Jeg er for tiden på mitt lykkeligste. Jeg spiser ting som jeg ikke bør spise, og jeg drikker ting som jeg ikke bør drikke. Dette har pågått en stund nå, men etter å ha tenkt lenge over det har jeg kommet fram til at dette ikke kan kalles kjærestekilo. Det er min egen latskap. Kanskje det er et bindeledd til kjærestekilo (KKG), men dette som nå har skjedd med kroppen min er rett og slett pur latskap.

Det gikk for alvor opp for meg da jeg så på bildene fra ferien, og sammenlignet de med bilder fra ifjor. Jeg fikk såpass angst (hvis du kan kalle det det, men noen ville også kalt det Realitet I Trynet) at jeg ble litt snufsete. Fordi jeg er såpass feig sier jeg ikke hva jeg veier nå, for egentlig er det helt ok. Det er bare det at tingene har lagt seg på feil plass, ikke modellert seg slik de burde – og heller lagt seg på åpenlyse steder.

For en som ikke har vært spesielt fysisk av seg, er det derfor en utfordring å prøve å vekke til live muskler som har vært i hi. Samme gjelder magefett som har kost seg i lengre tid. Jeg vil ikke tenke for mye på å gå ned i vekt. Det er ikke så viktig, sånn egentlig. Jeg vil bare bli proporsjonert rett oppe, rundt og mellom. Det gjør noe med en når man ser bilder av seg selv. Dette kan stakkarslige realityshow/talkshow deltagere dokumentere, vedder jeg på.

Det rare er at jeg ikke har tenkt så mye på kroppen min (før nå). Den største plagen har vært bukser. Buksekanten som gnager seg inn i magen når jeg setter meg ned, og tar pusten fra meg. Når jeg finner ut at jeg skal gå med joggebukse eller forloveden sine bukser, da er det noe som ringer i bakhodet, men som jeg dytter unna – overlater til en annen gang. Du har gått opp i vekt, Elisabeth. Kroppen din ikke fast lenger, du må trene. Det hjelper ikke å skyve det over til en annen gang. Du har jo alltid tid! TID TID TID! SLUTT Å IGNORERE PROBLEMET.

Så nå skal jeg gjøre noe med det. Jeg skal bevege på meg. Jeg skal begynne å tenke på kroppe min forbi halsen og nedover, og få en følelse av den igjen. Det gjør noe med selvtilliten og selvbildet, å føle at man skuffer seg selv og ikke tør å innse det. Men likevel er jeg lykkelig. Jeg har det jævla bra.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt «alvorlig» innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg «tilfeldigvis» var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som «alle» leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens «leser» vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal «slappe av» så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om «Norges mest populære blogger» og «Guider jenter til å kle seg bedre» (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese «artikler» om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?

Det tok 10 år og 4 måneder; men nå har pappa endelig fått bredbånd. Men det analoge nettet har han enda, også Windows 95. Forandring fryder?

Her om dagen klarte jeg å gjøre tabben som alle jenter gjør i løpet av livet sitt når vi skal gjøre leggene våre om til glattpolert Lara Croft-ben ellerwhatever. Kvifor? Fordi jeg skulle på julebord med Mr B og da ville jeg ha glattpolerte ben som han kunne ta på. Jeg gjorde det for ham, selv om han ikke brydde seg. Som alle andre jenter hører jeg det jeg vil høre, så jeg skaffet meg en porsjon aaaaaaaalt for tåpelige barberhøvler (Red Alert allerede her) og gikk til verks.

1 time senere var bena mine nesten skoldet, jeg kunne SE alt der håret var blitt revet fra roten av, og fortsatt kan jeg skimte Sarah Palin på høyre legg og Alaska på venstre. Og alt dette gjorde jeg for Mr B. Men så sier gutten at han ikke bryr seg og jeg blir jo helt forfjamset for det er jo mine ben og det som er mitt er hans og jeg mener da vitterlig at hvis jeg barberer leggene mine for ham så skal han bry seg noe mer! Det er det vi jenter gjør; vi sminker oss med munnen åpen og klarer ikke å lukke den igjen fordi da får vi maskara i øyet, men vi fortsetter og fortsetter og fortsetter. Hva er takken? Et klapp på hodet.

Siden alle jenter vet hva jeg snakker om, og du og jeg har en spesiell kontakt – syntes du skal stemme på meg i Tordenbloggen i dag (i den krysseavboksen og i kommentarfeltet). Hurra! Nå skal jeg gå og se hvordan det står til med Tina Fa…. Jeg mener Sarah.

Gabby er på vei til vors, og i den anledning har en rotte nettopp løpt rett over skoen hennes. Dette er andre gangen i dag hun ser rotter i Bergen, men rottesyn er mer og mer vanlig i Bergen nå grunnet bybanebygging. Siden jeg var nærmest en data fikk jeg beskjed om å deklamere sorgens dag over webben: Ikke kom til Bergen, det er rotter her.

Det var alt.

Det var ikke alt likevel! Dette er min post nr 600! Woa.

Det er to ting i leiligheten som driver meg fullstendig til vannvidd. Det ene er kjøleskapet og den andre er vaskemaskinen. Kjøleskapet lager så og si lyder 24 timer i døgnet, det høres ut som en tikkende bombe klar til å eksplodere når som helst. Lydene er presset sammen, jeg antar dette fordi de sikkert er most opp i et hjørne og har funnet et lite pustehull. Men når lydene øker frekvensen sin vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg sitte her i sofaen med delvis huket rygg (I’m scared – posisjonen), eller skal jeg stille meg like ved kjøleskapet og legge en hånd på døren mens jeg venter på at alt skal blåses opp?

For disse lydene som kommer derfra er helt utheroooolig irriterende. Det er ikke fred å få! Det går mer og mer opp for meg at denne babytrangen jeg har bare kan legge på, for jeg har nok med et kjøleskap som gir meg alle bekymringene allerede. Det er da vaskemaskinen kommer inn i bildet.

Åh HERREGÅSH den vaskemaskinen.

Den er ganske fin. Som alle andre djevler her i verden ser onde ting fine ut fordi da passer så godt «Skinnet bedrar» ordtaket inn. Denne vaskesatan har et skinn det ikke er til å tro. De første minuttene går alt bra. Opp med luken, kast inn skittentøyet, trykk og skru (men ikke for mye, uansett hvor gøy det er å trykke på knapper host), gå ut av rommet. Men etter 15 minutter bryter helvete løs. Fra stuen høres det ut som om Hulken er hektet fast i veggen og prøver å komme seg løs. Da er det bare å løpe inn, presse romba mot maskinen og kjenne hvordan jordskjelvet starter.

Jeg begynte til og med å synge, fordi jeg dirret og skled på gulvet. Jeg holdt vaskemaskinen på plass (den rev seg ikke løs altså. Du har sikkert skjønt at jeg kaller den Hulken. Kjøleskapet heter Oscar. Lang historie. De som har lest en stund skjønner poenget. Hah) og kjente etterhvert hvordan rompa ble mer og mer øm. Jeg hadde ingen følelser igjen. Det var så fantastisk idiotisk at jeg begynte å le. Og dette må mamma og jeg gjøre for hver eneste vask. Er ikke dette galskap, så vet ikke jeg. Og nå begynner pokker heller kjøleskapet igjen med en lyd jeg aldri har hørt før. Jeg er redd, og jeg innrømmer det mer enn gjerne.

(det er litt kult å tenkte på at jeg har møtt og snakket med fire av de på bildet)

Om 1 måned er det bokfest i Oslos Opera og jeg har vil skal må er nødt til å være der. Det er fra 20 til 21 september og det er full fart og fres. Det er forfattere. Mange av dem. Minst 100 tror jeg. Og de skriver ord. Fine ord som jeg enten leser eller misunner. Som medlem av bokklubben har jeg tenkt å dra nytte av tilbudet de har, men jeg har samtidig et lite problem: Jeg har ikke noe sted å sove. Uansett – nå har jeg ikke rådført meg med særlig mange av mine bekjentskaper i Oslo, så da gjør jeg det via bloggen: Vil du bli med meg? Nå må jeg teknisk sett finne meg et sted å sove i 1 natt, men hvis vi bare ser bort i fra det så KAN jeg alltids «ta en døgning» og være våken hele natten…. Vil du bli med meg på LITTERATURFEST og snakke bøker, forfølge Forfattere og spørre panisk om autografen? Kommenter eller mail: elisabethic@gmail.com

Her er i hvert fall litt av hva Bokklubben har å si om saken: LINK.

9 dager igjen. Jeg er inspirert. Men denne gangen er det mer alvorlig enn det å bestemme seg for å si mer Ja. Denne gangen er det inspirasjon til å passe på vennene mine. Å sørge for at de har det bra, har god selvtillit og selvfølelse. Når man virkelig begynner å forstå viktigheten av en klem, begynner man å skjønne virkningen av vennskap. Å være mot andre slik du vil de skal være mot deg.

Er du lei deg vil du at vennene skal være der uten at du trenger å si noe, og holde rundt deg og ikke egentlig si noe. Og da gjør du det samme for dem. Det er sånn det fungerer. Det har jeg lært etter 32 uker. Og det har jeg lært av Marco (www.newpage.no) som holdt foredrag for elevene på folkehøyskolen i går. Det gjelder å forstå hverandre, og det gjelder å virkelig vite hva respekt er. Og for meg er respekt på nesten lik linje som beundring.

Og nå er jeg inspirert. Inspirert til å begynne å bære mitt ”Free Hugs” skilt i Bergen Sentrum to ganger i uken når sommeren begynner, inspirert til å gi til andre det jeg selv har tatt for gitt alt for lenge. Jeg er inspirert til å skrive om min første opplevelse hvor jeg ble gjenkjent på busstoppet som Bloggeren Elisabeth Iskrem, og at jeg nå har bevis for at hvis du kjenner meg igjen – så er jeg overraskende hyggelig og relativt ekstatisk (veldig koselig å snakke med med andre ord!).
For første gang fikk jeg følelsen av å vite hvordan en forfatter har det, og en slik liten god følelse går en lang vei. Damen het Ingrid. Jeg krevde å dedisere en post til henne fordi jeg ikke kunne la et slikt øyeblikk gå ubeblogget – så denne posten er til deg Ingrid. Takk.

Jeg er inspirert til å gjøre noe. Og det er å VÆRE. Jeg skal VÆRE. Jeg skal være der for de som trenger det, for de har vært der for meg, og jeg skal være der for alle om ni dager når vi står på den samme parkeringsplassen vi ankom den 20 august 2007 og tar midlertidig avskjed. Jeg skal være. Jeg skal være.