Firefly Effect – All The Jokes Are On Me from Dave Mahler on Vimeo.

Jeg har nå gjort det. Etter 2 år hvor jeg hver eneste måned har avbestilt og avbestilt, men fortsatt vært en del av dette samfunnet, har jeg endelig gjort det. Nå trenger jeg ikke få flere blad i posten, ikke mer reklame i mailen, og ikke en ny pakke i posten som jeg må betale 42 kr for å returnere. Plutselig er jeg fri. Med ett er alt som det skal være, og jeg trenger ikke huske på å logge meg inn hver eneste måned for å avbestille.

Nå er det ikke lenger fristelser som står i veien. Nei, jeg vil ikke verve en venn for å få den vesken der. Nei, jeg har allerede kaff . . . - hvis mamma melder seg inn igjen kan den espressomaskinen bli min og jeg har kaffekaffekaffe! hele natten lang.

Nei. Jeg slipper å stirre på terningene som forteller hvor bra alt sammen var, eller hvor mange som allerede har gjort det samme som jeg egentlig vil. Kjøpe kjøpe kjøpe. Nei. Ikke i dag kompis. Nå er jeg student!

Jeg har meldt meg ut av Bokklubben.

Jeg har alltid ment at en eksamen tar 2 timer eller litt under. Det faktum at jeg og 150 andre i dag var ferdig med naturfag skriftlig etter 15-20 minutter, var ganske forvirrende. Ja, det var 30 oppgaver med 5 svaralternativer og det gjaldt å krysse ut det som var lett. Dette er sånn som man gjør i Amerika for swharte, tenkte jeg.

Spørsmålene har jeg selvfølgelig glemt, med unntak av hvordan nordlys fungerer (spør meg! kom aaaan, spør meg!). Etter at heftet med oppgavene ble utdelt, tok det 10 minutter før de første elevene var ferdig, og jeg måtte se flere ganger på klokken for å forsikre meg at det faktisk var bare 10 minutter. Når jeg så plutselig var ferdig selv etter 15, fikk jeg angst og gikk over alle spørsmålene igjen. Jeg kan jo ikke dette! Hvorfor har jeg svart så fort! Hvorfor! Hvorfor! Det må jo være noe jeg… hvorfor bruker jeg så kort tid! Samtidig som jeg tenkte dette reiste et tyvetall av elever seg og leverte inn oppgaven sin. Derfor tok jeg et mentalt balletak/puppetak og signaliserte etter en av den gode gamle årgang.

Eksamen begynte klokken ni. Vi var ferdig kvart over. Jeg syntes det blir helt feil. Huzza for 5 timer med skriftlig Engelsk på onsdag! Hvem skal rocke bolle?

Jeg skal.

Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.

• Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
• Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa “Frrrrrtsjjj” og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg “Klomsusen” fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk  pære.

Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.

Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.

For 1 uke siden valgte harddisken min å ta selvmord. Jeg er fortsatt overbevist om at det var fordi den mente at det ble for sterk kost for meg å se på en dokumentar om Charles Manson. Samme dag som harddisken tok sieasta hadde jeg likevel tatt backup av alle skriverier samt filmer og de fineste bildene, så jeg var ikke særlig redd.

Nå har jeg en ny harddisk, større minne og et nesten så godt som nytt musikkarkiv igjen. Men det som dominerer arkivet nå er svenske damer som synger varme sanger. Nå som jeg oppdaterer musikken min oppdaterer jeg også dokumentene mine. Problemet med å ha skrivesperre er også at jeg har en 1 år gammel kneskade som har våknet til live, og som gjør at jeg nesten ikke kan gå. Derav sluker jeg smertestillende, og det er litt som å være i konstant bakrus rett etter at jeg har kastet opp magesekken i luften.

For jeg føler meg veldig rar for tiden. Jeg stresser med skoletanker og på toppen av det hele er jeg så lei meg fordi jeg ikke har noen historier i hodet; det gikk så langt at jeg krøp til kors og bestilte “Wreck this journal” fra Amazon i håp om at litt ødeleggelse skal gi meg inspirasjon. Jeg forventer store resultater. Det er nemlig ikke det samme når man går rundt og tenker at man skal bli forfatter men plutselig begynner å tenke at det kanskje ikke blir noe av likevel.

