En meget dårlig oppsummering med bare fakta

Av og til er jeg overbevist om at jeg allerede har skrevet mer utdypende i bloggen om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset, og det at jeg og mannen nå har en valp i familien. Jeg tror, helt ærlig, at du/dere leser tankene mine i det sekundet jeg tenker på noe som helst som har med bloggen min å gjøre. Jeg beklager. Latskap er en av mine mange uheldige egenskaper , særlig når jeg har 100 % kontroll over bloggen og ikke helt klarer å se for meg at det sitter 475 blogglesere på kanten av setet sitt i flere uker mens de venter på neste ord fra meg. Om det hadde vært tifellet hadde jeg sikkert blitt saksøkt for å ha vært årsaken til at 474 personer døde av sult, og den eneste som overlevde var moren min. Det jeg prøver å si er at jeg PRØVER å blogge slik at ingen av leserne mine dør før min neste bloggpost. Eller noe sånt. Eh. Jeg prøver å late som om jeg er en viktig del av livene deres.

Derfor velger jeg først å skrive kort om livet som fersk hundeier, siden jeg nå faktisk har sjansen (denne bloggposte har tatt meg over 2 uker å skrive, og tid er et ord jeg ikke helt forstår nå).

Her er hun, 13 uker gammel og allerede i trassalderen:

mmmmmmmm, pinne.

 

Oppdagelser:
Hver gang Juno sovner, får jeg en deadline. Skrive mest mulig før hun våkner og skal på do. Denne deadlinen er mye bedre enn all prokastinering.

Hunder går veldig mye på do. (sjokkerende, jeg vet)

Og alt det som følger med å være hundeeier, etc etc etc.

Jeg trenger nok ikke å liste opp så mye mer, siden de av dere som har hund eller vet hva en hund er for noe, kan se for dere hvordan ting er. Nå som hun er kommet inn i livet vårt, har jeg klart å stå opp klokken syv hver eneste morgen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var 15. Look at me, I’m growing.

Neste tema:
I løpet av min tid på Litteraturhuset i Bergen, har faste gjester også vist seg. Og mine favorittpersoner som kommer innom og gjør dagen min så mye bedre. Noen historier (og bilder, men med disse bildene har jeg gjort mitt beste for å ikke vise for mye av identiteten deres):

For en tid tilbake var det to barn som forelsket seg i bokhandlen og to dager på rad var barna innom med foreldrene sine. Gutten og lillesøsteren (6 og 4 år gamle), ble så glad da de fant barnebøkene at de satte seg ned og broren begynte med høytlesning. Jeg var på nippet til å prøve å adoptere dem begge to da de introduserte seg til meg og håndhilste.
Er det noe jeg har satt mest pris på med denne jobben, så er det de små øyeblikkene hvor virkelig magiske øyeblikk skjer og jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er en del av noe nytt, hvor bøker blir beundert, kjøpt og snakket om på en måte jeg ikke har opplevd før. Selv om jeg fortsatt er å leting etter fast jobb, så liker jeg den tiden jeg har tilbrakt på Litteraturhuset i Bergen.

Men som sagt, jeg har brukt to uker på å skrive dette, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at det hele blir en kjedelig oppsumering. Det er litt som at når ting jeg virkelig har ønsket og drømt om faktisk skjer, så tror jeg at du som leser denne bloggen skal lese tankene mine og vite alt sammen, så jeg glemmer å skrive hvordan ting faktisk er. Like greit at jeg ikke er en «rosablogger».

Så hva i all verden skal jeg blogge om nå, for å være interessant?

945639_10151644013244914_311826071_n

Alle disse følelsene hele tiden

Av og til, jeg antar at det har med været å gjøre, så skjer det noe med de som bor i leiligheten over. Enten så forvandles fyren til en steppende varulv og manisk sluker kjæresten sin, eller så er det hun som har en ekstrem form for PMS og må dra alle møblene rundt omkring i noen timer.

Det er ekstremt lenge siden jeg har hørt varulven der oppe, men når han kommer fram, så sitter jeg stiv som en stokk og stirrer i taket. Eller så ligger jeg i sengen med dynen godt trukket opp under nesen og venter på at han skal få orgasmen han så desperat prøver å få. Det er som å høre på en døende mann synge opera om at han hvert øyeblikk kommer til å dø. I to timer. Jeg prøver å sove, men blir ufrivillig trukket inn i andres personliv og de vet ikke at jeg hører dem. Litt som blogg.no, altså.

I dag tror jeg begge to hadde superPMS, og på et tidspunkt så begynte skrivebordet vi har i stuen å vibrere. I kid you not. Jeg tror kanskje hun prøvde å bytte gardiner, eller bone gulvet med en bowlingkule. Og jeg tror han har begynt med sumobryting. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gå ut på terrassen med en megafon og rope «Hoi, Casanova, det der er IKKE rett måte å tilfredsstille din kvinne på!». Men hvem har tid klokken 12 på dagen å skaffe seg en megafon på tre minutter? Det snør jo ute. Og jeg er fryktelig opptatt med å rydde leiligheten mens jeg hører noe imploderer over meg. Jeg hadde også lyst til å bruke nevnte megafon til å snakke litt med den andre personen, og si «Gardinene dine er skjeve. Det er som om du gir alle med OCD fingeren. OG FORRESTEN, hvis dere absolutt skal ha sex klokken to om natten mens babyen deres gråter, kan du få mannen din til å uttrykke seg med tidligere nevnte miming?»

Eller noe sånt.

Nettopp fordi jeg ikke aner hva de faktisk holdt på med (kanskje de fikk besøk av en TARDIS, og ikke helt visste hvordan de skulle få den vekk, så da måtte jo den dyttes over hele leiligheten for så å bli ødelagt med en øks), er jeg rimelig sikker på at dette er hva som skjedde: Spesielt øyeblikket fra 1:46.

Hvis videoen ikke vises, trykk her.

Små gleder er store gleder

Dagbladet 13/10-2012.

Liten sak om Twitter. Jeg husker ikke et kløyva ord av hva jeg sa, mye fordi en rekke kaffebønner drev og hylte til meg mens intervjuet pågikk. Nei, jeg er ikke psykisk syk, jeg er bare veldig vimsete. Det var awesome, alt sammen.

Bildene (utenom det hvor jeg holder avisen) er tatt av Marius Fiskum (/ www.mariusfiskum.no)

Fordi vi finner hverandre

Jeg er tilbake i Tromsø. Jeg har nettopp sagt sagt farvel til mamma på flyplassen og jeg har kommet meg til Coop Obs for å ta meg av de siste innkjøpene. To jenter, jeg tror de er ca 14 år gamle, står og holder på hver sin chips pose og snakker om jenta som har forsvunnet. Jeg står ca fem meter unna, stirrer på mobilen min og later som om jeg er ekstremt viktig.

«Hvis jeg hadde forsvunnet, slik som Sigrid, hadde du prøvd å finne meg da?» sier den ene jenta. I det øyeblikket stivner jeg og kikker bort på dem. Venninnen setter chipsposen tilbake og legger en hånd på skulderen til jente nr 1.

«Jeg hadde funnet deg,» svarer hun. Og det som treffer meg, er hvor alvorlig det hele er. At denne jenta virkelig mener det hun sier, at hun hadde gjort alt i sin makt for å finne sin beste venninne uansett hva. Den andre jenta ser ut til å falle sammen, rett inn i armene på venninnen sin, og de klemmer på hverandre som om det er siste gang de skal se hverandre. Jeg legger mobilen i lommen og beveger meg bort fra dem, mot kjøleavdelingen på jakt etter smør.

Noen minutter senere ser jeg dem igjen, og det er ingen tegn på at en ganske alvorlig samtale har tatt plass. De smiler og ler, og eksisterer.

Da Wordfeud ikke hadde de rette ordene

Jeg liker ikke å fortelle noen om hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Jeg liker ikke å fortelle det fordi det er kjedelig. Det er en kjedelig historie, og det kunne vært hvilken som helst dag i livet mitt (noe det også til tider er). Og jeg tenkte på den dagen denne helgen, hvor jeg satt på samme måte som i fjor, foran macen og gjorde det samme som den dagen. Bare på et annet sted, hos min far.

Det har gått opp for meg at det er ikke så mye som har forandret seg med meg siden i fjor, utenom at jeg og min mann faktisk har kjøpt oss tomt som er i nærheten av der vi begge har vokst opp. Men min 22 juli 2011 var normal. Jeg satt og skrev på tastaturet, så på Tour De France i det kommentatorene fortalte om bomben. Resten av helgen var TV2 Nyhetskanalen konstant på og øynene mine var klistrer til twitter-feeden min.

Jeg liker ikke å fortelle hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Og du forstår sikkert hvorfor. Denne historien er det ikke verdt å sende inn til noen av nettavisene som vil vite hva alle i Norge gjorde den dagen. Den er for kjedelig.

Nå over til Elisabeths pappa med været:

Det er ikke så ofte jeg treffer pappa nå som jeg studerer i Tromsø, og når jeg først er tilbake i Bergen er det mye annet som skjer før jeg kommer så langt. Nå som jeg endelig har vært hos ham i tre dager, er det en ting som konstant ender opp med å være mitt helvete: Kulden. Jeg klager derfor over hvor kaldt det er, høytlytt og ofte mens jeg prøver å pakke meg inn i to tepper (hvorav det ene er like stivt som Jeeves sitt smil). Pappa går rundt i t-skjorte, og svetter fordi det er så varmt.
«KALDT?!» sier han og så kommer det jeg har ventet på. Det er lett for pappa å syntes at leiligheten hans er «god og varm som klemmen til en grizzlybjørn». Han er oppvokst i Finland, hvor det var vanesak å krype naken rundt i 40 minus for å isbade.

Etter mye om og men, og jeg som nok en gang prøver å hoppe inn i to tepper, fyrte han opp i peisen. Jeg klaget litt til og sa at han må jo skjønne at jeg ikke er vant til denne kulden, jeg besøker ham jo ikke så ofte heller. Jeg får nesten kuldesjokk.
«Jammen det betyr ikke at du IKKE kan bli vant med det. Du må ikke gi opp!!!!» sa han, som om jeg ikke burde kimse av mulighetene for å en dag vinne Nobels fredpris.

Den vennlige kattepusen til naboen avslutter dagen med litt kjærlighet til de som trenger det:

 

 

 

Ikke akkurat en bloggpost, men vi kan late som

I stedet for å skrive et langt sammendrag over hva som har skjedd siden sist (jeg glemmer at jeg har en blogg og bare kaster alt inn på Twitter), skal jeg heller skrive ned hva hjernen min har deklamert når det passet seg best. Jeg er så fryktelig opptatt for tiden (Ja du vet, jeg skal jo liksom lese til to fag jeg konter etter sommeren, noe jeg ikke har prioritert hittil), med å psyke meg opp til Londonturen med Frode, vente på Kristine Toftes siste mesterverk, og lese 4 andre bøker samtidig mens jeg febrilsk prøver å ikke la solen grille av meg alt håret. Utherooolig opptatt.

  1. «Hva, besto jeg to av tre eksamener?! FIKK JEG FAKTISK STÅKARAKTER?!»
  2. «Hva mener du med at jeg må søke om å få konte?»
  3. «Denne luggen er ikke stor nok for oss begge.»
  4. «Elisabeth, du og ektemannen din har nettopp kjøpt dere en tomt. På Os. Og du er faktisk glad for det. You’ve changed.»
  5. «Hvor mange bøker er ok å ta med seg til London i fire dager, når du uansett har planer om å besøke minst fem store bokhandler UTEN Å KJØPE MER ENN TO BØKER? Hjelp.»
  6. «Hvor og når må jeg begynne å søke etter jobb, og hvordan i huleste skal jeg gå frem?! Hvis jeg begynner å tro på Gud, vil det komme et svar i eposten min?»
  7. «Er det sånn at jeg ikke lenger kan kjøpe Heksehyl i butikken lenger fordi den møkkamannen spiste dem også?»
  8. «Hv…..a… Jeg… er jeg i London samtidig som Terry Pratchett og og og han…. event? Jeg kan se ham live? Mens jeg er i London? Ook? Åhåhåhhå…»

 

Etter den siste der har hjernen min for øyeblikket takket for seg og dratt til London i forveien. Som sagt, fryktelig «opptatt».

 

Sjå, fornyer meg selv hele tiden.

Hvor jeg sprer mer enn bare mitt gode humør

Det er andre gangen jeg møter min nye fastlege. Og hun har nettopp spurt meg om hun kan få undersøke min nedre region for å se at alt er i orden.

”Har du vært hos gynekolog før?” spør hun. Hjernen min har forlatt området, og jeg svarer kun fordi nødgeneratoren har blitt aktivert.

”Nope. Aldri. Hahahaha.” svarer jeg og starter min desperate tokt for å gjøre denne legetimen til en koselig stand-up time.

”Jeg vil gjerne ta en titt nå, er det greit? Eller vil du helst gjøre det i morgen?”

Det kommer sånne øyeblikk av og til, hvor man blir imponert over seg selv og hjernens evne til å tenke fort og langt framover. I løpet av 1 sekund – kanskje mindre, har jeg tenkt følgende:

Jeg er ikke klar for dette. Hadde jeg visst at en person jeg møter for andre gang i mitt liv, som faktisk er legen min ville jeg i det minste ha tatt en dusj først. Hvorfor finnes det ingen parfyme man sprayer på nedentil? Hvordan skal jeg forholde meg til henne etter at hun har stirret på underlivet mitt i mer enn ett minutt, skal jeg se henne i øynene? Ta henne i hånden? Og hvis det ikke blir gjort i dag, skal jeg krype rundt i leiligheten og lage alle mulige scenarioer i hodet mitt for hvordan det hele kommer til å bli å Gud. Så hvis jeg sier at vi bare kan ta undersøkelsen nå med en gang, så kommer hun til å se meg – naken – og sikkert like appellerende som en grillbrent paprika. Jeg kommer til å si at vi kan ta det nå, jeg vil ikke, men jeg kjenner ordene komme ut av munnen min og nå smiler jeg for helvete, jeg smiler av at jeg faktisk inviterer henne til å stirre på vaginaen min og dette er andre gangen jeg møter henne perkele.

”Neida, vi kan ta det nå! Få det overstått. Jeg tenkte bare at, hahaha, jeg har jo ikke akkurat fått vasket meg eller noe, og det er jo litt flaut……”

”Er du klar over hvor mye rart vi leger ser hver dag? Her om dagen var det en dame som spydde på meg.”

Så 1 minutt senere har hun dratt ned persiennene og jeg sprer bena mine rett foran ansiktet hennes. Livet mitt når et nytt høydepunkt i det hun viser meg det hun skal stikke inn i meg og utvide… ting – og det eneste jeg klarer å tenke på er at dette er nesten som den Friends episoden, hvor Ross er med Susan og Carol på legekontoret og leker med den dingsebomsen som skal åpne henne opp. Det føles som å om noen prøver å vrenge halve kroppen min ut inn. Men så kommer den første pinnen. Jeg er livredd for at kroppen min bestemmer seg for å reagere med å fise henne rett i ansiktet. Har andre gjort det før? Den andre pinnen blir veivd foran meg, den er større, har en klump av bomull og hun romsterer med den inni meg som hun prøver å punktere livmoren/blæren/ min.

”Tenk at dette er første gangen du gjør dette! Du er utrolig flink! De fleste som gjør dette første gangen stivner helt.”

”Å hurra!!!!!” sier jeg anstrengt mens jeg tenker på nye notatbøker, manuset jeg leser for øyeblikket, den morsomme episoden fra ”Parks and Recreations” og hvor fint det hadde vært med litt rødvin. Så ser jeg på fastlegen min og blir minnet på hvordan jeg ligger, hvordan bena mine er plassert og at jeg faktisk har klær på meg på overkroppen.

”Du er veldig flink. Vet du, vi er to damer her på legekontoret, og hvis vi har problemer, så må vi gå til de andre kollegene våre for hjelp. DET er flaut det, så dette skal du ikke bekymre deg for.” sier hun.

”Åhåhå.” svarer jeg.

Når hun er ferdig med arbeidet sitt kler jeg på meg og står på stedet hvil.
”Så, alt i orden da?” spør jeg.

”Ja, så da trenger du ikke bekymre deg lenger,” svarer hun og gir meg en resept for vintereksemen min. Ganske bevisst lar jeg være å ta henne i hånden, så jeg nøyer meg med å vinke adjø.

I det minste får gutter stå på to.

Danse uten å huske

Bare sånn at dere vet jeg ikke glemmer bloggen helt

I just dance the way I feel

Den tredje juni sto jeg i sikkerhetskontrollen til Gardemoen og hadde en fremmed dames hender plassert på puppene mine. Jeg spurte hvorfor hun måtte ta meg på puppene, var ikke det litt fyfy eheheh? Det var derfor hun måtte gjøre det, for bare timer før jeg hadde ankommet, var det to damer som hadde prøvd å smugle små skilpadder i BH-en sin. Akkura, sa jeg og lurte på hvorfor hun fortsatt tok meg på puppene. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde på meg BH, så det var nok litt vanskelig for meg å smugle noe som helst. Selv om det føltes alt for lenge, varte grepet hennes i korte sekunder, og når jeg så på de mannlige sikkerhetsfolkene, tror jeg de koste seg. Jeg prøvde å være kul, men kvinnen som sa at maskinen hadde valgt meg som Tilfeldig sjekk trodde jeg var på gråten.

Problemet med å skrive om de seks dagene jeg var på besøk hos Maren, er at jeg hele tiden visste at jeg ville blogge om det. Når man vet hva man vil blogge, før man gjør det, blir det umiddelbart noe som ikke vil la seg gjøre. Et annet problem er at jeg har lært meg en lekse. Aldri dra på kortferie med nye sko. Aldri. Du tror du skal «gå dem inn»? Nei. Du går ikke med nye sko hele dagen, uten å få et par vannblemmer på kjøpet, noe som da gjør det umulig å tenke på annet enn at føttene prøver å begå selvmord. Jeg kommer herved med en offentlig beklagelse for alle, spesielt til Maren, for min konstante klaging og fokusering på føttene mine. Også for at jeg dro henne og Anders inn på en skobutikk (men Maren valgte skoene jeg kjøpte, noe som reddet meg resten av uken).

Etter alt å dømme var jeg heldig med været. I følge nettaviser er det nå vannkaos på østlandet, mens jeg opplevde å nesten svette ihjel og forsvinne ned i et sluk. I Oslo drikker man derfor ikke vanlig kaffe når det er sol, man drikker iskaffe. Det er også sushi OVER ALT (hører dere Bergen og Tromsø! OVER ALT!), og kinoer er det heller ingen mangel på. Jeg fikk se Colosseum, noe som gjorde meg så lykkelig at Maren syntes det var synd i den lille Bergenseren. Jeg er helt enig. Colosseum er jo der alle de største filmene vises, det er om denne kinoen det står om i nettavisene og hvor folk ligger i kø til Harry Potter (Noe de gjorde også. Den 1 juni kunne jeg og mine to venninner se at det ble satt opp telt ved inngangen til kinoen, og jeg var overbevist om at jentene snart ble intervjuet av Dagbladet. NRK var først ut.).

Jeg hadde aldri hørt om Wayne’s Coffee. Dette burde jeg nok, siden jeg fikk flere overraskede blikk når jeg sa at jeg ikke hadde hørt om dem. Jeg går ut i fra at Starbucks er like rundt hjørnet. Jeg har møtt familien til Maren, og forelsket meg i farmoren hennes og hørt historier om hva Maren gjorde som liten. Noen ville sagt at jeg burde fortelle disse historiene, men da ville jeg ikke vært en god venninne.

Den 1 juni var jeg også på besøk hos Juritzen Forlag. Jeg leser manus for dem, og nå for første gang leser jeg norske også (stor N eller liten n? Jeg klarer aldri å bestemme meg. Men takket være kommentarfeltet er det nå ordnet opp i). Jeg dro derfra med 5 bøker og to manus, og ante ikke hvordan jeg skulle få plass til alt sammen i den lille kofferten min. Men bøker er bøker, og man gjør det man må for å få dem med.

Takket være Maren, har jeg nå også tre sanger på konstant replay i hjernen min. Hun synger, skjønner dere, og når Maren synger er det vanskelig å ikke lytte fordi det er så fint. Den ene strofen er tittelen på denne posten: I just dance the way I feel. Historien om den gjorde meg paff, når Maren foralte at vokalisten tok selvmord på en festival etter at en jente i publikum hadde blitt skadet under en av deres opptredener. Hadde han latt være, ville han fått vite at jenten var frisk etter to dager. Den andre sangen (eller det er vel personen) jeg har på dilla, er Susanne Sundfør. Jeg har lite erfaring med henne, mest fordi jeg aldri har skjønt hva hun synger. Nå spiller WIMP henne konstant. Den siste er Emilie Autumn sin «Marry Me». Aldri hørt om damen, men Maren har nå åpnet en ny verden for meg. Sangen er som en roman, og teksten er jo til å dø av. Noe Emilie selv påpeker.

Så takk for fine dager, alle sammen.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress