Før du begynner å lese, ønsker Domo Patrick å «sette standarden for hvordan forvirringen føles når den skrives». Vi demonstrerer med dagens «Gjett hvem som er linselus»:

For det er flere måter å tolke Nietzsche på. Som den litteraturstudenten jeg er (prøver å være), så går flere av de gamle traverne igjen i forskjellige fag. Nitsjhæ (ja) er en av dem som har forfulgt meg og mitt siden 2009, og jeg har aldri klart å forstå hva det er mannen faktisk mente (sa, skrev etc). Ting begynte å forandre på seg mens jeg forberedte meg på å konte Litteraturvitenskapelig Teori, hvor Nidsje (dette kommer ikke til å slutte) var superkul. Jeg vil bare repetere at jeg har hatt noe å gjøre med mannen siden 2009. Nå som jeg fikk hjelp av venninner til å pugge pensumet som jeg ikke hadde forstått siden forrige semester, gikk det opp et lys for meg. Jeg er fortsatt bitter over at jeg ikke fikk et eneste spørsmål som hadde med Nitesje og hans fantastiske skriverier å gjøre. (Om det Apollonistiske og Dionysiske.)

Jeg husker det fortsatt. Jeg forstår det fortsatt, men jeg har ingen steder å plassere det fordi jeg har ikke bruk for det til en eksamen.

Bitter.

Nå venter jeg bare på resultatet, og så lenge det er noe annet enn F, er jeg fornøyd. Man skulle virkelig ikke tro at Litteraturvitenskap skal være så vanskelig. Jeg har et mye mer anstrengt forhold til ordet «pensum» nå, enn hva jeg hadde på Videregående. Da var «pensum» kjedelig og irriterende lite villig til å fortelle mer enn nødvendig. Nå er «pensum» forvirrende og ekstremt villig til å fortelle ALT (alt. alt alt alt alt sammen) i både fotnoter, kildehenvisningene og gjerne med et vokabular som når nye høyder inni hodet mitt. Litteraturvitenskap. Det skal ikke være lett å ta en Bachelor for å jobbe med det du elsker, men det er vel kanskje poenget.

I andre nyheter så har det skjedd ting denne uken som jeg mer enn gjerne skulle fortalt om her og nå, men som kloke Domo Patrick alltid sier, «Vent til alle vet det» og så kan jeg svømme rundt i min egen selvtillit.

Jeg kan ikke en gang skrive om Nissefanten til ex-phil oppgaven. Hjernen min er fra seg av bitterhet.

Filosofi. For siste gang prøver jeg å få de 10 poengene som siden 2009 har vært som en veldig dårlig kjønnsykdom, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Hvis det er noe jeg har lært siden dette semesteret startet, så er det at jeg kan veldig lite, men burde vite mer. Ordet «burde» eller «bør» ser ut til å være stikkordet når det gjelder ex-phil, og akkurat nå klarer jeg ikke en gang å forklare hvorfor. Det bare er sånn og lykke til med det. Da jeg fortalte læreren min om opplevelsen jeg og min venninne hadde da vi hadde faget for første gang, mente han at jeg burde søke om fritak, noe jeg ikke klarer å tro kommer til å bli en mulighet. For ja, jeg har følt og føler meg fortsatt som en komplett idiot når jeg leser om Descartes, Platon og Sokrates, men jeg vet at jeg faktisk ikke er en idiot i det virkelig liv. Hvis du derimot mener at jeg er en idiot som ikke klarer ex-phil, syntes jeg du bare kan gå vekk og la meg klage i fred.

Den 18 august fylte jeg 24 år. I følge pappa er jeg ikke voksen før jeg er 25. Det at jeg er gift ser ikke ut til å bety noe. Siden jeg derfor fortsatt har 1 år på meg før jeg blir voksen, så kan jeg fortsatt være like hjelpeløs  i filosofi som før, og bli like redd hver gang noen som er yngre enn meg klarer å forklare hva Descartes mener på en forbløffende enkel måte. All denne panikken for 10 studiepoeng. Dette er mitt siste  år i Tromsø, og mitt siste semester. Snart må jeg begynne å lete etter jobb, noe som skremmer meg mer enn ex-phil og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. I ex-phil har jeg i det minste et pensum (som er HELT FORANDRET SIDEN 2009) å forholde meg til, men det har jeg ikke når det gjelder å søke arbeid. Jeg vil jo bare skrive. Jeg vil skrive romanen min, og jobbe i en bokhandel eller på et bibliotek. Men det er visst ikke så enkelt. Ingenting er enkelt, og det syntes jeg er utrolig irriterende. Nei, ikke irriterende, det er seks utropstegn på rad. Man vet jo ikke hvor man skal starte eller hvordan man skal presentere seg selv, alle bare forventer at du vet det allerede og at du ikke dør av angst underveis. Hurra.

Samtidig har jeg visst vært 6 år på Twitter, noe som minner meg på at jeg også har blogget like lenge, og at blogging virkelig har forandret seg seg siden jeg startet. Jeg kan ikke lenger logge meg inn på bloggrevyen.no for å finne bloggposter jeg vil lese, nei, jeg må finne dem via Twitter eller Bloglovin. Og det tar tid. Plutselig er det ikke linkene i sidebaren på bloggen min som betyr noe, det er ikke viktig hvilke blogger jeg linker til, men det er Twitter som gjelder. Jeg savner fortiden. Og derfor jeg vet at uansett hva pappa sier, så har jeg blitt voksen i en alder av 24 år fordi jeg klager over at alt var bedre før. Livet var alltid bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan bli jævlig bra når jeg er ferdig utdannet.

Av og til glemmer jeg at jeg har en blogg, og når jeg glemmer det, husker jeg heller ikke at ting jeg opplever kan fortelles om. Det jeg derimot kan fortelle er at nakken min de siste dagene har hatt et sterkt ønske om å ta livet av meg, mest sannsynlig på grunn av en forkjølelse som gjorde at jeg hostet som et nek. Lungene mine har lenge vært et slags orkester for den tungpustede, og nå er det altså nakken som er for tur. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Rett før jul har ankomsten av en pakke i Tromsø gnaget meg i bakhodet. Hvorfor? Fordi den er et mysterium. Jeg vet ikke hvem som har sendt den, men vedkommende har ungått å bruke I.C i etternavnet, og gått for P’en. Jeg vet at personen også har mobilnummeret mitt (men det er jo lett å finne). Ingen har sagt til meg at jeg kan vente meg en pakke i  posten heller. Det eneste jeg hadde var et sporingsnummer og et hint om at pakken var sendt fra utlandet via UPS. Jeg liker post. Derfor er dette et uløselig mysterium for meg. Det verste var at på hentesmsen jeg fikk, sto det at returdatoen var den 4 januar. Jeg og mannen er tilbake i Tromsø den 7ende.

Kan du se for deg at du har mottatt en 2.4 kg pakke som du ikke vet hvem er fra, og som du ikke vil få åpne en gang? Hjernen min sang i fistel. Jeg ringte posten, først for å omadressere, så for å snakke med mitt lokale postkontor for å få dem til å beholde pakken litt til. Jeg har i de siste dagene derfor prøvd å tenke meg fram til hva julepakken kan inneholde, men ikke kommet noe nærmere hvem avsenderen er. Hvis det er deg, hadde jeg blitt glad hvis du kunne gi meg et lite heads up.

Ideer:

• Bøker som totalt veier 2.4 kg, kanskje 3 kg. (tror dette er nærmest)
• Godteri fra usa.
• En bombe som er feilsendt, kommer til å eksplodere når pakken åpnes.
• iPad (sikle sikle sikle sikle. Dette er dog min egen fantasi som leker Djevel med meg)
• Kaffemaskin.
• 2.4 kg med kaffebønner.
• 2.4 kg med notatbøker!
• Veldig mange brev som aldri ble sendt, men som til slutt ble pakket sammen som en julegave.

Som du ser har jeg virkelig ingen anelse. Har du?

Ps. Hei 2011!

«DER ER HUN IGJEN!» *prøve å spise lilla ipod*

NB: Før du leser videre, vil jeg påpeke at dette innlegget er et sponset innlegg. Jeg vet at det er mange som har sine meninger om å blogge om produkter, men siden jeg var såpass lei av at mobilen min døde hver gang jeg mistet den i bakken, står jeg for at jeg takket «Ja» til MyTrendyPhone sitt tilbud. Jeg har ikke solgt sjelen min med andre ord, sånn egentlig (men hvis du mener jeg har det, så håper jeg du ikke forlater Sammensurium for godt).

Jeg har som oftest mobilen med meg. Blant mine studentvenner er jeg kjent for det. På fredag skulle vi spise lunsj sammen, men en i klassen min kom litt etter oss og endte opp med å gå rundt hele kantinen på leting. Det første han fikk høre i det han satte seg var «Du skulle bare ringt til Elisabeth! Hun er ALLTID tilgjengelig!» fra hun som satt ved siden av meg. Dette er kanskje trist, men sant. Trist fordi jeg liker at folk ringer og essemesser meg SOS om koordinater for dagens time. Sant fordi jeg liker oppmerksomheten.

Mobilen min er Nokia N97 mini, før den hadde jeg en Blackberry (hjertesmerte), men måtte slutte med den pga dyrt abonnement. Alle telefonene jeg har hatt, har hatt «fall-i-bakken-mist-batteriet-start-telefonen-på-nytt-bli-dårligere-for-hver-gang» tendenser. Det er min egen feil at jeg er vimsete og ikke har 4 armer.

Etter at mobilen min ble plassert inn i denne vesken, skjedde derimot noe annet. Jeg mistet den i gulvet (med vilje? You will never know), plukket den opp igjen OG DEN LEVDE. Lærvesken holder bakdekselet på plass! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg snudde meg mot den som orket å høre på og fniste «Mobilen min har fått seg et nytt liv!» hvorpå jeg viftet med den i luften. Dessuten får jeg heller ikke riper i skjermen lenger (riper og jeg har en lang fortid sammen, ikke sant Blackberry, Nokia, Sony E og Samsung?), og for en touchtelefon er dette faktum Den Hellige Gral.

Med tanke på alt tilbehøret MyTrendyPhone har, er jeg litt sur på meg selv som ikke kjøpte noe til Blackberryen min der før det var for sent, men nå har jeg i det minste lært. Etter at jeg kjøpte et nytt batteri til mini-pcen min, har den mer levetid enn macen min uten strømledning (NB: jeg har handlet fra MyTrendyPhone før jeg de kontaktet meg, som du kanskje skjønte). Det jeg liker best med at mobilen min har fått seg ett nytt tryggere hjem, er den nesten magnetiske lukkemekanismen. Jeg kunne faktisk løfte vesken opp med Rosebud-boksen min, noe som gjorde at mine medelever så rart på meg fordi jeg kniste (masse kaffe innabords). Mobilen holder seg på plass, og som du nå har skjønt, faller den ikke ut om jeg mister den. Mobilen min er en sånn som har et skyvetastatur, og dette er den delen som er beskyttet av plast. Det tar litt tid å bli vant med å trykke på tastene over plasten, men det er faktisk lettere for meg å skrive essemesser etter litt øvelse.

Det følger med en sånn enkel klips til lærvesken, som jeg kan feste på buksen og snu i hvilken som helst vinkel. Fint å gjøre når jeg får en melding under en Remedieringstime og ikke kan sitte med telefonen når læreren ser på. Hvis du har samme mobil, anbefaler jeg at du kjøper den (jeg mener, baklokket faller IKKE AV NÅR DU MISTER MOBILEN I BAKKEN!). Hvis du er som meg, og under 60, så råder jeg deg derimot til å ikke bruke klipsen veldig synlig eller på f.eks bikini. Litt ulekkert om du har respekt for deg selv.

Hurra for produkter som holder det de lover! Jeg er bare glad for at jeg ikke trenger å sukke og klage i kantinekøen når jeg mister den, jeg. Takk til Lene fra MyTrendyPhone!

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Det er påske, og tid for vill promotering av min bedre halvdel:

Swoon! I say, SWOON!

Dette er Chansey, han liker sjokolade, og er den rene hvite kjærligheten til meg og Frode:

Ting skjer så fort når man kommer hjem igjen, og noe av det første jeg gjorde når vi besøkte pappa var å ta bilder av påskeeggene. Jeg vil påpeke at pappa har en viss interesse for 2 verdenskrig, og gale Hitler. Ikke noe mer som bør gjøre deg bekymret.

Jeg kommer sterkere tilbake. Du vet, familietid er viktig i påsken. Plutselig er jeg skrivende og tilstede (så ikke unfollow meg, pretty please?).

Nr 1:

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.