Macen min har fått det for seg at den ikke vil virke. Skjermen er blå og det blinker et spørsmåltegn mot meg. Tenk på alt som er i den. Ordene mine. Livet mitt fra folkehøgskolen. Bildene. Videoene. Meg min og mitt. Jeg tar alltid backup før jeg drar et sted, men før Irland gjorde jeg det ikke. Damn you Mac! I love to hate you etc etc.

Sees snart.

Når noen gråter på internatet får alle vondt inni seg. Jeg kjenner meg maktesløs og får en sterk trang til å gjøre alt jeg kan for støtte personen som har det vondt, selv om det ikke hjelper. Jeg vil klemme personen uten å si noe, men vedkommende som har det vondt er ikke en klemmeperson. Jeg hører hylene hennes, jeg ser henne gå forbi meg mens tårene renner og det er ingenting jeg kan gjøre.

Konflikt mellom to stykker på skolen er vondt å se på. For før eller siden må man ta side. Hm.

«Order!»
«Point of personal privilege.»
«Does anyone want to be added to the speakers list?»

Vi hadde ikke lov til å le, snakke eller gjøre annet enn å løfte lappen med navnet på landet vårt på. Alt begynte med «Point of…» og alt måtte bli «You have been recognized». Den minste lille ting gjorde at de som satt i FN styret ble forbannet og skrev sinte lapper til oss i salen. Disse var Chair og Presidents. De skrev lapper til hverandre og lo mens de så på noen de gjorde narr av. Og alle som snakket begynte setningene sine med «UM». Alle!

Jeg er skuffet over dette uekte FN skuespillet. Jeg hadde ventet at de skulle være med velkomne, fortelle oss når de gikk inn i skuespillet sitt, i det minste gå gjennom reglene foran alle slik at vi kunne fått med oss hvordan det hele skulle foregå i stedet for å bli synlig oppgitt og himle med øynene. Vi måtte sove på gulvet i en liten sal, jeg sov midt på en varmekabel delvis i fosterstilling. Følte jeg meg velkommen til noe som skal gi meg innsyn i hvordan verden fungerer? Nei.

Jeg satt i komiteen for flyktninger. I seks timer satt jeg på en stol uten å ane hva som ble sagt fordi man måtte bruke masse kompliserte ord på engelsk (alltid engelsk) så lange som bare mulig. Til å være en som liker kompliserte ord var dette vondt å oppleve. Det eneste jeg bidro med var «Present», «For» og «Ivory Coast». Jeg svarte «Ivory Coast» da vakten spurte hvor jeg kom fra slik at han kunne skrive en advarsel til meg og mine norske elever fordi vi hadde brutt en regel og ikke snakket engelsk.

Elevene på skolen som arrangerte opplegget var små voksne. Med en gang de fikk på seg smoking/dress/formal etellerannet så ble de plutselig AUTORITET og ikke ungdom som var like gammel som meg. De smilte aldri, bare når de skrev lapper til hverandre og gjorde narr av oss som ikke visste hva vi skulle si eller gjøre. Det skumle var at med en gang de hadde på seg vanlige klær var de ute av rollen sin og snakket til meg som helt vanlige ungdommer. Jeg klarte ikke å snakke til de på vanlig vis fordi jeg bare for 1 time siden hadde fått et undersøkende surt blikk fra vedkommende da jeg stemte imot en resolusjon jeg egentlig ikke visste om Elfenbenkysten var imot.

Jeg ble også forfulgt av representanten fra Kina (i rollespillet. Egentlig er han fra Sudan, men han var aldri i «rollen» sin når han fulgte etter meg), som ble forelsket i meg. Jeg syntes det var ubehagelig og løp i motsatt retning hver gang jeg så ham komme mot meg, og latet som om jeg var veldig viktig.

Siste dagen skulle resolusjonene som på mystisk vis hadde blitt laget dagen før bli presentert for FN folka, og jeg ante helt ærlig ikke hva som ble sagt halvparten av tiden. Greenpeace og diverse andre organisasjoner kom og protesterte, det ble laget aviser hver dag/time etc om hvordan møtet gikk til slutt (jeg har alle sammen, som et minne om… FN?) og hele tiden følte jeg meg bare skuffet over hva jeg hadde frivillig begitt meg inn på. Jeg fikk ikke en gang noe ut av det hele, med en gang det var over var jeg Elisabeth fra Bergen og ikke Elfenbenskysten, og det var jeg glad for.

Behandlingen vi fikk var ignoranse, og jeg skjønner ikke hvorfor de gikk ut i fra at vi skulle være klar til å gå rett inn i rollen med en gang. Bare fordi de hadde gjort dette i fjor også, og skjønte hvordan det ville foregå, er meg uvisst. Aldri skal jeg delta på noe slikt igjen, og det kommer et unisont ENIG fra alle på Folkehøgskolen min som dro dit.

Men maten var god!

En dag kommer jeg til å eksplodere.

Jeg er lei av å føle meg som en mamma som må fortelle henne hva som er rett og galt når hun helt utmerket vet det selv.

Jeg er lei av å måtte løpe inn på rommet hennes fordi hun har begynt å rasere det i ekte dramaqueen stil.

Jeg er lei av å snakke så fordømt Fornuftig til henne og at det tre timer senere er som å prate til døve ører.

Jeg er lei av at hun skriker at hun hater meg og hele internat 5, at hun skriker i det hele tatt er jeg lei lei lei lei av.

Dette er ikke bra for meg, jeg kan ikke holde på å måtte passe på henne hele tiden – selv de få gangen det er et sekund av godhet i henne vet jeg at hun når som helst kan begynte å slå rundt seg. Nå sitter jeg og rister, etter nok en episode hvor jeg har måttet ta imot skitt og vonde ord. Ja, hun er mentalt tilbakestående, men det er grenser for hvor mye jeg orker. Hun nekter å ta oppvasken og hele verden går under.

En dag kommer jeg til å eksplodere.

(red.anm: På skolen har vi 5 stk som er utviklingshemmet, 1 på hvert internat. Vi har den vanskeligste av dem alle)

Oppdatert:

20.57: Jeg nektet å gi meg. Jeg har nå holdt en 10 minutter lang tale som jeg godt kunne ha skrevet her (jeg burde få en 6er på den!), hvor jeg etterlot henne fullstendig stum og gråtende (uekte tårer). Men hun tok oppvasken. Hun tok oppvasken!

Suksess. Nå trenger jeg te.

Terry Pratchett har fått Alzheimer’s. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det.

Mamma ringer og sier at nå sitter hun i den nye leiligheten omringet av bokser. Hun sier at nå er huset på Os helt tomt for alt som har tilhørt oss og det er ikke Hjem lenger. Nå er ikke Os en del av meg. Jeg får en liten klump i halsen når det enda en gang går opp for meg at jeg aldri kommer til å plukke blåbær i hagen eller sitte i det store treet. Ikke ligge på terrassen og skrive. Nå er det en ny familie som skal bo i huset som ble bygget for meg og mamma. Mitt hus. Vårt. Etter 14 år er det over og nå plutselig skal jeg dra «Hjem» til….. Fana.

Det eneste som binder meg til Os er huset. Ikke noe annet. Bare huset og noen av mine nærmeste venner. Jeg kommer nok ikke til å dra til Os flere ganger nå. Mentalt flyttet jeg ut for ett år siden, den dagen vi begynte å pakke. Men jeg ante ikke at Høstferien var siste gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, så du skal få si det for meg.

Det har skjedd, jobben har fått meg til å nesten falle av stolen i latter og sende hjertlige tanker til de jeg fikser reiseregningene til. Dagens helt kaller jeg J.S og mannen har fått flere stjerner i boken min. Da jeg skulle sjekke reiseregningen hans la jeg merke til at han hadde skrevet en beskjed til den som skulle sjekke [meg] med store bokstaver. Beskjeden følger her i sin helhet:

JEG ER 110% OVERBEVIST OM AT DET IKKE FINNES ET TYNGRE SYSTEM* FOR FØRING AV REISEREGNING I HELE NORGES LAND! GRATULERER!!!!!!!

Jeg tror ikke jeg trenger å forklare ytterligere.
____________________________________________

* [Red anm:systemet vi bruker heter Agresso]

Klokken 9 får jeg vite muntlig eksamen.

Jeg er tilbake på fredag etter matadordøden for å bejuble med alle detaljer og klisjeer.

Ønsk meg lykke til, jeg gruer meg.

Update: kl. 11.00

Jeg kom opp i RELIGION! tema: etikk, teori og praksis. Min første reaksjon var «Det finnes en Gud!». Fadern dette skal jeg klare.

Jeg løp opp og ned trappen i dag tidlig mens jeg prøvde å våkne. Jeg løp opp og ned trappen mens jeg prøvde å ikke tenke på kaffe – hvor godt den luktet, duften hang fortsatt igjen i luften. Jeg løp opp og ned trappen mens jeg prøvde å finne en grunn til at jeg ikke skulle gå på skolen i dag, men kom ikke på noe så jeg fortsatte å løpe. Opp og ned, opp og ned.

Jeg falt sammen på sofaen, andpusten og hes. Tenkte at jeg trenger virkelig å komme i form, jeg trenger å trene, få bedre kondis. Men vi vet begge at det kommer ikke til å skje fordi det er rett og slett kjedelig. Og ensomt – med mindre det er en kjekk gutt jeg er betatt av, prøve å vise at jeg er i god form; jeg tar vare på kroppen min! Se på meg!

Jeg løp opp og ned trappen før jeg ga opp. Løping vil ikke redde meg i dag. Først kaffe, så skole. Det er alltid de samme rutinene.

Vi har husrengjøring. I morgen kommer det noen fra mammas som har hørt at vi skal flytte og de vil kikke på huset vårt.

Mamma er wonderwoman.

I hele dag har det vært rene «klassisk musikk på høy hastighet» style, hvor poser er båret veggimellom (fra hus til garasjeloft), alt er vasket og støvsuget minst to ganger, det har blitt kranglet en del og latet som om det er blitt gjort noe VELDIG viktig når man (jeg) egentlig har laget kaffe, surfet på nett og prøvd å la være å bli oppdaget av mamma. Men må man forberede seg på sin framtidige mammarolle, så må man.

Men det jeg egentlig ville spre det glade budskapet om er at jeg nå endelig – etter hva som ser ut til å være en del år – har klart å lage meg en egen liten residens på rommet mitt. Vanligvis liker jeg ikke å være på rommet mitt, pga rotet (host) og den ukoselige men ekkoaktige ensomheten. Jeg bor nesten på stuen. Ja, jeg skylder på meg selv. Men nå er det faktisk ryddig her. Nå har jeg organisert bøker (o’ lykke…), funnet ut at jeg har lest alt for lite i år (hulk) og at det må være noe galt med meg når jeg begynner å bla i «Kropp og Topp» på leting etter smarte råd og tips. Du har sikkert mange (pinlige) minner fra den boken du også (for du har selvfølgelig gjort alle tipsene i boken!), da jeg var mindre var det rene pornoboken og man pleide å sitte foroverbøyd over den, knise og gjemme den unna når voksne kom – den var SANNHET! Når jeg ser i boken nå blir jeg bare flau.

Uansett.

Huset skal bli objekt for et mulig salg i morgen og jeg liker ikke like godt tanken på å måtte flytte fra huset som VI fikk bygget til OSS da vi flyttet hit. I det hele tatt. Det tok men en stund før jeg så på dette som hjemmet mitt (begynte å trives på ung.skolen, gjennom hele barneskolen var jeg stort sett klar til å flytte hver eneste dag), og jeg vil IKKE at noen skal sitte i MIN blåbærtue neste sommer og plukke MINE blåbær! HØRERDU! Jeg liker det ikke!

Mamma er wonderwoman, jeg er bare lat.