Hvor jeg fullfører bildekvoten min

Av og til glemmer jeg hva kroppskontakt er. Særlig når Frode er ute på jobb og jeg ikke kan hoppe på ham når som helst. I dag strøk H meg på ryggen. Vi går i samme klasse, og hun har et kallenavn på meg som gjør at jeg føler meg spesiell. Vi hadde ti minutter pause fra forelesning, og de andre rundt bordet snakket om problemet med barn som ikke får barnehageplass. Og H strøk meg på ryggen. Jeg sa til henne at jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes, for Frode er den eneste som gjør det (det følger på en måte med ekteskapet). H vet at jeg savner mannen min, så denne lille berøringen på ryggen min betydde mye. Det gjorde at jeg savnet mamma også, og hvordan hun pleide å gjøre det samme når jeg var mindre (hei mamma).

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

På død og liv
I Tromsø har jeg også funnet ut at jeg hater jeans. De beskytter hverken meg eller stilongsen mot kulden. Test selv, gå med jeans i -10 grader og når du kommer hjem er du rød og blå på låret. Null følelser på 1 time. Jeg fant ut på folkehøgskolen at hva slags klær du har på deg ikke betyr noe lenger. Alle går med joggeklær/kosebukser og pakker seg inn i hettegensere. Erfaring har lært meg at joggebukser+stilongs = sant. Går jeg med noe som mage og lår ikke dør av, går jeg med det ofte. La oss gli galant over til at jeg derfor ser ut som et blåbær på steroider når jeg er ute (den luen er blitt mitt varemerke tror jeg).
Sist men ikke minst:
Går søknaden til Uni dårlig, kommer jeg til å ta alt utover snøen. Kall dette en preview.

For jeg vet jo ikke hva du egentlig tenker nå

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

Når forfatteren prøver å kontrollere meg

(Nb: denne teksten er skrevet i påvirket tilstand, så beklager alle skrivefeil, de blir fikset)

Det er en roman i ovnen. Gradene er satt på 50, varmluftsovn, slik at all varmen skal spre seg, vokse og ulme. Jeg sitter og ser på den hver dag. Jeg ser hvordan papiret gnistrer og blafrer, hvordan idéene vokser sakte men sikkert. Jeg har tenkt på det en stund, at jeg har ikke boller i ovnen, nei, jeg har en bok i ovnen og den blir varmere og varmere for hver dag som går. Jeg ser hvordan historien vokser. Jeg ser plakatene på bussen gir flammer til boken i ovnen, og nye hendelser blir laget. Det er uvant, det er nytt – det er alltid nytt – men denne gangen prøver jeg å stoppe det som skjer fordi jeg har eksamen.

Jeg var ikke den forfatteren jeg kunne være i juni-september. Forfatterinnen inni meg skrev ikke det hun ville skrive; hun skrev en akademisk oppgave uten ironi eller humor. Bare pur alvor og debatt. Det verste var at jeg så meg selv på en annen måte. Det er noen av dere som allerede vet dette, men ikke alle. Jeg levde ikke i min egen kropp. Det var en forferdelig følelse å kjenne at når jeg var med i en samtale, så var jeg ikke tilstede. Istedet sto jeg og så på meg selv ca 3 meter unna, og fortalte meg selv i romanform hva det var som skjedde. Det skremte livskiten av meg. Når noen snakket til meg, kjente jeg hvordan kroppen min fløt av gårde og lot hodet og sjelen min være igjen for å nikke og lage lyder. Jeg har aldri følt meg så paralysert i hele mitt liv. I flere måneder har jeg trodd at jeg led av aspergers eller en mild form for autisme, men jeg ser nå at jeg trengte bare å skrive.

Det var umulig å stanse det som skjedde. Under 2 minutter inn i en samtale med hvem som helst, merket jeg hvordan en del av hjernen min fløy av gårde. Den begynte å beskrive hvert jævla sekund og detaljer av det som hendte rundt meg. Det bekymret meg. Det var som om jeg ikke hadde kontroll, siden jeg automatisk romaniserte absolutt alt og alle rundt meg når jeg minst ventet det. Kvelden en av mine bestevenninner giftet seg, mens jeg var full og glad, fortalte jeg det til mamma. Jeg fortalte at jeg var bekymret for meg selv. For jeg kjente hvordan forfatteren inni meg døde og prøvde å få makten tilbake ved å kontrollere samtaler jeg hadde. Mamma støttet meg. Hun var der hele tiden, og hun forsto meg. Jeg hadde lengtet etter å fortelle henne i flere måneder hvordan det var inni hodet mitt, men jeg trengte altså litt alkohol for å fortelle det.

Følelsen fortsatte i Tromsø. De første ukene var jeg overbevist om at jeg kom til å legge meg i fosterstilling på gulvet og høre alle mine romankarakterer skrike til meg. For uansett hva jeg gjorde, så romaniserte jeg ALT. Hver eneste samtale, hver eneste bevegelse, omgivelse, middag og skritt. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Og så fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått eksamen som jeg tok om igjen, og jeg kunne med ett skrive fiksjon igjen. Det skjer fortsatt, veldig beskjedent, at jeg merker hvordan en del av meg flytter seg tre meter unna og observerer. Jeg mister kontrollen, og prøver desperat å følge med på samtalen jeg har gående med personen foran meg, men jeg vet ikke hva jeg nikker eller rister på hodet til. Jeg bare står og oppfører meg som J.D i «Scrubs» og narrativiterer (er det sånn det skrives?) ALT som skjer. Jeg føler meg unormal.

Men så skriver jeg. Jeg setter meg foran ovnen og ser hvordan historiene mine våknet til liv. Jenta som går fra dør til dør med børsen sitt fordi hun har misforstått ordet «bøssebærer», gutten som løper fra bestevenninnen sin fordi han har stjålet brødristeren hennes og gutten som prøver å finne dobbeltgjengeren sin. Alt skjer inni den ovnen, selv om det er lav varme. Og jeg sitter og ser på mens alt annet skjer rundt meg fordi jeg håper at jeg ikke mister grepet enda. Ikke nå. For jeg har skrevet hele oktober. Kan ikke skrive i november, pga eksamener, noe som skremmer puppene av meg. For 1 uke siden skrev jeg ferdig novellesamlingen min. Den som Oktober Forlag ringte meg om. Jeg har skrevet to nye noveller og har begynt å tenke på å skrive 4 nye. De ligger i ovnen. Og jeg ser på dem hver dag. Det er 2 måneder siden jeg ikke var uten av min egen kropp, og jeg er livredd for at november skal ødelegge forfatteren min helt. Men likevel, etter 4 måneders kamp med universitetet har de endelig forstått at jeg burde få bruke hjelpemidler under eksamen i Digitalisering. Dyskalkuli er ikke lett å få alle til å forstå.

Klovnen til venstre, Jokeren til høyre

Jeg skriver på roman. Det har gått nesten 5 måneder siden jeg virkelig har dykket ned i «Fant du henne, Anton?», men nå er jeg virkelig i gang. Det ene er skrivedokumentet, det andre er 29 sider med «Ekstramateriale», og jeg bruker mye tid til å  switche (Cmd+Tab) mellom word filene mens jeg kjenner hjernen gå på overload.

Det er som oftest når jeg ikke har skrevet skikkelig på lenge, at jeg kjenner hvor fint det faktisk er å skrive. Alt passer. Alt i hverdagen er perfekt, uansett hvor lite av photoshop jeg forstår eller hvor mange ganger jeg gjentar til læreren min at 30 minutter ekstra eksamenstid hjelper ikke lærevanskene mine når jeg ikke får ha et lite ark med meg. For jeg bor med ektemannen min, og når jeg våkner så kysser han meg uansett hvor dårlig ånde jeg har. Jeg spurte Frode om han kunne lese det jeg hadde skrevet så langt, og det gjorde han. Jeg overførte «Fant du henne,Anton?» over til Kindle’en min, og dagen etterpå ble jeg møtt av nydelig syn: Frode satt med Kindle’en på fanget, ingen lyd i stuen, med en post-it blokk og penn og noterte. Der og da ble jeg forelsket på nytt. Jeg vet at det er flere som sier at man skal være forsiktig med å la kjæresten/ektefellen å lese noe *du* har skrevet, fordi det kan bli litt sterke følelser som kastes rundt på veggene. For oss funker det.

En annen sak er at Frode ikke lar meg ikke alltid bære ting. Etter at vi har vært i butikken og har 3-4 tunge poser, får jeg bære paraplyen. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende, men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg ikke her helt svekling heller. Nylig begynte vi å lekekrangle etter en tur på Coop Obs, hvor stort sett hele Tromsø gikk i taket når de så det var salg på 6 pakker toalettpapir (6×8). Ser man noe til 99.90 er alle veldig opptatt av å fylle vognene sine med toalettpapir, gjerne for 2 år framover. Vi var nesten en av dem. Jeg liker å tro at Frode og jeg var i «studenter sparer penger» kategorien. Vi bor ca 30 minutter unna kjøpesenteret, og siden vi ikke har bil, så går vi. Det så slik ut:

Jeg brukte mye tid på å prøve dra pakken med toalettpapir av ham, for å bære den selv (noe jeg klarte i 5 – fem- minutter, men måtte stoppe ofte for å få rett feste. Jeg PRØVDE i hvert fall). Det endte opp med at jeg bar en liten pose med ost og lommeboken min. Min drøm er at Frode aldri skal fortelle meg at jeg kan gjøre ting jeg helt tydelig ikke kan (her: bære tunge poser).

Vi har også rukket å bli onkel og tante. Den 25 september fødte svigersøsteren min en liten gutt. Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg ved flere anledninger har sagt at hjernen min har store problemer med å begripe hvordan jeg – enebarnet – har klart å bli TANTE. Ja, jeg er rar, og jeg sliter fortsatt. Den 1 eller 2 oktober før vi møte det lille nurket.

Tilbake til starten. Jeg blir like overrasket hver gang jeg skriver på noe som har vært bortgjemt i flere måneder. Det er de første 10 minuttene hvor jeg leser litt på det jeg har skrevet tidligere, og jeg tenker for meg selv «Jøss… jeg er virkelig flink til dette! Ante ikke at jeg kunne skrive SÅNN.» .  Det er i hvert fall sikkert at jeg er i mitt rette element, og jeg er veldig glad for at drømmen om å bli harpespiller som 4 åring ikke kom og tok meg.

Mest sannsynlig drømmer jeg

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Om å huske vonde år

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: «Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?»

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Kom, så skal vi kaste pensumet mot stjernene

Om nesten 2 uker er det tid for muntlig eksamen i filosofi. Før den tid skal jeg ha lest 14 kapitler og litt over 90 sider utskrift fra forelesningene. Hvis jeg ikke begår pensumselvmord nå, så kommer min eksamenpartner til å gjøre det for meg. Vi har valgt å ha den muntlige eksamen sammen, går et spørsmål til helvete drar jeg eller hun den andre med seg ned. Det kalles studentstøtte.

I dag skrev jeg ferdig en analysen min av Anna Gavaldas novelle «Permisjon». Dette kommer nok ikke som et sjokk for deg, men det er ganske tøft å skrive 10 sider detaljert analyse om en novelle. Heldigvis er Anna Gavalda en komplisert forfatter som sier mye mellom linjene, og jeg lærte meg noe nytt. Lenge leve kompliserte ord som er lange og betyr det samme!

Uansett så prøver jeg å samle sammen alt jeg har lært. Det er vanskelig fordi jeg har store problemer å forstå alt sammen, lenke dem til hverandre og forstå de kompliserte ordene og deres betydning. Et eksempel på dette er «utilitarisme». Ikke bare tok det meg 15 minutter å klare uttale ordet, men etter å ha lest i filosofihistorieboken er jeg fortsatt helt blank. Problemet mitt er at jeg ikke forstår forskjellen mellom de store tenkerne og begrepene de har skapt. Alt blander seg inn i et vakkert sammensurium (jeg VISSTE jeg kunne bruke den bloggtittelen til noe!!!) som gir null forståelse til meg. Det første som slår meg er at mine følelser om dette er veldig like mine opplevelser med matte og dyskalkuli. Fint å se på, men vanskelig å forstå. Jeg irriterer meg grønn, er redd for å bli blind og nå dask-meg-på-rumpa-og-kall-meg-Inger redd for å stryke i Exphil.

Du kjenner deg igjen, ikke sant?

Dyskalkuli #3

Det er veldig lett for meg å beundre andre. Særlig bussjåfører. Hver gang jeg går på en buss og ser hvordan andre rekker sjåføren alt fra en 500-lapp til alt for masse kroner, så tar det ikke mange sekundene før bussjåføren veksler, trykker på apparatet sitt og gir tilbake vekslepenger. Alt på så kort tid at jeg sitter på setet mitt og lurer på hvordan h*n får det til.

For slik rask hoderegning har alltid vært beundringsverdig, syns jeg. En-to-tre, og ganske store tall er rundet av, trekt fra og den endelige summen er oppdelt. Det er magi for meg. For når jeg får store tall servert som må legges sammen eller trekkes fra hverandre blir hjernen min tåkete og jeg forstår simpelheten ikke.

Så hver gang en bussjåfør veksler penger, er det for meg omtrent som å se en action film. Jo kortere tid sjåføren bruker på å veksle store summer, desto gladere blir jeg og sender glade tanker til sjåføren (som blir min helt på kommende busstur). Hvis du er en som liker tall og matte, så vit dette; Jeg beundrer deg. Du er flink. Hvis du føler  deg litt nedpå, så vit at jeg – jeg beundrer deg. Og det må du ikke glemme.

Dyskalkuli #2

Mye for min egen del og mye for de som ønsker å lese mer, poster jeg her noen linker som jeg for øyeblikket driver og leser på. Det er en veldig rar følelse når man syntes at andre kjenner livet ditt bedre enn deg selv. Hjelp til de med dyskalkuli (og de som vil vite mer): om noen ønsker å ta kontakt med meg, er det helt ok. Eposten min finnes i sidebaren til høyre.

Wikipedias definisjon er bra: HER.

Dyscalculia Primer and Resourse Guide (anbefalt av Håkon Styri): Denne anbefaler jeg alle foreldre å lese. Hvis ditt/deres barn sliter med mattematikk er denne en gullgruve.

Dyskalkuli.net – Den Norske nettsiden. Den første siden jeg leste om emnet. En åpenbaring.

Dyscalculia.org – En meget god side om dyskalkuletikere (heter vi det?!?!) over verden, samt linker til andre. Jeg liker denne.

tallblind.dk – En dansk info side om dyskalkuli.

dyscalculiaforum.com – Enda en gullgruve for meg. Her har jeg sittet og lest i et par timer og er evig takknemlig for at noen har laget siden.

Dette holder for meg så langt i hvert fall.

Oppdatert (1 oktober 2013):

Bokmerker.org har skrevet om en bok som omhandler blant annet dyskalkuli. Jeg anbefaler at både bloggen og boken leses, for det skal jeg: Bokmerker.org

 

Dyskalkuli #1

Jeg har bestemt meg (etter flere måneder) for å skrive en artikkel om Dyskalkuli. Hvis du ikke vet hva det er så er det rett og slett den matematiske formen for dysleksi, hvor alt av matematiske formler og system, samt kjemi og fysikk ikke gir mening. Det er ganske ubehagelig å leve med. Særlig når man er en jente på 13 år som begynner å gråte av frustrasjon fordi hun fortsatt ikke skjønner matteprøvene hun tar.

[oppdatert] I flere år på barneskolen var matte mitt favoritt-fag. Hvorfor? Fordi all matten var så mystisk. Mattebøkene hadde sider som var glatte og luktet som om de var nettopp printet, når jeg så på alle formlene og regnestykkene var det som å se på vakre egyptiske hieroglyfer. Slik er det fortsatt. Det fortsatte fram til ungdomsskolen, men når det gikk opp for meg at jeg var den eneste i klassen som faktisk ikke *forsto*, i motsetning til andre som ikke *likte* faget, var ikke hieroglyfene vakre lenger. Matte ble med ett Hat. Og som alle vet så er det ekstremt vanskelig å forstå samt lære noe når; 1) Læreren prioriterer de som forstår. 2) Ingen tror på deg og mener du KAN, du må bare øve litt, og 3) Når du da begynner å mislike faget i tillegg, stenger du av din egen vilje til å prøve.

Det var da jeg begynte på videregående, og det var gått 1 uke at jeg skjønte at mine matte-problemer ikke kunne være min egen feil (slik alle lærerne mine hadde gitt inntrykk av). (Hvor mange år kan man prøve å overbevise seg om at en dag vil du forstå algebra?) Jeg kontaktet rådgiver og fortalte i detalj om mine matte-problemer som har vært tilstede så lenge jeg kan huske. Det var da hun nevnte at det fantes noe som het dyskalkuli. Jeg ble sendt til en Nevropsykolog for å ta tester og badabingbadabom, jeg hadde det. Jeg ble også fortalt at det var helt normalt at jeg ikke forsto kjemi og fysikk.

Jeg skriver denne første korte bloggposten fordi jeg nå har psyket meg opp til å gjøre noe. Jeg kommer ikke til å skrive alt her nå med en gang. Jeg har bevisst ventet med å skrive om dette til jeg faktisk får Generell Studiekompetanse to år på etterskudd.

Nå som jeg faktisk sakte men sikkert når målet mitt trenger jeg ikke være redd for at noen skal stanse meg heller. Jeg holder på  skrive om alt sammen i en notatbok. Jeg leser meg gjennom www, forum, bøker og en hel bunke med papirer jeg har printet ut. Jeg håper å nå ut til andre ungdommer som sliter med matte, og som faktisk har dyskalkuli men ikke har fått hjelp. Jeg håper at hvis det jeg skriver kan hjelpe til å få dyskalkuli likestilt med dysleksi, så har jeg gjort en god gjerning. Ingen fortjener å gå gjennom det jeg har. Jeg håper å finne ut hvor jeg kan sende artikkelen inn når den er ferdig (det kan ta noen måneder), men den blir absolutt lagt ut på bloggen.

Det er selvfølgelig vanskelig å holde meg helt nøytral. Bitterhet er mitt kodenavn når det gjelder denne saken. Men jeg gjør mitt beste, og samtidig prøver jeg å forstå hvorfor det har blitt sånn. Hvorfor skolesystemet er som det er, og hvordan regler blir unngått når lærerne lar personlige følelser ovenfor eleven lede an. Det er så masse å fortelle. Jeg håper du vil hjelpe meg på veien.

Hvis du har også har denne diagnosen, eller kjenner noen som har det, hadde jeg satt pris på å høre fra deg/dere. Jeg har bare lyst til å vite at jeg ikke er alene, akkurat der.  Jeg kan nåes på elisabethic@gmail.com

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress