Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg “HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!”. Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde “tid” til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre “Fant du henne, Anton?”, men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Etter å ha sett på oppgavene i nesten 40 minutter, og sett at det ikke var noe avkryssningsoppgave –  men to essay – gjorde jeg det eneste jeg virkelig klarte. Jeg trakk meg fra eksamen og pakket sakene mine. Jeg har vondt i hele meg og lurer på om jeg har et problem. Nå blir det en ny runde med Tromsøvarianten for meg senere, og kanskje jeg ser lyset snart.

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: “Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?”

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa “Det der er meg….”. Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av “IC mobbing” fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Trykk på play: After Hours – We are scientist* <– rett over her! 

Jeg var forberedt på at Oktober skulle ringe i morgen. I stedet fikk jeg mail i dag tidlig med spørsmål om vi kunne ta telefonmøtet i dag når jeg var ferdig med forelesningen. Jeg fikk et mobilnummer som jeg skulle sende melding til, og effekten av dette har gjort at hjernen min har dampet i hele dag. Det gjør noe med meg å vite at jeg skal ha en telefonsamtale av ganske stor betydning om 2 timer, og alt dette ble gjort verre av at jeg først skulle sitte og høre om Dokumentanalyse. Jeg fikk med meg omtrent hvert tredje ord. Håndflatene var klam, jeg kokte og jeg husket ikke hvordan jeg kom meg til skolen.

Av sikkerhets årsaker hadde jeg min venninne K tilstede for å være moralsk/psykisk/hukommelse støtte for meg, og med handsfreen på og en øreplugg i hvert vårt øre var vi klar. Jeg sendte en tekstmelding til redaktøren om at hun kunne ringe, og kort tid etterpå forsvant jeg inn i en koma.

Du vet hva jeg mener. I dag har vært en av de lengste dagene i mitt liv, men likevel så har alt gått over så fort. Jeg var forberedt på et “Vi sier ikke nei, men…” svar, og jeg fikk noe lignende, men det var så mye bedre enn det jeg hadde trodd. Er det noe jeg vet nå, så er det å ikke håpe for mye når det gjelder at forlag skal lese romanen du er gravid med. Vi snakket i en halvtime. Jeg sa mye “Ja”, “Enig!”. “Ja, der sa du noe” og “Mhm”. Rådene var mange, forandringer var mange, men ideene var det mer av. Jeg hadde til og med fått en konsulentuttalelse, noe jeg ikke var forbedret på i det hele tatt – og tanken gjorde meg uggen (etter at jeg lesten den er det nå Guidelines).

Noe av det viktigste hun sa, var at jeg bør finne ut om romanen er en ungdomsroman eller voksenroman. Der sliter jeg litt, for den er en blanding. Jeg føler på meg at den passer for folk som har humor, er en anelse smårare og over 18. Det er det jeg har klart. Men når hun forklarte det videre, virket det logisk for meg. Jeg spurte om dette betydde at jeg kunne sende inn romanen til henne når jeg hadde mer, eller om dette var bajbaj (brukte ikke akkurat de ordene, men det var essensen). Hun ville absolutt at jeg skulle sende mer, men det viktigste var at jeg fant ut hvordan jeg ville ha romanen, skrive mer, slette mye og endre på uviktige ting.

Fordi jeg ikke var forberedt på å bli kontaktet av et forlag på denne måten, så syntes jeg at dette gikk bra. Jeg har kanskje ikke romanen ferdig, men jeg har fått betraktelig med hjelp og råd til å kunne klare det. Det aller viktigste er at jeg konsentrerer meg om skolen først, og ikke setter den i andre rekke. Utdannelsen betyr mer for meg akkurat nå enn å gi ut en bok (hvis jeg lar bibliotekaren inni meg snakke). Nå har jeg ikke noe å stresse med, jeg skriver når jeg vil, sender inn til Oktober når jeg vil – og blir ferdig med dokumentanalysene når jeg faktisk skal.

Score!

_____________________________________

* Musikken til We are scientist finner du HER og HER.

______________________________________

Jeg kommer sterkere tilbake etter at denne pokkers bløtvevskaden ikke gjør alt jeg skriver bittert. Note to self: pass på anklene i Tromsø. Både med og uten alkohol.

Vi fikk ikke en gang satt oss ned, venninnen min og jeg. I det vi kom inn reiste professor seg og så lurt på oss. Han sa at vi hadde strøket på skriftlig eksamen, og nå skulle han forklare hvorfor. Jeg sa litt kjepphøy at jeg ikke trodde på ham. Han svarte at det måtte jeg. Og så begynte han å slakte arbeidet som vi hadde jobbet med hver dag i 1 måned. Jeg merket hvordan øynene mine fikk problemer med å fokusere, og jeg glemte å puste. Samtidig som han sto der, alltid litt smilende og hakket på det vi hadde skrevet, snudde jeg meg med ryggen til og lot tårene renne. Venninnen min strøk meg på armen, og jeg klarte ikke å tenke.

Veilederen min satt der og sa ingenting. Han så ikke en gang på oss. Rett før jeg løp ut av rommet uten å se på noen av dem, kom jeg på at bare noen uker tidligere hadde jeg og venninnen min spurt ham han trodde vi kom til å bestå på skriftlig eksamen. Han svarte ja, hvis vi bare gjorde de endringene vi hadde snakket om. Vi gjorde det. Trodde vi. Etter at jeg og venninnen hadde grått litt sammen, ringt til kjærester og sendt sms til medstudenter, fått klem av nestemann som skulle inn – kvinnet jeg meg opp til å spørre ham hvorfor han ikke hadde fortalt oss at vi burde endre mer. Vi leverte før fristen og hadde tid til å endre og redigere. Men det gjorde han ikke. Han sa bare at når han fikk oppgaven vår så han at det ikke var bra. Og vi ante ingenting. Jeg spurte om vi kunne klage. Ja, det kan vi. I morgen skal jeg det, og si at veileder ga oss feil håp.

Nå lurer jeg på hvorfor vi i det hele tatt måtte møte opp halv åtte på campus for bare å vite at vi strøk, når vi heller kunne fått beskjed over mail og at vi kunne heller hatt et møte senere. Det hadde spart tid. Vi har begge lest hver dag i over to måneder, og forberedt oss – noe som nå viser seg ikke var nødvendig (men jeg er glad jeg gjorde det). Jeg har så masse filosofi i hodet mitt nå, som jeg ikke får bruk for før etter jul. Vi må konte, og ha filosofi som selvstudium. En ting er sikkert, neste gang velger vi distriktsvarianten, og ikke Tromsøvarianten. Ex.phil. gruppen vår fikk ikke vite før etter fristen for oppmelding til eksamen at man kunne velge den skriftlige avkryssing versjonen, noe som også kan kalles FAIL. Poenget er at vi kunne fått beskjed for lenge siden at vi strøk.

Men hva skjer hvis vi stryker neste gang også? Hvordan skal få tillit til oss selv, når vi ikke kunne stole på veileder engang?

___________________________________________________

Oppdatert 14.53:  Det ser ut til at hvis vi leverer klage, blir ikke grunnlaget for klagen lest. Selve oppgaven vi skrev blir lest av noen som ikke vet hvem vi er, men ikke klagen. Så vi kan stryke en gang til, og det orker vi ikke. Akkurat nå hater jeg Uni. Varmt.

Du vet den følelsen som kommer når man sjekker datoer for ting som SKAL skje og de datoene er veldig veldig viktig men du har likevel tenkt at heey jeg har god tid det er lenge til andre desember ladida ladida nå skal jeg se litt på Russel Howard hurra men hm hvis jeg faktisk SJEKKER kalenderen og ser hvor lang tid jeg har på meg så ER DET JO FOR HALVEHELVETE bare 7 dager igjen til eksamen og jeg har bare kommet halvveis ut i boken og det er fortsatt EN BOK til som har 4 kapitler om ETIKK i seg og det er jo vanvidd hvordan skal jeg forstå Platon og Aristoteles og Descartes på syv dager når jeg har prøvd å forstå dem hele semesteret det er jo ikke til å holde ut vræl!!!

Yeah. Den følelsen er en realitet for meg nå.