Jeg tror jeg trenger en forfattercoach. Noen søkere?

Jeg skal jo bli bibliotekar. Jeg har lyst til å lære meg å ordne i dokumenter, fikse arkiver hvor arkene er i uorden og mest av alt: vandre rundt i et stort bibliotek og ordne bøkene alfabetisk mens jeg samtidig ordner lånekort til stakkarslige sjeler. Det er det jeg vil.

Så langt tror jeg det går som planlagt. Jeg gjør mitt beste for å lære og å forstå naturfag, pugger alt læreren nevner om eksamen, og noterer i boken min til det går hull i arkene. Dette tar man alvorlig! Foruten om Naturfag er det Engelsk som er på timeplanen, og jeg merker det er rart at jeg er mer ukomfortabel  i dette faget enn Naturfag.

Og så har vi framtiden igjen. Jeg var på utdanningmessen i Bergen i dag, forberedt på å snakke med damene fra Universitetet i Tromsø om jeg kanskje ville ha en sjanse til å komme inn i år. Men så var ikke Tromsø der. Jeg endte opp med å ta i mot en bunke studiebøker for “Studer i Paris!” og India, noe fra Oslo, Bergen og diverse andre Høgskoler.

Problemet mitt var/er: Jeg vet hva jeg vil, skal og må. Tromsø sitt fag, Dokumentasjonvitenskap er det eneste jeg har muligheten til å komme inn på. I Oslo er det karaktersnitt, og det snittet har ikke jeg. Men når de jeg ville snakke med ikke var på messen, begynte plutselig Oslo, Bergen og Volda (tror jeg) å bli veldig tiltrekkende. “Negleakademiet? Ja, det kunne jeg ha prøvd meg på!” Var noe av det som for gjennom hodet mitt når jeg ikke vurderte å dra til Paris og rømme til en bokhandel.

Å vite hva man vil er ikke alltid bra, merker jeg. For når jeg har alt klart, så blir presset på framtiden veldig stort, og hvis det presset sprekker så kan det hende at planene mine må forandres.

Og lets face it: planene mine har ikke tenkt seg til Negleakademiet.

En kollega sa opp stillingen sin på jobb i dag, og det oppstod fullstendig kaos. Hvem skulle gjøre det “Linus” kunne? Hvordan skulle vi få hjulpet kundene uten den kunnskapen som Linus hadde? Han hadde ikke sagt noe til meg om det han skulle gjøre, vi som ofte sto sammen og han ga meg klemmer når jeg følte at jobben ble litt mye. Han kalte meg “vennen” og kjøpte kaffe til meg i lunsjen. Men han sa ingeting om at han nå skulle forsvinne. Jeg følte det litt som om han ikke var vennen min likevel, en som kom og gikk ut av livet mitt. En person jeg ikke kommer til å se igjen.

Spørsmålet var jo hvorfor Linus har sluttet. Jeg spurte en annen kollega, og det ser ut til at det var grunnet et verbalt overgrep på julebordet (som jeg ikke var på), hvor X brølte ligende ting som “alt er din feil” bare i mye verre ordlag og sjenerelt vondt for selvtilliten. Verden lugget, og Linus lugget i dag tilbake.

Greien er at jeg har flere ganger tenkt å gjøre det samme selv. Å si opp på dagen, og det eneste jeg gjør er å legge en lapp i postluken til de jeg snakket mest med. Jeg har så og si ingenting til felles med dem. Etter å ha jobbet der siden juli var det først nå på mandag at en av dem spurte mer om meg og mitt. Hva jeg har tenkt å bli, hva studerer jeg, sånne ting. Alt var selvfølgelig formelt og påtvunget fordi vi sto der alene og ventet på kunder. Og så var det over, og vi hadde ikke noe å snakke om.

Det er for det meste fyllefester det snakkes om, hvem som gjorde hva, hvem som sa det. Det snakkes om spilling, koder på varer og masse tall. Jeg hater når de snakker tall. Men likevel er det noen der som jeg føler gjør arbeidsdagen litt bedre, og Linus var en av dem. Nå ser jeg ham ikke mer. Det er problemet. Slik jeg ser det, må jeg bare holde ut litt til, lage et ansikt og nikke når de andre snakker om slik ting som ikke er en del av meg. Det er et problem.

Jeg fjernet lappen på badet, og fylte på mer såpe.

Det er en person som har en tendens til å gå meg på nervene. Vedkommende trenger ikke å si noe, det holder med at Det (Han/Hun, you get the picture) er der. Når jeg går forbi kjenner jeg en sterk trang til å knytte nevene, bite tenner og forbanne navnet til Det. La oss si at navnet er “Newman”, og akkurat slik Seinfeld gjør når han møter på Newman, gjør jeg når ingen ser meg.

“Arg! Newman!” sier jeg surt til meg selv. Newman har en tendens til å sette meg på ytterplanken slik at jeg får ubehagelig mye oppmerksomhet. Det kan være at Newman har ordnet på noe som jeg allerede har ordnet på, snakket med kunder *etter* at jeg hjulpet dem; og det nyeste – gi meg en ball med pigger på (en sånn en som skal brukes til å knipe på for å ikke stresse), som jeg må ha i lommen helt til jeg har hjulpet så og så mange kunder.

NEWMAN!

Jeg har derfor begynt å ignorere Newman så godt jeg bare kan, men fordi Newman er faktisk ganske lav (lavere enn mine 1.62) så POFF, der er Det – rett under nesen på meg og skuler slik bare en Newman kan.

“Hei, Newman.” sa jeg.

“Hallo, Iskrem,” sa minien.

Og det var det. Etter at jeg hadde lystig hjulpet en kunde, kom Newman bort til meg med den pokkers ballen igjen. Neinåh! Tenkte jeg, Nok med disse hykler-tiradene, jeg har en satirisk humor å bevare!

“Nei, jeg tar ikke den i dag.” sa jeg. Newman så forvirret/irritert på meg.

“Jo, det gjør du, du har ikke solgt….”

“Det har jeg. Nå syntes jeg du skal prøve å gjøre det samme, og ikke la køen øke fordi du står her.” sa jeg. Strike.

“Greit.” Newman tasset bort, og etter det ante jeg faktisk et lite smil på slutten av dagen. Men likevel…. Newman, dette er ikke over enda.

Ingenting er som en lettere irritert Kaffebønne etter alt for mye Rihanna på radio og tv. Etter litt for mye sniktitting på Tordenblogg-resultat og Topp 100 liste, er det bare murring og knurring igjen. Jeg skylder på Rihanna. Alt er Rihanna sin feil. Hvorfor? Jodetskaljegfortelledeg. Rihanna er der hele tiden. Misforstå meg feil om du vil, men kommer ikke dama ut med minst 2 nye musikkvideoer i måneden?

Alle er så like, det er som å høre på glampop med radioaktiviteten skrudd på topp. Hver pokkers sang er dekket med “eh eh åååååhhååååå, aaaaahhh” og det har i flere måneder nå vært umulig for meg å få “ella ella ella eeeeh eeeh eeeh” ut fra gane og ørekanaler. Musikkvideoene kommer som en løvetann gjør, og hun mister mer hår for hver gang. Så kommer Chris “Jeg kan synge enda mer playback enn deg“ Brown, som selvfølgelig er Rihannas kjæreste nå (hvordan klarer jeg å få med meg alt dette egentlig?!?!!?!) og de synger hjernemassen ut av meg.

Hvorfor hører jeg på dette? Fordi det er sånn musikk kroppen min automatisk følger rytmen til og finner av en eller annen grunn en slags syk balanse i all radioaktiviteten.(Og når man er på jobb hvor man står på bena i 4 til 8 timer, er alt automatisk “bra”. Legg merke til bruken av ordet Bra) Den er gjenkjennbar, og notene setter seg i hodet. Jeg vil ikke de skal sette seg i hodet, jeg vil knuse dem og skrike “Dette er ikke musikk! The Beatles er musikk! Marc Bolan er musikk! Cat Stevens! Du, Rihanna, du er bare syre! Dødelig!”. Alt dette foregår inni hodet mitt, der skrikes det og gnåles. Men på “utsiden” svaier jeg på kroppen, mimer ordene og fingrene mine leker dirrigenter. Jeg er en sann skam. Og ALT, ALT er Rihanna sin feil.

Hvorfor er det så lite pepper i pepperposene hos McDonalds, og så mye salt i saltposen? Salt er fyfy! Jeg vil ha pepper! Det finnes ingen rettferdighet.