Jeg husker når jeg oppdaget Damien Rice og ikke følte meg suicidal av å høre på ham (en annen sak med James Blunt). Enkelt og greit likte jeg lyden, tekstene og stemningen. Så oppdaget jeg Iron & Wine, Yann Tiersen, Arcade Fire, ELO, Feist, Billy Ocean, BTO, Eels, Gary Moore, John Mayor, Jens Lekman og diverse andre. De var mine. Mine hemmelige artister som gjorde at jeg fikk skrevet fine ord i et word-dokument og stablet dem sammen til en roman.

Og så oppdaget jeg blogging. Med blogging kom det andre personer som likte «mine» artister, og i tillegg skrev de poetiske bloggposter om artistene. Plutselig var ikke Damien Rice min lenger. Snart fant jeg ut at det var ganske mange som skrev eller nevnte «mine» artister i bloggene sine, og fortalte om inspirasjon som kom til dem ut av det blå med en gang sangene ble spilt.

Jeg følte meg lurt. Yann Tiersen og filmen «Amelié fra montematre» var ikke en del av meg lenger, og hver gang jeg fant (finner) en blogg som nevnte/nevner disse to navnene i samme setning ble/blir jeg molefonken.  Jeg hadde med ett ingen som var bare mine, og sånn har det egentlig fortsatt. I min søken på skrivemusikk begynte jeg å ty til sjangeren Indie, og det fungerte bra, helt til Indie ble noe alle likte og som alle gjorde om til en del av sin egen klesstil og bildeproduksjon.

Jeg ble sur.

Jeg *er* sur.

Ok, jeg ikke sur, jeg er irritert, barnslig og veldig eiersyk (dette ordet irriterer meg, kan jeg sette det sammen til et langt ord eller må jeg bruke bindestrek? Det er et dilemma). Når jeg oppdager en artist forventer jeg at jeg faktisk får ha artisten for meg selv en liten stund før alle skal eie vedkommende. Vræl. (Red.anm. Legg merke til bruken av monotont punktum.)

.

Det ser ut til at jeg ikke lenger har en identitetskrise, men at identitetskrisen var mer meg enn de jeg trodde. Jeg likte å lete etter nye ting, for da satt jeg der med summende fingre som lekte på tastaturet. Det var enkelt, null stress og meget moro. Den tid er over, jeg skylder på bloggere (hvis du er en blogger så bare ignorer det siste der, jeg er så glad i deg atte) og her kommer framtiden. Jeg har vokst meg fast på en rar tankegang og nå nekter jeg plent å høre på noe som jeg vet at alle andre liker. For jeg vil ha min musikk, min tankegang og min, min inspirasjon. Kan man ha sin egen inspirasjon? Min muse?

Jeg prøve å høre på Damien Rice for noen dager siden. Det gikk dårlig. Han fikk meg ikke til å tenke på nye historier, men heller det andre følte og gjorde når de hørte på ham. Musikk er viktig når man skriver, det er det som dytter en av gårde og slukker alt rundt en. Bare deg og fantasien. Lager en rosa boble med skrivemaskinlyder og kaffelukt. Det er der jeg vil være, det er der jeg har vært. Det er der jeg er på vei.

Og jeg har Mozart med meg, uansett om du hører på ham du også eller ei!

.

.punktum.

En kollega sa opp stillingen sin på jobb i dag, og det oppstod fullstendig kaos. Hvem skulle gjøre det «Linus» kunne? Hvordan skulle vi få hjulpet kundene uten den kunnskapen som Linus hadde? Han hadde ikke sagt noe til meg om det han skulle gjøre, vi som ofte sto sammen og han ga meg klemmer når jeg følte at jobben ble litt mye. Han kalte meg «vennen» og kjøpte kaffe til meg i lunsjen. Men han sa ingeting om at han nå skulle forsvinne. Jeg følte det litt som om han ikke var vennen min likevel, en som kom og gikk ut av livet mitt. En person jeg ikke kommer til å se igjen.

Spørsmålet var jo hvorfor Linus har sluttet. Jeg spurte en annen kollega, og det ser ut til at det var grunnet et verbalt overgrep på julebordet (som jeg ikke var på), hvor X brølte ligende ting som «alt er din feil» bare i mye verre ordlag og sjenerelt vondt for selvtilliten. Verden lugget, og Linus lugget i dag tilbake.

Greien er at jeg har flere ganger tenkt å gjøre det samme selv. Å si opp på dagen, og det eneste jeg gjør er å legge en lapp i postluken til de jeg snakket mest med. Jeg har så og si ingenting til felles med dem. Etter å ha jobbet der siden juli var det først nå på mandag at en av dem spurte mer om meg og mitt. Hva jeg har tenkt å bli, hva studerer jeg, sånne ting. Alt var selvfølgelig formelt og påtvunget fordi vi sto der alene og ventet på kunder. Og så var det over, og vi hadde ikke noe å snakke om.

Det er for det meste fyllefester det snakkes om, hvem som gjorde hva, hvem som sa det. Det snakkes om spilling, koder på varer og masse tall. Jeg hater når de snakker tall. Men likevel er det noen der som jeg føler gjør arbeidsdagen litt bedre, og Linus var en av dem. Nå ser jeg ham ikke mer. Det er problemet. Slik jeg ser det, må jeg bare holde ut litt til, lage et ansikt og nikke når de andre snakker om slik ting som ikke er en del av meg. Det er et problem.

Jeg fjernet lappen på badet, og fylte på mer såpe.

Her om dagen klarte jeg å gjøre tabben som alle jenter gjør i løpet av livet sitt når vi skal gjøre leggene våre om til glattpolert Lara Croft-ben ellerwhatever. Kvifor? Fordi jeg skulle på julebord med Mr B og da ville jeg ha glattpolerte ben som han kunne ta på. Jeg gjorde det for ham, selv om han ikke brydde seg. Som alle andre jenter hører jeg det jeg vil høre, så jeg skaffet meg en porsjon aaaaaaaalt for tåpelige barberhøvler (Red Alert allerede her) og gikk til verks.

1 time senere var bena mine nesten skoldet, jeg kunne SE alt der håret var blitt revet fra roten av, og fortsatt kan jeg skimte Sarah Palin på høyre legg og Alaska på venstre. Og alt dette gjorde jeg for Mr B. Men så sier gutten at han ikke bryr seg og jeg blir jo helt forfjamset for det er jo mine ben og det som er mitt er hans og jeg mener da vitterlig at hvis jeg barberer leggene mine for ham så skal han bry seg noe mer! Det er det vi jenter gjør; vi sminker oss med munnen åpen og klarer ikke å lukke den igjen fordi da får vi maskara i øyet, men vi fortsetter og fortsetter og fortsetter. Hva er takken? Et klapp på hodet.

Siden alle jenter vet hva jeg snakker om, og du og jeg har en spesiell kontakt – syntes du skal stemme på meg i Tordenbloggen i dag (i den krysseavboksen og i kommentarfeltet). Hurra! Nå skal jeg gå og se hvordan det står til med Tina Fa…. Jeg mener Sarah.

Okokokok ok! Jeg VET dette helt sikkert er normalt og alt det der men jeg lider av kraftig babysyke. Venner og gamle klassekamerater driver og spyr ut babyer rett som det er nå; og jeg har mer og mer lyst på en selv. Det knyter seg inni meg og jeg har bare lyst til å kjenne noe inni magen min. Hvordan i swarthe skal jeg få undertrykke og ignorert disse følelsene/tankene? Jeg ber deg, trygler om råd.

Jeg vet ikke med deg men her kommer det. Klokken er snart tolv og nå kommer merker jeg at jeg trenger å skrive skrive skrive men det skremmer meg. Det har nettopp, i denne stund og tid – gått opp for meg at jeg er redd mine egne ord. For jeg må bli inspirert og jeg må kjenne det inni meg. Det må begynne et sted, og det gjør det alltid. Inni hodet mitt. Men det kommer ikke ned på tastaturet. Blogging er en helt annen sak, det jeg skriver her er sant, men når jeg stirrer på det word dokumentet er alt løgn løgn løgn og jeg er en veldig dårlig løgner. Ting former seg inni hodet mitt, men jeg får ikke formulert meg i det hele tatt og alt går lukt til helvete. Inspirasjon. Inspirasjon. Inspirasjon.

Det er øyeblikkene der handler om. Jeg griper tak i øyeblikkene før de kommer og gjør de til noe helt annet. Jeg holder dem i hånden som en fanget sommerfugl og prøver å stjele støvet dens. Jeg stjeler øyeblikk som ikke er mine, og man skulle tro at for første gang så har noen oppdaget mitt øyeblikk… Dette er ikke ditt, sier de, dette skal du ikke skrive for det er vårt. Jeg har ikke mye tid, og teknisk sett bryr jeg meg ikke om det. Er det mangelen på å bry meg som plager meg? Eller er det at jeg mister det lille som er mitt?

I bunn og grunn er dette mer en kladd enn en bloggpost. Det er sent og tankene mine går litt her og der. Er jeg en sånn en som skriver mest/best om kvelden? Er jeg på topp nå, som jeg forbereder kroppen på å sove og hjernen på å våkne. Det er hjernen sin skyld. Den våkner om natten og bearbeider alt jeg har sett, hørt og følt i dag – for så å gi meg en Følelse (med stor eff) av et eller annet. Jeg vil ikke ha den følelsen fordi jeg vet hva det kalles.

Skrivekløe.

I mitt tilfelle en Følelse som ikke klarer å starte et bestemt sted, en følelse som ikke har den første setningen å starte ved eller den første dialogen. Det er ikke urettferdig, det er bare idioti. Finn tid og rom, lærte jeg på Fhs. Jeg leter enda.

Det handler om å kunne skrive uten å prøve. Å vite uten å kunne, å handle uten å ha gjort noe. Det handler å lære uten å lese, å huske uten å tenke over det. Det er om å gjøre å være et geni uten at du prøver, å kunne ting uten at du har strevd etter det. Det handler om å være bedre enn andre uten at du blir sliten. For å prøve noe er ikke det samme som å klare det. Å klare det er ikke det samme som å prøve det gang på gang uten å gi seg. Men følelsene er det samme. Nesten. Det handler om å ikke gi seg, å tenke realistisk og optimistisk. Det handler om å være seg selv, uansett om man har problemer med det også.

Greia er at jeg har fått jobb. Og det klarte jeg ved å fortelle litt om meg selv. Hvis jeg klarer det, kan jeg klare mye annet også.

Mye av det som kan gå galt med meg kroppslig har gått lukt åt helvete med meg. Jeg klager slik bare jeg kan og syntes jeg yter verden rettferdighet. For det første: min venstre arm er delvis rød og håven etter at Naxos sin myggtype la sin elsk på meg. Jeg blir rimelig grå i toppen når jeg får vanskeligheter å i det hele tatt bevege armen min. Det gjør noe med meg når myggen kun går på 1 arm, og lar den andre være i fred, jeg blir delvis lam og vagger.

Jeg dro med meg en forkjølelse fra Bergen, noe som har gjort at jeg er konstant snufsete og alt renner som bare fafo (sms språk gosh jeg er så festlig). Så har vi ørene. Gåttabanen jeg hater disse ørene. Jeg har klar å pådra meg ørevoks (ja, jeg er ekkel) som jeg er overbevist vil kvele meg på en eller annen måte. Jeg er nå delvis døv, ganske så rennende og:

… hele framsiden min ser ut som rosa, crispete soleksem. Det gjør vondt. Jeg er litt førbanna mutt. Det kroppslige er da nok til at jeg klager. Jeg kan dette, klaging er feltet mitt. Det er arvelig og ligger godt plantet i genene mine. Etter et bleurg antall dager syntes jeg har jeg bør se ut som en gresk gudinne nå, og alle mine med-turister vandrer rundt brune som bæsj og gjør meg enda mer mutt. Hvor er rettferdigheten i dette?

Så, Ruterknekt, jeg er ikke brun enda.

Dublin
er varmt som spania
Dublin er byggninger lavere enn London
som vokser og vokser enda
men Dublin har valgt aa slutte midt i.

Dublin er dyrt
euro gaar ut
mat gaar inn

Traffikklysene er suicedale
med et Blop! imploderer de
og ender sine liv
mens folk gaar over gaten
som vanlig

Jeg har ikke noe folelse i bena enn
smerte
hjerte
smerte

og jeg savner Mr.Baggings
fordi det er kjaerleken er
stor her

Staving er n00b
tastaturet har ingen bokstaver
fordi de er trykket saa mye paa

jeg leter meg fram i Dublins
gater og jeg leter meg fram paa
tastaturet

jeg er i Dublin
og paa sondag skal jeg
mote en ekte munk.

Dublin
Historie over alt
som man kan bli stolt av
selv om man ikke kommer herfra

og i dag gikk den korrupte statsministeren Ahern av. Alle er veldig glade.

Det finnes to typer barn. 1) De som gjør at du gjerne vil presse ut en selv og 2) De som gjør at du heller vil kappe av deg hoftene og sette fyr på eggstokkene. Jeg har møtt sistnevnte. Trollet er i den alderen hvor hun vet alt, bestemmer alt og skjuler det ikke. Hun spør ikke, hun kommanderer (litt sånn som når barna kom bort til meg da jeg var Russ og skrek «FÅ RUUUUSS!!!!». Jeg skammer meg av å være norsk til tider) og krever. Hun satte seg ned ved siden av meg til kvelds her om dagen og samtalen gikk omtrent slik (etter hvert ble jeg mer og mer ordknapp):

Troll: Du e kjærste med Marius!

Meg: Eh. Nei, det er jeg ikke. Hvor har du det fra?

Troll: Han! Han sa det! Skal du ikkje gå bort å kline med han?

Meg: Ærlig talt, nå lyver du. Jeg er ikke sammen med Marius og kommer heller ikke til å bli det.

Troll: Men du e forelsket i han. Det har eg sett. Dokke ler hele tiden.

(Her veksler jeg blikk med mine medelever som himler med øynene. Jeg gaper.)

Meg: Du… nå syns jeg at du bare skal legge på.

Troll: Hæææææ? Legge på? Ka mener du?

Meg: Det er et fint uttrykk for…. at du skal passe dine egne saker.

Troll: Hææææææ? Passe mine egne -

Meg: Ja. Legg på, plugg ut, gå og legg deg.

Troll: Eg tror du e forelsket i Marius.

Meg: Jeg tror du er forelsket i Marius.

Troll: NEI DET E EG IKKJE!!!

Meg: Joda.

(hun snur seg for å plage de andre på bordet ved siden av og jeg benytter sjansen til å slå henne i hodet med en usynlig hammer samt å demonstrere mine hender rundt halsen hennes)

Troll: Ho e i hvert fall forelska i Marius! (peker på en annen jente)

Meg: Hun har kjæreste. Spis maten din eller så faller alt ut. Snakk etterpå.

(jeg reiser meg og bytter bord hvor jeg blir hyllet som en helt av flere mobbeoffer.)

JEG VIL IKKE HA SÅNNE BARN!!!!!!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Tx1XIm6q4r4]