Eksamensrus

Fire eksamener som presser på hodet, syv sider her, seks sider der, tyve sider på den, exphil i midten

tankene er de verste, som dukker opp etter at du har prøvd å gjemme dem unna

for med dem så kommer følelsene – og da er du ille ute, for man skal jo stole på magefølelsen sin? Hvis du stoler på den,

hvordan kommer dette til å gå da? Ikke svar, jeg kjenner svaret men prøver å høre på deg likevel.

Det er verst klokken 11 på dagen, halv fem og når jeg legger meg,

jeg har ikke oppnådd noe og jeg har mislykkes selv om jeg har lest lest lest lest søkt undersøkt notert mailet lærere.

jeg er redd. med små bokstaver og ødelagte bloggposter.

men jeg kan ikke gi opp nå, for det er jo sånn i begynnelsen, det er jo slik det skal være – men jeg liker det ikke fordi jeg mister troen på meg selv

og uansett hvor mange i klassen jeg snakker med, eller lærere, så føler jeg meg alene og uten noen som virkelig forstår eller kan hjelpe meg.

jeg er redd, fordi dette er akkurat det jeg ba om, og dette jeg må gjøre for å fortjene en utdanning.

Race you to the mountain

Det skjer hver gang jeg er på butikken og skal betale. Jeg står og koker av irritasjon fordi vedkommende foran meg har gått inn i en koma hvor h*n bare står og stirrer på at vedkommende i kassen beeper maten gjennom. Istedet for å for eksempel pakke varene i poser samtidig som de kommer, blir vedkommende stående som en saueflokk og venter på å betale. Når dette er gjort så er begge varebåndene da full av varer og jeg – som er nestemann, må lene meg halvveis over tregasen og kidnappe varene mine før h*n gjør det.

Hver gang. Særlig etter klokken 2 og alle er ferdige med livet sitt.

Det er her det skjer. Når jeg står der og skal pakke varene mine i posen, og sette dem på plass. Jeg skal vinne. Siden jeg til vanlig ikke liker konkurranser i det hele tatt, er det uforståelig hvorfor jeg tar en Monica (Ja. Friends) og skal være best, raskest og først. For hver eneste vare jeg setter i posen observerer jeg tregisen som stresser selv, og det er tydelig at vi begge konkurrerer med hverandre uten å innrømme det. I dag skjedde dette, på samme flabbergastende (jeg er kreativ) måte som alltid, men denne gangen var jeg ikke den eneste. Hver eneste person bak meg delte frustrasjonen, og jenten bak kassen delte et oppgitt øyeblikk med meg.

Så jeg hoppet forbi vedkommende foran meg, begynte å pakke (man har da poser med seg), og i det min siste vare var beepet hoppet jeg tilbake og betalte. Da begynte min forgenger med pose to av seks. I det jeg gikk mot utgangen mumlet jeg et lite «WIN!» og foreldrene som kom gående inn, så bekymret på meg.

Kunst mens vi venter

Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten:

Observasjoner

Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.

Alle vet at det skal skje, men ikke i dag

Det er lett å tenke for mye på det man ikke for til, og glemme det man klarer. Jeg har det litt sånn nå, at jeg blir besatt av å tenke på disse Databasene og ex.phil eksamenen, som jeg tror jeg stryker når den tiden kommer. Jeg tenker ikke så mye på de fagene jeg liker. Men det gjorde jeg i dag, når jeg kjøpte den siste pensumboken som jeg måtte ha til det andre emnet. Jeg ble sittende å lese i den uten å føle at det var pensum.

Boken handler om på effektene av elektronisk media på sosial oppførsel. Av og til kommer det en bok som forteller deg noe du VET, men ikke var klar over at du tenkte på. Jeg sliter fortsatt merker jeg, med å ignorere det jeg ikke kan. Mye av grunnen er at jeg etter så mange år har fått tilbake den «jeg er dum og kan ikke lære» følelsen jeg hadde fra jeg var 9-18 når jeg hadde mattematikk og naturfag. Jeg føler meg konstant veldig liten, og har problemer med å beskrive hvordan alt er uten å si for masse. Å si for mye om hvordan man har det, blir for noen en eneste stor varsellampe. Ikke misforstå, jeg har det bra. Det er bare det ene faget som klorer seg fast under neglene mine og nekter meg å tenke på noe annet.

Men i det jeg begynte å lese i den nye boken, gikk det opp for meg (igjen), hvorfor jeg tar dette faget. Hvorfor jeg har lyst til å bli bibliotekar, og hvorfor jeg vil ha en utdanning. Jeg må bare få snakket med Studentrådgiveren først.

Fortausboggie

Jeg skriver. Jeg skriver hver dag, helst om kvelden etter at jeg har lest ferdig diverse fagbøker og stirret på Tv. Etter at jeg i forrige uke kostet på meg en vrikket ankel og bløtvevskade, har jeg skrevet meg inn i en slags koma. Jeg fikk vite at ex.phil klagen til meg og venninnen min ikke ble godkjent, så jeg var lei meg i noen timer, men så skrev jeg.

Jeg arbeidet med mitt første arbeidskrav for Databaser, og til slutte måtte jeg gi opp og få hjelp av mine medelever som fullførte for meg. Det gikk opp for meg at hvis jeg trenger så mye hjelp på mitt første arbeidskrav, så kommer ikke de andre til å gå stort sett bedre. Jeg tenkte å på dyskalkulien, og den artikkelen jeg burde skrive og sende til avisene – men så skrev jeg på romanen i stedet. Det har gått mer og mer opp for meg at det terapautiske ved å skrive om noe som jeg har fullstendig kontroll over, hjelper meg i dagliglivet.

Vi snakker sammen på skolen. Vi ler, dytter i hverandre og sier at må samle alle for å drikke øl og ha det kjekt sammen. Det har ikke skjedd enda. De gangene jeg må gå, har jeg med meg krykkene, noe som gjør at jeg går en slags fortausboggie og bruker lang tid på å komme meg dit jeg skal. Det er vanskelig å betale for varer i kassen når jeg bare kan stå på en fot og holde varer og krykker med 1 arm mens jeg finner fram bankkortet.

Men jeg skriver. I det sekundet jeg hører på musikk og lukker meg inn i en verden som heter Storestrøm med Sebastian som leter etter Anton – forsvinner alt. Jeg trenger ikke tenke på at tærne mine nesten fryser til is, eller at ankelen min nesten brenner opp – for jeg skriver og det er nok. Og fordi jeg skriver så blir ikke blogging det samme. Det blir som å fortelle noe jeg ikke bør, fordi alt jeg skriver bør være enten skoleting eller roman. Det er mye som skjer nå, det er mye som skrives og jeg kjenner at jeg ikke har blogget på en stund. Kanskje det er like greit, for når man klarer å ikke tenke «jeg må blogge, jeg må skrive», har man klart det.

Databasekoma

Jeg har fått mitt første Databasesjokk. Det er vårt første arbeidskrav, som skal inn i starten av Februar. Mens jeg leste kravet, tisset jeg nesten på meg fordi jeg umiddelbart begynte å tenke «Jeg skjønner ikke halvparten av ordene! Jeg har aldri gjort det der åherreguuud» og sende paniske meldinger til en i klassen min som var omtrent på samme stadie. Så det er nå det begynner. Moroa. Gradvis innskrenking av nettbruk og facebook, som resulterer i at jeg lever i Microsoft Office verden og drikker 6 kopper kaffe mens jeg prøver å lagre ER-diagrammet.

Følg med, følg med! Snart skriver jeg bare i DOK-1012 koder. Det er tid for Databasehåndteringssystem (DBMS).

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress