Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: “Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?”

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa “Det der er meg….”. Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av “IC mobbing” fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Om nesten 2 uker er det tid for muntlig eksamen i filosofi. Før den tid skal jeg ha lest 14 kapitler og litt over 90 sider utskrift fra forelesningene. Hvis jeg ikke begår pensumselvmord nå, så kommer min eksamenpartner til å gjøre det for meg. Vi har valgt å ha den muntlige eksamen sammen, går et spørsmål til helvete drar jeg eller hun den andre med seg ned. Det kalles studentstøtte.

I dag skrev jeg ferdig en analysen min av Anna Gavaldas novelle “Permisjon”. Dette kommer nok ikke som et sjokk for deg, men det er ganske tøft å skrive 10 sider detaljert analyse om en novelle. Heldigvis er Anna Gavalda en komplisert forfatter som sier mye mellom linjene, og jeg lærte meg noe nytt. Lenge leve kompliserte ord som er lange og betyr det samme!

Uansett så prøver jeg å samle sammen alt jeg har lært. Det er vanskelig fordi jeg har store problemer å forstå alt sammen, lenke dem til hverandre og forstå de kompliserte ordene og deres betydning. Et eksempel på dette er “utilitarisme”. Ikke bare tok det meg 15 minutter å klare uttale ordet, men etter å ha lest i filosofihistorieboken er jeg fortsatt helt blank. Problemet mitt er at jeg ikke forstår forskjellen mellom de store tenkerne og begrepene de har skapt. Alt blander seg inn i et vakkert sammensurium (jeg VISSTE jeg kunne bruke den bloggtittelen til noe!!!) som gir null forståelse til meg. Det første som slår meg er at mine følelser om dette er veldig like mine opplevelser med matte og dyskalkuli. Fint å se på, men vanskelig å forstå. Jeg irriterer meg grønn, er redd for å bli blind og nå dask-meg-på-rumpa-og-kall-meg-Inger redd for å stryke i Exphil.

Du kjenner deg igjen, ikke sant?

Det er veldig lett for meg å beundre andre. Særlig bussjåfører. Hver gang jeg går på en buss og ser hvordan andre rekker sjåføren alt fra en 500-lapp til alt for masse kroner, så tar det ikke mange sekundene før bussjåføren veksler, trykker på apparatet sitt og gir tilbake vekslepenger. Alt på så kort tid at jeg sitter på setet mitt og lurer på hvordan h*n får det til.

For slik rask hoderegning har alltid vært beundringsverdig, syns jeg. En-to-tre, og ganske store tall er rundet av, trekt fra og den endelige summen er oppdelt. Det er magi for meg. For når jeg får store tall servert som må legges sammen eller trekkes fra hverandre blir hjernen min tåkete og jeg forstår simpelheten ikke.

Så hver gang en bussjåfør veksler penger, er det for meg omtrent som å se en action film. Jo kortere tid sjåføren bruker på å veksle store summer, desto gladere blir jeg og sender glade tanker til sjåføren (som blir min helt på kommende busstur). Hvis du er en som liker tall og matte, så vit dette; Jeg beundrer deg. Du er flink. Hvis du føler  deg litt nedpå, så vit at jeg – jeg beundrer deg. Og det må du ikke glemme.

Mye for min egen del og mye for de som ønsker å lese mer, poster jeg her noen linker som jeg for øyeblikket driver og leser på. Det er en veldig rar følelse når man syntes at andre kjenner livet ditt. Hjelp til de med dyskalkuli:

Wikipedias definisjon er bra: HER.

Dyscalculia Primer and Resourse Guide (anbefalt av Håkon Styri): Denne anbefaler jeg alle foreldre å lese. Hvis ditt/deres barn sliter med mattematikk er denne en gullgruve.

Dyskalkuli.net – Den Norske nettsiden. Den første siden jeg leste om emnet. En åpenbaring.

Dyscalculia.org – En meget god side om dyskalkuletikere (heter vi det?!?!) over verden, samt linker til andre. Jeg liker denne.

tallblind.dk – En dansk info side om dyskalkuli.

dyscalculiaforum.com – Enda en gullgruve for meg. Her har jeg sittet og lest i et par timer og er evig takknemlig for at noen har laget siden.

Dette holder for meg så langt i hvert fall.

Jeg har bestemt meg (etter flere måneder) for å skrive en artikkel om Dyskalkuli. Hvis du ikke vet hva det er så er det rett og slett den matematiske formen for dysleksi, hvor alt av matematiske formler og system, samt kjemi og fysikk ikke gir mening. Det er ganske ubehagelig å leve med. Særlig når man er en jente på 13 år som begynner å gråte av frustrasjon fordi hun fortsatt ikke skjønner matteprøvene hun tar.

Det var da jeg begynte på videregående, og det var gått 1 uke at jeg skjønte at mine matte-problemer ikke kunne være min egen feil (slik alle lærerne mine hadde gitt inntrykk av). (Hvor mange år kan man prøve å overbevise seg om at en dag vil du forstå algebra?) Jeg kontaktet rådgiver og fortalte i detalj om mine matte-problemer som har vært tilstede så lenge jeg kan huske. Det var da hun nevnte at det fantes noe som het dyskalkuli. Jeg ble sendt til en Nevropsykolog for å ta tester og badabingbadabom, jeg hadde det. Jeg ble også fortalt at det var helt normalt at jeg ikke forsto kjemi og fysikk.

Jeg skriver denne første korte bloggposten fordi jeg nå har psyket meg opp til å gjøre noe. Jeg kommer ikke til å skrive alt her nå med en gang. Jeg har bevisst ventet med å skrive om dette til jeg faktisk får Generell Studiekompetanse to år på etterskudd.

Nå som jeg faktisk sakte men sikkert når målet mitt trenger jeg ikke være redd for at noen skal stanse meg heller. Jeg holder på  skrive om alt sammen i en notatbok. Jeg leser meg gjennom www, forum, bøker og en hel bunke med papirer jeg har printet ut. Jeg håper å nå ut til andre ungdommer som sliter med matte, og som faktisk har dyskalkuli men ikke har fått hjelp. Jeg håper at hvis det jeg skriver kan hjelpe til å få dyskalkuli likestilt med dysleksi, så har jeg gjort en god gjerning. Ingen fortjener å gå gjennom det jeg har. Jeg håper å finne ut hvor jeg kan sende artikkelen inn når den er ferdig (det kan ta noen måneder), men den blir absolutt lagt ut på bloggen.

Det er selvfølgelig vanskelig å holde meg helt nøytral. Bitterhet er mitt kodenavn når det gjelder denne saken. Men jeg gjør mitt beste, og samtidig prøver jeg å forstå hvorfor det har blitt sånn. Hvorfor skolesystemet er som det er, og hvordan regler blir unngått når lærerne lar personlige følelser ovenfor eleven lede an. Det er så masse å fortelle. Jeg håper du vil hjelpe meg på veien.

Hvis du har også har denne diagnosen, eller kjenner noen som har det, hadde jeg satt pris på å høre fra deg/dere. Jeg har bare lyst til å vite at jeg ikke er alene, akkurat der.  Jeg kan nåes på elisabethic@gmail.com