Små gleder er store gleder

Dagbladet 13/10-2012.

Liten sak om Twitter. Jeg husker ikke et kløyva ord av hva jeg sa, mye fordi en rekke kaffebønner drev og hylte til meg mens intervjuet pågikk. Nei, jeg er ikke psykisk syk, jeg er bare veldig vimsete. Det var awesome, alt sammen.

Bildene (utenom det hvor jeg holder avisen) er tatt av Marius Fiskum (/ www.mariusfiskum.no)

Bokblogg: «Vindens navn» av Patrick Rothfuss

Det første jeg må få klarert, er at jeg ikke er en pur-boklogger. Hvis jeg skriver om en bok, så er det fordi jeg har forelsket meg helt i den, og vil tvinge alle til å lese den. Jeg skriver også om den fordi jeg har fått boken tilsendt av et forlag, men denne gangen var det rent tilfeldig at jeg så på at Bazar Forlag ville gi bort sommerlektyre til de første som meldte sin interesse (via Facebook). Ja. Jeg fikk denne boken i sommer. 

Og det er her det begynner.

Det skjer med jevne mellomrom at bøker forfølger meg. Det er alltid coveret som får hjernen min til å kommunisere med meg i utropstegn, noe som gjør at jeg nesten begynner å sikle og deretter bærer rundt på boken den tiden jeg er i bokhandelen, før jeg setter den tilbake. Denne leken kan fortsette i flere måneder. Bokhandler, bibliotek, nettbokhandler osv, det slår aldri feil: boken ender alltid opp foran meg på en eller annen måte (jeg leter jo etter den, for pokker), jeg leser bak coveret (igjen og igjen og igjen), og bruker omtrent 30 minutter på å diskutere med meg selv om jeg burde/kan kjøpe boken.

Det samme skjedde med «Vindens navn», bare at jeg her har blitt forfulgt av romanen på originalspråket (The name of the wind). For milde måne, for et cover. Hvis det er et tidspunkt hvor man burde dømme en bok utifra coveret (hvor awesome den er), så er det nå. Se på dette da: Det er lokkemat for oss med bokfetisj.

Name of the wind

I fire måneder stalket dette coveret meg, og jeg klarte aldri å huske hva forfatteren het fordi jeg var for opptatt av å tørke mitt eget slev fra alle bøkene ikke kjøpe den siden bankkontoen min ikke burde bli brukt til slikt hele tiden. Jeg var så langt inne i bokstalkingsmoduset at jeg ikke skjønte hva slags bok det var Bazar Forlag ville gi bort til sine facebookfans før jeg faktisk holdt den i hånden. Hjernen min har det med å koble ut når jeg leser ordene «vil du ha gratis bok fra oss?». Beklager det.

Jeg satt på busstoppet og stirret på det andre coveret, det coveret som hadde kikket på meg når det andre ikke fant meg. Boken hadde klart å fange meg helt på egenhånd. For å forklare hvorfor jeg er så glad i denne romanen, må jeg også si at jeg ikke har lest den ferdig. Jeg har kommet til kapittel 90 av av 92 + epilog, og jeg tør ikke lese den ferdig. Jeg vil ikke, kan ikke, tør ikke. I sommer hadde jeg med meg alle de 876 sidene hvor enn jeg gikk, og minst 3 ganger gikk jeg til Rimi uten å se på hvor jeg satte bena hen. Pokker ta Patrick Rothfuss og hans evne til å skrive slik at jeg ikke kunne legge boken fra meg. Den jævelen.

Hvis du ikke har hørt om boken eller forfatteren, og du har lest helt hit, så burde jeg allerede ha fortalt hva den handler om. Fra Bazar Forlag sine hjemmesider:

En av verdens mest legendariske menn har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Hele resten av verden tror han er død, inntil en kronikør sporer ham opp og overtaler ham til å fortelle livshistorien sin. 

Kvothe er et navn alle kjenner. Kvothe den blodløse, Kvothe kongedreperen, Kvothe den lønndomsfulle. Selv gjemmer Kvothe seg i utkanten av sivilisasjonen. Han har tatt navnet Kote og driver et vertshus i en avsidesliggende landsby. Men det er urolige tider. Noe stort, ondt og tungt er i ferd med å rive seg løs fra verdensstrukturen og demoner har begynt å terrorisere landsbybeboerne og bøndene i området.

Når en kronikør en dag oppsøker vertshuset, går Kvothe motvillig med på å fortelle sin egen historie.

Kvothes fortelling begynner 20 år tidligere. Som liten gutt på 9 år reiste han rundt med familien, som var en del av en anerkjent teatertrupp. Faren er skuespiller og samler på historier om chandrierne, de onde, myteomspunne skikkelsene som varsles av blå ild. Kvothe opplever selv ondskapen da hele truppen blir myrdet av chandrierne, og han innser at farens historieinnsamling kan ha vært skjebnesvanger.

Nå må den 12 år gamle gutten overleve på egen hånd, og jakten på chandrierne fører ham til Universitetet, der biblioteket med all sin lagrede kunnskap venter.

Vindens navn er historienes historie. Rykter føder myter som avler legender. For leseren er hver historie fortalt et spor vi følger i Kvothes forsøk på å finne sannheten om de som drepte foreldrene. En uskyldig barnesang, en drikkevise, tekster fra Universitetets bibliotek, alle er små dråper som fyller Kvothes kopp.

Mitt forhold til fantasy har alltid vært forvirrende. Jeg leste David Eddings før jeg snuste på Tolkien. Alt lånte jeg på biblioteket, fordi jeg fant aldri fantasybøker i bokhandelen. Men det var alltid det samme som skjedde i disse bøkene: Det var den foreldreløse lille gutten som hadde hint av magiske evner, som bodde på en gård og ikke var særlig kongelig av seg. Likevel så tok en trollmann ham under vingene sine, fant ut at gutten var den beste han hadde møtt, gutten reddet verden med sitt mot og magi, fikk damen og da det viste seg at han var kongelig likevel, gjorde han seg klar til å redde verden en gang til i bok nr 2. Dette er selvsagt ikke 100 % korrekt framstilling av alt som kalles for «fantasy».

Mens jeg leste «Vindens navn» gikk det opp for meg at dette var noe helt annet. Det minte meg ikke om fantasy en gang, selv om jeg visste at det var det, alle elementene var på plass, men det var ikke noe klisjé over det hele. Det er rett og slett oppveksten til en ung gutt, og hvordan livet hans har forandret seg. Ikke bare er det humor på plass, men jeg begynte faktisk å tro at Patrick Rothfuss hadde skrevet fakta. Historieuniverset er så godt fortalt (landet har ikke noe navn, men det spiller ingen rolle) at jeg ikke trenger et kart (det følger som oftest med i slike romaner), fordi romanen viser alt uansett.

Jeg vet at bok nummer to allerede er til salgs, men jeg kan ikke kjøpe noen bøker på grunn av et kjipt forbud jeg ga meg selv i mai da jeg mistet litt kontroll. Så jeg vil ikke lese ferdig de siste kapitlene av «Vindens navn», for da har er jeg ikke lenger en del av ordene til Patrick Rothfuss. Kanskje du er litt modigere enn meg, og tør å lese den ferdig, kom deg i så fall til nærmeste bokhandel med en gang, eller bestill den via forlagets nettside. Jeg må bare vente til noen gir meg bok nr 2 (så lenge jeg ikke kjøper den selv), for da kan jeg fortsette dette episke eventyret. Takk til Bazar Forlag, og takk til Patrick Rothfuss som får bøkene til å stalke meg litt til.

Alt jeg ikke får på eksamen er det jeg kommer til å huske

Før du begynner å lese, ønsker Domo Patrick å «sette standarden for hvordan forvirringen føles når den skrives». Vi demonstrerer med dagens «Gjett hvem som er linselus»:

For det er flere måter å tolke Nietzsche på. Som den litteraturstudenten jeg er (prøver å være), så går flere av de gamle traverne igjen i forskjellige fag. Nitsjhæ (ja) er en av dem som har forfulgt meg og mitt siden 2009, og jeg har aldri klart å forstå hva det er mannen faktisk mente (sa, skrev etc). Ting begynte å forandre på seg mens jeg forberedte meg på å konte Litteraturvitenskapelig Teori, hvor Nidsje (dette kommer ikke til å slutte) var superkul. Jeg vil bare repetere at jeg har hatt noe å gjøre med mannen siden 2009. Nå som jeg fikk hjelp av venninner til å pugge pensumet som jeg ikke hadde forstått siden forrige semester, gikk det opp et lys for meg. Jeg er fortsatt bitter over at jeg ikke fikk et eneste spørsmål som hadde med Nitesje og hans fantastiske skriverier å gjøre. (Om det Apollonistiske og Dionysiske.)

Jeg husker det fortsatt. Jeg forstår det fortsatt, men jeg har ingen steder å plassere det fordi jeg har ikke bruk for det til en eksamen.

Bitter.

Nå venter jeg bare på resultatet, og så lenge det er noe annet enn F, er jeg fornøyd. Man skulle virkelig ikke tro at Litteraturvitenskap skal være så vanskelig. Jeg har et mye mer anstrengt forhold til ordet «pensum» nå, enn hva jeg hadde på Videregående. Da var «pensum» kjedelig og irriterende lite villig til å fortelle mer enn nødvendig. Nå er «pensum» forvirrende og ekstremt villig til å fortelle ALT (alt. alt alt alt alt sammen) i både fotnoter, kildehenvisningene og gjerne med et vokabular som når nye høyder inni hodet mitt. Litteraturvitenskap. Det skal ikke være lett å ta en Bachelor for å jobbe med det du elsker, men det er vel kanskje poenget.

I andre nyheter så har det skjedd ting denne uken som jeg mer enn gjerne skulle fortalt om her og nå, men som kloke Domo Patrick alltid sier, «Vent til alle vet det» og så kan jeg svømme rundt i min egen selvtillit.

Jeg kan ikke en gang skrive om Nissefanten til ex-phil oppgaven. Hjernen min er fra seg av bitterhet.

Velkommen skal du være

Svigerforeldrene har kommet på besøk. Jeg sa «Hei,»:

 

24 år og fortsatt like forvirret

Filosofi. For siste gang prøver jeg å få de 10 poengene som siden 2009 har vært som en veldig dårlig kjønnsykdom, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Hvis det er noe jeg har lært siden dette semesteret startet, så er det at jeg kan veldig lite, men burde vite mer. Ordet «burde» eller «bør» ser ut til å være stikkordet når det gjelder ex-phil, og akkurat nå klarer jeg ikke en gang å forklare hvorfor. Det bare er sånn og lykke til med det. Da jeg fortalte læreren min om opplevelsen jeg og min venninne hadde da vi hadde faget for første gang, mente han at jeg burde søke om fritak, noe jeg ikke klarer å tro kommer til å bli en mulighet. For ja, jeg har følt og føler meg fortsatt som en komplett idiot når jeg leser om Descartes, Platon og Sokrates, men jeg vet at jeg faktisk ikke er en idiot i det virkelig liv. Hvis du derimot mener at jeg er en idiot som ikke klarer ex-phil, syntes jeg du bare kan gå vekk og la meg klage i fred.

Den 18 august fylte jeg 24 år. I følge pappa er jeg ikke voksen før jeg er 25. Det at jeg er gift ser ikke ut til å bety noe. Siden jeg derfor fortsatt har 1 år på meg før jeg blir voksen, så kan jeg fortsatt være like hjelpeløs  i filosofi som før, og bli like redd hver gang noen som er yngre enn meg klarer å forklare hva Descartes mener på en forbløffende enkel måte. All denne panikken for 10 studiepoeng. Dette er mitt siste  år i Tromsø, og mitt siste semester. Snart må jeg begynne å lete etter jobb, noe som skremmer meg mer enn ex-phil og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. I ex-phil har jeg i det minste et pensum (som er HELT FORANDRET SIDEN 2009) å forholde meg til, men det har jeg ikke når det gjelder å søke arbeid. Jeg vil jo bare skrive. Jeg vil skrive romanen min, og jobbe i en bokhandel eller på et bibliotek. Men det er visst ikke så enkelt. Ingenting er enkelt, og det syntes jeg er utrolig irriterende. Nei, ikke irriterende, det er seks utropstegn på rad. Man vet jo ikke hvor man skal starte eller hvordan man skal presentere seg selv, alle bare forventer at du vet det allerede og at du ikke dør av angst underveis. Hurra.

Samtidig har jeg visst vært 6 år på Twitter, noe som minner meg på at jeg også har blogget like lenge, og at blogging virkelig har forandret seg seg siden jeg startet. Jeg kan ikke lenger logge meg inn på bloggrevyen.no for å finne bloggposter jeg vil lese, nei, jeg må finne dem via Twitter eller Bloglovin. Og det tar tid. Plutselig er det ikke linkene i sidebaren på bloggen min som betyr noe, det er ikke viktig hvilke blogger jeg linker til, men det er Twitter som gjelder. Jeg savner fortiden. Og derfor jeg vet at uansett hva pappa sier, så har jeg blitt voksen i en alder av 24 år fordi jeg klager over at alt var bedre før. Livet var alltid bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan bli jævlig bra når jeg er ferdig utdannet.

 

Fordi vi finner hverandre

Jeg er tilbake i Tromsø. Jeg har nettopp sagt sagt farvel til mamma på flyplassen og jeg har kommet meg til Coop Obs for å ta meg av de siste innkjøpene. To jenter, jeg tror de er ca 14 år gamle, står og holder på hver sin chips pose og snakker om jenta som har forsvunnet. Jeg står ca fem meter unna, stirrer på mobilen min og later som om jeg er ekstremt viktig.

«Hvis jeg hadde forsvunnet, slik som Sigrid, hadde du prøvd å finne meg da?» sier den ene jenta. I det øyeblikket stivner jeg og kikker bort på dem. Venninnen setter chipsposen tilbake og legger en hånd på skulderen til jente nr 1.

«Jeg hadde funnet deg,» svarer hun. Og det som treffer meg, er hvor alvorlig det hele er. At denne jenta virkelig mener det hun sier, at hun hadde gjort alt i sin makt for å finne sin beste venninne uansett hva. Den andre jenta ser ut til å falle sammen, rett inn i armene på venninnen sin, og de klemmer på hverandre som om det er siste gang de skal se hverandre. Jeg legger mobilen i lommen og beveger meg bort fra dem, mot kjøleavdelingen på jakt etter smør.

Noen minutter senere ser jeg dem igjen, og det er ingen tegn på at en ganske alvorlig samtale har tatt plass. De smiler og ler, og eksisterer.

Da Wordfeud ikke hadde de rette ordene

Jeg liker ikke å fortelle noen om hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Jeg liker ikke å fortelle det fordi det er kjedelig. Det er en kjedelig historie, og det kunne vært hvilken som helst dag i livet mitt (noe det også til tider er). Og jeg tenkte på den dagen denne helgen, hvor jeg satt på samme måte som i fjor, foran macen og gjorde det samme som den dagen. Bare på et annet sted, hos min far.

Det har gått opp for meg at det er ikke så mye som har forandret seg med meg siden i fjor, utenom at jeg og min mann faktisk har kjøpt oss tomt som er i nærheten av der vi begge har vokst opp. Men min 22 juli 2011 var normal. Jeg satt og skrev på tastaturet, så på Tour De France i det kommentatorene fortalte om bomben. Resten av helgen var TV2 Nyhetskanalen konstant på og øynene mine var klistrer til twitter-feeden min.

Jeg liker ikke å fortelle hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Og du forstår sikkert hvorfor. Denne historien er det ikke verdt å sende inn til noen av nettavisene som vil vite hva alle i Norge gjorde den dagen. Den er for kjedelig.

Nå over til Elisabeths pappa med været:

Det er ikke så ofte jeg treffer pappa nå som jeg studerer i Tromsø, og når jeg først er tilbake i Bergen er det mye annet som skjer før jeg kommer så langt. Nå som jeg endelig har vært hos ham i tre dager, er det en ting som konstant ender opp med å være mitt helvete: Kulden. Jeg klager derfor over hvor kaldt det er, høytlytt og ofte mens jeg prøver å pakke meg inn i to tepper (hvorav det ene er like stivt som Jeeves sitt smil). Pappa går rundt i t-skjorte, og svetter fordi det er så varmt.
«KALDT?!» sier han og så kommer det jeg har ventet på. Det er lett for pappa å syntes at leiligheten hans er «god og varm som klemmen til en grizzlybjørn». Han er oppvokst i Finland, hvor det var vanesak å krype naken rundt i 40 minus for å isbade.

Etter mye om og men, og jeg som nok en gang prøver å hoppe inn i to tepper, fyrte han opp i peisen. Jeg klaget litt til og sa at han må jo skjønne at jeg ikke er vant til denne kulden, jeg besøker ham jo ikke så ofte heller. Jeg får nesten kuldesjokk.
«Jammen det betyr ikke at du IKKE kan bli vant med det. Du må ikke gi opp!!!!» sa han, som om jeg ikke burde kimse av mulighetene for å en dag vinne Nobels fredpris.

Den vennlige kattepusen til naboen avslutter dagen med litt kjærlighet til de som trenger det:

 

 

 

Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

For 24 timer siden var håret mitt dekket av snø

Stream of consciousness

Jeg hadde nettopp gått av bussen, og prøvde å glemme at en mann på godt over 100 kg hadde mistet buksen på bussen i det han bøyde seg og vist alle hans mørke hule. Det er ikke akkurat hver dag jeg opplever å stirre rett inn i bakenden på en mann og føle at rompekviser kommer for å invadere jorden. Ingen på bussen sa noe. Bare et kollektivt gisp. Så jeg sto på fortauet og stirret intenst på en plakat som reklamerte for sko, uten at jeg klarte å se hvor skoene var hen. To jenter gikk forbi meg, ”Jeg liker den nye jakken din, du kledde fargen!” sa den ene jenta, og jeg begynte med en gang å lure på når noen hadde gitt meg et kompliment for hva jeg har på meg.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress