Jeg har vært i Hellas. Rhodos for å være nøyaktig. Hotellet var like ved stranden, og hver eneste gang jeg badet i vannet, tenkte jeg på hvordan det var for ungdommene på Utøya å svømme for livet. Det var en veldig rar følelse, å tenke på at jeg ikke kjente eller hadde noen tilknytning til de som døde den dagen, men likevel plasket jeg i saltvannet og lurte på hvordan de hadde det.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Hei.

Livet mitt er på vent.

Jeg har søkt meg inn på Litteraturvitenskap i Bergen og venter på svar. Hvis jeg kommer inn, er jeg ferdig i Tromsø, og kommer aldri tilbake.

Hvis jeg kommer tilbake til Bergen, kommer jeg hjem. Jeg er ferdig med eksamen, og jeg venter på at pappa skal komme på besøk.

Det kan hende at jeg fortsetter å studere i Tromsø, men man vet aldri.

Jeg har begynt å skrive på romanen igjen. Hver eneste gang jeg begynner å skrive igjen er det en rar følelse, som om jeg oppdager en ny verden og jeg vet med en gang hva jeg vil. Det er rart å tenke på at «Fant du henne, Anton?» har tatt fire år av livet mitt, og at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg ser på det jeg har skrevet tidligere, og tenker at jøss, jeg kan faktisk skrive. Det er like overraskende hver gang.

Frode er på jobb. Om to måneder treffes vi igjen. Før det skjer kommer jeg til å dra til Oslo for å besøke Maren og andre venner (hvis du vil treffe meg, si ifra) og besøke Tiger Garté på Juritzen Forlag. Jeg kommer til å skrive mer på romanen og skrive mer på en ny roman som har tatt kontroll over hjernen min. Alt er på vent, og jeg lurer på hva som kommer til å skje hvis jeg havner i Bergen. Jeg tenker på flytting, på å samle alt dilldall fra leiligheten og få alt på plass i en bil. Alt er på vent, og jeg venter bare på et svar. Det er noe som skjer, og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli.

ps. Ja. jeg skrev dette mens jeg var brisen fordi det er 17 mai (kondolerer) og jeg har ikke vært ute av leiligheten i det hele tatt.

Ikke nok med at jeg førte dere bak lyset med «liv i påsken» og det bare ble 1 bloggpost, men nå er jeg såpass inne i eksamensperiode at bloggen risikerer å bli dekket av edderkopper. Jeg håper dere kan tilgi meg. Vi sees plutselig.

DFTBA.

De kom litt brått på, men etter noen svinger var jeg mer enn forberedt på å se fire-fem syklende menn i tynne fargerike kondomdresser som nektet å sykle på fortauet. Først trodde jeg det var tilfeldigheter som gjorde at det tok ca 4 minutter før en ny patrulje med sykleglade menn kom farende forbi oss. Men så kom mønsteret. Eller tankegang for Den Frustrerte:

(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

Jeg lover:

Jeg har en vannblemme på tungespissen. Den har vært der i litt over 1 uke, og driver meg sakte men sikkert til vannvidd. Det er som å ha en daff kråkebolle i munnen, så hver matbit føles som tredje verdenskrig. Det har gått opp for meg glad jeg er i alle kroppsdelene mine, og når en av dem da ikke fungerer like bra som andre deler, resulterer det i at alt jeg gjør blir kaos. Klimaet i Tromsø gjør derfor at jeg får eksem på samme plass, gjerne i flere måneder. Jeg snakker om min venstre langefinger. Den pokkers langefingeren. Jeg har til og med hatt betennelse i den, så mens mine fire andre fingre var av normal størrelse, var langefingeren rød og pølsete. Dette gjorde at jeg nesten ikke klarte å lage mat, skrive eller vaske håret. Hele kroppen min oppførte seg som om jeg var døden nær, bare på grunn av litt eksem på en finger. Som et resultat av dette må jeg av og til gå med bomullshansker, og late som om jeg er en dansende Michael Jackson (jeg må ikke, men jeg gjør det).

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

Det er ikke hver dag dette skjer. Planen min var å skrive en ny spalte, om en ond Despot ved godt mot (man må jo rime når man har spalte, ikke sant?). Det gikk jo ikke. For det skjer ikke hver dag at jeg får mail fra NRK som vil intervjue meg fordi Twitter fyller 5 år, og jeg var den første Norske som registrerte meg. Det er heller ikke hver dag at jeg faktisk må tenke over hva jeg sier uten at stemmen min brister eller at jeg stokker om på ordene. Ok, jeg stokker om på ordene hele tiden når jeg er ivrig/nervøs/nevrotisk. Alt skjedde mens jeg satt i forelesningstime og selvfølgelig husker ikke et ord av hva det var snakk om fordi jeg svettet i håndflatene og skalv som et aspeløv.

Så ble det telefonsamtale, og jeg er virkelig glad i journalistene som snakket med meg, og sørget for at hjernen min ikke koblet helt ut. Av åpenbare grunner husker jeg bare det jeg skulle ønske jeg sa. Alt skjedde på to timer, men hu hei for noen timer det var! Kommer aldri til å skje meg igjen. Men by GOD jeg er stolt av meg selv. Første nordmann som brukte Twitter. Kjenn på det. Kjenner du det? Er dette noe som jeg kan sette på CVen min(ja, dette er et spørsmål)? Eller leter jeg etter halmstrå nå? Jeg lar Elmo vise hvor glad jeg har vært i dag:

Du kan lese artikkelen (og høre stemmen min) HER. (Sidenote: 1. De kalte meg FORFATTER. FORFATTER. Når jeg hørte det imploderte jeg. 2. De uttalte navnet mitt helt korrekt, men hadde strek over A’en istedet for E’en. Det gjør meg ingenting. Bare dette er nok til å forføre meg).

Jeg er så lykkelig!

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

I spalten «En guide til kaklende galskap» (forslag til bedre navn? Kommentarfeltet er din scene) er første sadist ut: Grevinne Elisabet Báthory (1560-1614). En kvinne som levde alt for lenge, gir «Elisabet» et dårlig rykte, og et menneske som Stephanie Meyer burde hatt som hovedperson i sin neste bokserie for å forbedre litteraturen sin.

Jeg har for denne anledningen alene brukt CappelenDamm sin bok med tittelen «Ondskapens ansikter – Historiens grusomste mennesker og kvinner» av Simon Sebarg Montefiore (Montefiore navnet er som tatt av en Jane Austen roman).

Såh! Se på dette som en guide for å vite om noen i din sosiale krets kanskje burde legge på røret, eller i det minste sendes til en doktor i hui og hast. For alle aspirerende Doktor Who’ere, tipper jeg dette kommer godt med (du vet, forandre historien, forvirre en hel landsby).

1. Grevinne Elisabet var, som ekstremt mange andre bløtkokte egg, født inn i en rik familie som gjorde at hun kunne få alt hun ville, og alle måtte gjøre som hun sa. Når ektemannen var borte pga ærend (sikkert bare for å overleve), hadde Elisabet en ubehagelig tendens til   å drepe tjenerne sine (jenter var foretrukket), ved å kle dem nakne og slå dem med klubber. Her er det snakk om kraftig ubalanse med andre ord. Etter dette var det tradisjon å kaste dem i snøen ( Grevinne, du hadde kost deg i Tromsø) for å så spyle dem med iskaldt vann til de døde. Råd: ikke ta imot jobb fra en dame som allerede har et rykte på seg for å være litt for glad i jenteblod. Flytt til neste landsby.
2. Hvis du allerede har sagt Ja til jobben, anbefaler jeg deg å reise bort dagen før ektemannen drar på reise. På den måten unngår du Elisabet som går amok med sitt voksende sadistiske humør. Råd: Når deres synkroniserte menssyklus eksploderer, ikke søk tilflukt hos bondegården ved siden av slottet. Du har med en kvinne som mister blod og trenger mer, stjel en hest og gallopper i vei.
3. Greit, du lever fortsatt, Elisabet har ikke drept deg enda, og du har nettopp vært vitne til at hun har angrepet en av tjenestepikene med sine egne tenner. Tjenestepiken fikk kjøtt fra kinnet, skulderen og brystene revet av, og blodet gjorde Elisabet bare lykkeligere. Ærlig talt, hvis dette ikke får deg til å søke asyl hos en mindre ustabil Grevinne eller Greve, er det din tur neste gang. Råd: Kjøp rustning.
4. Pokker heller, hennes ektemann, Ferenc Nádasdy dør i 1604 og Elisabet har hele landsbyen i Slovakia som sitt matfat. Dessverre er det nå ikke bare bondejenter hun slakter til dagens jakt, nå er det fritt vilt. Ryktene om at hun bader i blodet til sine ofre begynner å spre seg, og jeg håper du har tatt notis av dette. Råd: les råd nr 2 eller kjøp en ny rustning.
5. Hurra! Nå vet alle hva slags sadist dere har på å gjøre med, men ingen klarer å gjøre noe med det. Fra 1602 og 1604 ble alt for mange jenter funnet lemlestet og kastet ut av slottet midt på dagen, når hvem som helst kunne se det. Elisabet var med andre ord ikke akkurat bekymret. Råd: Kjære vene, lever du enda?
6. Heisann, i samme periode begynte den lutheranske presten, István Magyari å bekymre seg (så hyggelig) for alle beskyldningene mot grevinnen, siden hennes mordparade ble mer offentlig. Dessverre døde han (uvisst hvordan) og først da begynte endelig folk å undersøke grevinnen nærmere. Den ungarske regjeringen nølte med å gripe inn på grunn av hennes avdøde ektemannen. Først i 1610 kom ordren om at saken skulle gjøres noe med. Råd: Se på deg selv, kvinne, du har muligheten til å bli en heltinne om du stanser grevinnen! At du ikke har gjort noe tidligere (som f.eks å rømme) er FAIL.
7. Ting skjedde fort etter dette, slottet til Elisabet ble undersøkt og hei, der har vi jaggu flere døde og halvdøde jenter liggende omkring. Blod til folket, hent Edward og gjengen, her er det fest. Råd: Ta deg en bolle, du kommer nå til å bli siktet som medskylding (din tøs) og blir hengt sammen med tre andre tjenere. Kjerring.
8. Suksess, Elisabet blir satt i husarrest og innestengt i et av rommene i slottet. Hun hadde ingen mulighet til å komme seg ut siden vinduene og dører ble nøye lukket. Hvem skal hun få bite puppene av nå da? Hun hulket sikkert litt over det. Elisabet ble 54 år gammel (tsk tsk), og ryktene sier at noen av hennes nærmeste tok henne av dage. Råd: RÅD?! Vil du ha råd nå? What took you so long?

Konklusjon: Hvis en rik og mektig kvinne søker etter underdanig tjener som setter pris på litt sadisme og mulig død på toppen, ta heller jobben som kjører likene til sykehus hvor menneskets anatomi blir studert. Lykke til!

Hvis dette i det hele tatt var underholdene og du vil jeg skal fortsette, skriv en kommentar. Hvis ikke får jeg bare finne noe annet å skrive om, og vi vet alle hvor kjedelig det er å finne noe nytt å skrive om når man har en hel bok med gale mennesker å underholde seg med.

1. Jeg skriver på roman. (sjokk og vanntro! Jeg har jo bare skrevet på den i fire år. Etter den tankegangen burde jeg slutte å blogge med en gang)
2. Det finnes noen nerdeting jeg er stolt av, og jeg er stolt av at jeg bruker mye av tiden min på å spille Pokémon Black. Jeg skriker til dumme pokémon som ikke kan sloss, og jeg sikler på fin grafikk. Thats how I roll.
3. Skolepensum.
4. Jeg leser og vurderer manus for forlag, og det tar jo litt tid.
5. Jeg forbereder en slags «spalteplass» til bloggen. Er du spent? Ja? Skjelver du av nyfiken? I know you do. Stay tuned.