Etter at jeg har vært på innom universitetets bokhandel går jeg inn på jentetoalettet for å sjekke at jeg ikke har leppestift på steder det ikke burde være. Det er en jentegreie. Jeg plasserer pappkoppen med kaffe ved siden av vasken, og gjør det samme med vesken min, stirrer på meg selv og lurer på om luggen min plutselig har delt seg opp. Det er da jeg hører lyder fra en av båsene bak meg, lyder som umiddelbart forteller meg at en jente prøver å kontrollere sin egen gråt, men ikke får det til. Jeg snur meg og registrerer at det er fire båser som er opptatt, og rett etterpå er det to jenter som kommer ut for å vaske hendene. Jeg prøver å få øyekontakt med dem begge, men dette er universitetet – vi veksler blikk i et nanosekund før de forsvinner inn i sin egen hvor man ikke snakker med noen man ikke kjenner.

Lydene fortsetter. Jeg hører hvordan jenta ikke lenger klarer å holde tilbake, og begynner å gråte igjen. Det er ikke særlig høylytt eller dramatisk, bare veldig veldig ukontrollert. Jeg klarer ikke å se på mitt eget speilbilde når det er en jente som gråter, jeg føler med en gang at dette ikke er ok, dette er ikke normalt. Noen trekker i snoren, åpner en dør og kommer ut for å vaske hendene sine, men jeg vet at dette ikke er den gråtende jenten jeg hører. Vi veksler et blikk, og uttrykket hennes forteller meg at hun har hørt gråten hun også. Jeg oppfatter det som om hun prøver å si ”jaja, noen gråter i dag også, hehe” før hun forsvinner. Det er nå kun 1 bås som er opptatt, og jeg vet at der inne sitter det en jente som er lei seg.
Ok. Så hvis jeg går ut nå, kommer jeg til å angre på at jeg ikke sa noe. Hvis jeg ikke gir et tegn på at hun ikke er alene her inne, så kommer jeg til å lure på hva som kunne ha skjedd. Jeg prøver å ikke lage noen lyder mens jeg hører hvordan gråtingen fortsetter, at jenta tror hun er alene og bare slipper alt løs. Hun pusser nesen, snufser og hikster om hverandre. Det er vondt å høre på, og det føles som om jeg observerer et alt for personlig øyeblikk. Men jeg er her, og ingen av de andre jentene så ut til å ville si noe høyt om hva som skjer. Jeg sliter med å være impulsiv, men nå føles det som om det er mitt eneste valg. Jeg går går bort til den låste båsen og banker forsiktig tre ganger på døren. Lydene opphører umiddelbart.

”Hei, vil du snakke om det?” er det første jeg sier. Jeg spør ikke om det går bra, for jeg vet det ikke går bra.

”Neida, det går bra!” er svaret. Jenta begynner å romstere der inne og jeg ser for meg hvordan hun prøver å tørke tårene og banne innvendig.

”Tull og tøys. Du gråter, jo! Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” spør jeg.

”Nei…” svarer hun. Og så kommer lydene igjen som gjør at hjertet mitt begynner å blø.

”Jeg vet ikke med deg, men det å gråte på en slik offentlig plass er ganske… offentlig. Hva er det som har skjedd?” prøver jeg meg på. Uten at hun svarer ser jeg at hun under dodøren rekker meg mobiltelefonen sin, og tekstmeldingen som vises på skjermen. Oi, jeg får tilgang til hennes private korrespondanse.
Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg mot den andre døren, bare i tilfelle hun bestemmer seg for å åpne, og tar imot mobilen hennes. Det blir feil av meg å sitere sms-en her, men i meldingen står det at gutten ikke lenger ønsker å være kjæresten hennes, at det er best han flytter ut og at han helst ikke vil snakke med henne på en stund.

”Åh,” sier jeg og sender mobilen tilbake ”du… jeg antar at vi ikke kjenner hverandre men… kan du ikke komme ut derfra? Det er aldri kult å gråte alene.”
Etter noe som føles som flere minutter hører jeg at hun reiser seg og skal til å åpne døren. I full fart reiser jeg meg også, løper for å hente papir og venter på henne. Jenta som nå står foran meg er så oppløst i tårer og emosjonelt knekt at jeg tror ikke det spiller noen rolle om hvem jeg er. Uten å si noe går jeg nærmere og legger armene mine rundt henne. Hun begraver ansiktet sitt i håret mitt, snufser, og jeg kjenner at hun holder hardt rundt meg. At jeg nå har hennes tårer og snørr i håret mitt, er ganske ubetydelig. Det betyr liksom ikke noe at vi ikke kjenner hverandre, det betyr heller ikke noe at jeg nettopp har sett at ansiktet hennes er ødelagt av rennende sminke.

”Har du venninner du kan være med i kveld?” spør jeg.

”Ja.” svarer hun. Jeg avslutter klemmen, og for første gang kan jeg virkelig se hvem hun er. Jeg har ikke sett henne på campus før, noe som egentlig er like greit, da har jeg ikke noe annet å binde henne til. På impuls begynner jeg å tørke henne i ansiktet, noe hun lar meg gjøre (skulle tro vi har vært venner lenge), og jeg fjerner hår som har klistret seg mot kinnet hennes.

”Slo han opp nettopp?” spør jeg.

”For en time siden,” svarer hun og trekker pusten.

”Jeg heter Elisabeth,” sier jeg. Hun smiler og introduserer seg før hun gir meg en rask klem.

”Jeg bare.. jeg elsker ham, ikke sant, og jeg trodde virkelig at han elsket meg også.” sier hun.

”Mhm.” svarer jeg og fortsetter å tørke ansiktet hennes.

”Takk skal du ha,” sier hun og prøver å smile.

”Bare hyggelig. Kom hit.” Jeg dytter henne mot speilet og stiller meg ved siden av henne.

”Tenk da, om noen år så kommer du til å se tilbake på dette øyeblikket da en fremmed jente trøstet deg. Og jeg tror du kommer til å ha et godt minne, og ikke et dårlig minne om en kjip kjæreste, ikke sant?” sier jeg. Hun nikker, før hun begynner å ta seg selv til ansiktet og sier hvor sjokkert hun er over det hun ser.

”Jeg syntes du er kjempepen.” sier jeg og klapper henne på ryggen. Nå begynner jeg å lure på hvor grensen for kroppskontakt går, og jeg tror hun gjør det samme.

”Takk,” sier hun. Jeg gir henne en nok en klem, før jeg tar på meg vesken igjen og kaster den nå kalde kaffen.

”Jeg vet det er teit å si, men det ordner seg alltid. Liksom, det er jævlig nå, og det er jævlig veldig lenge, men snart oppdager du at ting går bedre.” sier jeg. Hun nikker.

”Lykke til,” sier jeg og skal til å gå, men hun sier navnet mitt og før jeg får sagt noe sier hun ”Du er bra,” og jeg tror på det hun sier.

Morfar døde den 7 februar i år. Jeg har blogget om ham før, at jeg ventet på det. Men det skjedde altså nå. Han ble 90 år, og han døde slik han selv ville. Jeg vet akkurat hva som skjedde, og det ga meg en slags form for katarsis (se, jeg forstår hva jeg studerer!). Mormor fortalte familien hvordan han døde, og at det hele faktisk var på den beste måten. Hun holdt ham i hånden i det det skjedde. Til døden skilte dem ad, for å si det sånn. Mamma ringte meg omtrent en time etter at det skjedde. Jeg og Frode var akkurat kommet hjem etter at han hadde hentet meg på Universitetet, og jeg hadde ikke fått av meg skoene enda.  Jeg falt ned på kne og brast i gråt. Mitt siste møte med morfar var julaften 2011, og det var en perfekt juleferie.

Det som er rart – og dette har jeg skrevet på twitter tidligere – er at nå som morfar ikke lever lenger, ER han ikke. Morfar er ikke, han var. Jeg opplevde omtrent det samme da farfar døde (kvinnene på begge sider av familien min har gode gener, oldemor ble 103 år. Jeg blir sikkert 105): farfar og morfar gikk fra å være til å ha vært i løpet av en setning. For meg føles det som om farfar egentlig bare er på ferie, etter alle disse årene. Jeg husker ham like klart og tydelig som morfar, selv om flere år mellom dødsfallene skiller dem. Nå er morfar på fjelltur, og han har med seg Kvikk Lunsj som han spiser på toppen av fjellet mens han smiler for seg selv. Kanskje farfar er det også.

Det var i hvert fall slik jeg følte det etter begravelsen, og familien var samlet hjemme hos mormor. Godstolen til morfar var tom, og kun én eller to ganger var det noen som satt i den. Da den var tom var det som om morfar egentlig ikke var årsaken til at vi alle var samlet sammen for å minnes hans liv, men at han var ute på gangen et lite øyeblikk for å fikse høreapparatet sitt. Han vil alltid være.

Bilde tatt 10 januar.

Chansey: 2008-2011 (11 januar 2011).

Jeg har juleferie. Jeg er ferdig med eksamener og har kommet meg tilbake til Bergen. Og brudebildet er hengt opp. Om åtte dager feirer mannen og jeg vår første bryllupsdag, og om to dager skal nevøen vår bli døpt.

Problemet med å ta opp igjen bloggingen etter en sånn pause, er at jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Ifølge bloglovin og facebook har jeg mistet minst 4 lesere (hjertesmerte, det var dere jeg elsket høyest!!!!) og alt jeg kunne ha skrevet er nevnt i setningene over.  Jeg mener, hvor blir det av mine morsomme one-linere? Dialogene jeg har med mine medelever? Bildene? Hva er det som skjer med «Sammensurium»? Jeg hadde trodd at etter 5 år skulle jeg ha fått utviklet meg og bloggen litt.

Jeg skriver fortsatt litt. Jeg har sendt inn novellene til CappelenDamm for å høre om jeg kan få en tilbakemelding, en runddans jeg har blitt ganske vant til nå. Det verste med å skrive, er faktisk å la forlag lese det. Det beste er å bare skrive for meg selv, uten å lure på om jeg kan bli forfatter likevel. Det gjør vondt i hodet å ha 5 forskjellige romaner surrende rundt i hodet, men å føle at man ikke helt klarer å starte fordi jeg må lese pensum. Jeg må tenke skole, utdanning og hvordan jeg skal få tak i den bachelorgraden uten å få de dårligste karakterene.

Denne litt sure posten er også en beklagelse for at jeg er så negativ. Derfor er mitt løfte til deg at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne bloggen skal få deg til å le. Vi starter med  Chansey:

Takk dere  som har vært med fra starten, det betyr mer enn dere aner.

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg «HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!». Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde «tid» til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre «Fant du henne, Anton?», men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Etter å ha sett på oppgavene i nesten 40 minutter, og sett at det ikke var noe avkryssningsoppgave –  men to essay – gjorde jeg det eneste jeg virkelig klarte. Jeg trakk meg fra eksamen og pakket sakene mine. Jeg har vondt i hele meg og lurer på om jeg har et problem. Nå blir det en ny runde med Tromsøvarianten for meg senere, og kanskje jeg ser lyset snart.

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: «Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?»

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.