Superdramatisk og totalt meningsløs som voksen

Hver gang jeg skal dusje, må jeg gå gjennom en prosess hvor hunden (Juno) følger etter meg inn på badet og stirrer. Jeg er overbevist om at hun i sitt hundesinn lurer på hvorfor jeg regelmessig tar av meg pelsen min for så å dynke meg i det onde vannet – og når jeg tenker dette, går det opp for meg at jeg gir hunden vår et ganske makabert syn på hverdagen. Akk o ve.

Denne gangen var heller ikke noe annerledes, og etter 2 år i livene våre (mannen og moi), har denne typen oppførsel blitt normal. Det har nå kommet til det stadiet hvor hun kun trenger å vite hvor jeg skal og hva jeg gjør, før hun forsvinner ut i gangen og blir der. Orker ikke se mennesket ødelegge pelsen sin på den måten, nå igjen, men jeg må likevel gå tilbake om to minutter for å sjekke at hun ikke har Houdiniet seg til et annet sted. Jeg tror hunden vår har blitt ganske laid back, til tider. Jeg skulle også gjerne vært litt kul og rolig – men det ble litt vanskelig når jeg oppdaget at en av neglene mine hadde blitt revet av i sjampo-prosessen og jeg holdt for øyeblikket på å massere mitt eget blod+sjampo inn i hodebunnen. Jeg hadde sikkert sjampoet i vei i nesten ett minutt, før underbevisstheten sendte meg følgende samtale:

Heliumstemmen (ja, kaller den det): Lalalala ikke vann i øynene sant? Det svir litt. Er det noe som stikker meg et sted?

Meg: Neida, alt er bra, jeg bare lurer på om jeg har husket å tømme oppvaskmaskinen.

Heliumstemmen: Et eller annet svir, HALLO. Stopp pressen.

Meg: Og neste uke skal jeg gå rundt til elevene og snakke om kildehenvisning og plagiat. Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å gjøre for noen år siden, totalt NOPE. Kommer jeg til å klare det?

Heliumstemmen: SELVFØLGELIG klarer du det. Du er Elisabeth For FAEN AU Casén Pihl, og du forventer alltid at du er dårligere enn  dette gjør grusomt vondt, jeg har klart å lokalisere smerten til høyre langefinger hva du tror. 

Meg: Hm. Hva var det?

Heliumstemmen: FINGEREN DIN HAR DET VONDT HALLO DIN NEPE, SLUTT Å MASSERE HODEBUNNEN ASDFGHJKLØÆ!

Meg: Føøøøøøktard.

Så når jeg til slutt skjønte at jeg hadde det vondt, hadde fingeren min også funnet ut at her skal det pulsere blod, og den skal gi sjampo en ny farge som kalles Fashion Red By Taylor Swift, bare fordi den kan og vil. Jeg ble satt ut av hvor flittig blodet fra under neglen min var villig til å renne nedover fingrene mine, men mest av alt skjønte jeg ikke hvordan det var mulig siden jeg sto under vann. Og så kom jeg på diverse jenteting som bare vi jenter forstår – og det er at vann/dusj stopper alt blod fra å gjøre som det vil (TMI: det er en kamp mot klokken for å få tørket kroppen når dusjen er ferdig, bare sånn at du vet det). Så jeg skjønte ikke hva som skjedde, og gikk umiddelbart utifra at jeg i dette sekund gikk igjennom min x-men forvandling og var minutter unna fra å bli KAFFEBØNNA som finner tapte notatbøker, og bøker som er blitt purret for 5 gang. Superbibliotekaren på kaffe. Det er mitt språk.

Men så hadde jeg bare vært uheldig og fått neglen min revet av, bare fordi den hadde en dårlig dag og ville straffe meg. Sammen skapte vi en ny sjampo, og jeg hatet det faktum at jeg måtte vaske håret en gang til mens Juno nå hadde kommet for å høre hva jeg bannet og freste over. Jeg fikk en ny følelse av «Nå er jeg så voksen at jeg får vondt i magen. Tenk at jeg står her og lager grimaser av smerte fordi jeg må vaske håret. Dette er mitt øyeblikk. Jeg vet ikke hva slags øyeblikk det er, men det er mitt au au au au au au.»

Det viste seg at fingeren stoppet å blø før jeg hadde dusjet ferdig, og jeg trengte ikke plaster en gang. Jeg ble svært skuffet over at jeg ikke fikk en dramatisk slutt på en slik traumatisk start av en dusj, noe som gjorde at alt dette var helt meningsløst å skrive om. Sånn egentlig. Whatever. Som om jeg bryr meg.

 

 

 

 

Meh.

 

En takk.

For noen dager siden trodde jeg at mitt store idol var død. Jeg hadde feiltolket et bilde jeg så på Facebook, og min første reaksjon var «ER HAN DØD?!». Denne følelsen varte i omtrent tre minutter, mens jeg desperat sjekket Twitter, Google og andre nettsider som kanskje kunne gi meg et svar. I tre minutter trodde jeg at Terry Pratchett var død, og jeg klarte ikke å føle noe som helst. Men så var han ikke død likevel, det var bare et bilde der han spilte sjakk med døden.

Den rare magefølelsen forsvant ikke, og i dag eksploderte den i resten av kroppen min. I lunsjpausen min i dag fant jeg fram mobilen og mistet litt av meg selv.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker hvor jeg var da jeg begynte å lese «Sære søstre» (Wyrd Sisters) for første gang. Det var sommer, og jeg hadde funnet en bok bok på biblioteket med et morsomt cover. Jeg satt på terrassen, og smakte kaffe for kanskje tredje gang i mitt liv. Forfatteren var Terry Pratchett. Jeg tror jeg var 14 år, for det var i samme periode at jeg skjønte jeg også ville skrive noe som fikk meg til å le høyt. Spol fram noen år, og i 2012 fikk jeg muligheten til å fortelle Sir Terry Pratchett at han var grunnen til at jeg ville bli forfatter. Og han svarte med å si at da burde jeg jo kysse ham på kinnet.

Det er vanskelig å forklare hvordan dødsfallet til denne forfatteren påvirker meg. Den beste måten er kanskje å sammenligne det med at et ikke alt for nært familiemedlem er død. Du har ikke sett personen på en stund, dere er ikke akkurat vokst opp sammen, men han/hun har alltid vært der med store ord og viktige historier.

For er det en ting Terry Pratchett fikk til, så var det å fortelle viktige historier, dyppet i fantasy og forskjellige typer humor. Bøkene hans fikk ny og større mening når jeg leste dem mer enn to ganger, og jeg oppdaget alltid noe nytt med verden. Hvordan skal man takke for noe sånt? Det er umulig å finne de rette ordene, men jeg skulle ønske at var mulig å formilde følelsene. Sommerfuglene i magen jeg får hver gang jeg leser en av bøkene hans, den spesielle «jeg gleder meg til det som kommer nå» følelsen som kommer når jeg leser om trollmennene hans og deres eventyr. Det er så mange følelser som kommer på grunn av hans død, at det rett og slett ikke finnes en god nok måte å skrive om det på. Og det er i grunnen helt greit.

Terry Pratchett sine ord kommer alltid til å være her, og jeg kan ikke be om noe mer enn det.

Når Musen streiker fordi forfatterspiren er pyse

Mye tyder på at jeg er redd, og har tatt et (u)bevisst valg ved å ikke skrive. Jeg prøvde å sette meg en deadline på når førsteutkastet skulle være ferdig, men det er litt vanskelig å bli ferdig med en roman når jeg ikke skriver på den. Jeg tror ikke dette kan kalles en skrivesperre en gang, men det har til tider vært mangel på skivevilje. Nå er det mangel på viten om hva som skal skje videre, og frykten jeg har sakte men sikkert utviklet. Denne frykten går mer eller mindre ut på at jeg er redd for å skrive noe som jeg ikke har kontroll over. Jeg har jobbet med romanen siden 2007, og siden den gang har jeg skrevet den i hodet mitt omtrent fire tusen ganger. Boken lever sitt eget liv i hodet mitt 24/7, men når jeg skal skrive videre i Word dokumentet, stivner fingrene mine og karakterene settes på pause. Jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ikke klart å finne knappen som gjør at karakterne mine gjør ting av seg selv, og nå er det jeg som holder dem tilbake.

Dette er en utrolig frustrerende versjon, når «babyen» du har prøvd å «føde» i litt over FEM ÅR, ikke kommer når den skal. Dårlig planlegging fra min side. I den siste tiden har jeg derfor i større grad henvendt meg direkte til hovedkarakteren og nektet meg selv å *ikke* skrive noe. For som vi alle vet, inspirasjon er ikke noe som kommer når du krever det, og den lever litt sitt eget liv og vil at du skal skrive når du er lengst mulig unna penn og papir. Jeg begynte å skrive et brev til hovedpersonen, noe som egentlig ledet til at jeg snakket med meg selv og innkluderte ham. Det er der jeg er nå, i midten av en slags funky åpenbaring som jeg ikke helt vet hvordan skal justeres på.

  1. Jeg glemmer alle planer, ideer og småplot som jeg har tenkt/skrevet – og fortsetter fra det punktet jeg er på nå uten å vite hva som skjer. Dette har fungert på tidligere ting jeg har skrevet, men disse historiene har riktignok ikke blitt skrevet ferdig.
  2. «Fant du henne, Anton?» blir lagt på is i minst 5 år, og jeg prøver heller å skrive en av de 8 andre romanene som surrer rundt i hodet mitt. Finner fram «Anton» om 5 år og gråter litt mens jeg leser sidene.

Kjære leser, hvis det fortsatt er noen igjen:

Hva skal jeg gjøre? *vræl*

 

Gif: http://superbgifs.tumblr.com/

 

Du skal ikke gråte alene, når andre vet at du er der.

Etter at jeg har vært på innom universitetets bokhandel går jeg inn på jentetoalettet for å sjekke at jeg ikke har leppestift på steder det ikke burde være. Det er en jentegreie. Jeg plasserer pappkoppen med kaffe ved siden av vasken, og gjør det samme med vesken min, stirrer på meg selv og lurer på om luggen min plutselig har delt seg opp. Det er da jeg hører lyder fra en av båsene bak meg, lyder som umiddelbart forteller meg at en jente prøver å kontrollere sin egen gråt, men ikke får det til. Jeg snur meg og registrerer at det er fire båser som er opptatt, og rett etterpå er det to jenter som kommer ut for å vaske hendene. Jeg prøver å få øyekontakt med dem begge, men dette er universitetet – vi veksler blikk i et nanosekund før de forsvinner inn i sin egen hvor man ikke snakker med noen man ikke kjenner.

Lydene fortsetter. Jeg hører hvordan jenta ikke lenger klarer å holde tilbake, og begynner å gråte igjen. Det er ikke særlig høylytt eller dramatisk, bare veldig veldig ukontrollert. Jeg klarer ikke å se på mitt eget speilbilde når det er en jente som gråter, jeg føler med en gang at dette ikke er ok, dette er ikke normalt. Noen trekker i snoren, åpner en dør og kommer ut for å vaske hendene sine, men jeg vet at dette ikke er den gråtende jenten jeg hører. Vi veksler et blikk, og uttrykket hennes forteller meg at hun har hørt gråten hun også. Jeg oppfatter det som om hun prøver å si ”jaja, noen gråter i dag også, hehe” før hun forsvinner. Det er nå kun 1 bås som er opptatt, og jeg vet at der inne sitter det en jente som er lei seg.
Ok. Så hvis jeg går ut nå, kommer jeg til å angre på at jeg ikke sa noe. Hvis jeg ikke gir et tegn på at hun ikke er alene her inne, så kommer jeg til å lure på hva som kunne ha skjedd. Jeg prøver å ikke lage noen lyder mens jeg hører hvordan gråtingen fortsetter, at jenta tror hun er alene og bare slipper alt løs. Hun pusser nesen, snufser og hikster om hverandre. Det er vondt å høre på, og det føles som om jeg observerer et alt for personlig øyeblikk. Men jeg er her, og ingen av de andre jentene så ut til å ville si noe høyt om hva som skjer. Jeg sliter med å være impulsiv, men nå føles det som om det er mitt eneste valg. Jeg går går bort til den låste båsen og banker forsiktig tre ganger på døren. Lydene opphører umiddelbart.

”Hei, vil du snakke om det?” er det første jeg sier. Jeg spør ikke om det går bra, for jeg vet det ikke går bra.

”Neida, det går bra!” er svaret. Jenta begynner å romstere der inne og jeg ser for meg hvordan hun prøver å tørke tårene og banne innvendig.

”Tull og tøys. Du gråter, jo! Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” spør jeg.

”Nei…” svarer hun. Og så kommer lydene igjen som gjør at hjertet mitt begynner å blø.

”Jeg vet ikke med deg, men det å gråte på en slik offentlig plass er ganske… offentlig. Hva er det som har skjedd?” prøver jeg meg på. Uten at hun svarer ser jeg at hun under dodøren rekker meg mobiltelefonen sin, og tekstmeldingen som vises på skjermen. Oi, jeg får tilgang til hennes private korrespondanse.
Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg mot den andre døren, bare i tilfelle hun bestemmer seg for å åpne, og tar imot mobilen hennes. Det blir feil av meg å sitere sms-en her, men i meldingen står det at gutten ikke lenger ønsker å være kjæresten hennes, at det er best han flytter ut og at han helst ikke vil snakke med henne på en stund.

”Åh,” sier jeg og sender mobilen tilbake ”du… jeg antar at vi ikke kjenner hverandre men… kan du ikke komme ut derfra? Det er aldri kult å gråte alene.”
Etter noe som føles som flere minutter hører jeg at hun reiser seg og skal til å åpne døren. I full fart reiser jeg meg også, løper for å hente papir og venter på henne. Jenta som nå står foran meg er så oppløst i tårer og emosjonelt knekt at jeg tror ikke det spiller noen rolle om hvem jeg er. Uten å si noe går jeg nærmere og legger armene mine rundt henne. Hun begraver ansiktet sitt i håret mitt, snufser, og jeg kjenner at hun holder hardt rundt meg. At jeg nå har hennes tårer og snørr i håret mitt, er ganske ubetydelig. Det betyr liksom ikke noe at vi ikke kjenner hverandre, det betyr heller ikke noe at jeg nettopp har sett at ansiktet hennes er ødelagt av rennende sminke.

”Har du venninner du kan være med i kveld?” spør jeg.

”Ja.” svarer hun. Jeg avslutter klemmen, og for første gang kan jeg virkelig se hvem hun er. Jeg har ikke sett henne på campus før, noe som egentlig er like greit, da har jeg ikke noe annet å binde henne til. På impuls begynner jeg å tørke henne i ansiktet, noe hun lar meg gjøre (skulle tro vi har vært venner lenge), og jeg fjerner hår som har klistret seg mot kinnet hennes.

”Slo han opp nettopp?” spør jeg.

”For en time siden,” svarer hun og trekker pusten.

”Jeg heter Elisabeth,” sier jeg. Hun smiler og introduserer seg før hun gir meg en rask klem.

”Jeg bare.. jeg elsker ham, ikke sant, og jeg trodde virkelig at han elsket meg også.” sier hun.

”Mhm.” svarer jeg og fortsetter å tørke ansiktet hennes.

”Takk skal du ha,” sier hun og prøver å smile.

”Bare hyggelig. Kom hit.” Jeg dytter henne mot speilet og stiller meg ved siden av henne.

”Tenk da, om noen år så kommer du til å se tilbake på dette øyeblikket da en fremmed jente trøstet deg. Og jeg tror du kommer til å ha et godt minne, og ikke et dårlig minne om en kjip kjæreste, ikke sant?” sier jeg. Hun nikker, før hun begynner å ta seg selv til ansiktet og sier hvor sjokkert hun er over det hun ser.

”Jeg syntes du er kjempepen.” sier jeg og klapper henne på ryggen. Nå begynner jeg å lure på hvor grensen for kroppskontakt går, og jeg tror hun gjør det samme.

”Takk,” sier hun. Jeg gir henne en nok en klem, før jeg tar på meg vesken igjen og kaster den nå kalde kaffen.

”Jeg vet det er teit å si, men det ordner seg alltid. Liksom, det er jævlig nå, og det er jævlig veldig lenge, men snart oppdager du at ting går bedre.” sier jeg. Hun nikker.

”Lykke til,” sier jeg og skal til å gå, men hun sier navnet mitt og før jeg får sagt noe sier hun ”Du er bra,” og jeg tror på det hun sier.

Fra er til var, men alltid en som er.

Morfar døde den 7 februar i år. Jeg har blogget om ham før, at jeg ventet på det. Men det skjedde altså nå. Han ble 90 år, og han døde slik han selv ville. Jeg vet akkurat hva som skjedde, og det ga meg en slags form for katarsis (se, jeg forstår hva jeg studerer!). Mormor fortalte familien hvordan han døde, og at det hele faktisk var på den beste måten. Hun holdt ham i hånden i det det skjedde. Til døden skilte dem ad, for å si det sånn. Mamma ringte meg omtrent en time etter at det skjedde. Jeg og Frode var akkurat kommet hjem etter at han hadde hentet meg på Universitetet, og jeg hadde ikke fått av meg skoene enda.  Jeg falt ned på kne og brast i gråt. Mitt siste møte med morfar var julaften 2011, og det var en perfekt juleferie.

Det som er rart – og dette har jeg skrevet på twitter tidligere – er at nå som morfar ikke lever lenger, ER han ikke. Morfar er ikke, han var. Jeg opplevde omtrent det samme da farfar døde (kvinnene på begge sider av familien min har gode gener, oldemor ble 103 år. Jeg blir sikkert 105): farfar og morfar gikk fra å være til å ha vært i løpet av en setning. For meg føles det som om farfar egentlig bare er på ferie, etter alle disse årene. Jeg husker ham like klart og tydelig som morfar, selv om flere år mellom dødsfallene skiller dem. Nå er morfar på fjelltur, og han har med seg Kvikk Lunsj som han spiser på toppen av fjellet mens han smiler for seg selv. Kanskje farfar er det også.

Det var i hvert fall slik jeg følte det etter begravelsen, og familien var samlet hjemme hos mormor. Godstolen til morfar var tom, og kun én eller to ganger var det noen som satt i den. Da den var tom var det som om morfar egentlig ikke var årsaken til at vi alle var samlet sammen for å minnes hans liv, men at han var ute på gangen et lite øyeblikk for å fikse høreapparatet sitt. Han vil alltid være.

 

Ikke alt kan sies med ord

Bilde tatt 10 januar.

Chansey: 2008-2011 (11 januar 2011).

5 år med Sammensurium

Jeg har juleferie. Jeg er ferdig med eksamener og har kommet meg tilbake til Bergen. Og brudebildet er hengt opp. Om åtte dager feirer mannen og jeg vår første bryllupsdag, og om to dager skal nevøen vår bli døpt.

Problemet med å ta opp igjen bloggingen etter en sånn pause, er at jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Ifølge bloglovin og facebook har jeg mistet minst 4 lesere (hjertesmerte, det var dere jeg elsket høyest!!!!) og alt jeg kunne ha skrevet er nevnt i setningene over.  Jeg mener, hvor blir det av mine morsomme one-linere? Dialogene jeg har med mine medelever? Bildene? Hva er det som skjer med «Sammensurium»? Jeg hadde trodd at etter 5 år skulle jeg ha fått utviklet meg og bloggen litt.

Jeg skriver fortsatt litt. Jeg har sendt inn novellene til CappelenDamm for å høre om jeg kan få en tilbakemelding, en runddans jeg har blitt ganske vant til nå. Det verste med å skrive, er faktisk å la forlag lese det. Det beste er å bare skrive for meg selv, uten å lure på om jeg kan bli forfatter likevel. Det gjør vondt i hodet å ha 5 forskjellige romaner surrende rundt i hodet, men å føle at man ikke helt klarer å starte fordi jeg må lese pensum. Jeg må tenke skole, utdanning og hvordan jeg skal få tak i den bachelorgraden uten å få de dårligste karakterene.

Denne litt sure posten er også en beklagelse for at jeg er så negativ. Derfor er mitt løfte til deg at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne bloggen skal få deg til å le. Vi starter med  Chansey:

Takk dere  som har vært med fra starten, det betyr mer enn dere aner.

Utdanning for dummies?

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg «HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!». Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  – og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde «tid» til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre «Fant du henne, Anton?», men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Ut og leke i gresset

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Jumping back

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress