vår siste båttur fra Bergen fordi Colour Line ikke tjener godt nok her. Jeg kjemper meg fra og tar med dataen for å sjekke myten om trådløs nett på åpent hav. Jeg har sett det før, men har det vært prøvd med mac? I don’t think so.

Jeg savner skolen og gleder meg til å klippe/lime/rotere håret mitt i dag. Pamela Anderson skal skilles igjen etter bare to måneders ekteskap og jeg lurer på om det er håp for meg i det hele tatt. Dessuten ser det ut til at kaffe er tidens mest forurensende drikk, så nå har jeg gitt opp ALT. Dette er forresten min post nummer 500, så kanskje det er håp for meg likevel.

Mitt hjem er ditt hjem

Mamma ringer og sier at nå sitter hun i den nye leiligheten omringet av bokser. Hun sier at nå er huset på Os helt tomt for alt som har tilhørt oss og det er ikke Hjem lenger. Nå er ikke Os en del av meg. Jeg får en liten klump i halsen når det enda en gang går opp for meg at jeg aldri kommer til å plukke blåbær i hagen eller sitte i det store treet. Ikke ligge på terrassen og skrive. Nå er det en ny familie som skal bo i huset som ble bygget for meg og mamma. Mitt hus. Vårt. Etter 14 år er det over og nå plutselig skal jeg dra «Hjem» til….. Fana.

Det eneste som binder meg til Os er huset. Ikke noe annet. Bare huset og noen av mine nærmeste venner. Jeg kommer nok ikke til å dra til Os flere ganger nå. Mentalt flyttet jeg ut for ett år siden, den dagen vi begynte å pakke. Men jeg ante ikke at Høstferien var siste gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, så du skal få si det for meg.

Folkehøgskole neste

Før klokken ti idag bestilte jeg en MacBook som skal komme på døren i morgen tidlig før klokken ni. I dag er det meningen at jeg skal finne fram alt sammen som trengs de tre første ukene på skolen og enda mer til. Dette blir min siste post (å snufs, cry me a river and call me Justin) som ung møy i tundraens ventetid. Klokken 18 i morgen er jeg Student med en hvit MacBook under armen! Hør meg trykke på tastaturet!

Altså. Pakkefaen. Jeg er, som de fleste vet, lat. Jeg gjør det meste i siste sekund men da gjør jeg det skikkelig og relativt panisk. Men det blir gjort. Nå stirrer jeg på en haug med klær (og sko) som i løpet av kvelden skal presses inn i kofferter og ned i bokser. Åh jeg er så glad for at jeg slipper å tenke på møbler utropstegn. Jeg har til og med meg en liten teddybjørn – fordi det blir det eneste som på en måte minner meg om hjemme (åååsååsentimentalt).

Jeg gruer meg ikke. Jeg gleder meg på en måte hvor forelskelse er det eneste ordet jeg kan bruke. 82 elever på skolen, og jeg er en av dem – jeg er rimelig sikker på at det blir et bra år.


~ ~

Og så et lite brev til framtiden:

[Hei du gutt på fhs. Nå som jeg har vist deg denne posten/bloggen etc (riktignok i framtiden mind you) håper jeg du har skjønt at jeg har en liten greie for deg. Vi har sikkert drevet på og flørtet en stund og kanskje vi til og med har holdt hender og bedrevet kyss klapp undt klem ohmigoth. Nå som du leser dette, sitter jeg sikkert ved siden av deg med hendene mine presset mellom knærne og jeg stirrer nok intenst på ansiktet ditt for å se en reaksjon. Såh, jeg liker deg og for meg er det relativt stort at jeg nå lar deg se Sammensuriummet. Siden jeg har skrevet denne posten dagen før vi begynte skolen så vet jeg ikke hvor lenge det går får du får lese dette. Kanskje jeg aldri viser bloggen til noen heller. Uansett; hvis jeg likevel gjør det, og du leser enda ser jeg, så syntes du skal slutte nå og kysse meg. For vi liker jo hverandre og bla bla bla kast meg en olivenkvist og alt det der. Det var alt.]
~ ~

Det er rart å tenke på at jeg har rukket å fylle 19 år siden jeg startet bloggen. Det hadde jeg ikke trodd, det er jo umulig for meg å slette den nå. Da får jeg jaggu det holde den i live mens jeg går på Folkehøgskole også. Jeg håper du følger med meg.

Men nå må jeg «pakke» (gå fram og tilbake mellom klesskapet og stuen, stirre på klærne, ta en bunke og kaste den på sofaen. Stirre på klærne i noen timer, høre på Terry Pratchett lydbok – drikke kaffe, finne fram ting, stirre på dem, vente til mamma kommer hjem og la henne «hjelpe til»). Jeg gleder meg.

Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii utropstegn!!

Øh… joda, hurra?

Jeg er forvirret. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Jeg vil ikke si hvordan eller utdype detaljer, men i dag sto jeg bare noen meter ifra Han, som jeg var forelsket i mens jeg gikk på Gymnas og aldri fikk tid til å komme over. Det var helt forferdelig. Der sto jeg, med pulserende kjærlighet – jeg vet ikke om han så meg men jeg liker å tro det, og i så fall oste det Voksende Misnøye fra ham – og ute av stand til å tenke en eneste setning utenom ord og navnet hans: «Herregud… FAAAAEEEEEN…. herregud…. hvorfor nå? Smile? Faenfaenfaen… [repetering av navnet hans]» var stort sett det. Og plutselig var han borte og verken Elizabeth eller Gabriella klarte å holde en samtale med meg. Jeg var, og er enda, et nervevrak. Det smerter å se en du var så hodestups forelsket i (på avstand riktignok, men men) og du vet at det ikke akkurat er gjensidig. Og jeg forbanner tidspunktet. Nå?!? To dager før jeg reiser til Folkehøgskolen? Jeg tror ikke på skjebnen men det ser ut til at den tror på meg.

Jeg er forvirret.

Åh ja. I dag fikk vi solgt huset. Over takst. Men jeg sier ikke prisen, mohaha. Vi sees i morgen (avskjedspostammagad!!)

Kaos

Jeg lider. Jeg har nå laget en liste over grunner til at jeg BØR kjøpe Macbook, og grunner til at jeg IKKE BØR. Den siste er den lengste. Det forstyrrer meg. Jeg har laget regnskap og funnet ut at jeg trenger da vitterlig ikke mer klær; det har jeg nok av. Kafébesøk kan kan jeg klare meg uten, bøker har jeg masse av – det eneste jeg trenger penger til buss til og fra skolen…. ser du at jeg går rundt i min egen labyrint? Hva. Skal. Jeg. Gjøre?

I helgen skal vi ha visning for første gang på huset, og mamma er sur fordi hun mener jeg ikke forstår alvoret i dette. At vi skal flytte for godt og at dette ikke vil være vårt hus lenger. Hun er stresset og bekymret, jeg har funnet ut at jeg ikke kan ha panikk samtidig som henne for da vil jeg bare sitte på benken oppi hagen og surmule mens jeg forbanner pissemaurene som kryper opp leggene mine.

En av oss må jo være rolig. En av oss må holde hodet kaldt og ikke prate bekymret om huset hele tiden. Mamma er bekymret og vil ha konstant bekreftelse fra meg og når jeg ikke gir henne det (etter 6 måneder, hver eneste dag, hele tiden, hver time etc så slutter man å gi støtte – man konsentrer seg om å ikke ødelegge familieidyllen) blir hun uggen og mener jeg ikke bryr meg. Så forteller jeg henne at jeg ikke klarer å gi henne det hun vil ha fordi det vil in da end automatisk bekymre henne igjen og jeg er lei lei lei lei. Det er i grunnen like irriterende som når hun før i tiden absolutt ville ha meg interessert i hagearbeid og blomster. Så kommer vi fram til en enighet og er venner igjen. Jeg antar at det er en mor/datter greie.

Eksempel:

«Er visning virkelig viktigere enn at din datter fyller nitten år?»

«JA!»

«Hvordan!!? Jeg fyller nitten! NITTEN! Jeg gjør ikke det flere ganger!»

«Dette er huset det er snakk om, vi kan få [pris] for det, og da vil jeg at alt -«

«NITTEN! Datteren din har B-U-R-S-D-A-G og hun har lyst til å være med foreldrene sine!»

«Ja, men jeg må prioritere!»

«DATTEREN DIN! Viktig! Meg! Jeg hadde lyst til å ha selskap med vennene mine men nå blir det jo ikke noe av fordi… NITTEN!!!!»

Og sånn har samtalen holdt på, og mamma klarer å komme med grunner som gjør at jeg blir overbevist, og jeg gjør mitt beste for å vise henne at jeg ikke er overbevist men gjør en veldig dårlig jobb. Hun vinner og hun vet det.

. . .Og jeg grep tak i posen, rykket til og DET VAR BARBIEDUKKER OVERALT!!!!!

Snart tilbake altså.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress