NB: Før du leser videre, vil jeg påpeke at dette innlegget er et sponset innlegg. Jeg vet at det er mange som har sine meninger om å blogge om produkter, men siden jeg var såpass lei av at mobilen min døde hver gang jeg mistet den i bakken, står jeg for at jeg takket “Ja” til MyTrendyPhone sitt tilbud. Jeg har ikke solgt sjelen min med andre ord, sånn egentlig (men hvis du mener jeg har det, så håper jeg du ikke forlater Sammensurium for godt).

Jeg har som oftest mobilen med meg. Blant mine studentvenner er jeg kjent for det. På fredag skulle vi spise lunsj sammen, men en i klassen min kom litt etter oss og endte opp med å gå rundt hele kantinen på leting. Det første han fikk høre i det han satte seg var “Du skulle bare ringt til Elisabeth! Hun er ALLTID tilgjengelig!” fra hun som satt ved siden av meg. Dette er kanskje trist, men sant. Trist fordi jeg liker at folk ringer og essemesser meg SOS om koordinater for dagens time. Sant fordi jeg liker oppmerksomheten.

Mobilen min er Nokia N97 mini, før den hadde jeg en Blackberry (hjertesmerte), men måtte slutte med den pga dyrt abonnement. Alle telefonene jeg har hatt, har hatt “fall-i-bakken-mist-batteriet-start-telefonen-på-nytt-bli-dårligere-for-hver-gang” tendenser. Det er min egen feil at jeg er vimsete og ikke har 4 armer.

Etter at mobilen min ble plassert inn i denne vesken, skjedde derimot noe annet. Jeg mistet den i gulvet (med vilje? You will never know), plukket den opp igjen OG DEN LEVDE. Lærvesken holder bakdekselet på plass! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg snudde meg mot den som orket å høre på og fniste “Mobilen min har fått seg et nytt liv!” hvorpå jeg viftet med den i luften. Dessuten får jeg heller ikke riper i skjermen lenger (riper og jeg har en lang fortid sammen, ikke sant Blackberry, Nokia, Sony E og Samsung?), og for en touchtelefon er dette faktum Den Hellige Gral.

Med tanke på alt tilbehøret MyTrendyPhone har, er jeg litt sur på meg selv som ikke kjøpte noe til Blackberryen min der før det var for sent, men nå har jeg i det minste lært. Etter at jeg kjøpte et nytt batteri til mini-pcen min, har den mer levetid enn macen min uten strømledning (NB: jeg har handlet fra MyTrendyPhone før jeg de kontaktet meg, som du kanskje skjønte). Det jeg liker best med at mobilen min har fått seg ett nytt tryggere hjem, er den nesten magnetiske lukkemekanismen. Jeg kunne faktisk løfte vesken opp med Rosebud-boksen min, noe som gjorde at mine medelever så rart på meg fordi jeg kniste (masse kaffe innabords). Mobilen holder seg på plass, og som du nå har skjønt, faller den ikke ut om jeg mister den. Mobilen min er en sånn som har et skyvetastatur, og dette er den delen som er beskyttet av plast. Det tar litt tid å bli vant med å trykke på tastene over plasten, men det er faktisk lettere for meg å skrive essemesser etter litt øvelse.

Det følger med en sånn enkel klips til lærvesken, som jeg kan feste på buksen og snu i hvilken som helst vinkel. Fint å gjøre når jeg får en melding under en Remedieringstime og ikke kan sitte med telefonen når læreren ser på. Hvis du har samme mobil, anbefaler jeg at du kjøper den (jeg mener, baklokket faller IKKE AV NÅR DU MISTER MOBILEN I BAKKEN!). Hvis du er som meg, og under 60, så råder jeg deg derimot til å ikke bruke klipsen veldig synlig eller på f.eks bikini. Litt ulekkert om du har respekt for deg selv.

Hurra for produkter som holder det de lover! Jeg er bare glad for at jeg ikke trenger å sukke og klage i kantinekøen når jeg mister den, jeg. Takk til Lene fra MyTrendyPhone!

Klokken er fem på to og jeg har ikke drukket kaffe enda. Jeg skal til frisøren om fem minutter, men ikke før jeg har fått koffein (det er en prinsippsak). Jeg løper inn på “Helmersen” og stirrer intenst på kaffeutvalget. Kaffemannen ser på meg, og spør hva jeg vil ha.

“Kaffe!” svarer jeg.

“Hvilken type?” spør han.

“Vet ikke! Det er så masse å velge mellom. Jeg har bare fem minutter på meg, skal til frisøren.”

“Sterk?” Han forstår meg. Han skjønner at jeg har dårlig tid og går rett på sak.

“Veldig!”

“Cortado,” sier han bestemt.

“Ok!” svarer jeg og betaler. Etter 2 mintter får jeg kaffen min.

“Lykke til hos frisøren!” sier kaffemannen.

Det er rimelig klart at jeg har fått meg et stamsted.

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev “jeg er 17 år” i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Fire eksamener som presser på hodet, syv sider her, seks sider der, tyve sider på den, exphil i midten

tankene er de verste, som dukker opp etter at du har prøvd å gjemme dem unna

for med dem så kommer følelsene – og da er du ille ute, for man skal jo stole på magefølelsen sin? Hvis du stoler på den,

hvordan kommer dette til å gå da? Ikke svar, jeg kjenner svaret men prøver å høre på deg likevel.

Det er verst klokken 11 på dagen, halv fem og når jeg legger meg,

jeg har ikke oppnådd noe og jeg har mislykkes selv om jeg har lest lest lest lest søkt undersøkt notert mailet lærere.

jeg er redd. med små bokstaver og ødelagte bloggposter.

men jeg kan ikke gi opp nå, for det er jo sånn i begynnelsen, det er jo slik det skal være – men jeg liker det ikke fordi jeg mister troen på meg selv

og uansett hvor mange i klassen jeg snakker med, eller lærere, så føler jeg meg alene og uten noen som virkelig forstår eller kan hjelpe meg.

jeg er redd, fordi dette er akkurat det jeg ba om, og dette jeg må gjøre for å fortjene en utdanning.

Det skjer hver gang jeg er på butikken og skal betale. Jeg står og koker av irritasjon fordi vedkommende foran meg har gått inn i en koma hvor h*n bare står og stirrer på at vedkommende i kassen beeper maten gjennom. Istedet for å for eksempel pakke varene i poser samtidig som de kommer, blir vedkommende stående som en saueflokk og venter på å betale. Når dette er gjort så er begge varebåndene da full av varer og jeg – som er nestemann, må lene meg halvveis over tregasen og kidnappe varene mine før h*n gjør det.

Hver gang. Særlig etter klokken 2 og alle er ferdige med livet sitt.

Det er her det skjer. Når jeg står der og skal pakke varene mine i posen, og sette dem på plass. Jeg skal vinne. Siden jeg til vanlig ikke liker konkurranser i det hele tatt, er det uforståelig hvorfor jeg tar en Monica (Ja. Friends) og skal være best, raskest og først. For hver eneste vare jeg setter i posen observerer jeg tregisen som stresser selv, og det er tydelig at vi begge konkurrerer med hverandre uten å innrømme det. I dag skjedde dette, på samme flabbergastende (jeg er kreativ) måte som alltid, men denne gangen var jeg ikke den eneste. Hver eneste person bak meg delte frustrasjonen, og jenten bak kassen delte et oppgitt øyeblikk med meg.

Så jeg hoppet forbi vedkommende foran meg, begynte å pakke (man har da poser med seg), og i det min siste vare var beepet hoppet jeg tilbake og betalte. Da begynte min forgenger med pose to av seks. I det jeg gikk mot utgangen mumlet jeg et lite “WIN!” og foreldrene som kom gående inn, så bekymret på meg.

Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten:

Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.

Det er lett å tenke for mye på det man ikke for til, og glemme det man klarer. Jeg har det litt sånn nå, at jeg blir besatt av å tenke på disse Databasene og ex.phil eksamenen, som jeg tror jeg stryker når den tiden kommer. Jeg tenker ikke så mye på de fagene jeg liker. Men det gjorde jeg i dag, når jeg kjøpte den siste pensumboken som jeg måtte ha til det andre emnet. Jeg ble sittende å lese i den uten å føle at det var pensum.

Boken handler om på effektene av elektronisk media på sosial oppførsel. Av og til kommer det en bok som forteller deg noe du VET, men ikke var klar over at du tenkte på. Jeg sliter fortsatt merker jeg, med å ignorere det jeg ikke kan. Mye av grunnen er at jeg etter så mange år har fått tilbake den “jeg er dum og kan ikke lære” følelsen jeg hadde fra jeg var 9-18 når jeg hadde mattematikk og naturfag. Jeg føler meg konstant veldig liten, og har problemer med å beskrive hvordan alt er uten å si for masse. Å si for mye om hvordan man har det, blir for noen en eneste stor varsellampe. Ikke misforstå, jeg har det bra. Det er bare det ene faget som klorer seg fast under neglene mine og nekter meg å tenke på noe annet.

Men i det jeg begynte å lese i den nye boken, gikk det opp for meg (igjen), hvorfor jeg tar dette faget. Hvorfor jeg har lyst til å bli bibliotekar, og hvorfor jeg vil ha en utdanning. Jeg må bare få snakket med Studentrådgiveren først.