Det er den dagen. Den dagen hvor man ikke lenger kan utsette ting fordi tingene har begynt å lukte. Dessuten er jeg internatassistent og må ta et «Ekstra Tak». Så jeg tar av lokket på matavfallet og gjør meg klar til å tømme den gamle maten oppi. Akkurat da kommer Anne tilbake fra frokost og da hun ser hva jeg driver med er reaksjonen som følger:

«Å hellige skjebne, skån oss!»

jeg svarer «Kanskje best hvis du blir stående der, slik at du ikke får lukten rett i fleisen.»

«Eller kanskje jeg skal løpe fort!» hun løper fort forbi.

Møkkajobb.

Jeg vurderer (kommer til/skal/må/vil: whatever works for you works for me) å kjøpe meg en Macbook. Med 80 gb. Hvit. Billig. Fordi mamma skal ha den jeg har nå og jeg vil skrive tekster på en data som ser fjong ut, og ikke blir så fort varm + + + masse mer.

Råd anyone? Alt settes pris på. Normale tilstander opprettes i Sammensuriummet i løpet av kort tid.

Jeg vet ikke om alle helt forstår at vi nå skal til hver vår plass. Jeg skal bo på en skole langt unna vennene mine fra Gymnas, mens de skal ikke det – de skal gå i Bergen. I den siste tiden har det derfor føltes litt ut som om vi sklir mer og mer bort fra hverandre, prioriterer andre ting og den eneste formen for å snakke med hverandre blir enten via sms, en rask telefonsamtale som ikke lover noe som helst eller msn.

Om 1 måned drar jeg, og jeg vet ikke om jeg får sagt adjøss til de som jeg har vært så glad i i 3 og 2 år nå. Forstår de at jeg faktisk savner dem allerede? Kommer de i det hele tatt til å savne meg nok til å kontakte meg ut av det blå 0g spørre om jeg vil finne på noe etter jobb?

Flere i familien gikk på folkehøgskole, og alle sier det samme; det var der de fikk vennene for livet som de fortsatt den dag i dag, 15 år senere, holder kontakt med. Mens de ikke har noe å gjøre med de som de møtte på f.eks Gymans. Det hele føles som salt kakao, og jeg lurer på om noen i det hele tatt skjønner det. Etter jobb er jeg alene hjemme, jeg får med meg i løpet av dagen venner som er med hverandre, venner som ikke skal noen sted etter sommerferien men som fortsatt er det og jeg blir egoistisk og tenker «Hva med meg da? Hvorfor vil dere ikke være med meg?«.

Så jeg fikk meg et mantra. Jeg sier ett ord flere ganger på rad stille for meg selv. Et ord som gjør meg glad, håp og jeg får følelsen av at nå er jeg virkelig en vrien grønnskalle og må ikke være så barnslig. Ordet gir meg følelsen av at alt skal gå fint. «Skrivelinje, skrivelinje, skrivelinje.» sier jeg flere ganger for dagen nå. Det går litt opp og ned, og jeg savner det å bli savnet uten å måtte krype til korset og sutre over en sms-melding. Skrivelinje, skrivelinje. Bob bob bob, ikke sant?

Jeg vet ikke helt om noen skjønner det.

Det er noe skummelt å være blant 50 russ eller noe der omkring når du ikke kjenner halvparten, mens du er relativt usikker på om du er venner med den andre halvparten. Det er enda skumlere at du vet at om noen timer så kommer alle til å være fascinerende fulle og alle er bestevenner. Det er skummelt. Og jeg var redd, og jeg kjedet meg og jeg stirret ned i cideren min og lurte på hvorfor jeg ikke var brisen enda.

Jeg er en sånn som husker. Jeg husker hva jeg har sagt, hvem jeg har sagt det til og hva jeg har gjort med hvem (damm dam dam daaaaaaaaaaaam) og hvem jeg ga alkohol til. Jeg husker ALT. Og det SKREMMER meg. Og så går jeg rundt og klager over blogg (seff, når man er god og brisen så sier man ting som man ikke vanligvis tør å deklamere i edru tilstand) til alle sammen. Dette beklager jeg folkens, jeg mener det, fra bunnen av mitt hjerteslam til toppen av mine hårrøtter. Unnskyld. For det meste gikk det i at jeg ravet i vei om at jeg VET at alle på skolen har vært innom bloggen min og jeg VET at flere leser den (men da må man jo like å lese… liksom), men INGEN SIER DET TIL MEG! Og dette klagde jeg på. For jeg er av den 1988 modell som liker å vite at hvis du leser bloggen min og går på skolen min så kan du si ifra eller smile og si «Hei». Jeg biter ikke, jeg gliser og spanderer kaffe på deg selv om du ikke drikker det.

Anyway. Dette beklager jeg.

Og så var det jo dette med den pokkers dåpen da. Jeg aktet ikke å styrte øl siden jeg syns øl smaker som tære drenert fra sukker og smak, og jeg ville heller ikke ha dette over hodet. Jeg er glad i håret mitt og har ikke lyst til å spy galle heller. Jeg ble fortalt at jeg ville få respekt om jeg klarte å styrte en øl. Jeg repliserte at respekten kunne dra pokker i vold(a – hahahaha), jeg har betalt for den luen.

Det er freaky å være omringet av Rødruss og dunkende musikk, og når det blir mørkere, folk blir fullere og bestevenner, klinevenner og dansepartnere – så måtte jeg finne meg noen å prate med for jeg var redd for at hvis jeg ikke hadde noen å prate med så kom jeg til å falle og da kunne jeg like gjerne ta pratepersonen min med meg ned i fallet.

Jeg fikk til slutt russehatten min og dere kommer ALDRI til å gjette hva jeg ble døpt. Da jeg satte den på hodet ble jeg plutselig kjempekul og jeg følte meg som en RUSS. Jeg løp noe forsiktig ned til stranden hvor Elizabeth var og Han Kjempefulle Som Ville At Jeg Skulle Klemme Ham fyren og viste luen min i all si prakt. Dette gikk omtrent slik:

Meg: «Iiiiiiiiiiiiiii! Ha ha ha ha ha!! SEEEE!»
Han Fulle: «HAH! COFFEE! DU HETER COFFEE! SELVFØLGELIG! Vet du, du e skikkelig kul! E du like full som meg? Eg e kjempefull.»
Meg: «AI NÅÅW! EG E SÅ JÆVLIG KUL!! KAFFEKAFFEKAFFEKAFFE…. Eh… nei, eg ekkje full. Men du, du e alke!»
Elizabeth: «Alle blåser i fløyten min! Eg kommer til å bli syk!
Meg: «Uuuh, din skitne lille pike!»

For øvrig har jeg oppdaget at jeg tar med gjerne en røyk når jeg er brisen og dette liker jeg ikke. Jeg er for ung til å dø! Og du får ikke lov til å kjefte på meg eller kommentere «Du må ikke røyke!» eller «Og du som er med i anti røykegruppe på fjesbook ass!», det kan du bare glemme.

Det er faktisk det eneste jeg angrer en tøddel på, at jeg røykte. Jeg er et slemt menneske. Nå begynner jeg å huske enda mer og gruer meg til å møte folk på onsdag. Kan dere si «Hei» til meg først? Plis?

Postpost: Jeg lovte å nevne Marte og vår veldig alvorlige, dype samtale om blogg, livet og… ett eller annet. Og Sonja. Dere er snille, dere gjør verden bedre:) Jeg saluterer dere!

Kaffe. Nå.

Mobbing. Et ord jeg de siste årene har vært forsiktig med å bruke fordi mobbing hører til et så stort spekter. Jeg kan i dag si at jeg aldri ble direkte mobbet på barneskolen. Jeg ble aldri FYSISK mobbet; jeg ble psykisk ødelagt. Jeg har valgt å ikke skrive så mye om dette, fordi det er vondt for meg, og jeg liker virkelig ikke å være «IC som klager igjen i bloggen sin». Men nå føler jeg at jeg må si noe. Marie har skrevet en post om mobbing, hennes lillesøster blir nemlig mobbet. På min barneskole. Av en klasse som sies å være den verste noensinne. Og dette er vanskelig for meg å tro: for min klasse, parallellklassen som Marie gikk i var de verste elevene i manns minne. Jeg siterer fra Maries post:

Det blir sagt at hennes klasse, 7. klasse, er den verste klassen som har gått på denne skolen noen gang. Og det sier noe, for jeg gikk på samme skole. Og klassen min var i hvert fall IKKE klok i hodene. Flertallet gikk til psykolog, måtte tvangsinnlegges på grunn av adferdsproblemer, og hadde store problemer hjemme og måtte få frustrasjonen sin ut på skolen. Da gikk det som oftest ut over Elisabeth IC (som gikk i parallellklassen) og meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rett og slett gikk hjem i løpet av skoledagen de tre årene jeg gikk der. Det var hardcore mobbing. Og nå er det tydeligvis svært sannsynlig at det er akkurat slik søsteren min opplever skolen også.

Ja. Årene på barneskolen har formet meg til den jeg er i dag, både på godt og vondt. Jeg er glad for at jeg ikke ble fysisk plaget, men den psykiske plagingen tok meg flere år å komme over. Det var ikke før Gymnas at jeg virkelig likte livet mitt, at jeg faktisk klarte å være meg uten å tenke på hva andre kom til å si. Elevene på barneskolene min var ikke snille. Og ja, jeg går fortsatt i parallellklasse med noen av dem, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg skal ikke gå i detalj om hva som skjedde med meg på barneskolen, men en ting kan jeg si: Jeg hatet livet mitt og var redd. Jeg var livredd.

Men nå er jeg bare sint. Jeg er så sint at jeg har lyst til å bjeffe rett i trynet på mobberene slik jeg gjorde på ungdomsskolen: «Vet du hva, du kan ikke ha det lett du. Jeg syntes syntes synd på deg.» Selvfølgelig serverte jeg sterkere gloser inni der, men settningen er (veldig) forkortet.

Jeg vil bare at du skal lese Maries post, og jeg håper at hvis du har en mening om posten hennes så kan du gi henne en kommentar. For henne lillesøster – verdens beste – går gjennom det samme som jeg og Marie gikk igjennom. Og dette må vi gjøre noe med. Nå.

Jeg var på fest. Kom hjem klokken to i natt. Jeg er trøtt. Bilder kommer kanskje. Häöüÿlk – føler jeg meg nå. Le litt av dette,jeg har flere.

Vinteren er her. Dette kan jeg si fordi det er omkring 20 cm med snø i hagen. Det store treet som står i bakken vår ser nå ut som en implodert julenisse, og et par fugler har allerede flakset forvirret med vingene og gått igjennom snøen på de usikre stedene. Jeg sitter på sofaen og lurer på hvilken film jeg skal se, hva jeg skal drikke, og hvilke hansker jeg skal ha på meg. Vinteren er her, og det er spysyken også.

Det er litt surt å tenke på at Bergen var sååååå nærme ved å slå regnerekorden, men så stanset det og det dalte snø. Det er ikke ofte jeg er pro-regn, men når det kommer til Bergensk patriotisme er jeg på toppen med resten av Friele og Brann eliten (hirr hirr), med min noe medtatte paraply (to tre spiler er knekt, snufs) og topp klæss støvletter på slep. Jeg syntes Bergen fortjener en regnerekord, det skal ikke regne i over 80 dager for ingenting, vi har slitt oss gjennom dette for en grunn. Hvis ikke vi får regnrekord, hva får vi da, kafferekord? Skarrerekord? Jeg kan skarre jeg; Rarrrrr.

Jeg syntes synd i meg selv og har faktisk lyst til å gå på skolen. Det er mye bedre det enn å være hjemme og kjede seg i timevis. Men på den annen side; jeg er hekta på Terry Pratchett, ikke bok men spill. Akkurat nå peser jeg «Crivens!» og «Oh waly waly waly!!» hver gang jeg bommer. Jeg vet jeg gjør deg en tjeneste når jeg sender deg videre, prøv å slå mine 350 poeng du (det tok meg litt tid, men med fingerferdighet på tastaturet gikk det raka vegen)!

– Syk kaffebønne

Jeg har funnet ut at jeg må ha en liste å forholde meg til i år. Jeg liker lister og klarer å leve etter dem sånn ca til det fulle.

1. Skrive ferdig en roman FØR desember 2007, OG skrive noen noveller.
2. Være snillere mot mine venner.
3. Bake mer.
4. Lære meg flere kortspill.
5. Bli flink med small talk.
6. FÅ JOBB.
7. Skrive minst 1 time hver dag.
8. Bli flinkere til å rydde… og pakke når jeg skal reise.
9. Lære meg stepping. Dette har stått på agendaen siden jeg var 4 år så nå bør jeg vel gjøre noe med det.
10. Hevne meg over fjorårets russ. (åh åh åh)
11. Være en flink kjæreste. . .
12. Lære meg tegnspråk. (Oppdatert: Jeg kan hele alfabetet på én hånd, nå gjenstår begge hendene og hele pakka.)
13. Lære meg touch-metoden. . . Skal man bli sekretær så må man jo kunne det.
14. Lage mine egne kaffebønner!!!
15. NY= Bli flinkere til å kommentere på andres blogger… host.

For en patetisk liste.

4 kaffekopper, En noe rar kaffemuffins med kaffebønner på (denne skal du få se bilde av senere), en masse te, masse klær, KAMERASTATIV (!!!!!), Neil Gaimans “Fragile Things”, penger (hirr hirr), håndkle (mormor som har laget), tøfler, smykke (Tingeling!) og sikkert noe mer som jeg ikke husker i farten. Fine gaver, gode venner, bra familie.

Kaffebønnen kommer tilbake med en noe kulere blogpost når mor slutter å mase, og frokost er konsumert.

Tjena!