Det er eksamenstid og jeg har tre stykker å bryne/fnyse/snuse på. Mannen kommer hjem om to uker, så hormonene mine er all over the place. Håper du ikke glemmer meg helt da.

1. Ikke ta på deg vinterskoene dine (de er ikke vintersko lenger). Vi vet begge to at fra det sekundet du har forlatt leiligheten din, så kommer snøen og tar deg. Snøen konsentrerer seg om nese, luftehull i skoene og briller.

2. Uansett hvor mange paraplyer du har med deg til universitetet, vil 1 aldri føles nok. Et vindkast og du knekker like høyt som leddene dine gjør om morningen, og da tar «vinterskoene» dine overhånd. Vinden tar tak i håret ditt og plutselig har du hårball i halsen og ser ingenting fordi brillene er besudlet.

3. Vurder å polstre begge kne, ankler og rumpe med bobleplast.

4. Neste gang du bestemmer deg for å redigere et manus i løpet av 4 timer, ikke drikk 5 kopper kaffe samtidig. Slikt sømmer seg ikke for kaffebønner en gang.

5. Du trenger ikke tenke at ironien biter deg i ræva hver gang det begynner å snø. Ja, vi vet du forakter vinteren, men du kan jo ikke drikke kakao uten at det snør ute, så det er ditt eget tap (du studerer i TROMSØ for pokker).

Jeg skriver på roman. Det har gått nesten 5 måneder siden jeg virkelig har dykket ned i «Fant du henne, Anton?», men nå er jeg virkelig i gang. Det ene er skrivedokumentet, det andre er 29 sider med «Ekstramateriale», og jeg bruker mye tid til å  switche (Cmd+Tab) mellom word filene mens jeg kjenner hjernen gå på overload.

Det er som oftest når jeg ikke har skrevet skikkelig på lenge, at jeg kjenner hvor fint det faktisk er å skrive. Alt passer. Alt i hverdagen er perfekt, uansett hvor lite av photoshop jeg forstår eller hvor mange ganger jeg gjentar til læreren min at 30 minutter ekstra eksamenstid hjelper ikke lærevanskene mine når jeg ikke får ha et lite ark med meg. For jeg bor med ektemannen min, og når jeg våkner så kysser han meg uansett hvor dårlig ånde jeg har. Jeg spurte Frode om han kunne lese det jeg hadde skrevet så langt, og det gjorde han. Jeg overførte «Fant du henne,Anton?» over til Kindle’en min, og dagen etterpå ble jeg møtt av nydelig syn: Frode satt med Kindle’en på fanget, ingen lyd i stuen, med en post-it blokk og penn og noterte. Der og da ble jeg forelsket på nytt. Jeg vet at det er flere som sier at man skal være forsiktig med å la kjæresten/ektefellen å lese noe *du* har skrevet, fordi det kan bli litt sterke følelser som kastes rundt på veggene. For oss funker det.

En annen sak er at Frode ikke lar meg ikke alltid bære ting. Etter at vi har vært i butikken og har 3-4 tunge poser, får jeg bære paraplyen. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende, men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg ikke her helt svekling heller. Nylig begynte vi å lekekrangle etter en tur på Coop Obs, hvor stort sett hele Tromsø gikk i taket når de så det var salg på 6 pakker toalettpapir (6×8). Ser man noe til 99.90 er alle veldig opptatt av å fylle vognene sine med toalettpapir, gjerne for 2 år framover. Vi var nesten en av dem. Jeg liker å tro at Frode og jeg var i «studenter sparer penger» kategorien. Vi bor ca 30 minutter unna kjøpesenteret, og siden vi ikke har bil, så går vi. Det så slik ut:

Jeg brukte mye tid på å prøve dra pakken med toalettpapir av ham, for å bære den selv (noe jeg klarte i 5 – fem- minutter, men måtte stoppe ofte for å få rett feste. Jeg PRØVDE i hvert fall). Det endte opp med at jeg bar en liten pose med ost og lommeboken min. Min drøm er at Frode aldri skal fortelle meg at jeg kan gjøre ting jeg helt tydelig ikke kan (her: bære tunge poser).

Vi har også rukket å bli onkel og tante. Den 25 september fødte svigersøsteren min en liten gutt. Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg ved flere anledninger har sagt at hjernen min har store problemer med å begripe hvordan jeg – enebarnet – har klart å bli TANTE. Ja, jeg er rar, og jeg sliter fortsatt. Den 1 eller 2 oktober før vi møte det lille nurket.

Tilbake til starten. Jeg blir like overrasket hver gang jeg skriver på noe som har vært bortgjemt i flere måneder. Det er de første 10 minuttene hvor jeg leser litt på det jeg har skrevet tidligere, og jeg tenker for meg selv «Jøss… jeg er virkelig flink til dette! Ante ikke at jeg kunne skrive SÅNN.» .  Det er i hvert fall sikkert at jeg er i mitt rette element, og jeg er veldig glad for at drømmen om å bli harpespiller som 4 åring ikke kom og tok meg.

NB: Før du leser videre, vil jeg påpeke at dette innlegget er et sponset innlegg. Jeg vet at det er mange som har sine meninger om å blogge om produkter, men siden jeg var såpass lei av at mobilen min døde hver gang jeg mistet den i bakken, står jeg for at jeg takket «Ja» til MyTrendyPhone sitt tilbud. Jeg har ikke solgt sjelen min med andre ord, sånn egentlig (men hvis du mener jeg har det, så håper jeg du ikke forlater Sammensurium for godt).

Jeg har som oftest mobilen med meg. Blant mine studentvenner er jeg kjent for det. På fredag skulle vi spise lunsj sammen, men en i klassen min kom litt etter oss og endte opp med å gå rundt hele kantinen på leting. Det første han fikk høre i det han satte seg var «Du skulle bare ringt til Elisabeth! Hun er ALLTID tilgjengelig!» fra hun som satt ved siden av meg. Dette er kanskje trist, men sant. Trist fordi jeg liker at folk ringer og essemesser meg SOS om koordinater for dagens time. Sant fordi jeg liker oppmerksomheten.

Mobilen min er Nokia N97 mini, før den hadde jeg en Blackberry (hjertesmerte), men måtte slutte med den pga dyrt abonnement. Alle telefonene jeg har hatt, har hatt «fall-i-bakken-mist-batteriet-start-telefonen-på-nytt-bli-dårligere-for-hver-gang» tendenser. Det er min egen feil at jeg er vimsete og ikke har 4 armer.

Etter at mobilen min ble plassert inn i denne vesken, skjedde derimot noe annet. Jeg mistet den i gulvet (med vilje? You will never know), plukket den opp igjen OG DEN LEVDE. Lærvesken holder bakdekselet på plass! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg snudde meg mot den som orket å høre på og fniste «Mobilen min har fått seg et nytt liv!» hvorpå jeg viftet med den i luften. Dessuten får jeg heller ikke riper i skjermen lenger (riper og jeg har en lang fortid sammen, ikke sant Blackberry, Nokia, Sony E og Samsung?), og for en touchtelefon er dette faktum Den Hellige Gral.

Med tanke på alt tilbehøret MyTrendyPhone har, er jeg litt sur på meg selv som ikke kjøpte noe til Blackberryen min der før det var for sent, men nå har jeg i det minste lært. Etter at jeg kjøpte et nytt batteri til mini-pcen min, har den mer levetid enn macen min uten strømledning (NB: jeg har handlet fra MyTrendyPhone før jeg de kontaktet meg, som du kanskje skjønte). Det jeg liker best med at mobilen min har fått seg ett nytt tryggere hjem, er den nesten magnetiske lukkemekanismen. Jeg kunne faktisk løfte vesken opp med Rosebud-boksen min, noe som gjorde at mine medelever så rart på meg fordi jeg kniste (masse kaffe innabords). Mobilen holder seg på plass, og som du nå har skjønt, faller den ikke ut om jeg mister den. Mobilen min er en sånn som har et skyvetastatur, og dette er den delen som er beskyttet av plast. Det tar litt tid å bli vant med å trykke på tastene over plasten, men det er faktisk lettere for meg å skrive essemesser etter litt øvelse.

Det følger med en sånn enkel klips til lærvesken, som jeg kan feste på buksen og snu i hvilken som helst vinkel. Fint å gjøre når jeg får en melding under en Remedieringstime og ikke kan sitte med telefonen når læreren ser på. Hvis du har samme mobil, anbefaler jeg at du kjøper den (jeg mener, baklokket faller IKKE AV NÅR DU MISTER MOBILEN I BAKKEN!). Hvis du er som meg, og under 60, så råder jeg deg derimot til å ikke bruke klipsen veldig synlig eller på f.eks bikini. Litt ulekkert om du har respekt for deg selv.

Hurra for produkter som holder det de lover! Jeg er bare glad for at jeg ikke trenger å sukke og klage i kantinekøen når jeg mister den, jeg. Takk til Lene fra MyTrendyPhone!

Klokken er fem på to og jeg har ikke drukket kaffe enda. Jeg skal til frisøren om fem minutter, men ikke før jeg har fått koffein (det er en prinsippsak). Jeg løper inn på «Helmersen» og stirrer intenst på kaffeutvalget. Kaffemannen ser på meg, og spør hva jeg vil ha.

«Kaffe!» svarer jeg.

«Hvilken type?» spør han.

«Vet ikke! Det er så masse å velge mellom. Jeg har bare fem minutter på meg, skal til frisøren.»

«Sterk?» Han forstår meg. Han skjønner at jeg har dårlig tid og går rett på sak.

«Veldig!»

«Cortado,» sier han bestemt.

«Ok!» svarer jeg og betaler. Etter 2 mintter får jeg kaffen min.

«Lykke til hos frisøren!» sier kaffemannen.

Det er rimelig klart at jeg har fått meg et stamsted.

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev «jeg er 17 år» i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Fire eksamener som presser på hodet, syv sider her, seks sider der, tyve sider på den, exphil i midten

tankene er de verste, som dukker opp etter at du har prøvd å gjemme dem unna

for med dem så kommer følelsene – og da er du ille ute, for man skal jo stole på magefølelsen sin? Hvis du stoler på den,

hvordan kommer dette til å gå da? Ikke svar, jeg kjenner svaret men prøver å høre på deg likevel.

Det er verst klokken 11 på dagen, halv fem og når jeg legger meg,

jeg har ikke oppnådd noe og jeg har mislykkes selv om jeg har lest lest lest lest søkt undersøkt notert mailet lærere.

jeg er redd. med små bokstaver og ødelagte bloggposter.

men jeg kan ikke gi opp nå, for det er jo sånn i begynnelsen, det er jo slik det skal være – men jeg liker det ikke fordi jeg mister troen på meg selv

og uansett hvor mange i klassen jeg snakker med, eller lærere, så føler jeg meg alene og uten noen som virkelig forstår eller kan hjelpe meg.

jeg er redd, fordi dette er akkurat det jeg ba om, og dette jeg må gjøre for å fortjene en utdanning.

Det skjer hver gang jeg er på butikken og skal betale. Jeg står og koker av irritasjon fordi vedkommende foran meg har gått inn i en koma hvor h*n bare står og stirrer på at vedkommende i kassen beeper maten gjennom. Istedet for å for eksempel pakke varene i poser samtidig som de kommer, blir vedkommende stående som en saueflokk og venter på å betale. Når dette er gjort så er begge varebåndene da full av varer og jeg – som er nestemann, må lene meg halvveis over tregasen og kidnappe varene mine før h*n gjør det.

Hver gang. Særlig etter klokken 2 og alle er ferdige med livet sitt.

Det er her det skjer. Når jeg står der og skal pakke varene mine i posen, og sette dem på plass. Jeg skal vinne. Siden jeg til vanlig ikke liker konkurranser i det hele tatt, er det uforståelig hvorfor jeg tar en Monica (Ja. Friends) og skal være best, raskest og først. For hver eneste vare jeg setter i posen observerer jeg tregisen som stresser selv, og det er tydelig at vi begge konkurrerer med hverandre uten å innrømme det. I dag skjedde dette, på samme flabbergastende (jeg er kreativ) måte som alltid, men denne gangen var jeg ikke den eneste. Hver eneste person bak meg delte frustrasjonen, og jenten bak kassen delte et oppgitt øyeblikk med meg.

Så jeg hoppet forbi vedkommende foran meg, begynte å pakke (man har da poser med seg), og i det min siste vare var beepet hoppet jeg tilbake og betalte. Da begynte min forgenger med pose to av seks. I det jeg gikk mot utgangen mumlet jeg et lite «WIN!» og foreldrene som kom gående inn, så bekymret på meg.