En meget dårlig oppsummering med bare fakta

Av og til er jeg overbevist om at jeg allerede har skrevet mer utdypende i bloggen om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset, og det at jeg og mannen nå har en valp i familien. Jeg tror, helt ærlig, at du/dere leser tankene mine i det sekundet jeg tenker på noe som helst som har med bloggen min å gjøre. Jeg beklager. Latskap er en av mine mange uheldige egenskaper , særlig når jeg har 100 % kontroll over bloggen og ikke helt klarer å se for meg at det sitter 475 blogglesere på kanten av setet sitt i flere uker mens de venter på neste ord fra meg. Om det hadde vært tifellet hadde jeg sikkert blitt saksøkt for å ha vært årsaken til at 474 personer døde av sult, og den eneste som overlevde var moren min. Det jeg prøver å si er at jeg PRØVER å blogge slik at ingen av leserne mine dør før min neste bloggpost. Eller noe sånt. Eh. Jeg prøver å late som om jeg er en viktig del av livene deres.

Derfor velger jeg først å skrive kort om livet som fersk hundeier, siden jeg nå faktisk har sjansen (denne bloggposte har tatt meg over 2 uker å skrive, og tid er et ord jeg ikke helt forstår nå).

Her er hun, 13 uker gammel og allerede i trassalderen:

mmmmmmmm, pinne.

 

Oppdagelser:
Hver gang Juno sovner, får jeg en deadline. Skrive mest mulig før hun våkner og skal på do. Denne deadlinen er mye bedre enn all prokastinering.

Hunder går veldig mye på do. (sjokkerende, jeg vet)

Og alt det som følger med å være hundeeier, etc etc etc.

Jeg trenger nok ikke å liste opp så mye mer, siden de av dere som har hund eller vet hva en hund er for noe, kan se for dere hvordan ting er. Nå som hun er kommet inn i livet vårt, har jeg klart å stå opp klokken syv hver eneste morgen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var 15. Look at me, I’m growing.

Neste tema:
I løpet av min tid på Litteraturhuset i Bergen, har faste gjester også vist seg. Og mine favorittpersoner som kommer innom og gjør dagen min så mye bedre. Noen historier (og bilder, men med disse bildene har jeg gjort mitt beste for å ikke vise for mye av identiteten deres):

For en tid tilbake var det to barn som forelsket seg i bokhandlen og to dager på rad var barna innom med foreldrene sine. Gutten og lillesøsteren (6 og 4 år gamle), ble så glad da de fant barnebøkene at de satte seg ned og broren begynte med høytlesning. Jeg var på nippet til å prøve å adoptere dem begge to da de introduserte seg til meg og håndhilste.
Er det noe jeg har satt mest pris på med denne jobben, så er det de små øyeblikkene hvor virkelig magiske øyeblikk skjer og jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er en del av noe nytt, hvor bøker blir beundert, kjøpt og snakket om på en måte jeg ikke har opplevd før. Selv om jeg fortsatt er å leting etter fast jobb, så liker jeg den tiden jeg har tilbrakt på Litteraturhuset i Bergen.

Men som sagt, jeg har brukt to uker på å skrive dette, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at det hele blir en kjedelig oppsumering. Det er litt som at når ting jeg virkelig har ønsket og drømt om faktisk skjer, så tror jeg at du som leser denne bloggen skal lese tankene mine og vite alt sammen, så jeg glemmer å skrive hvordan ting faktisk er. Like greit at jeg ikke er en «rosablogger».

Så hva i all verden skal jeg blogge om nå, for å være interessant?

945639_10151644013244914_311826071_n

Da Wordfeud ikke hadde de rette ordene

Jeg liker ikke å fortelle noen om hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Jeg liker ikke å fortelle det fordi det er kjedelig. Det er en kjedelig historie, og det kunne vært hvilken som helst dag i livet mitt (noe det også til tider er). Og jeg tenkte på den dagen denne helgen, hvor jeg satt på samme måte som i fjor, foran macen og gjorde det samme som den dagen. Bare på et annet sted, hos min far.

Det har gått opp for meg at det er ikke så mye som har forandret seg med meg siden i fjor, utenom at jeg og min mann faktisk har kjøpt oss tomt som er i nærheten av der vi begge har vokst opp. Men min 22 juli 2011 var normal. Jeg satt og skrev på tastaturet, så på Tour De France i det kommentatorene fortalte om bomben. Resten av helgen var TV2 Nyhetskanalen konstant på og øynene mine var klistrer til twitter-feeden min.

Jeg liker ikke å fortelle hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Og du forstår sikkert hvorfor. Denne historien er det ikke verdt å sende inn til noen av nettavisene som vil vite hva alle i Norge gjorde den dagen. Den er for kjedelig.

Nå over til Elisabeths pappa med været:

Det er ikke så ofte jeg treffer pappa nå som jeg studerer i Tromsø, og når jeg først er tilbake i Bergen er det mye annet som skjer før jeg kommer så langt. Nå som jeg endelig har vært hos ham i tre dager, er det en ting som konstant ender opp med å være mitt helvete: Kulden. Jeg klager derfor over hvor kaldt det er, høytlytt og ofte mens jeg prøver å pakke meg inn i to tepper (hvorav det ene er like stivt som Jeeves sitt smil). Pappa går rundt i t-skjorte, og svetter fordi det er så varmt.
«KALDT?!» sier han og så kommer det jeg har ventet på. Det er lett for pappa å syntes at leiligheten hans er «god og varm som klemmen til en grizzlybjørn». Han er oppvokst i Finland, hvor det var vanesak å krype naken rundt i 40 minus for å isbade.

Etter mye om og men, og jeg som nok en gang prøver å hoppe inn i to tepper, fyrte han opp i peisen. Jeg klaget litt til og sa at han må jo skjønne at jeg ikke er vant til denne kulden, jeg besøker ham jo ikke så ofte heller. Jeg får nesten kuldesjokk.
«Jammen det betyr ikke at du IKKE kan bli vant med det. Du må ikke gi opp!!!!» sa han, som om jeg ikke burde kimse av mulighetene for å en dag vinne Nobels fredpris.

Den vennlige kattepusen til naboen avslutter dagen med litt kjærlighet til de som trenger det:

 

 

 

23

Jeg har vært i Hellas. Rhodos for å være nøyaktig. Hotellet var like ved stranden, og hver eneste gang jeg badet i vannet, tenkte jeg på hvordan det var for ungdommene på Utøya å svømme for livet. Det var en veldig rar følelse, å tenke på at jeg ikke kjente eller hadde noen tilknytning til de som døde den dagen, men likevel plasket jeg i saltvannet og lurte på hvordan de hadde det.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

(Ignorer jakkekaoset.)

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

(Der nede gikk vi. Et mirakel at anklene mine ikke falt av.)

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Bloggreprise: John, Lennon og meg

Jeg kommer tilbake i dag, men først tenkte jeg å ta reprise av bloggposten jeg skrev om The Beatles og John Lennon. Den orginale posten med de fine kommentarene finner du her. Det er 30 år på dagen John Lennon ble drept, og slike triste tanker trenger litt positive ord.

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Dagen før bloggen fyller 4 år

Plutselig har jeg hull i ørene og en arm som ynker seg etter svinesykevaksinen. I går fikk forloveden det for seg at vi skulle vaksinere oss i dag, samtidig som jeg skulle få hull i ørene. Begge forslagene fikk meg til å vri meg i panikk, rett og slett fordi jeg er den største pysen som finnes. Bekymrer seg lett, sier du? Jeg er dobbelt opp.

Til å være 21 år har tanken på at noen skal SKYTE HULL I ØRENE mine vært på lik linje som et terrorangrep i notatboken min. Folk sier at frisørene bruker pistoler (PISTOLER!!!!) og at det er over på null komma null. Du kjenner ingenting. Før jeg og Frode gikk til frisøren var det dette folk sa, at jeg ikke ville kjenne noe. Løgnere, alle sammen. Ingenting inni meg aktet å tro på et ord de sa. Selvfølgelig var dette pur løgn som jeg ble servert, og de var overbevist om at det var sant! Makan til flisespikkeri. Jeg har alltid «visst» at å lage hull i et øre må være SMERTE (med store bokstaver, hallo) og derfor var det jo en selvfølge at jeg kom til å besvime.

Jeg har en venninne (ok, dette er samme jente som jeg tok eksamen sammen med), som elsker konspirasjoner og er imot svinevaksinen til fingerspissen. I det sekundet helsesøster satte nålen i armen min følte jeg sviket mot venninnen min. Hun har snakket så mye om alt som er galt med vaksinen, og her går jeg helt imot alt hun har sagt. Judas. Jeg trodde at jeg skulle brenne eller lignende, men i stedet endte det med at jeg sa «Var det alt?» når vaksinen var over. Så måtte vi vente utenfor i 20 minutter (du vet, i tilfelle vaksinen drepte oss eller noe) før vi kunne dra videre.

Hos frisøren sa jeg at uansett hva hun fortalte meg om ørehullingen, trodde jeg ikke på henne. Det var bare å få det overstått, ikke tell ned, bare skyt med pistolen din (pistolen din!!!). Det var akkurat det hun gjorde, jeg holdt Frode hardt i hånden og det eneste hans på meg var at øynene mine utvidet seg kraftig. Hovedargumentet hans var at jeg burde ha hull i ørene til bryllupet, som det bare en 9 dager til. Jeg var nok solgt med en gang.

Jeg har funnet brudekjole. Svigermor og mamma var med til Brudehuset i Bergen Sentrum, og selv om jeg prøvde 5 kjoler visste vi alle at det var den første som var Meg. I morgen feirer  «En Kaffebønnes Sammensurium» 4 år. Hadde du trodd for 2 år siden at jeg skal gifte meg 8 dager etter bloggbursdagen? Ikke jeg. Takk for at du er her.

Bilde tatt 09.12.2009 kl. 15.05 #3

En ærlig sommerdag

Det er en ny leilighet. En ny utsikt, en ny stue og nye naboer. Det er en hund på hver side, en labrador og en golden retriever. Gul og Hvit. På begge sider av blokken er det røykere som bor. Jeg har vært på lekeplassen og svingt meg i huskene mens solen har stirret meg i ansiktet og gjort håret mitt lysere. Det er ny musikk i hverdagen min. Jeg lytter til Greg Laswell, Shanana, Harry Nilsson, Gothic Archies, Grizzly Bear, Louis Prima, Raphael Saadiq og We Are Scientists. Det er masse som roter rundt i sjelen min, og i de sekundene jeg leser «Atlantis Found» av Clive Cussler er jeg akkurat der jeg vil være.

Hurra for post nr 700.

Problemet er ikke selve problemet, det er problemet.

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope «FORE!» og «FAEN!» ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.

«Døden er lett, livet er vanskelig» *

Morfar har hatt hjerneblødning. En liten en. Han havnet på Haukeland, og har vært der i fire dager nå. Når mamma fortalte meg det, fikk jeg tanker fra oldemors siste dager, men denne dagen var det verre. Jeg liker ikke det faktisk at familien min faktisk kommer til å dø. En dag kommer ikke jeg til å ha mamma der, klar til å hjelpe meg med regninger, penger, cv-skriving og sexprat. Snart er morfar borte, og hvis morfar forsvinner kommer det ikke til å ta lang tid før mormor reiser sammen etter ham. Alt blir så virkelig når noen i familien havner på sykehuset, det er noe Endelig med hele sykehuskonseptet. Kommer du hit er det for å føde, fikse noen skader eller dø. That it, takk for besøket – du må betale hjemreisen selv. Snart skjer det noe, jeg vet ikke når, men jeg vet det skjer. Og jeg liker det ikke.

*   Sitat fra «Twilight».

Det vanskeligste av det vanskelige

Det er dager som i dag, sekunder som dette, minutter som nå nettopp: at jeg forstår hvor godt jeg har det. Jeg sliter ikke med høyt blodtrykk fordi noen på jobb er ufordragelige, jeg har ikke migrener eller hodepiner som er så sterke at en slegge i hodet høres koselig ut.

Mr. B er sliten i stemmen. Det er nesten som om grumset han har i hodet går til stemmebåndet hans, og jeg hører hvor sliten han er. Jeg ser for meg hvordan han ligger i sengen sin med viften på fult, og all elektrisitet er slått av, lokket på datamaskinen er så vidt nede, slik at han slipper å se lyset. Vi snakker via skype, og det er vanskelig for meg å høre hva han sier. Vanligvis er stemmen klar, ikke for lav, ikke for høy. Men av og til er det som nå, og han er litt mindre seg selv. Det er vanskelig, for jeg vil passe på ham – ligge ved siden kjæresten min og kysse på på pannen. Og så har han eksamen. Det har ikke jeg. Det eneste jeg klager over hvor mye jeg skal jobbe i julen. Det er jo ingenting. Jeg har det bra! Jeg har så vidt startet utdannelsen min, Mr B er så godt i gang, og det samme er venninnene mine – med ex phil og ex fac (som jeg faktisk ikke vet hva egentlig er, men ikke si det til noen, det blir så flaut) helt opp til hårroten.

Det vanskeligste er når noen jeg er glad i har det tøft. Tøft og vondt. Det eneste jeg får vondt av om dagen er nå en kunde sier til meg at han/hun ikke er fornøyd. Thats it! Hør meg brøle og kast meg et laken. Jeg skal vifte med det og legge det over Mr.B helt til han er bra igjen.

Dager som i dag, når man får vite ting som skjer med familiemedlem og det eneste man kan gjøre er å få en vanntro følelse – de dagene… de dagene er ikke noe bra. Da vil jeg ikke tenke på meg selv, da vil jeg tenke på familien og kjærligheten, pleie den og ikke tenke over de små tingene jeg bekymrer meg for.

Sekunder, timer, år og dager. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver, men jeg trenger å få det ut. Du trenger ikke skjønne hva jeg skriver, du trenger bare å vite at det største du kan gi en annen som har det vondt:

. . .er empati.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress