Klokken er fem på to og jeg har ikke drukket kaffe enda. Jeg skal til frisøren om fem minutter, men ikke før jeg har fått koffein (det er en prinsippsak). Jeg løper inn på “Helmersen” og stirrer intenst på kaffeutvalget. Kaffemannen ser på meg, og spør hva jeg vil ha.

“Kaffe!” svarer jeg.

“Hvilken type?” spør han.

“Vet ikke! Det er så masse å velge mellom. Jeg har bare fem minutter på meg, skal til frisøren.”

“Sterk?” Han forstår meg. Han skjønner at jeg har dårlig tid og går rett på sak.

“Veldig!”

“Cortado,” sier han bestemt.

“Ok!” svarer jeg og betaler. Etter 2 mintter får jeg kaffen min.

“Lykke til hos frisøren!” sier kaffemannen.

Det er rimelig klart at jeg har fått meg et stamsted.

Klokken er åtte og allerede har ting gått til helvete. Jeg sover i en seng som henger oppi taket. Noe som betyr at det er ca 1 meter ned. Stige er essensiell. Jeg har nå klart å få flis i foten fra denne stigen (som jeg teknisk sett ikke skal klare å få, men hey), falt bakover på bordet mitt og gått gjennom noen nanosekunders midtlivskrise da jeg trodde at macen skulle dø – og sist men ikke minst; kaffen har nå gitt meg brannsår i munnen og jeg er ikke en glad jente. Pokker ta morgenkvisten, og til Staten med alt som er galt.

Hvis jeg ikke blogger innen tirsdag så har campus tatt meg.

Flytter til Tromsø, jeg.

Jeg har alltid ment at en eksamen tar 2 timer eller litt under. Det faktum at jeg og 150 andre i dag var ferdig med naturfag skriftlig etter 15-20 minutter, var ganske forvirrende. Ja, det var 30 oppgaver med 5 svaralternativer og det gjaldt å krysse ut det som var lett. Dette er sånn som man gjør i Amerika for swharte, tenkte jeg.

Spørsmålene har jeg selvfølgelig glemt, med unntak av hvordan nordlys fungerer (spør meg! kom aaaan, spør meg!). Etter at heftet med oppgavene ble utdelt, tok det 10 minutter før de første elevene var ferdig, og jeg måtte se flere ganger på klokken for å forsikre meg at det faktisk var bare 10 minutter. Når jeg så plutselig var ferdig selv etter 15, fikk jeg angst og gikk over alle spørsmålene igjen. Jeg kan jo ikke dette! Hvorfor har jeg svart så fort! Hvorfor! Hvorfor! Det må jo være noe jeg… hvorfor bruker jeg så kort tid! Samtidig som jeg tenkte dette reiste et tyvetall av elever seg og leverte inn oppgaven sin. Derfor tok jeg et mentalt balletak/puppetak og signaliserte etter en av den gode gamle årgang.

Eksamen begynte klokken ni. Vi var ferdig kvart over. Jeg syntes det blir helt feil. Huzza for 5 timer med skriftlig Engelsk på onsdag! Hvem skal rocke bolle?

Jeg skal.

Det er to ting i leiligheten som driver meg fullstendig til vannvidd. Det ene er kjøleskapet og den andre er vaskemaskinen. Kjøleskapet lager så og si lyder 24 timer i døgnet, det høres ut som en tikkende bombe klar til å eksplodere når som helst. Lydene er presset sammen, jeg antar dette fordi de sikkert er most opp i et hjørne og har funnet et lite pustehull. Men når lydene øker frekvensen sin vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg sitte her i sofaen med delvis huket rygg (I’m scared – posisjonen), eller skal jeg stille meg like ved kjøleskapet og legge en hånd på døren mens jeg venter på at alt skal blåses opp?

For disse lydene som kommer derfra er helt utheroooolig irriterende. Det er ikke fred å få! Det går mer og mer opp for meg at denne babytrangen jeg har bare kan legge på, for jeg har nok med et kjøleskap som gir meg alle bekymringene allerede. Det er da vaskemaskinen kommer inn i bildet.

Åh HERREGÅSH den vaskemaskinen.

Den er ganske fin. Som alle andre djevler her i verden ser onde ting fine ut fordi da passer så godt “Skinnet bedrar” ordtaket inn. Denne vaskesatan har et skinn det ikke er til å tro. De første minuttene går alt bra. Opp med luken, kast inn skittentøyet, trykk og skru (men ikke for mye, uansett hvor gøy det er å trykke på knapper host), gå ut av rommet. Men etter 15 minutter bryter helvete løs. Fra stuen høres det ut som om Hulken er hektet fast i veggen og prøver å komme seg løs. Da er det bare å løpe inn, presse romba mot maskinen og kjenne hvordan jordskjelvet starter.

Jeg begynte til og med å synge, fordi jeg dirret og skled på gulvet. Jeg holdt vaskemaskinen på plass (den rev seg ikke løs altså. Du har sikkert skjønt at jeg kaller den Hulken. Kjøleskapet heter Oscar. Lang historie. De som har lest en stund skjønner poenget. Hah) og kjente etterhvert hvordan rompa ble mer og mer øm. Jeg hadde ingen følelser igjen. Det var så fantastisk idiotisk at jeg begynte å le. Og dette må mamma og jeg gjøre for hver eneste vask. Er ikke dette galskap, så vet ikke jeg. Og nå begynner pokker heller kjøleskapet igjen med en lyd jeg aldri har hørt før. Jeg er redd, og jeg innrømmer det mer enn gjerne.

Vi går mot den 6 måneden, og pappa har enda ikke møtt Mr B. Det ser ut til at møtet faktisk blir rundt min 20 års dag, og jeg syntes det hele minner meg om noe fra en amerikansk chicklit B film. Jeg merker også at etter hvert som jeg jobber mer og mer, må jeg fikse mitt “sosiale” liv rundt mine arbeidstider. August er en stor jobbemåned, og det eneste jeg kan gjøre er å sparke meg selv i håret og gjøre det jeg må.

(dialog på jobb: alle spiser is på pinne

Kollega1: Du e en pikk.

Kollega2: Du kan ikkje si pikk, du si penis. Det e det det heter.

Kollega1: Ka, skal eg pluselig kalle deg ‘Din penis’? Ikkje særlig mandig.

Kollega2: Ok, eg godtar det for denne gang. Ikkje noe pikk!

Kollega1: Du e ikkje akkurat noen pen is heller vet du.)

Forrige uke opplevde jeg mitt første bryllup. Broren til Mr B giftet seg, og da fikk jeg møte ytterligere flere av familiemedlemmene til Mr B og broren. Først ble jeg presentert som Mr B’s “venninne” av moren, men Mr B skjøt inn “KJÆRESTEN MIN ALTSÅ” til stor glede for meg. Jeg merker her at jeg er lei av å skrive “Mr B” i hver setning nå, men meh. Det er rart å møte hele familien som da spør når neste bryllup blir. Hint hint. Finnes det ingen grenser? (Gi meg ti år, så er det min tur)

Husker du min JA periode? Selvfølgelig gjør du det. Se her:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=BJLo2UG8acg]

Hvis jeg spør deg (om du da er i Bergen, gutt eller jente eller begge deler) om vi skal gå på kino sammen og se denne, hva svarer du da?

Det er den dagen. Den dagen hvor man ikke lenger kan utsette ting fordi tingene har begynt å lukte. Dessuten er jeg internatassistent og må ta et “Ekstra Tak”. Så jeg tar av lokket på matavfallet og gjør meg klar til å tømme den gamle maten oppi. Akkurat da kommer Anne tilbake fra frokost og da hun ser hva jeg driver med er reaksjonen som følger:

“Å hellige skjebne, skån oss!”

jeg svarer “Kanskje best hvis du blir stående der, slik at du ikke får lukten rett i fleisen.”

“Eller kanskje jeg skal løpe fort!” hun løper fort forbi.

Møkkajobb.

Jeg vurderer (kommer til/skal/må/vil: whatever works for you works for me) å kjøpe meg en Macbook. Med 80 gb. Hvit. Billig. Fordi mamma skal ha den jeg har nå og jeg vil skrive tekster på en data som ser fjong ut, og ikke blir så fort varm + + + masse mer.

Råd anyone? Alt settes pris på. Normale tilstander opprettes i Sammensuriummet i løpet av kort tid.

Jeg vet ikke om alle helt forstår at vi nå skal til hver vår plass. Jeg skal bo på en skole langt unna vennene mine fra Gymnas, mens de skal ikke det – de skal gå i Bergen. I den siste tiden har det derfor føltes litt ut som om vi sklir mer og mer bort fra hverandre, prioriterer andre ting og den eneste formen for å snakke med hverandre blir enten via sms, en rask telefonsamtale som ikke lover noe som helst eller msn.

Om 1 måned drar jeg, og jeg vet ikke om jeg får sagt adjøss til de som jeg har vært så glad i i 3 og 2 år nå. Forstår de at jeg faktisk savner dem allerede? Kommer de i det hele tatt til å savne meg nok til å kontakte meg ut av det blå 0g spørre om jeg vil finne på noe etter jobb?

Flere i familien gikk på folkehøgskole, og alle sier det samme; det var der de fikk vennene for livet som de fortsatt den dag i dag, 15 år senere, holder kontakt med. Mens de ikke har noe å gjøre med de som de møtte på f.eks Gymans. Det hele føles som salt kakao, og jeg lurer på om noen i det hele tatt skjønner det. Etter jobb er jeg alene hjemme, jeg får med meg i løpet av dagen venner som er med hverandre, venner som ikke skal noen sted etter sommerferien men som fortsatt er det og jeg blir egoistisk og tenker “Hva med meg da? Hvorfor vil dere ikke være med meg?“.

Så jeg fikk meg et mantra. Jeg sier ett ord flere ganger på rad stille for meg selv. Et ord som gjør meg glad, håp og jeg får følelsen av at nå er jeg virkelig en vrien grønnskalle og må ikke være så barnslig. Ordet gir meg følelsen av at alt skal gå fint. “Skrivelinje, skrivelinje, skrivelinje.” sier jeg flere ganger for dagen nå. Det går litt opp og ned, og jeg savner det å bli savnet uten å måtte krype til korset og sutre over en sms-melding. Skrivelinje, skrivelinje. Bob bob bob, ikke sant?

Jeg vet ikke helt om noen skjønner det.