Skal bare drikke ferdig kaffen først så skjer det nok noe

Det kan ikke kalles skrivesperre. Det ligner mer på midlertidig stans av fantasi og uttrykkelse og ordvalg når et dokument blir startet. Alt er jo på plass. Jeg har lyst til å skrive, jeg kan skrive, jeg har til og med litt tid til det. Problemet er at jeg glemmer hva jeg ville skrive.

Ideene kommer om natten, jeg overbeviser meg selv om at de er for gode til å glemme, men likevel så går det til helvete. Notatbok, sier du? Jeg er såpass i lala-land om jeg våkner om natten, at jeg ikke kan skrive noe som helst. Da Frode ringte fra utlandet, hadde jeg store problemer med å huske samtalen om morgenen.

Jeg har til og med problemer med denne bloggposten. Hva pokker skal jeg fortelle deg når jeg nesten ikke følger med i mitt eget liv en gang? Emnene jeg tar på universitetet nå, dreier seg om litteratur og litteraturvitenskaplig metode. Og et snasent bibliotekfag som har en skadelig pensumliste. Ikke minst må jeg øve på Digitaliseringsemnet jeg strøk i før jul, noe som gjør alt mye teitere. Men jeg har det bra, jeg lover.

Skrivesperre? Nei nei, ANGST. Jeg kunne sikkert skrevet mer om at jeg ikke har noe å fortelle deg, men det trenger vi ikke nå. Korte bloggposter er tingen dere.

Gjettelek for den kresne

Av og til glemmer jeg at jeg har en blogg, og når jeg glemmer det, husker jeg heller ikke at ting jeg opplever kan fortelles om. Det jeg derimot kan fortelle er at nakken min de siste dagene har hatt et sterkt ønske om å ta livet av meg, mest sannsynlig på grunn av en forkjølelse som gjorde at jeg hostet som et nek. Lungene mine har lenge vært et slags orkester for den tungpustede, og nå er det altså nakken som er for tur. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Rett før jul har ankomsten av en pakke i Tromsø gnaget meg i bakhodet. Hvorfor? Fordi den er et mysterium. Jeg vet ikke hvem som har sendt den, men vedkommende har ungått å bruke I.C i etternavnet, og gått for P’en. Jeg vet at personen også har mobilnummeret mitt (men det er jo lett å finne). Ingen har sagt til meg at jeg kan vente meg en pakke i  posten heller. Det eneste jeg hadde var et sporingsnummer og et hint om at pakken var sendt fra utlandet via UPS. Jeg liker post. Derfor er dette et uløselig mysterium for meg. Det verste var at på hentesmsen jeg fikk, sto det at returdatoen var den 4 januar. Jeg og mannen er tilbake i Tromsø den 7ende.

Kan du se for deg at du har mottatt en 2.4 kg pakke som du ikke vet hvem er fra, og som du ikke vil få åpne en gang? Hjernen min sang i fistel. Jeg ringte posten, først for å omadressere, så for å snakke med mitt lokale postkontor for å få dem til å beholde pakken litt til. Jeg har i de siste dagene derfor prøvd å tenke meg fram til hva julepakken kan inneholde, men ikke kommet noe nærmere hvem avsenderen er. Hvis det er deg, hadde jeg blitt glad hvis du kunne gi meg et lite heads up.

Ideer:

  • Bøker som totalt veier 2.4 kg, kanskje 3 kg. (tror dette er nærmest)
  • Godteri fra usa.
  • En bombe som er feilsendt, kommer til å eksplodere når pakken åpnes.
  • iPad (sikle sikle sikle sikle. Dette er dog min egen fantasi som leker Djevel med meg)
  • Kaffemaskin.
  • 2.4 kg med kaffebønner.
  • 2.4 kg med notatbøker!
  • Veldig mange brev som aldri ble sendt, men som til slutt ble pakket sammen som en julegave.

Som du ser har jeg virkelig ingen anelse. Har du?

Ps. Hei 2011!

5 år med Sammensurium

Jeg har juleferie. Jeg er ferdig med eksamener og har kommet meg tilbake til Bergen. Og brudebildet er hengt opp. Om åtte dager feirer mannen og jeg vår første bryllupsdag, og om to dager skal nevøen vår bli døpt.

Problemet med å ta opp igjen bloggingen etter en sånn pause, er at jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Ifølge bloglovin og facebook har jeg mistet minst 4 lesere (hjertesmerte, det var dere jeg elsket høyest!!!!) og alt jeg kunne ha skrevet er nevnt i setningene over.  Jeg mener, hvor blir det av mine morsomme one-linere? Dialogene jeg har med mine medelever? Bildene? Hva er det som skjer med «Sammensurium»? Jeg hadde trodd at etter 5 år skulle jeg ha fått utviklet meg og bloggen litt.

Jeg skriver fortsatt litt. Jeg har sendt inn novellene til CappelenDamm for å høre om jeg kan få en tilbakemelding, en runddans jeg har blitt ganske vant til nå. Det verste med å skrive, er faktisk å la forlag lese det. Det beste er å bare skrive for meg selv, uten å lure på om jeg kan bli forfatter likevel. Det gjør vondt i hodet å ha 5 forskjellige romaner surrende rundt i hodet, men å føle at man ikke helt klarer å starte fordi jeg må lese pensum. Jeg må tenke skole, utdanning og hvordan jeg skal få tak i den bachelorgraden uten å få de dårligste karakterene.

Denne litt sure posten er også en beklagelse for at jeg er så negativ. Derfor er mitt løfte til deg at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne bloggen skal få deg til å le. Vi starter med  Chansey:

Takk dere  som har vært med fra starten, det betyr mer enn dere aner.

BBL

Det er eksamenstid og jeg har tre stykker å bryne/fnyse/snuse på. Mannen kommer hjem om to uker, så hormonene mine er all over the place. Håper du ikke glemmer meg helt da.

Hvordan ødelegge vinteren helt på egenhånd

1. Ikke ta på deg vinterskoene dine (de er ikke vintersko lenger). Vi vet begge to at fra det sekundet du har forlatt leiligheten din, så kommer snøen og tar deg. Snøen konsentrerer seg om nese, luftehull i skoene og briller.

2. Uansett hvor mange paraplyer du har med deg til universitetet, vil 1 aldri føles nok. Et vindkast og du knekker like høyt som leddene dine gjør om morningen, og da tar «vinterskoene» dine overhånd. Vinden tar tak i håret ditt og plutselig har du hårball i halsen og ser ingenting fordi brillene er besudlet.

3. Vurder å polstre begge kne, ankler og rumpe med bobleplast.

4. Neste gang du bestemmer deg for å redigere et manus i løpet av 4 timer, ikke drikk 5 kopper kaffe samtidig. Slikt sømmer seg ikke for kaffebønner en gang.

5. Du trenger ikke tenke at ironien biter deg i ræva hver gang det begynner å snø. Ja, vi vet du forakter vinteren, men du kan jo ikke drikke kakao uten at det snør ute, så det er ditt eget tap (du studerer i TROMSØ for pokker).

Klovnen til venstre, Jokeren til høyre

Jeg skriver på roman. Det har gått nesten 5 måneder siden jeg virkelig har dykket ned i «Fant du henne, Anton?», men nå er jeg virkelig i gang. Det ene er skrivedokumentet, det andre er 29 sider med «Ekstramateriale», og jeg bruker mye tid til å  switche (Cmd+Tab) mellom word filene mens jeg kjenner hjernen gå på overload.

Det er som oftest når jeg ikke har skrevet skikkelig på lenge, at jeg kjenner hvor fint det faktisk er å skrive. Alt passer. Alt i hverdagen er perfekt, uansett hvor lite av photoshop jeg forstår eller hvor mange ganger jeg gjentar til læreren min at 30 minutter ekstra eksamenstid hjelper ikke lærevanskene mine når jeg ikke får ha et lite ark med meg. For jeg bor med ektemannen min, og når jeg våkner så kysser han meg uansett hvor dårlig ånde jeg har. Jeg spurte Frode om han kunne lese det jeg hadde skrevet så langt, og det gjorde han. Jeg overførte «Fant du henne,Anton?» over til Kindle’en min, og dagen etterpå ble jeg møtt av nydelig syn: Frode satt med Kindle’en på fanget, ingen lyd i stuen, med en post-it blokk og penn og noterte. Der og da ble jeg forelsket på nytt. Jeg vet at det er flere som sier at man skal være forsiktig med å la kjæresten/ektefellen å lese noe *du* har skrevet, fordi det kan bli litt sterke følelser som kastes rundt på veggene. For oss funker det.

En annen sak er at Frode ikke lar meg ikke alltid bære ting. Etter at vi har vært i butikken og har 3-4 tunge poser, får jeg bære paraplyen. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende, men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg ikke her helt svekling heller. Nylig begynte vi å lekekrangle etter en tur på Coop Obs, hvor stort sett hele Tromsø gikk i taket når de så det var salg på 6 pakker toalettpapir (6×8). Ser man noe til 99.90 er alle veldig opptatt av å fylle vognene sine med toalettpapir, gjerne for 2 år framover. Vi var nesten en av dem. Jeg liker å tro at Frode og jeg var i «studenter sparer penger» kategorien. Vi bor ca 30 minutter unna kjøpesenteret, og siden vi ikke har bil, så går vi. Det så slik ut:

Jeg brukte mye tid på å prøve dra pakken med toalettpapir av ham, for å bære den selv (noe jeg klarte i 5 – fem- minutter, men måtte stoppe ofte for å få rett feste. Jeg PRØVDE i hvert fall). Det endte opp med at jeg bar en liten pose med ost og lommeboken min. Min drøm er at Frode aldri skal fortelle meg at jeg kan gjøre ting jeg helt tydelig ikke kan (her: bære tunge poser).

Vi har også rukket å bli onkel og tante. Den 25 september fødte svigersøsteren min en liten gutt. Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg ved flere anledninger har sagt at hjernen min har store problemer med å begripe hvordan jeg – enebarnet – har klart å bli TANTE. Ja, jeg er rar, og jeg sliter fortsatt. Den 1 eller 2 oktober før vi møte det lille nurket.

Tilbake til starten. Jeg blir like overrasket hver gang jeg skriver på noe som har vært bortgjemt i flere måneder. Det er de første 10 minuttene hvor jeg leser litt på det jeg har skrevet tidligere, og jeg tenker for meg selv «Jøss… jeg er virkelig flink til dette! Ante ikke at jeg kunne skrive SÅNN.» .  Det er i hvert fall sikkert at jeg er i mitt rette element, og jeg er veldig glad for at drømmen om å bli harpespiller som 4 åring ikke kom og tok meg.

5 minutter før frisørtime

Klokken er fem på to og jeg har ikke drukket kaffe enda. Jeg skal til frisøren om fem minutter, men ikke før jeg har fått koffein (det er en prinsippsak). Jeg løper inn på «Helmersen» og stirrer intenst på kaffeutvalget. Kaffemannen ser på meg, og spør hva jeg vil ha.

«Kaffe!» svarer jeg.

«Hvilken type?» spør han.

«Vet ikke! Det er så masse å velge mellom. Jeg har bare fem minutter på meg, skal til frisøren.»

«Sterk?» Han forstår meg. Han skjønner at jeg har dårlig tid og går rett på sak.

«Veldig!»

«Cortado,» sier han bestemt.

«Ok!» svarer jeg og betaler. Etter 2 mintter får jeg kaffen min.

«Lykke til hos frisøren!» sier kaffemannen.

Det er rimelig klart at jeg har fått meg et stamsted.

«You’re a catch aren’t you?» «No, I’m twentytwo.»

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev «jeg er 17 år» i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Verden ifølge nyhetene

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress