Gjesteblogg: I grenseland

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

– Siv I. Vannet

Et bloggskille fra nå og da

Å rote i arkivet er alltid en utfordring. For så å slette store deler av det etterpå er enda større. Jeg har fjernet en del fordi jeg ikke trenger den delen lenger. Det var delen om kjærlighet. Den delen som holdt meg gående gjennom gymnastiden og som til slutt ga meg tidenes hjertesorg. Det var likevel en del gode gullkorn der, ord som jeg likte, setninger som passet sammen – men det er en del av dagens Elisabeth som jeg ikke vil ha lenger. For å si det sånn: Det var en bra bok, men det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å lese den. Fordi jeg har Mr B nå, er det også ekkelt å ha det hengende over meg hvor besatt jeg var av gutten fra skolen. Det holder lenge med å være besatt av Mr B.

Det er også ekkelt å fjerne den delen av bloggen. En del av meg som gjør at jeg faktisk har lesere. Men av og til må man tenke på seg selv som et menneske og ikke som en blogg. Til tider er det ganske kjedelig. Jeg liker å tenke blogg. Det var (og er fortsatt) betryggende å ha en narrativ-lignende heliumstemme som snakket til meg utover dagen – klar til neste bloggpost. Før var denne stemme klarere, jeg var mer personlig, mer dagbok. Men som tiden går, jeg blir eldre, flytter fra et sted jeg hater og hvor jeg vet at folk jeg ikke liker leser bloggen min så….. ja, deler må bort.

Jeg håper jeg ikke har ødelagt bloggen for mye etter at jeg fjernet mye av meg selv, men tenkt da; jeg har fortsatt mye å gi.

Mitt eget domene, mitt nye hjem

Plutselig gjorde jeg det. Og se så fint det er her inne! Jeg får nesten moderfølelser jeg nå. Hvem trenger å bry seg om babytrang? Så nå  er altså Sammensurium.net mitt. Mitt nye hjem, mitt eget sammensurium. Jeg har savnet å eie favoritt ord, og denne gangen trenger jeg ikke en gang å si det metaforisk. For ja, jeg eier det. Mitt. Håh. Jeg hadde ikke klart dette uten hjelpen til Iversen, ikke i det hele tatt. Så husk å oppdatere linkene deres!

Velkommen skal du være, jeg håper mine 5 trofaste lesere koser seg. Kaffe anyone?

Forresten vil jeg bare komme med en opplysning om at jeg driver og tenker på å kjøpe meg et domene, og det kan hende at det blir via One.com (for den bruker hun). Jeg har en link url allerede i tankene (det skal IKKE være «elisabethic.com/net sånn at det er klart), men hvis du har noen ideer/forslag «leser» jeg øre (lytter øre, tok du den? Håhåhåhåhåhå).

Hei! Du der!

Lyst til å sende et anonymt brev til en du liker/ikke liker, eller rett og slett bare fortelle en person noe? Det har jeg gjort, og det var stas. Bare prøv selv, prosjektet er nystartet og jeg ble ganske interessert. Husk, det er ikke hver dag du kan skrive det perfekte kjærlighetsbrevet/hatdeklarmasjonen uten at noen vet hvem du er.

Hello! You there!

Ice Cream goes Word

Jeg kaster meg inn hos eliten og blir der. Nå er jeg på wordpress fordi jeg er lei av å ikke kunne pinge bloggrevyen fra blogspot. Alle poster er imporert (imporert, faktisk…) importert og hurlumei. Så, hvem er du da?

Skrive her i to uker?

Jeg reiser til Irland på mandag. I den anledning hadde det vært kult med en gjesteblogger. Hvis du er interessert kan du sende meg en mail om hvorfor. Har du lest her før så vet du nok hvor denne bloggen er sjangermessig, og da bør du vel prøve å fortsette trenden:

elisabethic@gmail.com

:)

Min dag som feminist…

kan du lese om HER.

Woa!
SHIZZLE!
Kommentarer er tipp topp også!

Blogging er ikke hva det en gang var

Dagbokblogging er visstnok ikke kult lenger. Jeg har alltid skrevet bloggdagbok og aldri helt fått dreisen på dette som heter «Metablogging». Helt ærlig vet jeg fortsatt ikke hva det er, selv når jeg leser andres sine innlegg som bruker ordet «meta» og «blogg» like hyppig som sædcelleprodusering. Noen klarer det, ikke jeg. Noen har evnen til å tiltrekke seg lesere som jenter mot Hanna Montana, andre ikke. Etter hvert som jeg har blogget en stund har jeg kommet forbi det sterke håpet om å få mange lesere, men jeg kommer aldri over det evige håpet om å få flere kommentarer. Det er dop. Likevel har jeg ikke lenger den samme trangen til å dagbokblogge, og da er det jo naturlig at jeg mister lesere – men jeg tenker ikke så mye på det. Nå.

Blogging har forandret seg siden jeg begynte i desember 2005, det er flere av dem og det er et konstant prat om eliten. Jeg skjønner meg fortsatt ikke på dette «elite» pratet, for jeg har aldri hørt mitt navn nevnt i den sammenhengen og da har jeg automatisk valgt å ikke blande meg inn i den (fordi jeg ikke har lyst til å begynne å klage). Klaging tar meg like langt som 4 cm brunkrem på allerede brun hud.

Jeg har ikke tenkt å prate mer om blogging enn det som allerede er gjort. For hvorfor skal jeg prate om noe jeg ikke driver med selv, i den forstand? For meg er det dagbok jeg skriver, noe som da automatisk setter meg ut fra selve bloggmiljøet og trekker til seg kun de som faktisk med viten og vilje *vet* hva jeg skriver og at jeg skriver det. Jeg har med vilje blitt den bloggen jeg egentlig ikke alltid har ønsket fordi det automatisk gir meg mindre seertall.

Seertall. Der har du det. Blogging er den nye TV. Meta.


Hvem har mest lesere? Hvem skriver best? Hvem er mest populære?

Konkurranse, konkurranse, konkurranse. Jeg hater konkurranser. Ikke bare fordi jeg er en dårlig taper. Jeg er en dårlig taper. Når skriving på internett blir en konkurranse føler jeg at det mister mening for meg. Personlig. Fordi jeg skriver dagbok. Jeg skulle mer enn gjerne fortalt deg hva jeg mener om Manuela saken, Lommemannen, Frp og aldri så lite bloggerskitkastning: men fakta faen er at jeg ikke klarer det. Jeg skulle gjerne klart det. Men det eneste jeg klarer er å skrive om det jeg kan, og jeg kan ikke si noe profesjonelt om verken Manuela saken eller å skrive satirisk drap av en medblogger. Jeg skriver om det jeg kan, og jeg kan hverdagen min. Kall meg gjerne egoistisk, men da svarer jeg det ikke er mitt problem at du syntes det – du valgte å lese noe som er dagbok og ikke meta.

Kommentarer er til dags dato det jeg lever for. Respons er og blir toppen av kaffen. Men fordi jeg ikke skriver like mye «oppsiktsvekkende» og «hey, dette gir meg lysten til å lese OG kommentere wowowowww! Hun er flink!» lenger, dabber det av med skrivingen min på nettet og når den først dabber av er det vanskelig for meg å i det hele tatt prøve. Det som gir meg lysten tilbake er av og til ofte kommentarer og jeg har oppdaget at jeg er på et sted hvor jeg blir direkte overasket hvis jeg får noen. Dette gjør meg egentlig litt stolt, fordi jeg ikke føler meg totalt nødt til å skrive noe for å glede leserne mine.

(Men jeg ALT for DEG!)

Blogging er ikke lenger hva det en gang var. Nå er det om å gjøre å overleve på bloggrevyen, bli plukket ut til forsiden hos sonitus og bli linket til i andre sine bloggposter. Det er lenge siden jeg har vært der nå, før brydde jeg meg, men nå har jeg fått videre til steg 5: Aksept. Hva de første stegene er lar jeg være opp til deg, men jeg vet de er saftige.

Blogging er ikke lenger hva det en gang var. Og det vil det heller aldri bli.

Kjære dagbok, har jeg sviktet deg?

Når man ikke husker sin egen bloggbursdag

Den 10 desember ser det ut til at jeg har blogget i to år. Dette har jeg ikke vært klar over før nå. Jeg har ikke noe vettugt å si så det får du gjøre. Såh Ja. It’s been a blast!! Skal vi gå for to år til?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress