Vi fikk ikke en gang satt oss ned, venninnen min og jeg. I det vi kom inn reiste professor seg og så lurt på oss. Han sa at vi hadde strøket på skriftlig eksamen, og nå skulle han forklare hvorfor. Jeg sa litt kjepphøy at jeg ikke trodde på ham. Han svarte at det måtte jeg. Og så begynte han å slakte arbeidet som vi hadde jobbet med hver dag i 1 måned. Jeg merket hvordan øynene mine fikk problemer med å fokusere, og jeg glemte å puste. Samtidig som han sto der, alltid litt smilende og hakket på det vi hadde skrevet, snudde jeg meg med ryggen til og lot tårene renne. Venninnen min strøk meg på armen, og jeg klarte ikke å tenke.

Veilederen min satt der og sa ingenting. Han så ikke en gang på oss. Rett før jeg løp ut av rommet uten å se på noen av dem, kom jeg på at bare noen uker tidligere hadde jeg og venninnen min spurt ham han trodde vi kom til å bestå på skriftlig eksamen. Han svarte ja, hvis vi bare gjorde de endringene vi hadde snakket om. Vi gjorde det. Trodde vi. Etter at jeg og venninnen hadde grått litt sammen, ringt til kjærester og sendt sms til medstudenter, fått klem av nestemann som skulle inn – kvinnet jeg meg opp til å spørre ham hvorfor han ikke hadde fortalt oss at vi burde endre mer. Vi leverte før fristen og hadde tid til å endre og redigere. Men det gjorde han ikke. Han sa bare at når han fikk oppgaven vår så han at det ikke var bra. Og vi ante ingenting. Jeg spurte om vi kunne klage. Ja, det kan vi. I morgen skal jeg det, og si at veileder ga oss feil håp.

Nå lurer jeg på hvorfor vi i det hele tatt måtte møte opp halv åtte på campus for bare å vite at vi strøk, når vi heller kunne fått beskjed over mail og at vi kunne heller hatt et møte senere. Det hadde spart tid. Vi har begge lest hver dag i over to måneder, og forberedt oss – noe som nå viser seg ikke var nødvendig (men jeg er glad jeg gjorde det). Jeg har så masse filosofi i hodet mitt nå, som jeg ikke får bruk for før etter jul. Vi må konte, og ha filosofi som selvstudium. En ting er sikkert, neste gang velger vi distriktsvarianten, og ikke Tromsøvarianten. Ex.phil. gruppen vår fikk ikke vite før etter fristen for oppmelding til eksamen at man kunne velge den skriftlige avkryssing versjonen, noe som også kan kalles FAIL. Poenget er at vi kunne fått beskjed for lenge siden at vi strøk.

Men hva skjer hvis vi stryker neste gang også? Hvordan skal få tillit til oss selv, når vi ikke kunne stole på veileder engang?

___________________________________________________

Oppdatert 14.53:  Det ser ut til at hvis vi leverer klage, blir ikke grunnlaget for klagen lest. Selve oppgaven vi skrev blir lest av noen som ikke vet hvem vi er, men ikke klagen. Så vi kan stryke en gang til, og det orker vi ikke. Akkurat nå hater jeg Uni. Varmt.

Du vet den følelsen som kommer når man sjekker datoer for ting som SKAL skje og de datoene er veldig veldig viktig men du har likevel tenkt at heey jeg har god tid det er lenge til andre desember ladida ladida nå skal jeg se litt på Russel Howard hurra men hm hvis jeg faktisk SJEKKER kalenderen og ser hvor lang tid jeg har på meg så ER DET JO FOR HALVEHELVETE bare 7 dager igjen til eksamen og jeg har bare kommet halvveis ut i boken og det er fortsatt EN BOK til som har 4 kapitler om ETIKK i seg og det er jo vanvidd hvordan skal jeg forstå Platon og Aristoteles og Descartes på syv dager når jeg har prøvd å forstå dem hele semesteret det er jo ikke til å holde ut vræl!!!

Yeah. Den følelsen er en realitet for meg nå.

Opplevelsen med hull i tennene for første gang, har gjort meg ganske kynisk når det gjelder tannkrem. La oss ignorere brus, godteri og dobbel dose kaffe; vi skal tenke tannkrem. I mer enn to uker F.H (Før Hull. Jeg har alltid hatt så lyst til å lage mine egne forkortelser) brukte jeg Sensodym sin tannkrem, hvor det klart og tydelig står «Hvite tenner etter 2 uker!». Som en hver jente med respekt for seg selv deklamerte jeg til omverden at jeg ikke trodde på dette, hvor jeg så kjøpte en tube like etterpå. Hallo i luken, vet du.

På reklamen er det denne lystige damen på kalenderen, og tennene hennes blir i to uker hvitere og hvitere. Dette er bevist med en kalender. Siden kalendere prater Sannhet, så måtte det jo være sant. Det eneste den pokkers tannkremen har gitt meg er en grunn til å gå til tannlegen tre ganger for å borre 3 hull. Kan noen være så vennlig å vise meg en tannkrem som virker? For mine tenner er like blasse, kjedelige og triste som anmeldelsene til Ari Behn.

Det er en skam, og det er produsentene sin feil. For ikke å snakke om at jeg har lyst til å ha et ord med alle «tannlegene» som anbefaler den-og-den tannkremen som hjelper mot ALT I HELE VERDEN. Hvis jeg kanskje blir Playboymodell kan jeg skaffe meg verdens hviteste tenner, men jeg har virkelig ikke tid til slikt.

Det er nå helt klart at å være student innebærer å være forvirret, desorientert og en anelse fortvilet. Jeg sklir rett inn. Likevel kom det som jeg ventet på: å knekke sammen. I går når jeg kom hjem fra en forvirrende dag, var jeg alene med mine egne tanker og ingen surrende stemmer rundt meg. Jeg følte meg rastløs og følte at jeg burde være med noen, hvem som helst – bare gjøre et eller annet. Men siden jeg ikke gjorde det, ble jeg overveldet av meg selv og før jeg visste ordet av det begynte jeg å gråte.

Det var ekkelt. Det verste var at jeg ikke hadde noen å klemme på. Det ville virket rart om jeg gikk ned til min hus-vertinne og spurte henne om en klem. Så jeg satt i stolen min med en kopp kaffe, og gråt så stille jeg kunne. Jeg tror det var et av mine mest ensomme øyeblikk noensinne. Etterpå ringte forloveden og jeg gråt litt til, men ting ble bedre. Men jeg kan fortsatt ikke helt skjønne hva som gjorde at jeg knakk sammen, sånn egentlig. Jeg stortrives på skolen, prøver å få venner og liker at jeg faktisk forstår hva professorene snakker om. Likevel er det denne kaotiske ensomhetsfølelsen som kommer smygende inn når jeg er omringet av medstudenter. Mens jeg satt her i går visste jeg vet at jeg ikke har kommet til det stadiet med noen av de få jeg har blitt kjent med; hvor jeg kan ringe og gråte til dem i telefonen, og få de til å roe meg ned.

Den første uken med ekte undervisning har gått ganske fort. Jeg prøver å godt jeg kan å virke som en jente folk vil snakke med, men jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Til tider føler jeg meg usynlig når to stykker sitter på hver side av meg, og snakker med hverandre. Men likevel, på en eller annen måte trives jeg – og vet at jeg kommer til å få det bedre. Jeg må bare øve meg litt. Kanskje jeg skal ha solbriller på?

Nå er det over. Nå trenger jeg ikke lese om kjemi, biologi eller fysikk. Etter fem år hvor jeg har kjempet mot et skolesystem som ikke lytter, etter 2 år hvor jeg har kjempet for å i det hele tatt få vitnemål… så er det over. Nå er jeg [forhåpentligvis] et steg nærmere bibliotekar utdannelse i Tromsø. Hvis du ikke allerede vet resultatet (twitter/fjesbok/panisk sms), så skal du få vite det nå.

I går hadde jeg muntlig Naturfag. I dag hadde jeg muntlig Engelsk. I går var jeg for det meste et stor vrak. Når klokken ble 16:15 var jeg først inn for å få oppgaven min. Så satt jeg i 25 minutter og forberedte meg. Når sensor hentet meg, begynte virkeligheten å gå opp for meg. Og det sekundet jeg satte meg ned i stolen for å begynne å svare på oppgaven min, gikk det opp for meg at absolutt hele framtiden min ville bli avgjort av dette øyeblikket.

Jeg begynte å gråte.
Inni hodet mitt skrek jeg til meg selv, prøvde desperat å få tårekanalene til å tørke ut, men den gang ei.

På en eller annen mystifistisk måte klarte jeg å komme meg gjennom 30 minutter, hvor jeg jevnlig knakk sammen. Det er det flaueste, vondeste øyeblikket i livet mitt. Etter alle disse årene kulminerte alt ned i det øyeblikket jeg ikke ville.

Etter å ha stått på gangen for å vente på resultatet ble jeg hentet inn og fikk karakteren. Jeg besto. Jeg fikk 3. Og så begynte jeg å gråte igjen (av glede).

Og i dag var det Engelsk, og som vanlig når det gjelder dette faget var det bare for meg å trykke på autopilot og glemme mye av det som kalles grammatikk. Visstnok snakket jeg meg opp til en 5er, men siden jeg hadde noen grammatiske feil ble det 4.

Følelsen jeg har kan bare sammenlignes med pur glede. Den samme gleden jeg fikk av å vite at jeg skal få historien min publisert. For nå kan jeg leve igjen. Nå kan jeg skrive, lese og slå kråke i gresset. Jeg vet nå at dyskalkuli er bare noe jeg må leve med, og at utfordringene blir større. Men jeg vil ikke gråte neste gang.

Det var dagen jeg bestemte meg for å ikke følge med på nettavisene i det hele tatt. Jeg orket ikke tanken på en slags aprilspøk, fordi jeg er ikke en person man spøker med – med mindre det ender med at jeg får en klem eller kake. Det er 1 april og jeg våkner av en rar følelse i kroppen. Jeg setter meg opp i sengen og kaster dynen til side. Det er ikke mye, men nok blod rundt meg til at jeg skriker ut «EFFEMMELL!!» i pur råskap.

Klokken er syv om morgenen. På autopilot løper jeg til toalettet, gjør noe rart, kommer ut fra toalettet og kler på meg yttertøyet. Jeg småløper til Kiwi og når jeg endelig finner det jeg leter etter tar jeg mye av det. I kassen sitter en mann i tredveårene. Han sier «Hei» til meg og lar øynene hvile to sekunder for mye på meg. Jeg  har ikke børstet håret, ikke vasket ansiktet, eller tatt på noe som helst sminke. Jeg ser ut som en vandrende Ottar i blomstrende PMS. Og jeg har 2 tykke pakker som jeg ikke liker at Menn i butikkene skal ta på («æææææææsj, hun bløøøøøør»), litt for mye sjokolade og enda mer av ubalanserte hormoner som må ut et sted.

«Den tiden nå, eller hva? Høhøhø.» Sier mannen bak kassen. Jeg gjentar at klokken ikke en gang er halv åtte. Hjernen min klarer ikke å forstå budskapet mannen sier, så den eneste reaksjonen jeg klarer å gi er å snu meg for å se om det er noen kunder rundt oss. Det er det ikke. Jeg «mhm»er til svar og betaler. En gang i tiden klarte jeg å frese «Ja, det bare FOSSER ut av meg nå!» til en som jeg hadde vokst opp med, og som ikke likte meg (jeg er jo en bitch), men nå er jeg ikke helt tilstede.

Jeg kommer hjem og da jeg skal ta på meg ansiktet går det opp for meg at det er noe rart med buksen min. Jeg tar den opp og ser på den, det er blod der. Det var der mens jeg var i butikken.

Det er ikke poeng for meg å si det en gang, be my guest – du vet du vil.

for det hele går til helvete den dagen man hjelper sin far med å lage en facebook-konto. Snart er det Twitter, og da vet jeg at blogg blir det neste. Jeg kommer meg gjennom dagene ved å skrive ca 300 ord hver dag, lure på hvem AXXO og KLAXXON egentlig er samtidig som jeg blankt fortrenger enhver tanke om naturfag, engelsk og abnormal kvalme som varer alt for lenge. det hele dreier seg om å vite hva man vil og hvor man vil når man vil det og om det blir. for det går kanskje ikke til helvete likevel? bare en ny teknologisk mulighet å holde kontakten på? jeg merker mer og mer at jeg zoomer ut hva venner forteller meg, venner eller fremmede, jeg nikker og sier Jah, Åh, Jøss, alt i korte ord og merker hvordan alt går inn der og det andre. hvordan er det mulig å lytte til en person og kjenne at du egentlig ikke hører på hva vedkommende sier? jeg drømmer om en sommerjobb hvor jeg kan være lykkelig med det gjør, og ser etter en ny jobb hver dag uten å klare å finne noe som har med bøker å gjøre – er det et tegn? når hvor hvem hva skal vi gifte oss på Hawaii? Eller i Tromsø når ingen vet om det? Den kjolen kunne passet meg akkurat like fint som på henne. snart går vel naturfagen til helvete. jeg må tro på meg selv og ikke være så negativ. men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takle positive ting uten at jeg har sett det fra en kritisk side først, mulig det er en slags forsvar. jeg vet ikke. du står der på andre siden av landet og jeg savner øynene dine. alt. sånn egentlig. husker du den lukten som du fant? den som var på alternativmessen i Grieghallen? du kom på den lukten mens du løp opp trappene for å hente engelskarkene dine og plutselig fikk du smaken i munnen fordi du husket lukten. er ikke det rart? at hukommelsen har kontroll over smaken? jo. sol. roman. skriv mens hjernen er varm, sa jeg. Så vi bestilte Skriveboka fra bokklubben og håper at du kommer deg gjennom dagene. Og nå vi slutte å veksle mellom deg, meg, oss, vi og jeg. Det er ikke ekte etikette.

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt «alvorlig» innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg «tilfeldigvis» var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som «alle» leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens «leser» vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal «slappe av» så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om «Norges mest populære blogger» og «Guider jenter til å kle seg bedre» (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese «artikler» om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?

Jeg husker når jeg oppdaget Damien Rice og ikke følte meg suicidal av å høre på ham (en annen sak med James Blunt). Enkelt og greit likte jeg lyden, tekstene og stemningen. Så oppdaget jeg Iron & Wine, Yann Tiersen, Arcade Fire, ELO, Feist, Billy Ocean, BTO, Eels, Gary Moore, John Mayor, Jens Lekman og diverse andre. De var mine. Mine hemmelige artister som gjorde at jeg fikk skrevet fine ord i et word-dokument og stablet dem sammen til en roman.

Og så oppdaget jeg blogging. Med blogging kom det andre personer som likte «mine» artister, og i tillegg skrev de poetiske bloggposter om artistene. Plutselig var ikke Damien Rice min lenger. Snart fant jeg ut at det var ganske mange som skrev eller nevnte «mine» artister i bloggene sine, og fortalte om inspirasjon som kom til dem ut av det blå med en gang sangene ble spilt.

Jeg følte meg lurt. Yann Tiersen og filmen «Amelié fra montematre» var ikke en del av meg lenger, og hver gang jeg fant (finner) en blogg som nevnte/nevner disse to navnene i samme setning ble/blir jeg molefonken.  Jeg hadde med ett ingen som var bare mine, og sånn har det egentlig fortsatt. I min søken på skrivemusikk begynte jeg å ty til sjangeren Indie, og det fungerte bra, helt til Indie ble noe alle likte og som alle gjorde om til en del av sin egen klesstil og bildeproduksjon.

Jeg ble sur.

Jeg *er* sur.

Ok, jeg ikke sur, jeg er irritert, barnslig og veldig eiersyk (dette ordet irriterer meg, kan jeg sette det sammen til et langt ord eller må jeg bruke bindestrek? Det er et dilemma). Når jeg oppdager en artist forventer jeg at jeg faktisk får ha artisten for meg selv en liten stund før alle skal eie vedkommende. Vræl. (Red.anm. Legg merke til bruken av monotont punktum.)

.

Det ser ut til at jeg ikke lenger har en identitetskrise, men at identitetskrisen var mer meg enn de jeg trodde. Jeg likte å lete etter nye ting, for da satt jeg der med summende fingre som lekte på tastaturet. Det var enkelt, null stress og meget moro. Den tid er over, jeg skylder på bloggere (hvis du er en blogger så bare ignorer det siste der, jeg er så glad i deg atte) og her kommer framtiden. Jeg har vokst meg fast på en rar tankegang og nå nekter jeg plent å høre på noe som jeg vet at alle andre liker. For jeg vil ha min musikk, min tankegang og min, min inspirasjon. Kan man ha sin egen inspirasjon? Min muse?

Jeg prøve å høre på Damien Rice for noen dager siden. Det gikk dårlig. Han fikk meg ikke til å tenke på nye historier, men heller det andre følte og gjorde når de hørte på ham. Musikk er viktig når man skriver, det er det som dytter en av gårde og slukker alt rundt en. Bare deg og fantasien. Lager en rosa boble med skrivemaskinlyder og kaffelukt. Det er der jeg vil være, det er der jeg har vært. Det er der jeg er på vei.

Og jeg har Mozart med meg, uansett om du hører på ham du også eller ei!

.

.punktum.

En kollega sa opp stillingen sin på jobb i dag, og det oppstod fullstendig kaos. Hvem skulle gjøre det «Linus» kunne? Hvordan skulle vi få hjulpet kundene uten den kunnskapen som Linus hadde? Han hadde ikke sagt noe til meg om det han skulle gjøre, vi som ofte sto sammen og han ga meg klemmer når jeg følte at jobben ble litt mye. Han kalte meg «vennen» og kjøpte kaffe til meg i lunsjen. Men han sa ingeting om at han nå skulle forsvinne. Jeg følte det litt som om han ikke var vennen min likevel, en som kom og gikk ut av livet mitt. En person jeg ikke kommer til å se igjen.

Spørsmålet var jo hvorfor Linus har sluttet. Jeg spurte en annen kollega, og det ser ut til at det var grunnet et verbalt overgrep på julebordet (som jeg ikke var på), hvor X brølte ligende ting som «alt er din feil» bare i mye verre ordlag og sjenerelt vondt for selvtilliten. Verden lugget, og Linus lugget i dag tilbake.

Greien er at jeg har flere ganger tenkt å gjøre det samme selv. Å si opp på dagen, og det eneste jeg gjør er å legge en lapp i postluken til de jeg snakket mest med. Jeg har så og si ingenting til felles med dem. Etter å ha jobbet der siden juli var det først nå på mandag at en av dem spurte mer om meg og mitt. Hva jeg har tenkt å bli, hva studerer jeg, sånne ting. Alt var selvfølgelig formelt og påtvunget fordi vi sto der alene og ventet på kunder. Og så var det over, og vi hadde ikke noe å snakke om.

Det er for det meste fyllefester det snakkes om, hvem som gjorde hva, hvem som sa det. Det snakkes om spilling, koder på varer og masse tall. Jeg hater når de snakker tall. Men likevel er det noen der som jeg føler gjør arbeidsdagen litt bedre, og Linus var en av dem. Nå ser jeg ham ikke mer. Det er problemet. Slik jeg ser det, må jeg bare holde ut litt til, lage et ansikt og nikke når de andre snakker om slik ting som ikke er en del av meg. Det er et problem.

Jeg fjernet lappen på badet, og fylte på mer såpe.