Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er  flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.

På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.

Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.

I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om  mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.

Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.

Fortsatt venter jeg på det siste eksamensresultatet (de tre andre er ikke mye å skryte av), og jeg har vel egentlig mistet litt lysten på å studere. For jeg forstår visst fortsatt ikke hvordan en akademisk oppgave skal skrives, og det er dette som gir meg de dårlige karakterene. Skal jeg skylde på at jeg vil bli ”Forfatter”, og ikke akademiker? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at jeg prøver så godt jeg kan, og får ikke akkurat noe ut av det. Utdannelse for meg er nå bare noe jeg prøver å få fordi det kan hjelpe meg med jobb etc. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke vil bli forfatter, bare sånn at jeg ville klare å skrive akademiske oppgaver slik foreleserne vil jeg skal skrive dem. Selv om de aldri forklarer hvordan de skal skrives, men gir det samme noe forvirrende utkastet til alle.

Det er virkelig ikke noe som er så skremmende som å ikke vite hvordan det kommende semesteret vil bli. Det er isglatt og dårlig føre. Ønsk meg lykke til?

«Frode! Jeg har ikke drukket kaffe i hele dag!»

«Da får du lage da,»

«Ja!!»

Jeg begynner å fylle kaffetrakteren med vann, og Frode spør om jeg skal vil en sinna mann i også.

«Hæ?»

«Sinna mann!»

Jeg stirrer på mannen min. Enten har ørevoksen endelig tatt til vett og ødelagt trommehinnene mine, eller så har jeg fått en slags døvhet som påvirker hjernen. Så jeg går bort til ham, og stirrer ham inn i øynene.

«Hva er det du sier for noe?!»

«SINNA MANN!» sier han igjen, og får et ekstremt skøyeraktig blikk som irriterer meg. Han ser ut som han vet noe jeg ikke vet (og det gjør han), og han venter bare på at jeg skal skjønne hva han mener. Fram til da får han bare nyte at jeg lever i uvisshet.

«Sinna mann? Jeg skal da ikke ha en sint mann i kaffen min? Hva er det du sier! Kan du ikke bare forklare det?!» Jeg tror jeg ristet ham i skuldrene før jeg satte meg på fanget hans.

«Sinnamann.» sier han igjen.

«Sinn…» Jeg stanser og stirrer inn i Frodes skøyerblikk (eller djevelens sønn eller noe lignende som jeg kanskje kalte ham etterpå) og sier omtrent dette «…» og «cinnamon?!?!?! KANEL!!». Jah.

Og sånn går nu dagan, sa brura.

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

Jeg har ikke en slik fancy kaffeboks hvor det står «Friele» eller «Ali» på, så derfor bruker jeg det jeg har. Denne boksen du ser her, er nå tom. I det jeg åpnet skapdøren vippet boksen og falt på gulvet. Kjøkkengulvet er dekket, hele leiligheten lukter.

Smerte.

Etter å ha strevd med støvsugeren, brukt opp en halv rull papir, har jeg sikkert fått blåmerker på magen.

Til slutt begynte jeg å tenke på muligheten for at denne katastrofen kunne ha hendt i morgen når ingen butikker er åpen. Jeg ble litt uvel.

Ideene kommer om natten, jeg overbeviser meg selv om at de er for gode til å glemme, men likevel så går det til helvete. Notatbok, sier du? Jeg er såpass i lala-land om jeg våkner om natten, at jeg ikke kan skrive noe som helst. Da Frode ringte fra utlandet, hadde jeg store problemer med å huske samtalen om morgenen.

Jeg har til og med problemer med denne bloggposten. Hva pokker skal jeg fortelle deg når jeg nesten ikke følger med i mitt eget liv en gang? Emnene jeg tar på universitetet nå, dreier seg om litteratur og litteraturvitenskaplig metode. Og et snasent bibliotekfag som har en skadelig pensumliste. Ikke minst må jeg øve på Digitaliseringsemnet jeg strøk i før jul, noe som gjør alt mye teitere. Men jeg har det bra, jeg lover.

Skrivesperre? Nei nei, ANGST. Jeg kunne sikkert skrevet mer om at jeg ikke har noe å fortelle deg, men det trenger vi ikke nå. Korte bloggposter er tingen dere.

Rett før jul har ankomsten av en pakke i Tromsø gnaget meg i bakhodet. Hvorfor? Fordi den er et mysterium. Jeg vet ikke hvem som har sendt den, men vedkommende har ungått å bruke I.C i etternavnet, og gått for P’en. Jeg vet at personen også har mobilnummeret mitt (men det er jo lett å finne). Ingen har sagt til meg at jeg kan vente meg en pakke i  posten heller. Det eneste jeg hadde var et sporingsnummer og et hint om at pakken var sendt fra utlandet via UPS. Jeg liker post. Derfor er dette et uløselig mysterium for meg. Det verste var at på hentesmsen jeg fikk, sto det at returdatoen var den 4 januar. Jeg og mannen er tilbake i Tromsø den 7ende.

Kan du se for deg at du har mottatt en 2.4 kg pakke som du ikke vet hvem er fra, og som du ikke vil få åpne en gang? Hjernen min sang i fistel. Jeg ringte posten, først for å omadressere, så for å snakke med mitt lokale postkontor for å få dem til å beholde pakken litt til. Jeg har i de siste dagene derfor prøvd å tenke meg fram til hva julepakken kan inneholde, men ikke kommet noe nærmere hvem avsenderen er. Hvis det er deg, hadde jeg blitt glad hvis du kunne gi meg et lite heads up.

Ideer:

• Bøker som totalt veier 2.4 kg, kanskje 3 kg. (tror dette er nærmest)
• Godteri fra usa.
• En bombe som er feilsendt, kommer til å eksplodere når pakken åpnes.
• iPad (sikle sikle sikle sikle. Dette er dog min egen fantasi som leker Djevel med meg)
• Kaffemaskin.
• 2.4 kg med kaffebønner.
• 2.4 kg med notatbøker!
• Veldig mange brev som aldri ble sendt, men som til slutt ble pakket sammen som en julegave.

Som du ser har jeg virkelig ingen anelse. Har du?

Ps. Hei 2011!

Problemet med å ta opp igjen bloggingen etter en sånn pause, er at jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Ifølge bloglovin og facebook har jeg mistet minst 4 lesere (hjertesmerte, det var dere jeg elsket høyest!!!!) og alt jeg kunne ha skrevet er nevnt i setningene over.  Jeg mener, hvor blir det av mine morsomme one-linere? Dialogene jeg har med mine medelever? Bildene? Hva er det som skjer med «Sammensurium»? Jeg hadde trodd at etter 5 år skulle jeg ha fått utviklet meg og bloggen litt.

Jeg skriver fortsatt litt. Jeg har sendt inn novellene til CappelenDamm for å høre om jeg kan få en tilbakemelding, en runddans jeg har blitt ganske vant til nå. Det verste med å skrive, er faktisk å la forlag lese det. Det beste er å bare skrive for meg selv, uten å lure på om jeg kan bli forfatter likevel. Det gjør vondt i hodet å ha 5 forskjellige romaner surrende rundt i hodet, men å føle at man ikke helt klarer å starte fordi jeg må lese pensum. Jeg må tenke skole, utdanning og hvordan jeg skal få tak i den bachelorgraden uten å få de dårligste karakterene.

Denne litt sure posten er også en beklagelse for at jeg er så negativ. Derfor er mitt løfte til deg at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne bloggen skal få deg til å le. Vi starter med  Chansey:

Takk dere  som har vært med fra starten, det betyr mer enn dere aner.