Plutselig har jeg hull i ørene og en arm som ynker seg etter svinesykevaksinen. I går fikk forloveden det for seg at vi skulle vaksinere oss i dag, samtidig som jeg skulle få hull i ørene. Begge forslagene fikk meg til å vri meg i panikk, rett og slett fordi jeg er den største pysen som finnes. Bekymrer seg lett, sier du? Jeg er dobbelt opp.

Til å være 21 år har tanken på at noen skal SKYTE HULL I ØRENE mine vært på lik linje som et terrorangrep i notatboken min. Folk sier at frisørene bruker pistoler (PISTOLER!!!!) og at det er over på null komma null. Du kjenner ingenting. Før jeg og Frode gikk til frisøren var det dette folk sa, at jeg ikke ville kjenne noe. Løgnere, alle sammen. Ingenting inni meg aktet å tro på et ord de sa. Selvfølgelig var dette pur løgn som jeg ble servert, og de var overbevist om at det var sant! Makan til flisespikkeri. Jeg har alltid “visst” at å lage hull i et øre må være SMERTE (med store bokstaver, hallo) og derfor var det jo en selvfølge at jeg kom til å besvime.

Jeg har en venninne (ok, dette er samme jente som jeg tok eksamen sammen med), som elsker konspirasjoner og er imot svinevaksinen til fingerspissen. I det sekundet helsesøster satte nålen i armen min følte jeg sviket mot venninnen min. Hun har snakket så mye om alt som er galt med vaksinen, og her går jeg helt imot alt hun har sagt. Judas. Jeg trodde at jeg skulle brenne eller lignende, men i stedet endte det med at jeg sa “Var det alt?” når vaksinen var over. Så måtte vi vente utenfor i 20 minutter (du vet, i tilfelle vaksinen drepte oss eller noe) før vi kunne dra videre.

Hos frisøren sa jeg at uansett hva hun fortalte meg om ørehullingen, trodde jeg ikke på henne. Det var bare å få det overstått, ikke tell ned, bare skyt med pistolen din (pistolen din!!!). Det var akkurat det hun gjorde, jeg holdt Frode hardt i hånden og det eneste hans på meg var at øynene mine utvidet seg kraftig. Hovedargumentet hans var at jeg burde ha hull i ørene til bryllupet, som det bare en 9 dager til. Jeg var nok solgt med en gang.

Jeg har funnet brudekjole. Svigermor og mamma var med til Brudehuset i Bergen Sentrum, og selv om jeg prøvde 5 kjoler visste vi alle at det var den første som var Meg. I morgen feirer  ”En Kaffebønnes Sammensurium” 4 år. Hadde du trodd for 2 år siden at jeg skal gifte meg 8 dager etter bloggbursdagen? Ikke jeg. Takk for at du er her.

Det er en ny leilighet. En ny utsikt, en ny stue og nye naboer. Det er en hund på hver side, en labrador og en golden retriever. Gul og Hvit. På begge sider av blokken er det røykere som bor. Jeg har vært på lekeplassen og svingt meg i huskene mens solen har stirret meg i ansiktet og gjort håret mitt lysere. Det er ny musikk i hverdagen min. Jeg lytter til Greg Laswell, Shanana, Harry Nilsson, Gothic Archies, Grizzly Bear, Louis Prima, Raphael Saadiq og We Are Scientists. Det er masse som roter rundt i sjelen min, og i de sekundene jeg leser “Atlantis Found” av Clive Cussler er jeg akkurat der jeg vil være.

Hurra for post nr 700.

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope “FORE!” og “FAEN!” ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.

Morfar har hatt hjerneblødning. En liten en. Han havnet på Haukeland, og har vært der i fire dager nå. Når mamma fortalte meg det, fikk jeg tanker fra oldemors siste dager, men denne dagen var det verre. Jeg liker ikke det faktisk at familien min faktisk kommer til å dø. En dag kommer ikke jeg til å ha mamma der, klar til å hjelpe meg med regninger, penger, cv-skriving og sexprat. Snart er morfar borte, og hvis morfar forsvinner kommer det ikke til å ta lang tid før mormor reiser sammen etter ham. Alt blir så virkelig når noen i familien havner på sykehuset, det er noe Endelig med hele sykehuskonseptet. Kommer du hit er det for å føde, fikse noen skader eller dø. That it, takk for besøket – du må betale hjemreisen selv. Snart skjer det noe, jeg vet ikke når, men jeg vet det skjer. Og jeg liker det ikke.

Det er dager som i dag, sekunder som dette, minutter som nå nettopp: at jeg forstår hvor godt jeg har det. Jeg sliter ikke med høyt blodtrykk fordi noen på jobb er ufordragelige, jeg har ikke migrener eller hodepiner som er så sterke at en slegge i hodet høres koselig ut.

Mr. B er sliten i stemmen. Det er nesten som om grumset han har i hodet går til stemmebåndet hans, og jeg hører hvor sliten han er. Jeg ser for meg hvordan han ligger i sengen sin med viften på fult, og all elektrisitet er slått av, lokket på datamaskinen er så vidt nede, slik at han slipper å se lyset. Vi snakker via skype, og det er vanskelig for meg å høre hva han sier. Vanligvis er stemmen klar, ikke for lav, ikke for høy. Men av og til er det som nå, og han er litt mindre seg selv. Det er vanskelig, for jeg vil passe på ham – ligge ved siden kjæresten min og kysse på på pannen. Og så har han eksamen. Det har ikke jeg. Det eneste jeg klager over hvor mye jeg skal jobbe i julen. Det er jo ingenting. Jeg har det bra! Jeg har så vidt startet utdannelsen min, Mr B er så godt i gang, og det samme er venninnene mine – med ex phil og ex fac (som jeg faktisk ikke vet hva egentlig er, men ikke si det til noen, det blir så flaut) helt opp til hårroten.

Det vanskeligste er når noen jeg er glad i har det tøft. Tøft og vondt. Det eneste jeg får vondt av om dagen er nå en kunde sier til meg at han/hun ikke er fornøyd. Thats it! Hør meg brøle og kast meg et laken. Jeg skal vifte med det og legge det over Mr.B helt til han er bra igjen.

Dager som i dag, når man får vite ting som skjer med familiemedlem og det eneste man kan gjøre er å få en vanntro følelse – de dagene… de dagene er ikke noe bra. Da vil jeg ikke tenke på meg selv, da vil jeg tenke på familien og kjærligheten, pleie den og ikke tenke over de små tingene jeg bekymrer meg for.

Sekunder, timer, år og dager. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver, men jeg trenger å få det ut. Du trenger ikke skjønne hva jeg skriver, du trenger bare å vite at det største du kan gi en annen som har det vondt:

. . .er empati.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men i går kveld fikk jeg vite det med sikkerhet. Først av alt har det vært et herk å gå med hemmeligheten så lenge, bare mamma og en venninne vet om alle anstrengelsene jeg har gått igjennom. Jeg har skrevet om det før, trangen som bare vokser mer og mer inni meg helt til jeg ikke vet hvordan jeg skal snakke til hvem som helst uten å legge til “Heeeeeeeeeei, så søøøøøt du er! Jaaaa, du veeeet du eeeer søøøøøt, kotjikotjikoooooo”.

Så jeg gjorde det jeg ikke trodde kom til å skje. Ikke nå. Ikke på denne tiden av livet mitt. Men noe måtte skje, og jeg gjorde det som måtte gjøres. Jeg snakket med venninnen min, og hun sa ett eneste ord som åpnet en hel del muligheter for meg.

“Ebay.”

Så jeg logget meg inn på ebay kontoen min, skrev i søkefeltet og scrollet nedover. Og plutselig fant jeg det jeg lette etter. Trykket på knappen. Kjøpte. Logget meg inn på pay pal kontoen min. Bekreftet. Kjøpte. Ventet.

Nå har det gått tre uker, og i går kom lappen i posten. “Babyen” min var kommet. Og i dag hentet jeg den på posten, pakket den ut og kjente på den. Min egen Domo Kun! Det er her du kommer inn; Hva skal barnet hete? Er det en gutt eller jente? Jeg vil ha mange navneforslag. Den som kommer med det navnet jeg liker best kan få skrive neste post i bloggen min eller noe (så husk å skrive rett emailadresse sånn at jeg kan maile deg).

Pappa har enda ikke møtt Mr B. I stedet spør han meg spørsmål som virker så uskyldige som en barnefis- men som egentlig er nøye tenkt gjennom i mørke øyeblikk når han lurer på hvorfor jeg ikke treffer ham like mye som før. Tidligere har han spurt om de klassiske spørsmålene, du vet – Hva studerer han, hvor studerer han, så du er virkelig forelsket ja, – som jeg liker å kalle film-klisjeer med krem og kapers. Forutsigbare.

Men i går fant han p-pillene mine på nattbordet. Først latet han som det var pollenallergi pillene, men da jeg påpekte hva han holdt i hånden kom Fornektelsen vandrende og han byttet tema. Det er knakandes kjekt å få pappa til å bli flau/ubekvem når det gjelder min oppvekst og utvikling. Særlig fordi han motvillig ser ut til å måtte innse at jeg ikke er ti år lenger.

I dag sa mamma at pappa hadde begynt å spørre om min loverboy. Rettere sagt, på vei hjem fra avslutningen i går spurte han “Såh…. er han ok?” og mamma hadde svart “Ja, han er ok.” – noe som på mamma og pappa språket betyr at han er den beste gutten datteren deres kan gifte seg med. Jah, det går nok den veien. Jeg har ikke noe i mot det. Når man elsker en person så kan man bare ikke noe for det.

Jeg vet fortsatt ikke når pappa får muligheten til å treffe Mr Baggings. Men jeg gleder meg til å se hvilen film jeg kan sammenligne det med. For jeg trenger på en måte pappas godkjennelse, den er til en viss grad viktigere enn mammas (som allerede kjenner Mr Baggings veldig godt), nettopp fordi pappa ikke alltid har vært her hos meg. Det møtet bør forresten ikke bli like uskyldig som en barnefis, det blir bare veldig veldig veldig flaut. For meg.

Jeg er overrasket over at jeg bare har gått opp 1 kg så langt. Dette er min niende uke på Folkehøgskolen, og jeg hadde ventet å i det minste være 5 kg tyngre. Jeg må si jeg er litt skuffet. Men frykt ei, kjære opphav – jeg vet dere er stolte av meg. For jeg har oppdaget at dere har gitt meg en meget bra oppvekst. Plutselig gikk det opp for meg at dere har lært meg en hel del. Bare det at jeg husker å brette tilbake en brett på teppet og sengeteppet er nok til at jeg hører mammas stemme i bakhodet.

Når jeg tørker klær hører jeg din stemme pappa, at du forteller meg hvordan jeg må gjøre flere ting samtidig. Hvis jeg forlater et rom skal jeg ta noe med meg. Endelig skjønner jeg at å legge meg i ti tiden gjør underverker for kropp og sjel. Dette har altså tatt meg 19 år og nå skjønner jeg hvorfor dere alltid i ettertid siden jeg fylte 16 har spurt meg om hvorfor i helvete jeg ikke ville legge meg. Svaret er fortsatt at jeg enten ikke vet eller at jeg ville være en del av det mystiske mine foreldre drev på med når dere så på TV.

Farmor støttet meg ikke i valget å starte på Folkehøgskole. Det gjør hun fortsatt ikke. Alle i familien støtter meg, men ikke henne. Det hun sa til meg før jeg snudde ryggen til henne var at nå ødela jeg livet mitt med å dalle og ville ikke lære noen verdens ting. De første ukene på skolen slo det meg med gru at hun hadde en anelse – ikke fult og helt – men et hint av rett. Det har blitt mye dalling, jeg har ofte følt meg rastløs og tenkt nøye over om jeg virkelig har LÆRT noe. Det var relativt tungt for å oppdage at det var et snev av sannhet i det hun hadde preket for meg, og jeg likte ikke (liker fortsatt ikke) å innrømme tap ovenfor henne.

Mest av alt lærer jeg av mine medelever. Jeg blir foret med ny musikk og lærer nye morsomheter som jeg skriver ned fordi jeg vet at det er viktig. Alle spør meg om hva pokker jeg lærer her, og hva jeg egentlig gjør. Vel; jeg har ikke noe godt svar fordi det å lære på Folkehøgskole er et meget vidt begrep. Jeg opplever der og da og finner ut mer om meg selv. Når jeg prøver å fortelle folk det har jeg problemer med å ordlegge meg og så blir jeg flau.

Men kjøre mamma og pappa. Jeg har det godt. Plutselig føler jeg meg litt mer voksen og det er enda bedre enn å fylle 18 bare for å bli myndig. This is the real shit.

Klem,
datteren deres

… sitter jeg. Mamma lurer på om jeg lever enda, siden vi omtrent ikke har sett hverandre i hele dag, bare når de eventuelle kjøperne kom innom rommet mitt og jeg satt med ryggen til med min nye Russe-genser på (wangsta-style) for å skjule mitt noe fettete hår som nyss hadde blitt bombardert med talkum*. Jeg luktet som babyhud og vinket høflig til dem mens mamma fortalte at “….ja, rommet har vært jenterom og gjesterom 3 ganger, og tv-stue. Kan brukes til alt!”, før jeg måtte forklare at det jeg hørte på var “Kommisjonen“, og at ja jeg beklager men jeg har så fett hår og er veldig lat i dag håper dere syntes vi har det fint mhmm mhmmm.

Nå er det bare om å gjøre å holde galskapen i sjakk:
- ikke begynne å rote,
- Ikke sette kaffekopper rundt omkring (og ikke minst, prøve å lære seg å ikke lage kaffemerker på bord som ikke har duk, siden mamselamsen blir litt kranglete da),
- ikke ta ut nye kniver til smør hele tiden (glemmer hva jeg har brukt den forrige til…) siden det ender med at benken er litt skitten,
- ikke la sokkene mine ligge under bordet,
- ikke ødelegge sofateppet når jeg sitter på det,
- holde opp med å love “Jada, jeg tar det opp i morgen”. Vi vet begge at jeg kommer til å la hva det nå enn er til ligge helt til mamma tar det opp for meg,
- fjerne klær fra badet og legge dem i klesskapet,
- huske å rydde bort skitne tallerkener,
- ikke ta nye drikkeglass hele tiden,
- generelt det å rydde opp etter meg,

Av og til lurer jeg på om det hadde vært best for mamma om jeg bare sto helt i ro midt på gulvet. Da ville jeg rotet mindre. Muligens bare klaget litt. Mye.

————————————————-
*Why you ask? Mamma forteller hvorfor det var en god idé å dynke meg i talkum: “Da jeg var liten så kunne ikke vi vaske håret vårt annenhver dag, slik som nå. Da kunne det gå minst 2 uker, og da brukte vi talkum for å ikke se alt for ille ut.”

Vi har husrengjøring. I morgen kommer det noen fra mammas som har hørt at vi skal flytte og de vil kikke på huset vårt.

Mamma er wonderwoman.

I hele dag har det vært rene “klassisk musikk på høy hastighet” style, hvor poser er båret veggimellom (fra hus til garasjeloft), alt er vasket og støvsuget minst to ganger, det har blitt kranglet en del og latet som om det er blitt gjort noe VELDIG viktig når man (jeg) egentlig har laget kaffe, surfet på nett og prøvd å la være å bli oppdaget av mamma. Men må man forberede seg på sin framtidige mammarolle, så må man.

Men det jeg egentlig ville spre det glade budskapet om er at jeg nå endelig – etter hva som ser ut til å være en del år – har klart å lage meg en egen liten residens på rommet mitt. Vanligvis liker jeg ikke å være på rommet mitt, pga rotet (host) og den ukoselige men ekkoaktige ensomheten. Jeg bor nesten på stuen. Ja, jeg skylder på meg selv. Men nå er det faktisk ryddig her. Nå har jeg organisert bøker (o’ lykke…), funnet ut at jeg har lest alt for lite i år (hulk) og at det må være noe galt med meg når jeg begynner å bla i “Kropp og Topp” på leting etter smarte råd og tips. Du har sikkert mange (pinlige) minner fra den boken du også (for du har selvfølgelig gjort alle tipsene i boken!), da jeg var mindre var det rene pornoboken og man pleide å sitte foroverbøyd over den, knise og gjemme den unna når voksne kom – den var SANNHET! Når jeg ser i boken nå blir jeg bare flau.

Uansett.

Huset skal bli objekt for et mulig salg i morgen og jeg liker ikke like godt tanken på å måtte flytte fra huset som VI fikk bygget til OSS da vi flyttet hit. I det hele tatt. Det tok men en stund før jeg så på dette som hjemmet mitt (begynte å trives på ung.skolen, gjennom hele barneskolen var jeg stort sett klar til å flytte hver eneste dag), og jeg vil IKKE at noen skal sitte i MIN blåbærtue neste sommer og plukke MINE blåbær! HØRERDU! Jeg liker det ikke!

Mamma er wonderwoman, jeg er bare lat.