Jeg har hatt besøk i noen dager av en søt venninne. Hun dro i dag til sin nye leilighet, og tok hellet mitt med seg. Med det mener jeg at mye har gått galt bare i løpet av 1 time. Det begynte med denne boksen:

Jeg har ikke en slik fancy kaffeboks hvor det står «Friele» eller «Ali» på, så derfor bruker jeg det jeg har. Denne boksen du ser her, er nå tom. I det jeg åpnet skapdøren vippet boksen og falt på gulvet. Kjøkkengulvet er dekket, hele leiligheten lukter.

Smerte.

Etter å ha strevd med støvsugeren, brukt opp en halv rull papir, har jeg sikkert fått blåmerker på magen.

Til slutt begynte jeg å tenke på muligheten for at denne katastrofen kunne ha hendt i morgen når ingen butikker er åpen. Jeg ble litt uvel.

Det kan ikke kalles skrivesperre. Det ligner mer på midlertidig stans av fantasi og uttrykkelse og ordvalg når et dokument blir startet. Alt er jo på plass. Jeg har lyst til å skrive, jeg kan skrive, jeg har til og med litt tid til det. Problemet er at jeg glemmer hva jeg ville skrive.

Ideene kommer om natten, jeg overbeviser meg selv om at de er for gode til å glemme, men likevel så går det til helvete. Notatbok, sier du? Jeg er såpass i lala-land om jeg våkner om natten, at jeg ikke kan skrive noe som helst. Da Frode ringte fra utlandet, hadde jeg store problemer med å huske samtalen om morgenen.

Jeg har til og med problemer med denne bloggposten. Hva pokker skal jeg fortelle deg når jeg nesten ikke følger med i mitt eget liv en gang? Emnene jeg tar på universitetet nå, dreier seg om litteratur og litteraturvitenskaplig metode. Og et snasent bibliotekfag som har en skadelig pensumliste. Ikke minst må jeg øve på Digitaliseringsemnet jeg strøk i før jul, noe som gjør alt mye teitere. Men jeg har det bra, jeg lover.

Skrivesperre? Nei nei, ANGST. Jeg kunne sikkert skrevet mer om at jeg ikke har noe å fortelle deg, men det trenger vi ikke nå. Korte bloggposter er tingen dere.

Av og til glemmer jeg at jeg har en blogg, og når jeg glemmer det, husker jeg heller ikke at ting jeg opplever kan fortelles om. Det jeg derimot kan fortelle er at nakken min de siste dagene har hatt et sterkt ønske om å ta livet av meg, mest sannsynlig på grunn av en forkjølelse som gjorde at jeg hostet som et nek. Lungene mine har lenge vært et slags orkester for den tungpustede, og nå er det altså nakken som er for tur. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Rett før jul har ankomsten av en pakke i Tromsø gnaget meg i bakhodet. Hvorfor? Fordi den er et mysterium. Jeg vet ikke hvem som har sendt den, men vedkommende har ungått å bruke I.C i etternavnet, og gått for P’en. Jeg vet at personen også har mobilnummeret mitt (men det er jo lett å finne). Ingen har sagt til meg at jeg kan vente meg en pakke i  posten heller. Det eneste jeg hadde var et sporingsnummer og et hint om at pakken var sendt fra utlandet via UPS. Jeg liker post. Derfor er dette et uløselig mysterium for meg. Det verste var at på hentesmsen jeg fikk, sto det at returdatoen var den 4 januar. Jeg og mannen er tilbake i Tromsø den 7ende.

Kan du se for deg at du har mottatt en 2.4 kg pakke som du ikke vet hvem er fra, og som du ikke vil få åpne en gang? Hjernen min sang i fistel. Jeg ringte posten, først for å omadressere, så for å snakke med mitt lokale postkontor for å få dem til å beholde pakken litt til. Jeg har i de siste dagene derfor prøvd å tenke meg fram til hva julepakken kan inneholde, men ikke kommet noe nærmere hvem avsenderen er. Hvis det er deg, hadde jeg blitt glad hvis du kunne gi meg et lite heads up.

Ideer:

• Bøker som totalt veier 2.4 kg, kanskje 3 kg. (tror dette er nærmest)
• Godteri fra usa.
• En bombe som er feilsendt, kommer til å eksplodere når pakken åpnes.
• iPad (sikle sikle sikle sikle. Dette er dog min egen fantasi som leker Djevel med meg)
• Kaffemaskin.
• 2.4 kg med kaffebønner.
• 2.4 kg med notatbøker!
• Veldig mange brev som aldri ble sendt, men som til slutt ble pakket sammen som en julegave.

Som du ser har jeg virkelig ingen anelse. Har du?

Ps. Hei 2011!

Det er eksamenstid og jeg har tre stykker å bryne/fnyse/snuse på. Mannen kommer hjem om to uker, så hormonene mine er all over the place. Håper du ikke glemmer meg helt da.

1. Ikke ta på deg vinterskoene dine (de er ikke vintersko lenger). Vi vet begge to at fra det sekundet du har forlatt leiligheten din, så kommer snøen og tar deg. Snøen konsentrerer seg om nese, luftehull i skoene og briller.

2. Uansett hvor mange paraplyer du har med deg til universitetet, vil 1 aldri føles nok. Et vindkast og du knekker like høyt som leddene dine gjør om morningen, og da tar «vinterskoene» dine overhånd. Vinden tar tak i håret ditt og plutselig har du hårball i halsen og ser ingenting fordi brillene er besudlet.

3. Vurder å polstre begge kne, ankler og rumpe med bobleplast.

4. Neste gang du bestemmer deg for å redigere et manus i løpet av 4 timer, ikke drikk 5 kopper kaffe samtidig. Slikt sømmer seg ikke for kaffebønner en gang.

5. Du trenger ikke tenke at ironien biter deg i ræva hver gang det begynner å snø. Ja, vi vet du forakter vinteren, men du kan jo ikke drikke kakao uten at det snør ute, så det er ditt eget tap (du studerer i TROMSØ for pokker).

Fistful of Mercy from Fistful of Mercy on Vimeo.

Sønnen til George Harrison, Dhani Harrison, har dannet et band med de flinke Ben Harper og Joseph Arthur. «Fistful of Mercy». 5 Oktober kommer debutalbumet. Jeg gleder meg mer enn ord kan forklare til dette skjer, så derfor syntes jeg du skal glede deg like mye.

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!