Det er andre gangen jeg møter min nye fastlege. Og hun har nettopp spurt meg om hun kan få undersøke min nedre region for å se at alt er i orden.

”Har du vært hos gynekolog før?” spør hun. Hjernen min har forlatt området, og jeg svarer kun fordi nødgeneratoren har blitt aktivert.

”Nope. Aldri. Hahahaha.” svarer jeg og starter min desperate tokt for å gjøre denne legetimen til en koselig stand-up time.

”Jeg vil gjerne ta en titt nå, er det greit? Eller vil du helst gjøre det i morgen?”

Det kommer sånne øyeblikk av og til, hvor man blir imponert over seg selv og hjernens evne til å tenke fort og langt framover. I løpet av 1 sekund – kanskje mindre, har jeg tenkt følgende:

Jeg er ikke klar for dette. Hadde jeg visst at en person jeg møter for andre gang i mitt liv, som faktisk er legen min ville jeg i det minste ha tatt en dusj først. Hvorfor finnes det ingen parfyme man sprayer på nedentil? Hvordan skal jeg forholde meg til henne etter at hun har stirret på underlivet mitt i mer enn ett minutt, skal jeg se henne i øynene? Ta henne i hånden? Og hvis det ikke blir gjort i dag, skal jeg krype rundt i leiligheten og lage alle mulige scenarioer i hodet mitt for hvordan det hele kommer til å bli å Gud. Så hvis jeg sier at vi bare kan ta undersøkelsen nå med en gang, så kommer hun til å se meg – naken – og sikkert like appellerende som en grillbrent paprika. Jeg kommer til å si at vi kan ta det nå, jeg vil ikke, men jeg kjenner ordene komme ut av munnen min og nå smiler jeg for helvete, jeg smiler av at jeg faktisk inviterer henne til å stirre på vaginaen min og dette er andre gangen jeg møter henne perkele.

”Neida, vi kan ta det nå! Få det overstått. Jeg tenkte bare at, hahaha, jeg har jo ikke akkurat fått vasket meg eller noe, og det er jo litt flaut……”

”Er du klar over hvor mye rart vi leger ser hver dag? Her om dagen var det en dame som spydde på meg.”

Så 1 minutt senere har hun dratt ned persiennene og jeg sprer bena mine rett foran ansiktet hennes. Livet mitt når et nytt høydepunkt i det hun viser meg det hun skal stikke inn i meg og utvide… ting – og det eneste jeg klarer å tenke på er at dette er nesten som den Friends episoden, hvor Ross er med Susan og Carol på legekontoret og leker med den dingsebomsen som skal åpne henne opp. Det føles som å om noen prøver å vrenge halve kroppen min ut inn. Men så kommer den første pinnen. Jeg er livredd for at kroppen min bestemmer seg for å reagere med å fise henne rett i ansiktet. Har andre gjort det før? Den andre pinnen blir veivd foran meg, den er større, har en klump av bomull og hun romsterer med den inni meg som hun prøver å punktere livmoren/blæren/ min.

”Tenk at dette er første gangen du gjør dette! Du er utrolig flink! De fleste som gjør dette første gangen stivner helt.”

”Å hurra!!!!!” sier jeg anstrengt mens jeg tenker på nye notatbøker, manuset jeg leser for øyeblikket, den morsomme episoden fra ”Parks and Recreations” og hvor fint det hadde vært med litt rødvin. Så ser jeg på fastlegen min og blir minnet på hvordan jeg ligger, hvordan bena mine er plassert og at jeg faktisk har klær på meg på overkroppen.

”Du er veldig flink. Vet du, vi er to damer her på legekontoret, og hvis vi har problemer, så må vi gå til de andre kollegene våre for hjelp. DET er flaut det, så dette skal du ikke bekymre deg for.” sier hun.

”Åhåhå.” svarer jeg.

Når hun er ferdig med arbeidet sitt kler jeg på meg og står på stedet hvil.
”Så, alt i orden da?” spør jeg.

”Ja, så da trenger du ikke bekymre deg lenger,” svarer hun og gir meg en resept for vintereksemen min. Ganske bevisst lar jeg være å ta henne i hånden, så jeg nøyer meg med å vinke adjø.

I det minste får gutter stå på to.

Den tredje juni sto jeg i sikkerhetskontrollen til Gardemoen og hadde en fremmed dames hender plassert på puppene mine. Jeg spurte hvorfor hun måtte ta meg på puppene, var ikke det litt fyfy eheheh? Det var derfor hun måtte gjøre det, for bare timer før jeg hadde ankommet, var det to damer som hadde prøvd å smugle små skilpadder i BH-en sin. Akkura, sa jeg og lurte på hvorfor hun fortsatt tok meg på puppene. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde på meg BH, så det var nok litt vanskelig for meg å smugle noe som helst. Selv om det føltes alt for lenge, varte grepet hennes i korte sekunder, og når jeg så på de mannlige sikkerhetsfolkene, tror jeg de koste seg. Jeg prøvde å være kul, men kvinnen som sa at maskinen hadde valgt meg som Tilfeldig sjekk trodde jeg var på gråten.

Problemet med å skrive om de seks dagene jeg var på besøk hos Maren, er at jeg hele tiden visste at jeg ville blogge om det. Når man vet hva man vil blogge, før man gjør det, blir det umiddelbart noe som ikke vil la seg gjøre. Et annet problem er at jeg har lært meg en lekse. Aldri dra på kortferie med nye sko. Aldri. Du tror du skal «gå dem inn»? Nei. Du går ikke med nye sko hele dagen, uten å få et par vannblemmer på kjøpet, noe som da gjør det umulig å tenke på annet enn at føttene prøver å begå selvmord. Jeg kommer herved med en offentlig beklagelse for alle, spesielt til Maren, for min konstante klaging og fokusering på føttene mine. Også for at jeg dro henne og Anders inn på en skobutikk (men Maren valgte skoene jeg kjøpte, noe som reddet meg resten av uken).

Etter alt å dømme var jeg heldig med været. I følge nettaviser er det nå vannkaos på østlandet, mens jeg opplevde å nesten svette ihjel og forsvinne ned i et sluk. I Oslo drikker man derfor ikke vanlig kaffe når det er sol, man drikker iskaffe. Det er også sushi OVER ALT (hører dere Bergen og Tromsø! OVER ALT!), og kinoer er det heller ingen mangel på. Jeg fikk se Colosseum, noe som gjorde meg så lykkelig at Maren syntes det var synd i den lille Bergenseren. Jeg er helt enig. Colosseum er jo der alle de største filmene vises, det er om denne kinoen det står om i nettavisene og hvor folk ligger i kø til Harry Potter (Noe de gjorde også. Den 1 juni kunne jeg og mine to venninner se at det ble satt opp telt ved inngangen til kinoen, og jeg var overbevist om at jentene snart ble intervjuet av Dagbladet. NRK var først ut.).

Jeg hadde aldri hørt om Wayne’s Coffee. Dette burde jeg nok, siden jeg fikk flere overraskede blikk når jeg sa at jeg ikke hadde hørt om dem. Jeg går ut i fra at Starbucks er like rundt hjørnet. Jeg har møtt familien til Maren, og forelsket meg i farmoren hennes og hørt historier om hva Maren gjorde som liten. Noen ville sagt at jeg burde fortelle disse historiene, men da ville jeg ikke vært en god venninne.

Den 1 juni var jeg også på besøk hos Juritzen Forlag. Jeg leser manus for dem, og nå for første gang leser jeg norske også (stor N eller liten n? Jeg klarer aldri å bestemme meg. Men takket være kommentarfeltet er det nå ordnet opp i). Jeg dro derfra med 5 bøker og to manus, og ante ikke hvordan jeg skulle få plass til alt sammen i den lille kofferten min. Men bøker er bøker, og man gjør det man må for å få dem med.

Takket være Maren, har jeg nå også tre sanger på konstant replay i hjernen min. Hun synger, skjønner dere, og når Maren synger er det vanskelig å ikke lytte fordi det er så fint. Den ene strofen er tittelen på denne posten: I just dance the way I feel. Historien om den gjorde meg paff, når Maren foralte at vokalisten tok selvmord på en festival etter at en jente i publikum hadde blitt skadet under en av deres opptredener. Hadde han latt være, ville han fått vite at jenten var frisk etter to dager. Den andre sangen (eller det er vel personen) jeg har på dilla, er Susanne Sundfør. Jeg har lite erfaring med henne, mest fordi jeg aldri har skjønt hva hun synger. Nå spiller WIMP henne konstant. Den siste er Emilie Autumn sin «Marry Me». Aldri hørt om damen, men Maren har nå åpnet en ny verden for meg. Sangen er som en roman, og teksten er jo til å dø av. Noe Emilie selv påpeker.

Så takk for fine dager, alle sammen.

På lørdag drar jeg til Oslo (til Maren, for å være korrekt) og blir hos henne til 3 juni. Når jeg er der vil jeg sikkert møte alle som har lyst til å møte meg, og har store planer om å bo mye på både kafé og bokhandel.  For tiden skriver jeg på roman, leser manus og venter på eksamensresultater. Jeg har allerede fått en C på en oppgave, noe som gjorde at jeg klappet så mye i hendene at håndflatene ble røde. Jeg skriver på «Anton» og plutselig ser jeg at Aschehoug har en konkurranse på gang. Hjernen min går i spinn, og jeg prøver å glemme konkurransen, for er det noe jeg ikke kan så er det å sende «Anton» til dem. Jeg tror det kalles idioti. Uansett. På lørdag skal jeg prøve å komme meg helskinnet til Sandvika, gå av på rett stopp og begynne å skarre på R-ene bare for Maren sin skyld (tror jeg klarer å gjøre det i 15 minutter før jeg gir opp). Kanskje vi sees?

Hei.

Livet mitt er på vent.

Jeg har søkt meg inn på Litteraturvitenskap i Bergen og venter på svar. Hvis jeg kommer inn, er jeg ferdig i Tromsø, og kommer aldri tilbake.

Hvis jeg kommer tilbake til Bergen, kommer jeg hjem. Jeg er ferdig med eksamen, og jeg venter på at pappa skal komme på besøk.

Det kan hende at jeg fortsetter å studere i Tromsø, men man vet aldri.

Jeg har begynt å skrive på romanen igjen. Hver eneste gang jeg begynner å skrive igjen er det en rar følelse, som om jeg oppdager en ny verden og jeg vet med en gang hva jeg vil. Det er rart å tenke på at «Fant du henne, Anton?» har tatt fire år av livet mitt, og at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg ser på det jeg har skrevet tidligere, og tenker at jøss, jeg kan faktisk skrive. Det er like overraskende hver gang.

Frode er på jobb. Om to måneder treffes vi igjen. Før det skjer kommer jeg til å dra til Oslo for å besøke Maren og andre venner (hvis du vil treffe meg, si ifra) og besøke Tiger Garté på Juritzen Forlag. Jeg kommer til å skrive mer på romanen og skrive mer på en ny roman som har tatt kontroll over hjernen min. Alt er på vent, og jeg lurer på hva som kommer til å skje hvis jeg havner i Bergen. Jeg tenker på flytting, på å samle alt dilldall fra leiligheten og få alt på plass i en bil. Alt er på vent, og jeg venter bare på et svar. Det er noe som skjer, og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli.

ps. Ja. jeg skrev dette mens jeg var brisen fordi det er 17 mai (kondolerer) og jeg har ikke vært ute av leiligheten i det hele tatt.

Av og til kan det gå en hel dag før jeg drikker kaffe. Dette er totalt uinteressant for dere alle, men for meg sier det ganske mye. Når det går opp for meg at jeg ikke har drukket min daglige koffein, lurer jeg på om galskapen endelig har startet. Da jeg påpekte dette for Frode (at jeg ikke hadde drukket kaffe, så jeg måtte nesten sette igang), ble følgende samtale foreviget i minnet mitt. Ikke alt er ordrett.

«Frode! Jeg har ikke drukket kaffe i hele dag!»

«Da får du lage da,»

«Ja!!»

Jeg begynner å fylle kaffetrakteren med vann, og Frode spør om jeg skal vil en sinna mann i også.

«Hæ?»

«Sinna mann!»

Jeg stirrer på mannen min. Enten har ørevoksen endelig tatt til vett og ødelagt trommehinnene mine, eller så har jeg fått en slags døvhet som påvirker hjernen. Så jeg går bort til ham, og stirrer ham inn i øynene.

«Hva er det du sier for noe?!»

«SINNA MANN!» sier han igjen, og får et ekstremt skøyeraktig blikk som irriterer meg. Han ser ut som han vet noe jeg ikke vet (og det gjør han), og han venter bare på at jeg skal skjønne hva han mener. Fram til da får han bare nyte at jeg lever i uvisshet.

«Sinna mann? Jeg skal da ikke ha en sint mann i kaffen min? Hva er det du sier! Kan du ikke bare forklare det?!» Jeg tror jeg ristet ham i skuldrene før jeg satte meg på fanget hans.

«Sinnamann.» sier han igjen.

«Sinn…» Jeg stanser og stirrer inn i Frodes skøyerblikk (eller djevelens sønn eller noe lignende som jeg kanskje kalte ham etterpå) og sier omtrent dette «…» og «cinnamon?!?!?! KANEL!!». Jah.

Og sånn går nu dagan, sa brura.

Jeg har en vannblemme på tungespissen. Den har vært der i litt over 1 uke, og driver meg sakte men sikkert til vannvidd. Det er som å ha en daff kråkebolle i munnen, så hver matbit føles som tredje verdenskrig. Det har gått opp for meg glad jeg er i alle kroppsdelene mine, og når en av dem da ikke fungerer like bra som andre deler, resulterer det i at alt jeg gjør blir kaos. Klimaet i Tromsø gjør derfor at jeg får eksem på samme plass, gjerne i flere måneder. Jeg snakker om min venstre langefinger. Den pokkers langefingeren. Jeg har til og med hatt betennelse i den, så mens mine fire andre fingre var av normal størrelse, var langefingeren rød og pølsete. Dette gjorde at jeg nesten ikke klarte å lage mat, skrive eller vaske håret. Hele kroppen min oppførte seg som om jeg var døden nær, bare på grunn av litt eksem på en finger. Som et resultat av dette må jeg av og til gå med bomullshansker, og late som om jeg er en dansende Michael Jackson (jeg må ikke, men jeg gjør det).

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

1. Jeg skriver på roman. (sjokk og vanntro! Jeg har jo bare skrevet på den i fire år. Etter den tankegangen burde jeg slutte å blogge med en gang)
2. Det finnes noen nerdeting jeg er stolt av, og jeg er stolt av at jeg bruker mye av tiden min på å spille Pokémon Black. Jeg skriker til dumme pokémon som ikke kan sloss, og jeg sikler på fin grafikk. Thats how I roll.
3. Skolepensum.
4. Jeg leser og vurderer manus for forlag, og det tar jo litt tid.
5. Jeg forbereder en slags «spalteplass» til bloggen. Er du spent? Ja? Skjelver du av nyfiken? I know you do. Stay tuned.

Det er når jeg ser slik stand up som dette, at jeg blir påminnet om at jeg giftet meg med rett mann. Hadde ikke Frode vært en person som spiller spill og forteller meg hvordan alt foregår, hadde jeg nok mistet en god del (av mine egne) humorpoeng.