Postpost: I denne posten setter jeg mine egne meninger veldig på spissen, og det skal forhåpentligvis ose av mørk, rotten kynisk galgensatire. Jeg håper du forstår.

______________________________________________

Jeg er hjemme, og har (om mulig) oppdatert meg på hva som har skjedd i verden. Hva som skjer i Kina er fortsatt noe usikkert for meg, men jeg antar at alle er veldig opprørt over Michael Jackson sin død. Mest sannsynlig ikke. Og så har det vært flom i det landet som alle har hørt om, men som ingen vet hvor er. Med dette menes selvfølgelig meg.

Og jeg har lest. I de timene jeg ikke badet, solte meg, grillet eller lekte med forloveden – leste jeg hva som skjedde i bloggerland. Jeg lærte meg et nytt begrep – Rosabloggere. Og det gikk opp for meg at noe var galt. Jeg leste hva andre bloggere skrev om dette begrepet før jeg reiste på ferie, men først når jeg var borte fra den plassen hvor jeg har min bloggersentral festet, gikk det opp et lys for meg.

“En Kaffebønnes Sammensurium” er en fullstendig katastrofe blogg. Hvorfor? Jo nå skal du høre kompis:

• * Jeg skriver ikke om mote eller sminke – muuuuuulig fordi jeg ikke er så interessert? …
• * Jeg poster sjelden bilder av meg selv med fine poseringer – Kan hende dette er fordi jeg vil bli forfatter og ikke modell? hm ….
  
• * Jeg har aldri blitt intervjuet at en avis - bitter bitter bitter barnslig bitter bitter.
• * Jeg har ingen reklame på bloggen min, så jeg tjener ingenting – men det er jo slik *jeg* vil ha det. Kanskje det er slik at Rosabloggerene ikke vil ha det på samme måte som meg?
• * Jeg har under 100 lesere daglig – Dette liker jeg, sånn egentlig. You get me, for å si det sånn.

Ser du? Jeg burde egentlig bare logge av hele bloggen. . Jeg skulle veldig gjerne vært en som andre hører på. Jeg skulle gjerne sluttet å starte hver eneste setning med “Jeg”. Nei, det ser ut til at det bare er disse “Rosabloggerene” som vet hva som biter. Bloggen min har begått kollektivt selvmord for alvor, og jeg er nå full av faen.

Så hva skal jeg gjøre med dette?

Jeg skal skrive, lese og tenke. Jeg kan starte min egen skriverevolusjon – bli en Kaffeblogger med attitude.

Nå…

Nå skal jeg skrive om religion.

Så stor er jeg.

Jeg har hørt på Jack Peñate en stund nå, som spiller indie rock og har en egen swhung på alt. Siden det er sommer tenkte jeg at dere kan høre litt på ham også. I morgen er jeg offisielt på ferie, og jeg tviler på at det kommer noe bloggpost her før 15 juli (det er jo umulig å få en gjesteblogger, sukk).

Lat oss dansa te me ikkje he blod i åran!

Her er jeg. Påkledd og klar for nye eventyr. I flere uker har jeg følt meg skitten, full av hull og uten pene sko. Jeg har ikke villet vise meg offentlig fordi det finnes grenser for hvor mye man orker å vise av det samme hele tiden. Men så kom Binka gående, og jeg trengte med ett ikke å bedrive mer vindushopping etter ny drakt.

Det er med et sånt utseende jeg ikke trenger å tenke på annet en det jeg skriver. I denne bloggen er det verken mote eller politikk (men for all del, kanskje jeg blir vervet av noen organisasjoner oppe i Tromsø. Skulle det skje, vennligst kontakt nærmeste pårørende for akutt hjelp). Det er tekst, om tekster og generelt mest mulig kaffe.

I notatboken som du ser i Binkas komponerte header, har jeg en del kaffeflekker. På den synlige siden er det en hilsen fra Virrvarr og en kanin. Hva er vel bedre enn å ta bilde av en side hvor en dame som glemmer å spise fordi hun skriver, har skrevet til meg? For nå har jeg et mål. Jeg kan holde oppmerksomheten din (sett at du er en lesende person), og skrive luftig. For bloggen har mer luft nå. Mer plass, mer av alt. Klærne mine passer bedre nå. Og alt er takket være Binkas flittige arbeid  i løpet av 24 timer (gi henne kudos!), hennes koding og flikking med hele greien. Er det noen som jeg kan legge “mitt liv i dine hender” på, så er det henne. Som takk skal jeg gi henne “Signaler 2009″ når den kommer ut.

Hva syns du? Er forandringen et bedre et for Sammensurium?

Ok. Jeg liker ikke at jeg må oppdatere til denne pokkers wordpress 2.7.1 når Iversen ikke er å finne. For skriveruten min er helt ramponert ut og jeg kjenner PMS er noen bokstaver jeg kommer til å ytre relativt ofte. Hjelp. Meg. Noen. For jeg aner ikke hvordan.

Iversen og Bare Thomas kom til unnsetning. Takk til dem begge to! <3.

I dag er det meg og Buster. En tøff kamp og jeg håper det går bra for oss begge. Fordi jeg ikke har rørt kameraet mitt på lenge, og siden jeg er mot en ganske proff fotograf – slenger jeg ut noen bilder. (Ergo = stem gjerne på meg også, for da kan jeg begynne å drikke julebrus, spise pepperkaker og synge det siste verset på Julevisa UTEN at noen kan sensurere meg).

Nå er det din tur (Jeg er veldig glad i deg. Ja, akkurat deg ja. Jeg mener deg, du ja! Jeg liker *deg*, for det er deg jeg skriver til. For. Deg. Denne bloggen eksisterer for deg).

Go vote!

Selvfølgelig mener jeg noe om det. Alle med vettet i behold har en mening om saken.

Personlig skylder jeg på Aftenposten.

Jeg har egentlig ikke tid til å skrive dette, grunnet noe som heter Jobb, men hei – plikten kaller!

Binka er med i Tordebloggen i dag, og som forfattergrupie og selverklært Fan numero 1! syntes jeg du skal stemme fletta av deg på Binka og hennes Elefantzonen.

La meg si det sånn; det er ikke hver dag man får sjansen til å gå ut i kamp mot en skrivende/dansende/stjernelesende/radiomann av en astrofysiker. Og det er heller ikke hver dag at jeg kan si at jeg er overbevist om mine mikroskopiske sjanser til å gå videre. For ikke å snakke om at kampen er mot en mann som jeg vanligvis ville sneket meg etter, og forsiktig spurt om en autograf, for så å knise hemningsløst etterpå som en gal forelsket jente. Ganske ofte i fjor hørte jeg på “Superstreng” og følte meg alltid litt klokere. Ser du? Jeg skal konkurrere mot en sykt smart mann. Men som sagt har jeg mikroskopiske sjanser: så jeg har i det minste en liten mulighet.

Jeg har dessverre ingen youtube-video å vise for å overbevise deg om du må stemme på meg, jeg har ingen tegneevne som gjør at jeg kan lage en tordenblogg-tegneserie, og jeg har ikke skrevet 19 bøker slik som Newt har. Det er ingen videokamera jeg kan bruke for å lage en “stem på meg film”, rett og slett fordi jeg har det mer i mine skriftlige ord enn de som kommer ut med lyd (lets face it; når jeg blir filmet oppfører jeg meg som er skarrende, knisende og ikke minst ADHD-aktig fjott).

Det eneste jeg har er denne posten, denne bloggen og arkivet mitt. Thats it. Thats the whole guacamole og jeg er på randen dekket av konkurranseinstinkt. Det er da helt naturlig at fra jeg poster denne bloggposten er det dette som kommer til å skje fram til i morgen:

• Jeg kommer til  å drikke alt for masse kaffe, mer enn jeg vanligvis gjør (er dette mulig? Hører jeg du skriker i ren og skjær smerte, men ja min venn, det er mulig).
• Derfor kommer jeg ikke til å få sove om natten.
• Så når tiden er inne for å starte Tordenbloggen, er jeg så trøtt at det blir drukket mer kaffe,
• … men på fredag kommer det noen menn som skal installere vannmåler i leiligheten, så mellom klokken 8 og 15.30 er vannet slått av, og jeg kan ikke drikke for mye kaffe (vi har masse vann på kanner og flasker).
• Fordi jeg faktisk begynner på jobb klokken 16 kommer jeg til å være trøtt, skvetten og litt dopet på angst, noe som kanskje går utover kundene. Du vil vel ikke at det skal gå utover kundene mine?

Og sånn går nu dagan. Uten vann og kaffe, det blir mayhem i morgen. Det kan jeg love deg. Det er en herlig pulje som skal ut og leke i snøen i morgen sammen med meg, så la oss alle gå tuttifrutti og stemme. Hvis du liker en dansende forfatter, da stemmer du på Newt, hvis du syntes det er skikkelig flott at jeg kjøpte “Mamma Mia” dvd’en til mammaen min i går (er ikke så veldig glad i den), se så – vote for me! Eller bare stem sånn generelt. Det er jo gøy.

Chansey vil gjerne at du stemmer på mamma også:

Cutnessoverload!

Det er den tiden av året hvor jeg står på mine knær relativt ofte, uansett hvor oppskrapet de blir; og trygler, ber, spør og ønsker at du, min beste venn her i Sammensuriuet – gir en stemme til meg i Tordenbloggen. Jeg lot være å reklamere for meg selv i fjor, men pokkerheller i år skal jeg opp opp opp.

For hey, jeg har blogget i snart  3 år (! hadde jeg aldri trodd) og nå vil jeg vinne. Og jeg vet at du vil det også. Dette er bare kvalik. runden for min del, og syntes ikke du at jeg skal få lov til å bli kvalifisert? Jo, det vet jeg at du syntes. Patrick er helt enig med meg; hvem kan vel motstå hans forførende blikk?

Stemm i kommentarfeltet og i pollen, HER! sier Patrick. (Jeg elsker den genseren din forresten.)

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre “takkforfølgethadetbra”-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa “Is this a trick?” Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. “We’re just talking..no one knows we’re here..” Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. “No.”

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. “No. No. No. No.” Han fortsatte å prøve å overtale meg. “Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.”

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: “I dont wanna be mean..”

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, “Nei, du kan ikke holde rundt meg”, eller “Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende”, selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

- Siv I. Vannet