Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten:

Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.

Det er lett å tenke for mye på det man ikke for til, og glemme det man klarer. Jeg har det litt sånn nå, at jeg blir besatt av å tenke på disse Databasene og ex.phil eksamenen, som jeg tror jeg stryker når den tiden kommer. Jeg tenker ikke så mye på de fagene jeg liker. Men det gjorde jeg i dag, når jeg kjøpte den siste pensumboken som jeg måtte ha til det andre emnet. Jeg ble sittende å lese i den uten å føle at det var pensum.

Boken handler om på effektene av elektronisk media på sosial oppførsel. Av og til kommer det en bok som forteller deg noe du VET, men ikke var klar over at du tenkte på. Jeg sliter fortsatt merker jeg, med å ignorere det jeg ikke kan. Mye av grunnen er at jeg etter så mange år har fått tilbake den «jeg er dum og kan ikke lære» følelsen jeg hadde fra jeg var 9-18 når jeg hadde mattematikk og naturfag. Jeg føler meg konstant veldig liten, og har problemer med å beskrive hvordan alt er uten å si for masse. Å si for mye om hvordan man har det, blir for noen en eneste stor varsellampe. Ikke misforstå, jeg har det bra. Det er bare det ene faget som klorer seg fast under neglene mine og nekter meg å tenke på noe annet.

Men i det jeg begynte å lese i den nye boken, gikk det opp for meg (igjen), hvorfor jeg tar dette faget. Hvorfor jeg har lyst til å bli bibliotekar, og hvorfor jeg vil ha en utdanning. Jeg må bare få snakket med Studentrådgiveren først.

Jeg skriver. Jeg skriver hver dag, helst om kvelden etter at jeg har lest ferdig diverse fagbøker og stirret på Tv. Etter at jeg i forrige uke kostet på meg en vrikket ankel og bløtvevskade, har jeg skrevet meg inn i en slags koma. Jeg fikk vite at ex.phil klagen til meg og venninnen min ikke ble godkjent, så jeg var lei meg i noen timer, men så skrev jeg.

Jeg arbeidet med mitt første arbeidskrav for Databaser, og til slutte måtte jeg gi opp og få hjelp av mine medelever som fullførte for meg. Det gikk opp for meg at hvis jeg trenger så mye hjelp på mitt første arbeidskrav, så kommer ikke de andre til å gå stort sett bedre. Jeg tenkte å på dyskalkulien, og den artikkelen jeg burde skrive og sende til avisene – men så skrev jeg på romanen i stedet. Det har gått mer og mer opp for meg at det terapautiske ved å skrive om noe som jeg har fullstendig kontroll over, hjelper meg i dagliglivet.

Vi snakker sammen på skolen. Vi ler, dytter i hverandre og sier at må samle alle for å drikke øl og ha det kjekt sammen. Det har ikke skjedd enda. De gangene jeg må gå, har jeg med meg krykkene, noe som gjør at jeg går en slags fortausboggie og bruker lang tid på å komme meg dit jeg skal. Det er vanskelig å betale for varer i kassen når jeg bare kan stå på en fot og holde varer og krykker med 1 arm mens jeg finner fram bankkortet.

Men jeg skriver. I det sekundet jeg hører på musikk og lukker meg inn i en verden som heter Storestrøm med Sebastian som leter etter Anton – forsvinner alt. Jeg trenger ikke tenke på at tærne mine nesten fryser til is, eller at ankelen min nesten brenner opp – for jeg skriver og det er nok. Og fordi jeg skriver så blir ikke blogging det samme. Det blir som å fortelle noe jeg ikke bør, fordi alt jeg skriver bør være enten skoleting eller roman. Det er mye som skjer nå, det er mye som skrives og jeg kjenner at jeg ikke har blogget på en stund. Kanskje det er like greit, for når man klarer å ikke tenke «jeg må blogge, jeg må skrive», har man klart det.

Jeg har fått mitt første Databasesjokk. Det er vårt første arbeidskrav, som skal inn i starten av Februar. Mens jeg leste kravet, tisset jeg nesten på meg fordi jeg umiddelbart begynte å tenke «Jeg skjønner ikke halvparten av ordene! Jeg har aldri gjort det der åherreguuud» og sende paniske meldinger til en i klassen min som var omtrent på samme stadie. Så det er nå det begynner. Moroa. Gradvis innskrenking av nettbruk og facebook, som resulterer i at jeg lever i Microsoft Office verden og drikker 6 kopper kaffe mens jeg prøver å lagre ER-diagrammet.

Følg med, følg med! Snart skriver jeg bare i DOK-1012 koder. Det er tid for Databasehåndteringssystem (DBMS).