Helt crazy bananas

Hvorfor er det så lite pepper i pepperposene hos McDonalds, og så mye salt i saltposen? Salt er fyfy! Jeg vil ha pepper! Det finnes ingen rettferdighet.

Å lese det man ikke skulle lese

Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle lese Stieg Larssons bøker. Hvorfor? Fordi ALLE lese/hadde lest dem og det var ikke en eneste kritisk røst å høre på mils omkrets. Jeg har brent meg ganske mange ganger på å lese bøker som alle andre elsker (nevner i fleng: Drageløperen, Da Vinci Koden, Biesesongen, Om skjønnhet, og noen som jeg kommer på senere) og som anmeldere ikke kan få nok av. Stieg Larsson var en sånn en. Jeg ble tverr og hadde ikke lyst til å lese disse Millenium bøkene fordi jeg var sikker på at jeg kom til å bli skuffet og deretter forakte mine egne skyhøye forventninger.

For det gjør noe med deg når store deler av familien, vennekretsen fra folkehøgskolen, alle på bussen, studenter som jeg møter hver dag, helt fremmede arter som sitter ved siden av deg – og alle leser Stieg Larsson.

Jeg begynte å hate bøkene uten å lese de. Helt feil fra min siden men jeg er er fordomsfull liten faen.

På søndag fikk jeg nok. Jeg syntes fortsatt at alle bibliotek burde ha åpent om søndager, for det er da jeg vil lese alt som kan leses. Jeg kjedet meg og gikk bort til pappas bokhylle. Der var den første boken «Menn som hater kvinner» og jeg kjenne hvordan hele kroppen min bare ose POKKER HELLER før jeg tok boken, satte meg ned og  begynte å lese. Fem timer senere, vel 200 sider inne i boken, hadde jeg kapitulert fullstendig og nå er jeg en av Dem. En av Dem som elsker bøkene og som har en ny elsk for krim. Jeg skammer meg like mye som en redd struts. Klokken 23:30 dagen etterpå satte jeg boken tilbake. Ferdiglest på 1 døgn. Det er en trist dag, for nå kjære venn vet du at jeg er villig til å lese hva som helst.

Hjelp.

(skriveleif sier du? Jeg skrev alt sammen i løpet av ti minutter, har fortsatt tidsklemme vettu!)

Innrømmelse:

Jeg HATER «Mamma Mia!» filmen, og jeg er stolt av det! Kan noen være så snill å være enig?

____________________________________________________________

oppdatert 17 oktober: En dude (!!!) har sett filmen 162 ganger. [http://www1.vg.no/film/artikkel.php?artid=538503] Forbi reddning, det er bare å legge på.

Chicago-tøffler

I dag hadde noen arbeidere helt sement utover gulvet rett utenfor inngangspartiet i blokken. Dette så ikke jeg. Jeg tråkket midt i gjørmen og hylte noe som lignet «Whuuaaaaaauhhhhheeeee!!!», men jeg klarte (knapt) å holde meg på bena. Brukte så 30 minutter på å skure sko og gulv før alt stivnet. Hadde dette vært USA ville søksmålet vært av universale dimensjoner. Og jeg hadde vunnet.

Stopp

Det har skjedd noe som har gjørt livet mitt til et nytt helvete.

Jeg kommer ikke til å starte å studere i Tromsø i år. Ser det ut til. Samordna opptak sier Nei. Hvorfor måtte jeg få dyskalkuli?!

Vet ikke når jeg klarer å skrive her igjen, men det kan ta en stund. Akkurat nå er framtiden min helt snudd på hodet. Vi sees.

De beste sangene du hater å høre; liste

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å høre en sang til som jeg tror et lite øyeblikk er *min* sang, før jeg i det neste oppdager at det er minst 342 andre som liker samme sang og synger den på Idol med tårer i øynene. Jeg er lei, møkk lei av å høre de samme sangene bli sunget og proklamert om igjen og om igjen. Det verste er jo at de sangene er bra, og fordi de er bra blir de sunget titt og ofte gjennom tidene helt til man rett og slett blir lei. Fine sanger som blir irriterende sanger ender opp som: Klisje sanger. Så jeg har laget en liste i tilfeldig rekkefølge fordi jeg selv mener at disse sangene fortjener å bli lagt ned i Pandoras eske i ca 34 år før de blir spilt igjen, først DA er det ok å høre de igjen.

1. Black Velvet, sunget av Alannah Myles. Gud bedre jeg er så lei den sangen. Hver gang den spilles på radio, hver gang jeg hørte den bli sunget på Idol, hver gang jeg måtte synge den i et kor – ja, da døde jeg litt inni meg og ørene mine blødde ørevoks. Kan ikke noen være så snill å stanse galskapen? Det holder, vi har hørt nok av dette svarte silketøyet, jeg vil heller høre på Leif-Torgunnars spille tuba.

2. Killing me softly, The Fugees. Det finnes grenser for hvor mange ganger jeg klarer å ta innover meg at en dame blir sakte men sikkert dau av å høre en fyr synge. Denne sangen har mistet all mål og mening, fordi alle som har sunget den har fjernet det. Målet er å kunne synge en sang som overrasker lytteren, ikke synge en sang som ca 5435 har sunget før deg, like intenst og fargesprakende. Dette er en sånn sang som man først tror ingen kan, men så synger alle den og man blir bare flau flau. Det er en flau sang.

3. Let it be, The Beatles. Denne gjør litt vondt. Det gjør vondt fordi jeg er en så ihuga Beatles fan, og det gjør vondt fordi den er bra. Men mest av alt gjør det vondt fordi jeg har hørt den i så mange versjoner, sunget av så mange folk, og ødelagt for evig og alltid i «Across the universe«. Den har blitt en klisje, sammen med Yesterday og Hey Jude. Og hør her: Jeg elsker disse sangene. Men jeg haaaaater at det kommer nye versjoner av nye artister som skal prøve å være utrolig kule og musikalsk rik. Det går ikke, ingen kan synge Beatles som Beatles, la de nå ha disse sangen selv. Og klisje? Når de blir sunget på skoleavslutning/åpninger og arrangørene håper det skal bli rørende. Det blir ikke rørende fordi sangene har blitt sunget så alt for mange ganger før. Legg på!

4. No one, Alicia Keys. Denne er ganske ny, men i den store nettverden driver jenter og synger sangen med hele sitt hjerte og ansiktsuttrykk i smerte for full rulle. Dette er en sang jeg ikke liker. Teksten er døll, rytmen er ikke der og budskapet har ikke kommet enda. Gah.

5. I will always love you, Whitney Houston. Huston, we have a problem. Alle jenter som har fått hjertet sitt trampet litt på av og til, helst i 13/14 års alderen, har en tendens til å synge dette makkverket like lenge som Whitney, men enda mer stakkato enn dama fordi det prøves hardt å imponere med et talent som ikke er der. Denne sangen må ta slutt, og den tar slutt nuh!

Denne listen kan selvfølgelig bli lenger, dette er bare toppen av isoporen. Hvis du kan/husker/prøver å glemme en eller flere sanger, skriv gjerne en kommentar og vi kan klage sammen.

Kozemozeoverdoze

Fra kommentarfeltet- Sanger vi har hørt litt for mye av:

Hallelujah; Leonard Cohen

Imagine; John Lennon

Eye of the tiger; Survivor

Thriller – Michael Jackson

IC rapporterer fra Naxos

Mye av det som kan gå galt med meg kroppslig har gått lukt åt helvete med meg. Jeg klager slik bare jeg kan og syntes jeg yter verden rettferdighet. For det første: min venstre arm er delvis rød og håven etter at Naxos sin myggtype la sin elsk på meg. Jeg blir rimelig grå i toppen når jeg får vanskeligheter å i det hele tatt bevege armen min. Det gjør noe med meg når myggen kun går på 1 arm, og lar den andre være i fred, jeg blir delvis lam og vagger.

Jeg dro med meg en forkjølelse fra Bergen, noe som har gjort at jeg er konstant snufsete og alt renner som bare fafo (sms språk gosh jeg er så festlig). Så har vi ørene. Gåttabanen jeg hater disse ørene. Jeg har klar å pådra meg ørevoks (ja, jeg er ekkel) som jeg er overbevist vil kvele meg på en eller annen måte. Jeg er nå delvis døv, ganske så rennende og:

… hele framsiden min ser ut som rosa, crispete soleksem. Det gjør vondt. Jeg er litt førbanna mutt. Det kroppslige er da nok til at jeg klager. Jeg kan dette, klaging er feltet mitt. Det er arvelig og ligger godt plantet i genene mine. Etter et bleurg antall dager syntes jeg har jeg bør se ut som en gresk gudinne nå, og alle mine med-turister vandrer rundt brune som bæsj og gjør meg enda mer mutt. Hvor er rettferdigheten i dette?

Så, Ruterknekt, jeg er ikke brun enda.

Ting gått til helvete i dag:

I morgen er det meningen at jeg, pappa og bestevenninne skal reise til Hellas. Fra Flesland. Som nå er stengt pga streiken. Siden det er 17 mai i morgen er det helt naturlig at jeg ikke vil ha noe med den dagen å gjøre.

I dag er det meningen at jeg skal rydde omtrent 5 poser, bokser og vesker i vesker med Ting fra folkehøgskolen som er på rommet. Dette er meningen.

Det er meningen at jeg skal pakke til Hellas samtidig som jeg rydder rommet, men da kommer jeg til å pakke fordi jeg ikke vet om jeg reiser eller ikke. Jeg kommer til å pakke fordi det kan hende at det blir avreise fra Stavanger i stedet, og jeg kommer til å pakke fordi jeg på en eller annen måte er forberedt på at det ikke blir noe av.

Det er mye jeg skulle gjort i dag. I stedet surmuler jeg, drikker kaffe og ser på Doktor Phil. Aperumpe. Dessuten holder jeg på å bli forkjølet, noe som er helt forventet.

Sannheten om å få seg sommerjobb

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange jobber jeg har søkt på. Den eneste streken jeg setter er å søke jobb på Kiwi, men jeg merker at jeg snart blir en energibunt som krever å få den grønne drakten på meg så fort som mulig. Den irriterende biten er at jeg får både høre og lese at det er stor etterspørsel etter sommervikarer og deltidsarbeidere. Okey! Jeg har manisk oppdatert mailen min, panisk sjekket mobildekkingen og fanatisk diskutert med vennene mine hva som er galt med dages samfunn.

Er det noe jeg går glipp av? Jeg vil ha jobb! Jeg var en millimeter fra å få jobb i Bokkilden, men da måtte jeg komme meg fortere enn Hiroshimabomben til Oslo. Jeg har pepet mer enn nok «Crivens!» i løpet av uken, og for hver eneste søknad jeg har sendt, jo mer faller håpene mine om at jeg får en jobb. Jeg gjør hva som helst (shush!), så lenge det ikke er en jobb på kiwi eller å røre en hårete rygg. Jeg kan lage kaffe, selge bøker, elektronikk og snakke med gamle som trenger det. Jeg gir meg ikke, og jeg har konkurranseinstinkter. I hvert fall nok til at jeg ikke føler meg ond. Så hva skjer med verden? Skal jeg bare sitte her og søke til neglebåndene mine spyr galle, få emailer om at søknaden min er mottatt og «du blir kontaktet hvis søknaden din er av interesse», for så å ikke høre noe?

Problemet med jobb er at man trenger kontakter. En venn som jobber i en bransje, og som kjenner deg, tilbyr deg jobb etc. Kontakter er alt. Da har du noe å støtte deg til, noen som alltid er der og vil ha noe å tilby. Med kontakter trenger du ikke å søke på sommerjobb.no fordi du kan alltids klage din nød til en venn eller noen i familien og POFF så skjer det en verbal avtale om at du kan da alltids jobbe hos oss! Jeg har ingen kontakter. Ikke en eneste en. Det er vanskelig for meg å få jobb da. Bokkilden jobben var det nærmeste jeg kom, men en telefonsamtale som i noen nanosekunder forandret hele meg og min framtid. Såh:

Jeg trenger en sommerjobb, i hvert fall fram til jeg reiser til Tromsø. Og jeg har søkt på jobb hos ICA (og de har mottatt søknaden blah blah blah). Det er ikke Kiwi, men hooooooi det er like før. Hjelp.

Balladen om en Kattedame

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal takle naboene. Mamma har bodd her lenger enn meg og innehaver visse kommunikasjonsevner som jeg ikke helt skjønner enda. Et eksempel er Kattedamen. Oh yah, vi har en kattedame, en kattedame med stor K. Ikke riktig vel bevart oppi fryseren, ei heller tikkende verbalt. I dag støtte jeg på henne mens jeg gikk på tur i nabolaget, og det første hun sier til meg er (NB: Hun har sett meg 2 ganger uten å vite hvem jeg er eller hvem jeg tilhører):

«Heeia! Siden sist!»

Hjernen min legger automatisk til «Lenge!» fordi det går opp for meg at Kattedamen er en sånn en som snakker til deg med konstante utropstegn.

«Øh.. siden sist hva da?» spør jeg i håp om at hodet hennes ikke skal begynne å virre.

«Å se deg! Hyggelig! Se Missy da! Pssspssspsss!» Kattedamens budskap til meg er altså dette: Hei, lenge siden sist jeg så deg, det var hyggelig. Se, dette er katten min Missy som liker at jeg lager tisselyder hør nå.

Kattedamen bøyde seg ned og opp holdt hun mot meg en svart katt med satans øyne. Som den allergikeren jeg er syntes nesen min det er bittelittegranne ubeleilig å få kattehår i seg, så jeg slo katten unna før det gikk opp for meg hva jeg faktisk hadde gjort. Jeg slo en fremmed, tikkende plantasje av en kvinne sin katt.

«Øh… allergisk…» stammet jeg og Kattedamen bare smilte til meg og jeg var sikker på at jeg skulle bli bitt i nakken når som helst. Hun satte katten ned på bakken igjen, snudde seg og begynte å gå. Uten å si noe eller kaste en Vulkanforbannelse etter meg. Jeg så henne tasle videre (ja, hun taslet) etter katten sin og av og til hendte det at hun satte seg på en stein og stirret på himmelen.

Jeg løp min vei i frykt for at Missy skulle komme etter, og på veien møtte jeg på et gammelt ektepar som hadde stått og sett på.

«Stakkar damen.» sa mannen til meg som kom hastende fordi.

«Nei, stakkars oss!» svarte jeg ganske fort og angret like etterpå. Bak meg hørte jeg Kattedamen le lykkelig og jeg er nå overbevist om at hun alltid er bak meg en eller annen plass.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress