Jeg har flyttet. Endelig leier jeg og Frode en leilighet sammen, hvor vi skal bo i 2 år framover. Endelig har jeg tilgang til et kjøkken og bad uten å måtte dele med en annen, og jeg kan sitte foran den nye vaskemaskinen og se på klærne som blir vasket. Det er faktisk underholdene. Jeg har vært opptatt med eksamensskriving og flytting (panikk og glede, egentlig) – og mamma kom til Tromsø for å hjelpe meg med hele flytteprosessen. Men nå er hun borte, og det første som skjer den første dagen jeg er alene i leiligheten, er totalt exphil panikk og et strekt preget tidsklemma-hat.

Jeg har ikke helt forstått hvordan dette fungerer. Plutselig er det eksamen, og tiden man brukte på å forberede seg på hele greia (4 stk, I tell you) virker veldig kort og ubetydelig. For øyeblikket er jeg i en fase hvor jeg misliker at alle sier de vet at jeg kommer til å bestå exphil etc. Det samme ble sagt i fjor, av meg selv, og det gikk til helvete. Hva hvis det går til helvete denne gangen også? Hva kommer folk til å si til meg da? Det jeg sier til meg selv, er at jeg ikke kan gi opp. Stryker jeg denne gangen, kan jeg prøve en gang til, det er ikke over enda. Består jeg, flott – jeg kan gå videre. Men akkurat når må jeg tenke det verst tenkelige som kan skje, for da er jeg så bestemt på at jeg skal være den beste på eksamen. Så ikke fortell meg at jeg kommer til å bestå exphil med glans, og at alt skal gå bra – for det har ikke gått så bra før, og jeg vil ikke at alle skal si det som er høflig å si. Det sliter meg ut.

Så det er på tide å skrive om Moleskine til min andre eksamen, noe jeg syntes dere godt kan rope hurra for;)

Det er nå helt klart at å være student innebærer å være forvirret, desorientert og en anelse fortvilet. Jeg sklir rett inn. Likevel kom det som jeg ventet på: å knekke sammen. I går når jeg kom hjem fra en forvirrende dag, var jeg alene med mine egne tanker og ingen surrende stemmer rundt meg. Jeg følte meg rastløs og følte at jeg burde være med noen, hvem som helst – bare gjøre et eller annet. Men siden jeg ikke gjorde det, ble jeg overveldet av meg selv og før jeg visste ordet av det begynte jeg å gråte.

Det var ekkelt. Det verste var at jeg ikke hadde noen å klemme på. Det ville virket rart om jeg gikk ned til min hus-vertinne og spurte henne om en klem. Så jeg satt i stolen min med en kopp kaffe, og gråt så stille jeg kunne. Jeg tror det var et av mine mest ensomme øyeblikk noensinne. Etterpå ringte forloveden og jeg gråt litt til, men ting ble bedre. Men jeg kan fortsatt ikke helt skjønne hva som gjorde at jeg knakk sammen, sånn egentlig. Jeg stortrives på skolen, prøver å få venner og liker at jeg faktisk forstår hva professorene snakker om. Likevel er det denne kaotiske ensomhetsfølelsen som kommer smygende inn når jeg er omringet av medstudenter. Mens jeg satt her i går visste jeg vet at jeg ikke har kommet til det stadiet med noen av de få jeg har blitt kjent med; hvor jeg kan ringe og gråte til dem i telefonen, og få de til å roe meg ned.

Den første uken med ekte undervisning har gått ganske fort. Jeg prøver å godt jeg kan å virke som en jente folk vil snakke med, men jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Til tider føler jeg meg usynlig når to stykker sitter på hver side av meg, og snakker med hverandre. Men likevel, på en eller annen måte trives jeg – og vet at jeg kommer til å få det bedre. Jeg må bare øve meg litt. Kanskje jeg skal ha solbriller på?

Jeg er rimelig sikker på at avskjeds-posten min er tidenes korte. Denne blir lenger. Det blir drama, sykdom og gledeshyl. Jeg begynner med drama. Selve flyturen gikk greit. Det eneste som engstet meg var når jeg fikk beskjed om at bagasjen min veide 31 kg, og grensen var 32. Vel framme i Tromsø, møtte jeg snille Sigurd (Folkekrav) – som også hentet nøkkelen min til hybelen. Jeg kaller det et twittermirakel -  kjørte meg og Frode til hybelen som Studentskipnaden hadde tildelt meg. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri har blitt møtt av et verre syn når det gjelder ett kjøkken. Matrester lå over hele gulvet, benker, stoler og koster var nesten ramponert og bestikk som hadde vært i skuffene var bruk og lagt tilbake. Insekter fløy fram og tilbake, vinduet var på gap. Noen hadde begynt å rydde, men gitt opp før de klarte å si «Jeg skal rydde litt». Vi ble litt lei oss.

Forloveden og jeg overlevde i 3 timer. Mulig mye mindre. Vi gikk på Dolly Dimples, og vi kjøpte avisen Nordlys for å se om jeg så noen ledige hybler. Bare for sikkerhetskyld, ikke sant? Og vi fant. Jeg ringte. Vi avtalte visning. Søndag ettermiddag skulle jeg og forloveden ture opp en lang vei og se om dette var bedre enn studenthybelen.

Nå går jeg veldig fort fram, vet jeg. Bær med meg (jeg har alltid lurt på hvordan jeg kan oversette «Bear with me» uten å si «Vær en bjørn med meg nå!» uten å høres helt parkert ut, men men), men jeg føler jeg må komme til poenget.

Vi sov i studenthybelen 1 natt. Vi likte oss ikke der. Det var 1 time og 45 minutter å gå til Universitetet, og hvis jeg skulle gå her om vinteren ville det ta meg mer enn to timer og da ville jeg være helt utslitt og det-vil-vi-ikke-ha-noe-av-vil-vi-vel!? Det eneste jeg likte med den hybelen, var at madrassen jeg sov på var like myk som en sky.

I går klokken elleve begynte jeg og Frode å gå mot sentrum for å komme oss videre til Utsikten. Det begynte å regne. Jeg ble sliten, lei og våt overalt. Men samtidig fant vi ut at der vi var på vei var 20 minutter unna Universitetet. Inni meg sa jeg JA der og da.

La meg nå gå rett på sak. Etter at jeg møtte den hyggelige tyske damen og hunden hennes (som er oppkalt etter en storm i Sahara), fikk jeg og Frode se hybelen. Sengen henger i taket. Det er utsikt ut mot hele Tromsø (bilder kommer etter lanseringen i Ossshloo), og da mener jeg hele. Eget lite kjøleskap, mikro, eggekoker og flere skap. Sofa. Kabel-Tv. Internett.

Jeg sa JA med en gang.

Du lurer vel på hva som skjedde med Studentskipnad hybelen? Jeg flyttet ut derfra samme kveld. Frode fikk låne bilen til min nå nye utleier, og vi kjørte for å hente all bagasjen. Plutselig skjedde tingene så fort og jeg visste at jeg ville trives. Trivsel er big deal. Trives jeg ikke, får jeg et problem skolesett og.

I dag, mandag, gikk jeg og Frode den fine korte veien til Universitetet og banet vei til Studentskipnaden. Jeg viste dem min (Frodes…) nedskrevne oppsigelse og henviste til Husleie loven paragraf 2-1. Jeg fikk depositumet overført tilbake til min konto på stedet, og «flyttet» ut en gang til.

Nå har jeg ro i sjelen. Nå er ting slikt de skal være. Frode og jeg har spasert omkring i Tromsø sentrum og jeg har forelsket meg i Biblioteket. Akkurat nå er denne posten noe hakkete og delt, men jeg håper du forstår litt av det jeg har fortalt, og ikke syntes alt har gått for fort. Nå er jeg i Nordens Paris, og jeg er ganske enig. (og nå er skrivefeilene fikset, hah! håper jeg ;) )

Flytter til Tromsø, jeg.

«Vil du og ha kaffe?»

«Nei takk.»

Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.

«Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?»

Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga

A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten

B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?

C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.

Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle «bloggernoia» igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Det er en ny leilighet. En ny utsikt, en ny stue og nye naboer. Det er en hund på hver side, en labrador og en golden retriever. Gul og Hvit. På begge sider av blokken er det røykere som bor. Jeg har vært på lekeplassen og svingt meg i huskene mens solen har stirret meg i ansiktet og gjort håret mitt lysere. Det er ny musikk i hverdagen min. Jeg lytter til Greg Laswell, Shanana, Harry Nilsson, Gothic Archies, Grizzly Bear, Louis Prima, Raphael Saadiq og We Are Scientists. Det er masse som roter rundt i sjelen min, og i de sekundene jeg leser «Atlantis Found» av Clive Cussler er jeg akkurat der jeg vil være.

Hurra for post nr 700.

Nå er det over. Nå trenger jeg ikke lese om kjemi, biologi eller fysikk. Etter fem år hvor jeg har kjempet mot et skolesystem som ikke lytter, etter 2 år hvor jeg har kjempet for å i det hele tatt få vitnemål… så er det over. Nå er jeg [forhåpentligvis] et steg nærmere bibliotekar utdannelse i Tromsø. Hvis du ikke allerede vet resultatet (twitter/fjesbok/panisk sms), så skal du få vite det nå.

I går hadde jeg muntlig Naturfag. I dag hadde jeg muntlig Engelsk. I går var jeg for det meste et stor vrak. Når klokken ble 16:15 var jeg først inn for å få oppgaven min. Så satt jeg i 25 minutter og forberedte meg. Når sensor hentet meg, begynte virkeligheten å gå opp for meg. Og det sekundet jeg satte meg ned i stolen for å begynne å svare på oppgaven min, gikk det opp for meg at absolutt hele framtiden min ville bli avgjort av dette øyeblikket.

Jeg begynte å gråte.
Inni hodet mitt skrek jeg til meg selv, prøvde desperat å få tårekanalene til å tørke ut, men den gang ei.

På en eller annen mystifistisk måte klarte jeg å komme meg gjennom 30 minutter, hvor jeg jevnlig knakk sammen. Det er det flaueste, vondeste øyeblikket i livet mitt. Etter alle disse årene kulminerte alt ned i det øyeblikket jeg ikke ville.

Etter å ha stått på gangen for å vente på resultatet ble jeg hentet inn og fikk karakteren. Jeg besto. Jeg fikk 3. Og så begynte jeg å gråte igjen (av glede).

Og i dag var det Engelsk, og som vanlig når det gjelder dette faget var det bare for meg å trykke på autopilot og glemme mye av det som kalles grammatikk. Visstnok snakket jeg meg opp til en 5er, men siden jeg hadde noen grammatiske feil ble det 4.

Følelsen jeg har kan bare sammenlignes med pur glede. Den samme gleden jeg fikk av å vite at jeg skal få historien min publisert. For nå kan jeg leve igjen. Nå kan jeg skrive, lese og slå kråke i gresset. Jeg vet nå at dyskalkuli er bare noe jeg må leve med, og at utfordringene blir større. Men jeg vil ikke gråte neste gang.

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope «FORE!» og «FAEN!» ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.