Kandidat nr 22

Etter å ha sett på oppgavene i nesten 40 minutter, og sett at det ikke var noe avkryssningsoppgave –  men to essay – gjorde jeg det eneste jeg virkelig klarte. Jeg trakk meg fra eksamen og pakket sakene mine. Jeg har vondt i hele meg og lurer på om jeg har et problem. Nå blir det en ny runde med Tromsøvarianten for meg senere, og kanskje jeg ser lyset snart.

Om å huske vonde år

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: «Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?»

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Frysebasillen

Eg e frysebasillen, eg kjem og tar deg når det e snø og tåke utenfor vinduet ditt - og livet gir deg et teppe.

Forandring fryder del 3: Oktobermodus

Trykk på play: After Hours – We are scientist* <– rett over her! 

Jeg var forberedt på at Oktober skulle ringe i morgen. I stedet fikk jeg mail i dag tidlig med spørsmål om vi kunne ta telefonmøtet i dag når jeg var ferdig med forelesningen. Jeg fikk et mobilnummer som jeg skulle sende melding til, og effekten av dette har gjort at hjernen min har dampet i hele dag. Det gjør noe med meg å vite at jeg skal ha en telefonsamtale av ganske stor betydning om 2 timer, og alt dette ble gjort verre av at jeg først skulle sitte og høre om Dokumentanalyse. Jeg fikk med meg omtrent hvert tredje ord. Håndflatene var klam, jeg kokte og jeg husket ikke hvordan jeg kom meg til skolen.

Av sikkerhets årsaker hadde jeg min venninne K tilstede for å være moralsk/psykisk/hukommelse støtte for meg, og med handsfreen på og en øreplugg i hvert vårt øre var vi klar. Jeg sendte en tekstmelding til redaktøren om at hun kunne ringe, og kort tid etterpå forsvant jeg inn i en koma.

Du vet hva jeg mener. I dag har vært en av de lengste dagene i mitt liv, men likevel så har alt gått over så fort. Jeg var forberedt på et «Vi sier ikke nei, men…» svar, og jeg fikk noe lignende, men det var så mye bedre enn det jeg hadde trodd. Er det noe jeg vet nå, så er det å ikke håpe for mye når det gjelder at forlag skal lese romanen du er gravid med. Vi snakket i en halvtime. Jeg sa mye «Ja», «Enig!». «Ja, der sa du noe» og «Mhm». Rådene var mange, forandringer var mange, men ideene var det mer av. Jeg hadde til og med fått en konsulentuttalelse, noe jeg ikke var forbedret på i det hele tatt – og tanken gjorde meg uggen (etter at jeg lesten den er det nå Guidelines).

Noe av det viktigste hun sa, var at jeg bør finne ut om romanen er en ungdomsroman eller voksenroman. Der sliter jeg litt, for den er en blanding. Jeg føler på meg at den passer for folk som har humor, er en anelse smårare og over 18. Det er det jeg har klart. Men når hun forklarte det videre, virket det logisk for meg. Jeg spurte om dette betydde at jeg kunne sende inn romanen til henne når jeg hadde mer, eller om dette var bajbaj (brukte ikke akkurat de ordene, men det var essensen). Hun ville absolutt at jeg skulle sende mer, men det viktigste var at jeg fant ut hvordan jeg ville ha romanen, skrive mer, slette mye og endre på uviktige ting.

Fordi jeg ikke var forberedt på å bli kontaktet av et forlag på denne måten, så syntes jeg at dette gikk bra. Jeg har kanskje ikke romanen ferdig, men jeg har fått betraktelig med hjelp og råd til å kunne klare det. Det aller viktigste er at jeg konsentrerer meg om skolen først, og ikke setter den i andre rekke. Utdannelsen betyr mer for meg akkurat nå enn å gi ut en bok (hvis jeg lar bibliotekaren inni meg snakke). Nå har jeg ikke noe å stresse med, jeg skriver når jeg vil, sender inn til Oktober når jeg vil – og blir ferdig med dokumentanalysene når jeg faktisk skal.

Score!

_____________________________________

* Musikken til We are scientist finner du HER og HER.

______________________________________

BRB etc

Jeg kommer sterkere tilbake etter at denne pokkers bløtvevskaden ikke gjør alt jeg skriver bittert. Note to self: pass på anklene i Tromsø. Både med og uten alkohol.

En annen dag enn ventet

Vi fikk ikke en gang satt oss ned, venninnen min og jeg. I det vi kom inn reiste professor seg og så lurt på oss. Han sa at vi hadde strøket på skriftlig eksamen, og nå skulle han forklare hvorfor. Jeg sa litt kjepphøy at jeg ikke trodde på ham. Han svarte at det måtte jeg. Og så begynte han å slakte arbeidet som vi hadde jobbet med hver dag i 1 måned. Jeg merket hvordan øynene mine fikk problemer med å fokusere, og jeg glemte å puste. Samtidig som han sto der, alltid litt smilende og hakket på det vi hadde skrevet, snudde jeg meg med ryggen til og lot tårene renne. Venninnen min strøk meg på armen, og jeg klarte ikke å tenke.

Veilederen min satt der og sa ingenting. Han så ikke en gang på oss. Rett før jeg løp ut av rommet uten å se på noen av dem, kom jeg på at bare noen uker tidligere hadde jeg og venninnen min spurt ham han trodde vi kom til å bestå på skriftlig eksamen. Han svarte ja, hvis vi bare gjorde de endringene vi hadde snakket om. Vi gjorde det. Trodde vi. Etter at jeg og venninnen hadde grått litt sammen, ringt til kjærester og sendt sms til medstudenter, fått klem av nestemann som skulle inn – kvinnet jeg meg opp til å spørre ham hvorfor han ikke hadde fortalt oss at vi burde endre mer. Vi leverte før fristen og hadde tid til å endre og redigere. Men det gjorde han ikke. Han sa bare at når han fikk oppgaven vår så han at det ikke var bra. Og vi ante ingenting. Jeg spurte om vi kunne klage. Ja, det kan vi. I morgen skal jeg det, og si at veileder ga oss feil håp.

Nå lurer jeg på hvorfor vi i det hele tatt måtte møte opp halv åtte på campus for bare å vite at vi strøk, når vi heller kunne fått beskjed over mail og at vi kunne heller hatt et møte senere. Det hadde spart tid. Vi har begge lest hver dag i over to måneder, og forberedt oss – noe som nå viser seg ikke var nødvendig (men jeg er glad jeg gjorde det). Jeg har så masse filosofi i hodet mitt nå, som jeg ikke får bruk for før etter jul. Vi må konte, og ha filosofi som selvstudium. En ting er sikkert, neste gang velger vi distriktsvarianten, og ikke Tromsøvarianten. Ex.phil. gruppen vår fikk ikke vite før etter fristen for oppmelding til eksamen at man kunne velge den skriftlige avkryssing versjonen, noe som også kan kalles FAIL. Poenget er at vi kunne fått beskjed for lenge siden at vi strøk.

Men hva skjer hvis vi stryker neste gang også? Hvordan skal få tillit til oss selv, når vi ikke kunne stole på veileder engang?

___________________________________________________

Oppdatert 14.53:  Det ser ut til at hvis vi leverer klage, blir ikke grunnlaget for klagen lest. Selve oppgaven vi skrev blir lest av noen som ikke vet hvem vi er, men ikke klagen. Så vi kan stryke en gang til, og det orker vi ikke. Akkurat nå hater jeg Uni. Varmt.

Don’t panic

Du vet den følelsen som kommer når man sjekker datoer for ting som SKAL skje og de datoene er veldig veldig viktig men du har likevel tenkt at heey jeg har god tid det er lenge til andre desember ladida ladida nå skal jeg se litt på Russel Howard hurra men hm hvis jeg faktisk SJEKKER kalenderen og ser hvor lang tid jeg har på meg så ER DET JO FOR HALVEHELVETE bare 7 dager igjen til eksamen og jeg har bare kommet halvveis ut i boken og det er fortsatt EN BOK til som har 4 kapitler om ETIKK i seg og det er jo vanvidd hvordan skal jeg forstå Platon og Aristoteles og Descartes på syv dager når jeg har prøvd å forstå dem hele semesteret det er jo ikke til å holde ut vræl!!!

Yeah. Den følelsen er en realitet for meg nå.

Ta saken på ordet

Opplevelsen med hull i tennene for første gang, har gjort meg ganske kynisk når det gjelder tannkrem. La oss ignorere brus, godteri og dobbel dose kaffe; vi skal tenke tannkrem. I mer enn to uker F.H (Før Hull. Jeg har alltid hatt så lyst til å lage mine egne forkortelser) brukte jeg Sensodym sin tannkrem, hvor det klart og tydelig står «Hvite tenner etter 2 uker!». Som en hver jente med respekt for seg selv deklamerte jeg til omverden at jeg ikke trodde på dette, hvor jeg så kjøpte en tube like etterpå. Hallo i luken, vet du.

På reklamen er det denne lystige damen på kalenderen, og tennene hennes blir i to uker hvitere og hvitere. Dette er bevist med en kalender. Siden kalendere prater Sannhet, så måtte det jo være sant. Det eneste den pokkers tannkremen har gitt meg er en grunn til å gå til tannlegen tre ganger for å borre 3 hull. Kan noen være så vennlig å vise meg en tannkrem som virker? For mine tenner er like blasse, kjedelige og triste som anmeldelsene til Ari Behn.

Det er en skam, og det er produsentene sin feil. For ikke å snakke om at jeg har lyst til å ha et ord med alle «tannlegene» som anbefaler den-og-den tannkremen som hjelper mot ALT I HELE VERDEN. Hvis jeg kanskje blir Playboymodell kan jeg skaffe meg verdens hviteste tenner, men jeg har virkelig ikke tid til slikt.

Eg har lett rundt og sett ned, etter nokon som meg

Det er nå helt klart at å være student innebærer å være forvirret, desorientert og en anelse fortvilet. Jeg sklir rett inn. Likevel kom det som jeg ventet på: å knekke sammen. I går når jeg kom hjem fra en forvirrende dag, var jeg alene med mine egne tanker og ingen surrende stemmer rundt meg. Jeg følte meg rastløs og følte at jeg burde være med noen, hvem som helst – bare gjøre et eller annet. Men siden jeg ikke gjorde det, ble jeg overveldet av meg selv og før jeg visste ordet av det begynte jeg å gråte.

Det var ekkelt. Det verste var at jeg ikke hadde noen å klemme på. Det ville virket rart om jeg gikk ned til min hus-vertinne og spurte henne om en klem. Så jeg satt i stolen min med en kopp kaffe, og gråt så stille jeg kunne. Jeg tror det var et av mine mest ensomme øyeblikk noensinne. Etterpå ringte forloveden og jeg gråt litt til, men ting ble bedre. Men jeg kan fortsatt ikke helt skjønne hva som gjorde at jeg knakk sammen, sånn egentlig. Jeg stortrives på skolen, prøver å få venner og liker at jeg faktisk forstår hva professorene snakker om. Likevel er det denne kaotiske ensomhetsfølelsen som kommer smygende inn når jeg er omringet av medstudenter. Mens jeg satt her i går visste jeg vet at jeg ikke har kommet til det stadiet med noen av de få jeg har blitt kjent med; hvor jeg kan ringe og gråte til dem i telefonen, og få de til å roe meg ned.

Den første uken med ekte undervisning har gått ganske fort. Jeg prøver å godt jeg kan å virke som en jente folk vil snakke med, men jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Til tider føler jeg meg usynlig når to stykker sitter på hver side av meg, og snakker med hverandre. Men likevel, på en eller annen måte trives jeg – og vet at jeg kommer til å få det bedre. Jeg må bare øve meg litt. Kanskje jeg skal ha solbriller på?

Om å overleve; Generell studiekompetanse

Nå er det over. Nå trenger jeg ikke lese om kjemi, biologi eller fysikk. Etter fem år hvor jeg har kjempet mot et skolesystem som ikke lytter, etter 2 år hvor jeg har kjempet for å i det hele tatt få vitnemål… så er det over. Nå er jeg [forhåpentligvis] et steg nærmere bibliotekar utdannelse i Tromsø. Hvis du ikke allerede vet resultatet (twitter/fjesbok/panisk sms), så skal du få vite det nå.

I går hadde jeg muntlig Naturfag. I dag hadde jeg muntlig Engelsk. I går var jeg for det meste et stor vrak. Når klokken ble 16:15 var jeg først inn for å få oppgaven min. Så satt jeg i 25 minutter og forberedte meg. Når sensor hentet meg, begynte virkeligheten å gå opp for meg. Og det sekundet jeg satte meg ned i stolen for å begynne å svare på oppgaven min, gikk det opp for meg at absolutt hele framtiden min ville bli avgjort av dette øyeblikket.

Jeg begynte å gråte.
Inni hodet mitt skrek jeg til meg selv, prøvde desperat å få tårekanalene til å tørke ut, men den gang ei.

På en eller annen mystifistisk måte klarte jeg å komme meg gjennom 30 minutter, hvor jeg jevnlig knakk sammen. Det er det flaueste, vondeste øyeblikket i livet mitt. Etter alle disse årene kulminerte alt ned i det øyeblikket jeg ikke ville.

Etter å ha stått på gangen for å vente på resultatet ble jeg hentet inn og fikk karakteren. Jeg besto. Jeg fikk 3. Og så begynte jeg å gråte igjen (av glede).

Og i dag var det Engelsk, og som vanlig når det gjelder dette faget var det bare for meg å trykke på autopilot og glemme mye av det som kalles grammatikk. Visstnok snakket jeg meg opp til en 5er, men siden jeg hadde noen grammatiske feil ble det 4.

Følelsen jeg har kan bare sammenlignes med pur glede. Den samme gleden jeg fikk av å vite at jeg skal få historien min publisert. For nå kan jeg leve igjen. Nå kan jeg skrive, lese og slå kråke i gresset. Jeg vet nå at dyskalkuli er bare noe jeg må leve med, og at utfordringene blir større. Men jeg vil ikke gråte neste gang.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress