Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

1. Få besøk av ektemann og svigermor. Plutselig er det sofa og TV i leiligheten og jeg har et BORD.
2. Kose masse masse med ektemann.
3. Ektemann og svigermor drar 15 timer senere tilbake til Bergen (kjørte klokken seks om morgenen).
4. Få kraftig pollenallergi, som da lurer kroppen til å tro at jeg ikke har sovet på flere døgn.
5. Sove.
6. Masse.
7. Klage på eksamen.
8. Håpe på streik.
9. Lese om Kant.
10. Lese printermanualen fordi “det har jeg jo ikke gjort før, og det er viktig å lese den”.
11. Klage.
12. Bli panisk når det ikke blir streik.
13. Lese mer exphil.
14. Få sansen for Hume igjen.
15. Klage.
16. Spille Pokémon.
17. Ta dobbel dose pollenmedisin og sovne på sofaen.
18. Klage på blogg.

I morgen klokken 15 starter faenskapen.

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

Det er påske, og tid for vill promotering av min bedre halvdel:

Swoon! I say, SWOON!

Nr 1:

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet “MAG”. Intervjuet ble gjort dagen etter “Signaler 09″ i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram “meg”. Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet “mitt” i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom “Fine ord sagt av andre”, hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Det meste er sus og drus hvor jeg sliter med tidsklemma, prokastinering og arbeidskrav. Når dette skjer så har jeg problemer med å skrive noe som helst av det jeg tenker på. Så mens vi venter på at jeg skal få ordene på plass for at du skal fortsette å lese her – tilbyr jeg litt kunst. Pappa sendte meg en mail med kunstverk av Guido Daniele. Hvis dette ikke er fantastisk kunst så vet ikke jeg. Alle bildene tilhører artisten: