Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

I spalten «En guide til kaklende galskap» (forslag til bedre navn? Kommentarfeltet er din scene) er første sadist ut: Grevinne Elisabet Báthory (1560-1614). En kvinne som levde alt for lenge, gir «Elisabet» et dårlig rykte, og et menneske som Stephanie Meyer burde hatt som hovedperson i sin neste bokserie for å forbedre litteraturen sin.

Jeg har for denne anledningen alene brukt CappelenDamm sin bok med tittelen «Ondskapens ansikter – Historiens grusomste mennesker og kvinner» av Simon Sebarg Montefiore (Montefiore navnet er som tatt av en Jane Austen roman).

Såh! Se på dette som en guide for å vite om noen i din sosiale krets kanskje burde legge på røret, eller i det minste sendes til en doktor i hui og hast. For alle aspirerende Doktor Who’ere, tipper jeg dette kommer godt med (du vet, forandre historien, forvirre en hel landsby).

1. Grevinne Elisabet var, som ekstremt mange andre bløtkokte egg, født inn i en rik familie som gjorde at hun kunne få alt hun ville, og alle måtte gjøre som hun sa. Når ektemannen var borte pga ærend (sikkert bare for å overleve), hadde Elisabet en ubehagelig tendens til   å drepe tjenerne sine (jenter var foretrukket), ved å kle dem nakne og slå dem med klubber. Her er det snakk om kraftig ubalanse med andre ord. Etter dette var det tradisjon å kaste dem i snøen ( Grevinne, du hadde kost deg i Tromsø) for å så spyle dem med iskaldt vann til de døde. Råd: ikke ta imot jobb fra en dame som allerede har et rykte på seg for å være litt for glad i jenteblod. Flytt til neste landsby.
2. Hvis du allerede har sagt Ja til jobben, anbefaler jeg deg å reise bort dagen før ektemannen drar på reise. På den måten unngår du Elisabet som går amok med sitt voksende sadistiske humør. Råd: Når deres synkroniserte menssyklus eksploderer, ikke søk tilflukt hos bondegården ved siden av slottet. Du har med en kvinne som mister blod og trenger mer, stjel en hest og gallopper i vei.
3. Greit, du lever fortsatt, Elisabet har ikke drept deg enda, og du har nettopp vært vitne til at hun har angrepet en av tjenestepikene med sine egne tenner. Tjenestepiken fikk kjøtt fra kinnet, skulderen og brystene revet av, og blodet gjorde Elisabet bare lykkeligere. Ærlig talt, hvis dette ikke får deg til å søke asyl hos en mindre ustabil Grevinne eller Greve, er det din tur neste gang. Råd: Kjøp rustning.
4. Pokker heller, hennes ektemann, Ferenc Nádasdy dør i 1604 og Elisabet har hele landsbyen i Slovakia som sitt matfat. Dessverre er det nå ikke bare bondejenter hun slakter til dagens jakt, nå er det fritt vilt. Ryktene om at hun bader i blodet til sine ofre begynner å spre seg, og jeg håper du har tatt notis av dette. Råd: les råd nr 2 eller kjøp en ny rustning.
5. Hurra! Nå vet alle hva slags sadist dere har på å gjøre med, men ingen klarer å gjøre noe med det. Fra 1602 og 1604 ble alt for mange jenter funnet lemlestet og kastet ut av slottet midt på dagen, når hvem som helst kunne se det. Elisabet var med andre ord ikke akkurat bekymret. Råd: Kjære vene, lever du enda?
6. Heisann, i samme periode begynte den lutheranske presten, István Magyari å bekymre seg (så hyggelig) for alle beskyldningene mot grevinnen, siden hennes mordparade ble mer offentlig. Dessverre døde han (uvisst hvordan) og først da begynte endelig folk å undersøke grevinnen nærmere. Den ungarske regjeringen nølte med å gripe inn på grunn av hennes avdøde ektemannen. Først i 1610 kom ordren om at saken skulle gjøres noe med. Råd: Se på deg selv, kvinne, du har muligheten til å bli en heltinne om du stanser grevinnen! At du ikke har gjort noe tidligere (som f.eks å rømme) er FAIL.
7. Ting skjedde fort etter dette, slottet til Elisabet ble undersøkt og hei, der har vi jaggu flere døde og halvdøde jenter liggende omkring. Blod til folket, hent Edward og gjengen, her er det fest. Råd: Ta deg en bolle, du kommer nå til å bli siktet som medskylding (din tøs) og blir hengt sammen med tre andre tjenere. Kjerring.
8. Suksess, Elisabet blir satt i husarrest og innestengt i et av rommene i slottet. Hun hadde ingen mulighet til å komme seg ut siden vinduene og dører ble nøye lukket. Hvem skal hun få bite puppene av nå da? Hun hulket sikkert litt over det. Elisabet ble 54 år gammel (tsk tsk), og ryktene sier at noen av hennes nærmeste tok henne av dage. Råd: RÅD?! Vil du ha råd nå? What took you so long?

Konklusjon: Hvis en rik og mektig kvinne søker etter underdanig tjener som setter pris på litt sadisme og mulig død på toppen, ta heller jobben som kjører likene til sykehus hvor menneskets anatomi blir studert. Lykke til!

Hvis dette i det hele tatt var underholdene og du vil jeg skal fortsette, skriv en kommentar. Hvis ikke får jeg bare finne noe annet å skrive om, og vi vet alle hvor kjedelig det er å finne noe nytt å skrive om når man har en hel bok med gale mennesker å underholde seg med.

1. Jeg skriver på roman. (sjokk og vanntro! Jeg har jo bare skrevet på den i fire år. Etter den tankegangen burde jeg slutte å blogge med en gang)
2. Det finnes noen nerdeting jeg er stolt av, og jeg er stolt av at jeg bruker mye av tiden min på å spille Pokémon Black. Jeg skriker til dumme pokémon som ikke kan sloss, og jeg sikler på fin grafikk. Thats how I roll.
3. Skolepensum.
4. Jeg leser og vurderer manus for forlag, og det tar jo litt tid.
5. Jeg forbereder en slags «spalteplass» til bloggen. Er du spent? Ja? Skjelver du av nyfiken? I know you do. Stay tuned.

Det er når jeg ser slik stand up som dette, at jeg blir påminnet om at jeg giftet meg med rett mann. Hadde ikke Frode vært en person som spiller spill og forteller meg hvordan alt foregår, hadde jeg nok mistet en god del (av mine egne) humorpoeng.

Av og til glemmer jeg hva kroppskontakt er. Særlig når Frode er ute på jobb og jeg ikke kan hoppe på ham når som helst. I dag strøk H meg på ryggen. Vi går i samme klasse, og hun har et kallenavn på meg som gjør at jeg føler meg spesiell. Vi hadde ti minutter pause fra forelesning, og de andre rundt bordet snakket om problemet med barn som ikke får barnehageplass. Og H strøk meg på ryggen. Jeg sa til henne at jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes, for Frode er den eneste som gjør det (det følger på en måte med ekteskapet). H vet at jeg savner mannen min, så denne lille berøringen på ryggen min betydde mye. Det gjorde at jeg savnet mamma også, og hvordan hun pleide å gjøre det samme når jeg var mindre (hei mamma).

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

- Hallo?

- Hei! Mitt navn er *shamaladingdong* og ringer fra Netcom! Har du noen minutter til overs?

- Jeg har mange minutter, hvor mange vil du ha?

- Ti minutter?

- Ok.

- Flott! Vi ringer til alle som har vært trofaste kunder hos oss i over fire år, og jeg ser her at du har vært hos oss i fem! Dette vil vi gjerne takke deg for, og lurer på om du kunne tenke deg å motta sekshundre kroner fra oss?

- At det var? *her går jeg inn i en slags ‘apatisk-student-tilstand’*

- Hvis du fortsetter å være kunde hos oss i  tolv måneder til, så vil vi gjerne gi deg sekshundre kroner, som du ikke skal betale for, på din faktura! (NB. Vedkommende snakket såpass ivrig i frykt for at jeg skulle legge på, så utropstegnene fløy) Så du mottar ikke faktura fra oss før ETTER at du har brukt de sekshundre kronene vi har satt inn på abonnementet ditt, og da begynner du fakturaen din nytt igjen, altså ikke fra sekshundre.

- JA! Jatakk. Veldig gjerne. Ja.

*diverse fram og tilbake hvor jeg sier «Ja» flere ganger for å bekrefte avtalen*

- Da kommer jeg til å sende deg en essemess som du må bekrefte, og så har du sekshundre kroner som du kan bruke opp i din egen hastighet.

- Hastighet? Den var ny. Men hurra! Nå føler jeg meg litt rik.

- Du er student?

- Gratulerer med dagen.

- Tusen takk, håper du likte minuttene.

- Det gjorde jeg. Netcom takker deg, god helg!

Vi avslutter samtalen.

Det kan ikke kalles skrivesperre. Det ligner mer på midlertidig stans av fantasi og uttrykkelse og ordvalg når et dokument blir startet. Alt er jo på plass. Jeg har lyst til å skrive, jeg kan skrive, jeg har til og med litt tid til det. Problemet er at jeg glemmer hva jeg ville skrive.

Ideene kommer om natten, jeg overbeviser meg selv om at de er for gode til å glemme, men likevel så går det til helvete. Notatbok, sier du? Jeg er såpass i lala-land om jeg våkner om natten, at jeg ikke kan skrive noe som helst. Da Frode ringte fra utlandet, hadde jeg store problemer med å huske samtalen om morgenen.

Jeg har til og med problemer med denne bloggposten. Hva pokker skal jeg fortelle deg når jeg nesten ikke følger med i mitt eget liv en gang? Emnene jeg tar på universitetet nå, dreier seg om litteratur og litteraturvitenskaplig metode. Og et snasent bibliotekfag som har en skadelig pensumliste. Ikke minst må jeg øve på Digitaliseringsemnet jeg strøk i før jul, noe som gjør alt mye teitere. Men jeg har det bra, jeg lover.

Skrivesperre? Nei nei, ANGST. Jeg kunne sikkert skrevet mer om at jeg ikke har noe å fortelle deg, men det trenger vi ikke nå. Korte bloggposter er tingen dere.