Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Alt jeg ikke får på eksamen er det jeg kommer til å huske

Før du begynner å lese, ønsker Domo Patrick å «sette standarden for hvordan forvirringen føles når den skrives». Vi demonstrerer med dagens «Gjett hvem som er linselus»:

For det er flere måter å tolke Nietzsche på. Som den litteraturstudenten jeg er (prøver å være), så går flere av de gamle traverne igjen i forskjellige fag. Nitsjhæ (ja) er en av dem som har forfulgt meg og mitt siden 2009, og jeg har aldri klart å forstå hva det er mannen faktisk mente (sa, skrev etc). Ting begynte å forandre på seg mens jeg forberedte meg på å konte Litteraturvitenskapelig Teori, hvor Nidsje (dette kommer ikke til å slutte) var superkul. Jeg vil bare repetere at jeg har hatt noe å gjøre med mannen siden 2009. Nå som jeg fikk hjelp av venninner til å pugge pensumet som jeg ikke hadde forstått siden forrige semester, gikk det opp et lys for meg. Jeg er fortsatt bitter over at jeg ikke fikk et eneste spørsmål som hadde med Nitesje og hans fantastiske skriverier å gjøre. (Om det Apollonistiske og Dionysiske.)

Jeg husker det fortsatt. Jeg forstår det fortsatt, men jeg har ingen steder å plassere det fordi jeg har ikke bruk for det til en eksamen.

Bitter.

Nå venter jeg bare på resultatet, og så lenge det er noe annet enn F, er jeg fornøyd. Man skulle virkelig ikke tro at Litteraturvitenskap skal være så vanskelig. Jeg har et mye mer anstrengt forhold til ordet «pensum» nå, enn hva jeg hadde på Videregående. Da var «pensum» kjedelig og irriterende lite villig til å fortelle mer enn nødvendig. Nå er «pensum» forvirrende og ekstremt villig til å fortelle ALT (alt. alt alt alt alt sammen) i både fotnoter, kildehenvisningene og gjerne med et vokabular som når nye høyder inni hodet mitt. Litteraturvitenskap. Det skal ikke være lett å ta en Bachelor for å jobbe med det du elsker, men det er vel kanskje poenget.

I andre nyheter så har det skjedd ting denne uken som jeg mer enn gjerne skulle fortalt om her og nå, men som kloke Domo Patrick alltid sier, «Vent til alle vet det» og så kan jeg svømme rundt i min egen selvtillit.

Jeg kan ikke en gang skrive om Nissefanten til ex-phil oppgaven. Hjernen min er fra seg av bitterhet.

Ikke akkurat en bloggpost, men vi kan late som

I stedet for å skrive et langt sammendrag over hva som har skjedd siden sist (jeg glemmer at jeg har en blogg og bare kaster alt inn på Twitter), skal jeg heller skrive ned hva hjernen min har deklamert når det passet seg best. Jeg er så fryktelig opptatt for tiden (Ja du vet, jeg skal jo liksom lese til to fag jeg konter etter sommeren, noe jeg ikke har prioritert hittil), med å psyke meg opp til Londonturen med Frode, vente på Kristine Toftes siste mesterverk, og lese 4 andre bøker samtidig mens jeg febrilsk prøver å ikke la solen grille av meg alt håret. Utherooolig opptatt.

  1. «Hva, besto jeg to av tre eksamener?! FIKK JEG FAKTISK STÅKARAKTER?!»
  2. «Hva mener du med at jeg må søke om å få konte?»
  3. «Denne luggen er ikke stor nok for oss begge.»
  4. «Elisabeth, du og ektemannen din har nettopp kjøpt dere en tomt. På Os. Og du er faktisk glad for det. You’ve changed.»
  5. «Hvor mange bøker er ok å ta med seg til London i fire dager, når du uansett har planer om å besøke minst fem store bokhandler UTEN Å KJØPE MER ENN TO BØKER? Hjelp.»
  6. «Hvor og når må jeg begynne å søke etter jobb, og hvordan i huleste skal jeg gå frem?! Hvis jeg begynner å tro på Gud, vil det komme et svar i eposten min?»
  7. «Er det sånn at jeg ikke lenger kan kjøpe Heksehyl i butikken lenger fordi den møkkamannen spiste dem også?»
  8. «Hv…..a… Jeg… er jeg i London samtidig som Terry Pratchett og og og han…. event? Jeg kan se ham live? Mens jeg er i London? Ook? Åhåhåhhå…»

 

Etter den siste der har hjernen min for øyeblikket takket for seg og dratt til London i forveien. Som sagt, fryktelig «opptatt».

 

Sjå, fornyer meg selv hele tiden.

Hvordan kle på et hjul (eller hvorfor jeg er skyldig i å ikke følge med på hva mamma gjør)

Det første jeg stirret på da jeg kom tilbake til leiligheten i Tromsø, var sengen. Jeg sto og stirret på lakenet, dynen, puten og det som holdt det hele sammen. Sengetøyet. Dynetrekk, putetrekk. Og så sukket jeg, et slik sukk som bare kan sukkes når kroppen vet at snart blir det en halvtime – kanskje mer – med febrilsk ikke-sexrelatert-lakenpolka.

Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er  flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.

På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.

Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.

 

I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om  mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.

Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.

Fordi jeg må forgripe meg på Kant en gang til

Jeg forbereder meg på 2012. Det neste semesteret. Nå skal jeg bruke min siste konte sjanse på ex-phil, og det blir samme variant som den første gangen. Du vet, den gangen jeg og Elizabeth M måtte stå og høre på den grundige forklaringen på hvorfor vi strøk og jeg knakk sammen i gråt? Elizabeth M flyttet fra Tromsø som følge av dette, og jeg prøvde meg en gang til uten bedre resultat. Det er litt som å være Bambi. Jeg står på isen, og er midt i mellom å falle og å beholde balansen. Det kan gå begge veier, og jeg prøver å ikke falle. Det kan ikke overdrives nok hvor mye jeg gruer meg. Det blir et hektisk semester hvor jeg starter med 5 emner, men skal velge 4.

Fortsatt venter jeg på det siste eksamensresultatet (de tre andre er ikke mye å skryte av), og jeg har vel egentlig mistet litt lysten på å studere. For jeg forstår visst fortsatt ikke hvordan en akademisk oppgave skal skrives, og det er dette som gir meg de dårlige karakterene. Skal jeg skylde på at jeg vil bli ”Forfatter”, og ikke akademiker? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at jeg prøver så godt jeg kan, og får ikke akkurat noe ut av det. Utdannelse for meg er nå bare noe jeg prøver å få fordi det kan hjelpe meg med jobb etc. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke vil bli forfatter, bare sånn at jeg ville klare å skrive akademiske oppgaver slik foreleserne vil jeg skal skrive dem. Selv om de aldri forklarer hvordan de skal skrives, men gir det samme noe forvirrende utkastet til alle.

Det er virkelig ikke noe som er så skremmende som å ikke vite hvordan det kommende semesteret vil bli. Det er isglatt og dårlig føre. Ønsk meg lykke til?

Eksamensmonsteret

 

I Påskeferien blir det mer liv

Jeg lover:

 

Dialoger i et ekteskap #678

Av og til kan det gå en hel dag før jeg drikker kaffe. Dette er totalt uinteressant for dere alle, men for meg sier det ganske mye. Når det går opp for meg at jeg ikke har drukket min daglige koffein, lurer jeg på om galskapen endelig har startet. Da jeg påpekte dette for Frode (at jeg ikke hadde drukket kaffe, så jeg måtte nesten sette igang), ble følgende samtale foreviget i minnet mitt. Ikke alt er ordrett.

«Frode! Jeg har ikke drukket kaffe i hele dag!»

«Da får du lage da,»

«Ja!!»

Jeg begynner å fylle kaffetrakteren med vann, og Frode spør om jeg skal vil en sinna mann i også.

«Hæ?»

«Sinna mann!»

Jeg stirrer på mannen min. Enten har ørevoksen endelig tatt til vett og ødelagt trommehinnene mine, eller så har jeg fått en slags døvhet som påvirker hjernen. Så jeg går bort til ham, og stirrer ham inn i øynene.

«Hva er det du sier for noe?!»

«SINNA MANN!» sier han igjen, og får et ekstremt skøyeraktig blikk som irriterer meg. Han ser ut som han vet noe jeg ikke vet (og det gjør han), og han venter bare på at jeg skal skjønne hva han mener. Fram til da får han bare nyte at jeg lever i uvisshet.

«Sinna mann? Jeg skal da ikke ha en sint mann i kaffen min? Hva er det du sier! Kan du ikke bare forklare det?!» Jeg tror jeg ristet ham i skuldrene før jeg satte meg på fanget hans.

«Sinnamann.» sier han igjen.

«Sinn…» Jeg stanser og stirrer inn i Frodes skøyerblikk (eller djevelens sønn eller noe lignende som jeg kanskje kalte ham etterpå) og sier omtrent dette «…» og «cinnamon?!?!?! KANEL!!». Jah.

Og sånn går nu dagan, sa brura.

Every day, something we make makes your life better. Usually.

Jeg har en vannblemme på tungespissen. Den har vært der i litt over 1 uke, og driver meg sakte men sikkert til vannvidd. Det er som å ha en daff kråkebolle i munnen, så hver matbit føles som tredje verdenskrig. Det har gått opp for meg glad jeg er i alle kroppsdelene mine, og når en av dem da ikke fungerer like bra som andre deler, resulterer det i at alt jeg gjør blir kaos. Klimaet i Tromsø gjør derfor at jeg får eksem på samme plass, gjerne i flere måneder. Jeg snakker om min venstre langefinger. Den pokkers langefingeren. Jeg har til og med hatt betennelse i den, så mens mine fire andre fingre var av normal størrelse, var langefingeren rød og pølsete. Dette gjorde at jeg nesten ikke klarte å lage mat, skrive eller vaske håret. Hele kroppen min oppførte seg som om jeg var døden nær, bare på grunn av litt eksem på en finger. Som et resultat av dette må jeg av og til gå med bomullshansker, og late som om jeg er en dansende Michael Jackson (jeg ikke, men jeg gjør det).

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

Kaffe gone wild

Jeg har hatt besøk i noen dager av en søt venninne. Hun dro i dag til sin nye leilighet, og tok hellet mitt med seg. Med det mener jeg at mye har gått galt bare i løpet av 1 time. Det begynte med denne boksen:

Jeg har ikke en slik fancy kaffeboks hvor det står «Friele» eller «Ali» på, så derfor bruker jeg det jeg har. Denne boksen du ser her, er nå tom. I det jeg åpnet skapdøren vippet boksen og falt på gulvet. Kjøkkengulvet er dekket, hele leiligheten lukter.

Smerte.

Etter å ha strevd med støvsugeren, brukt opp en halv rull papir, har jeg sikkert fått blåmerker på magen.

Til slutt begynte jeg å tenke på muligheten for at denne katastrofen kunne ha hendt i morgen når ingen butikker er åpen. Jeg ble litt uvel.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress