Hva skal barnet hete?

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men i går kveld fikk jeg vite det med sikkerhet. Først av alt har det vært et herk å gå med hemmeligheten så lenge, bare mamma og en venninne vet om alle anstrengelsene jeg har gått igjennom. Jeg har skrevet om det før, trangen som bare vokser mer og mer inni meg helt til jeg ikke vet hvordan jeg skal snakke til hvem som helst uten å legge til «Heeeeeeeeeei, så søøøøøt du er! Jaaaa, du veeeet du eeeer søøøøøt, kotjikotjikoooooo».

Så jeg gjorde det jeg ikke trodde kom til å skje. Ikke nå. Ikke på denne tiden av livet mitt. Men noe måtte skje, og jeg gjorde det som måtte gjøres. Jeg snakket med venninnen min, og hun sa ett eneste ord som åpnet en hel del muligheter for meg.

«Ebay.»

Så jeg logget meg inn på ebay kontoen min, skrev i søkefeltet og scrollet nedover. Og plutselig fant jeg det jeg lette etter. Trykket på knappen. Kjøpte. Logget meg inn på pay pal kontoen min. Bekreftet. Kjøpte. Ventet.

Nå har det gått tre uker, og i går kom lappen i posten. «Babyen» min var kommet. Og i dag hentet jeg den på posten, pakket den ut og kjente på den. Min egen Domo Kun! Det er her du kommer inn; Hva skal barnet hete? Er det en gutt eller jente? Jeg vil ha mange navneforslag. Den som kommer med det navnet jeg liker best kan få skrive neste post i bloggen min eller noe (så husk å skrive rett emailadresse sånn at jeg kan maile deg).

Navneløse Domo

3 måneders forhold

Pappa har enda ikke møtt Mr B. I stedet spør han meg spørsmål som virker så uskyldige som en barnefis- men som egentlig er nøye tenkt gjennom i mørke øyeblikk når han lurer på hvorfor jeg ikke treffer ham like mye som før. Tidligere har han spurt om de klassiske spørsmålene, du vet – Hva studerer han, hvor studerer han, så du er virkelig forelsket ja, – som jeg liker å kalle film-klisjeer med krem og kapers. Forutsigbare.

Men i går fant han p-pillene mine på nattbordet. Først latet han som det var pollenallergi pillene, men da jeg påpekte hva han holdt i hånden kom Fornektelsen vandrende og han byttet tema. Det er knakandes kjekt å få pappa til å bli flau/ubekvem når det gjelder min oppvekst og utvikling. Særlig fordi han motvillig ser ut til å måtte innse at jeg ikke er ti år lenger.

I dag sa mamma at pappa hadde begynt å spørre om min loverboy. Rettere sagt, på vei hjem fra avslutningen i går spurte han «Såh…. er han ok?» og mamma hadde svart «Ja, han er ok.» – noe som på mamma og pappa språket betyr at han er den beste gutten datteren deres kan gifte seg med. Jah, det går nok den veien. Jeg har ikke noe i mot det. Når man elsker en person så kan man bare ikke noe for det.

Jeg vet fortsatt ikke når pappa får muligheten til å treffe Mr Baggings. Men jeg gleder meg til å se hvilen film jeg kan sammenligne det med. For jeg trenger på en måte pappas godkjennelse, den er til en viss grad viktigere enn mammas (som allerede kjenner Mr Baggings veldig godt), nettopp fordi pappa ikke alltid har vært her hos meg. Det møtet bør forresten ikke bli like uskyldig som en barnefis, det blir bare veldig veldig veldig flaut. For meg.

Kjære mamma, kjære pappa

Jeg er overrasket over at jeg bare har gått opp 1 kg så langt. Dette er min niende uke på Folkehøgskolen, og jeg hadde ventet å i det minste være 5 kg tyngre. Jeg må si jeg er litt skuffet. Men frykt ei, kjære opphav – jeg vet dere er stolte av meg. For jeg har oppdaget at dere har gitt meg en meget bra oppvekst. Plutselig gikk det opp for meg at dere har lært meg en hel del. Bare det at jeg husker å brette tilbake en brett på teppet og sengeteppet er nok til at jeg hører mammas stemme i bakhodet.

Når jeg tørker klær hører jeg din stemme pappa, at du forteller meg hvordan jeg må gjøre flere ting samtidig. Hvis jeg forlater et rom skal jeg ta noe med meg. Endelig skjønner jeg at å legge meg i ti tiden gjør underverker for kropp og sjel. Dette har altså tatt meg 19 år og nå skjønner jeg hvorfor dere alltid i ettertid siden jeg fylte 16 har spurt meg om hvorfor i helvete jeg ikke ville legge meg. Svaret er fortsatt at jeg enten ikke vet eller at jeg ville være en del av det mystiske mine foreldre drev på med når dere så på TV.

Farmor støttet meg ikke i valget å starte på Folkehøgskole. Det gjør hun fortsatt ikke. Alle i familien støtter meg, men ikke henne. Det hun sa til meg før jeg snudde ryggen til henne var at nå ødela jeg livet mitt med å dalle og ville ikke lære noen verdens ting. De første ukene på skolen slo det meg med gru at hun hadde en anelse – ikke fult og helt – men et hint av rett. Det har blitt mye dalling, jeg har ofte følt meg rastløs og tenkt nøye over om jeg virkelig har LÆRT noe. Det var relativt tungt for å oppdage at det var et snev av sannhet i det hun hadde preket for meg, og jeg likte ikke (liker fortsatt ikke) å innrømme tap ovenfor henne.

Mest av alt lærer jeg av mine medelever. Jeg blir foret med ny musikk og lærer nye morsomheter som jeg skriver ned fordi jeg vet at det er viktig. Alle spør meg om hva pokker jeg lærer her, og hva jeg egentlig gjør. Vel; jeg har ikke noe godt svar fordi det å lære på Folkehøgskole er et meget vidt begrep. Jeg opplever der og da og finner ut mer om meg selv. Når jeg prøver å fortelle folk det har jeg problemer med å ordlegge meg og så blir jeg flau.

Men kjøre mamma og pappa. Jeg har det godt. Plutselig føler jeg meg litt mer voksen og det er enda bedre enn å fylle 18 bare for å bli myndig. This is the real shit.

Klem,
datteren deres

Midt i alt kaoset

… sitter jeg. Mamma lurer på om jeg lever enda, siden vi omtrent ikke har sett hverandre i hele dag, bare når de eventuelle kjøperne kom innom rommet mitt og jeg satt med ryggen til med min nye Russe-genser på (wangsta-style) for å skjule mitt noe fettete hår som nyss hadde blitt bombardert med talkum*. Jeg luktet som babyhud og vinket høflig til dem mens mamma fortalte at «….ja, rommet har vært jenterom og gjesterom 3 ganger, og tv-stue. Kan brukes til alt!», før jeg måtte forklare at det jeg hørte på var «Kommisjonen«, og at ja jeg beklager men jeg har så fett hår og er veldig lat i dag håper dere syntes vi har det fint mhmm mhmmm.

Nå er det bare om å gjøre å holde galskapen i sjakk:
– ikke begynne å rote,
– Ikke sette kaffekopper rundt omkring (og ikke minst, prøve å lære seg å ikke lage kaffemerker på bord som ikke har duk, siden mamselamsen blir litt kranglete da),
– ikke ta ut nye kniver til smør hele tiden (glemmer hva jeg har brukt den forrige til…) siden det ender med at benken er litt skitten,
– ikke la sokkene mine ligge under bordet,
– ikke ødelegge sofateppet når jeg sitter på det,
– holde opp med å love «Jada, jeg tar det opp i morgen». Vi vet begge at jeg kommer til å la hva det nå enn er til ligge helt til mamma tar det opp for meg,
– fjerne klær fra badet og legge dem i klesskapet,
– huske å rydde bort skitne tallerkener,
– ikke ta nye drikkeglass hele tiden,
– generelt det å rydde opp etter meg,

Av og til lurer jeg på om det hadde vært best for mamma om jeg bare sto helt i ro midt på gulvet. Da ville jeg rotet mindre. Muligens bare klaget litt. Mye.

————————————————-
*Why you ask? Mamma forteller hvorfor det var en god idé å dynke meg i talkum: «Da jeg var liten så kunne ikke vi vaske håret vårt annenhver dag, slik som nå. Da kunne det gå minst 2 uker, og da brukte vi talkum for å ikke se alt for ille ut.»

Wünderfül and lat

Vi har husrengjøring. I morgen kommer det noen fra mammas som har hørt at vi skal flytte og de vil kikke på huset vårt.

Mamma er wonderwoman.

I hele dag har det vært rene «klassisk musikk på høy hastighet» style, hvor poser er båret veggimellom (fra hus til garasjeloft), alt er vasket og støvsuget minst to ganger, det har blitt kranglet en del og latet som om det er blitt gjort noe VELDIG viktig når man (jeg) egentlig har laget kaffe, surfet på nett og prøvd å la være å bli oppdaget av mamma. Men må man forberede seg på sin framtidige mammarolle, så må man.

Men det jeg egentlig ville spre det glade budskapet om er at jeg nå endelig – etter hva som ser ut til å være en del år – har klart å lage meg en egen liten residens på rommet mitt. Vanligvis liker jeg ikke å være på rommet mitt, pga rotet (host) og den ukoselige men ekkoaktige ensomheten. Jeg bor nesten på stuen. Ja, jeg skylder på meg selv. Men nå er det faktisk ryddig her. Nå har jeg organisert bøker (o’ lykke…), funnet ut at jeg har lest alt for lite i år (hulk) og at det må være noe galt med meg når jeg begynner å bla i «Kropp og Topp» på leting etter smarte råd og tips. Du har sikkert mange (pinlige) minner fra den boken du også (for du har selvfølgelig gjort alle tipsene i boken!), da jeg var mindre var det rene pornoboken og man pleide å sitte foroverbøyd over den, knise og gjemme den unna når voksne kom – den var SANNHET! Når jeg ser i boken nå blir jeg bare flau.

Uansett.

Huset skal bli objekt for et mulig salg i morgen og jeg liker ikke like godt tanken på å måtte flytte fra huset som VI fikk bygget til OSS da vi flyttet hit. I det hele tatt. Det tok men en stund før jeg så på dette som hjemmet mitt (begynte å trives på ung.skolen, gjennom hele barneskolen var jeg stort sett klar til å flytte hver eneste dag), og jeg vil IKKE at noen skal sitte i MIN blåbærtue neste sommer og plukke MINE blåbær! HØRERDU! Jeg liker det ikke!

Mamma er wonderwoman, jeg er bare lat.

Ett steg videre

«Hei vennen, det er mamma» sa hun etter at jeg hadde sagt «Hei mamma» i telefonen.

«Hei?» sa jeg.

«Du har fått sommerjobb her.» sa hun i andre enden.

«Når begynner jeg?»

«Rundt sankthans, fire-fem uker, kanskje litt lenger.»

Lyset i enden av tunnelen åpenbarte seg og viste seg å være en vakker eng fylt med pollenfri blomster og Jack Sparrow, William Turner, Willy Wonka, Terry Pratchett, Neil Gaiman og verdens beste kokk sto klar for å feire med sushi, ostekake og mystisk kaffe.

Jeg husker at jeg hvinte. Dette er jeg flink til – å hvine. Og så sa jeg at jeg elsket henne, før jeg spurte hva jeg kom til å tjene, når jeg begynte og hvor lenge jeg skulle jobbe (For å få det bekreftet igjen). Så tror jeg at hjernen min koblet av, jeg la på røret og så sa jeg noe jeg ikke har sagt på år og dag. Jeg sa «YAHOOOOOO». Sist jeg ytret det ordet var etter at jeg hadde laget min første email som da het «kebabkebab@yahoo.com», fordi jeg likte kebab og alt annet jeg prøvde var «already taken» eller «error error».

Da mamma kom hjem slengte jeg meg rundt nakken hennes og gjorde litt hvining igjen «Hvor mye tjener jeg sa du sa du hæ hæ hæ? Hvor mange tusen?!». Så fikk hun sjokolade av meg, og her sitter jeg – med en følelse av at plutselig ble jeg litt mer voksen, og har framtiden for mine føtter.

Hva jobben går ut på? Sekretær stuff.

Familiekrise

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge idag fordi jeg driver på med min Nordstafett novelle, men nå ble det for mye for meg:

NEWSFLASH!

Pappa skal begynne på pilates.

Min far skal begynne på pilates. Han er 50. Burde jeg bli bekymret?

Idag: Pappa forteller historier (igjen…)

Pappa liker å fortelle historier. Bare i helgen fikk jeg høre minst 10 stk selv om jeg sa «Nå har du fortalt den der ti ganger, DET HOLDER NÅ!».

Uansett, følgende tror jeg Espen (og ellers andre som bor eller jobber ved det nevnte stedet i Oslo) vil like:

En venn av pappa var på t-banen for noen år siden da følgende ble hørt over høytaleren «Neste stopp Tåien [Red.anm: Tøyen].» (mulig føreren var av utenlandsk opphav). Tøyen sto for tur men t-banen kjørte forbi uten å stanse. «Drit i Tåien» sa føreren over høytalerene.

Historieprøve imorgen: Imperialismen og den russiske revolusjon. Slikt er støtende.

Neeeh, hva sier du, skal jeg reise litt til?

Han har gjort det igjen. Onsdag kaver jeg meg til Danskebåten sammen med pappa for å ha litt kvalitetssamvær med ham. Selvfølgelig reiser vi gratis, det er jo derfor man deltar på båtquiz, for å vinne en ny billett. Pappa vet at jeg begynner å gå lei, men han vet også at jeg ikke klarer å si nei til en båttur. Det er utrolig hvordan mine innkjøp på båtens taxi-free har minsket siden den første båtturen vår. De tre første gangene hamstret jeg snop og godter for alt det var verdt, men snart ble lykkelig så lenge jeg bare fikk tak i en boks med kindersjokolade. Fra 2 fulle poser til 1 boks med sjokolade som jeg lever på i en hel måned. Gåmann.

Jeg reiser til pappa i morgen, og jeg spurte ham rett fram om formålet var å vinne enda en reise, hvorav svaret var “SELVFØLGELIG”. Han er helt besatt av quiz. Han huker tak i vennen sine slik at de skal sitte parat med mobilen og svare i tilfelle pappa i de unngåelige tilfellet skulle sitte fast på et quizspørsmål. For alle midler et tillatt, noe som ergrer ham til tider, men likevel bruker han mobilen sin og almanakken (kart). Og gamle ark hvor han har skrevet ned forrige spørsmål. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende. Når vi sitter ved det lille bordet – innhyllet i røyk fra kjederøykende minstepensjonister og sleske menn i midten av førtiårene som stirrer litt for lenge på 14 år gamle jenter – blir bordet vårt forandret til et lite kontor.

Det er blitt en slags tradisjon nå hos oss. Pappa skrev en tid opp alle turene vi dro på, men da han også begynte å komme ut av tellingen (en stund etter meg), gav han opp og noterte det heller i almanakken. Quizen er altså selve greia, og selvsagt å smøre heavy på med smiger og ære til underholdningsverten.

Så da begynner dette hersens pakkeriet igjen. Jeg hater å pakke, det er en egenskap jeg suger på og ikke er spesielt flink til å mestre. Det verste er å pakke opp igjen, jeg kan la kofferten stå i flere uker uten å røre den før mamma blir bestialsk og eventuelt pakker alt ut for meg. Så denne gangen tar jeg bare en sekk. Med bok, mp3, pyjamas og toalettsaker og penger. For man skal da kjøpe kvote. Man er da voksen.

Er jeg ikke?

Godtfolk: Min far

Pappa er helt fantastisk tonedøv. Av hele Iskrem-slekten er nok jeg den eneste som faktisk kan synge en ren tone uten å kreppere på stedet. Pappas sangtalent nådde den 1 desember nye høyder da jeg gav ham min mp3 spiller til odel og eie for å lytte til The Beatles’ LOVE album (remixet av Sir George Martin og sønn).

Følgende da er at pappa dunker hodet hardt fram og tilbake, slår rytmen i luften med begeistrede håndbevegelser mens han klipper i papir med frimerker fra jobben sin og kurrer sine støtende toner. Man føler seg fylt av glødende lava og jeg må medgi at jeg krympet meg i latterkrampe. Å høre pappa «synge» er som om naturen venter åndeløst, og så plutselig er det som om dommedagsbasunene gjaller. Det hele er en rødglødende følelsesbølge av faderlige godbiter.

Her ser du pappsen midt i en tirade av sin godbit: «Åll ju nid is låv».

Desember 035 (Small)

Ja, jeg holdt på å le meg skakk og måtte ta bilder for å faktisk huske at dette skjedde. Pappa med mp3 spiller og hørelurer over ørene og et lykkelig smil over munnen mens han galloperer tilbake til sin barndom minner meg om en hyper selskapspapegøye.
Men hu hei da, slikt er støtende å høre på og hjernen min truet med å skulke helt i både latter og pine. Pappa er virkelig helt fantastisk tonedøv og det hele kan beskrives som forbigående kjærlighet fra hans side til meg. Hva nå enn det måtte bety. Det får du finne ut selv for jeg vet egentlig ikke selv hva det skal bety.

Saft suse.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress