NB: Før du leser videre, vil jeg påpeke at dette innlegget er et sponset innlegg. Jeg vet at det er mange som har sine meninger om å blogge om produkter, men siden jeg var såpass lei av at mobilen min døde hver gang jeg mistet den i bakken, står jeg for at jeg takket “Ja” til MyTrendyPhone sitt tilbud. Jeg har ikke solgt sjelen min med andre ord, sånn egentlig (men hvis du mener jeg har det, så håper jeg du ikke forlater Sammensurium for godt).

Jeg har som oftest mobilen med meg. Blant mine studentvenner er jeg kjent for det. På fredag skulle vi spise lunsj sammen, men en i klassen min kom litt etter oss og endte opp med å gå rundt hele kantinen på leting. Det første han fikk høre i det han satte seg var “Du skulle bare ringt til Elisabeth! Hun er ALLTID tilgjengelig!” fra hun som satt ved siden av meg. Dette er kanskje trist, men sant. Trist fordi jeg liker at folk ringer og essemesser meg SOS om koordinater for dagens time. Sant fordi jeg liker oppmerksomheten.

Mobilen min er Nokia N97 mini, før den hadde jeg en Blackberry (hjertesmerte), men måtte slutte med den pga dyrt abonnement. Alle telefonene jeg har hatt, har hatt “fall-i-bakken-mist-batteriet-start-telefonen-på-nytt-bli-dårligere-for-hver-gang” tendenser. Det er min egen feil at jeg er vimsete og ikke har 4 armer.

Etter at mobilen min ble plassert inn i denne vesken, skjedde derimot noe annet. Jeg mistet den i gulvet (med vilje? You will never know), plukket den opp igjen OG DEN LEVDE. Lærvesken holder bakdekselet på plass! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg snudde meg mot den som orket å høre på og fniste “Mobilen min har fått seg et nytt liv!” hvorpå jeg viftet med den i luften. Dessuten får jeg heller ikke riper i skjermen lenger (riper og jeg har en lang fortid sammen, ikke sant Blackberry, Nokia, Sony E og Samsung?), og for en touchtelefon er dette faktum Den Hellige Gral.

Med tanke på alt tilbehøret MyTrendyPhone har, er jeg litt sur på meg selv som ikke kjøpte noe til Blackberryen min der før det var for sent, men nå har jeg i det minste lært. Etter at jeg kjøpte et nytt batteri til mini-pcen min, har den mer levetid enn macen min uten strømledning (NB: jeg har handlet fra MyTrendyPhone før jeg de kontaktet meg, som du kanskje skjønte). Det jeg liker best med at mobilen min har fått seg ett nytt tryggere hjem, er den nesten magnetiske lukkemekanismen. Jeg kunne faktisk løfte vesken opp med Rosebud-boksen min, noe som gjorde at mine medelever så rart på meg fordi jeg kniste (masse kaffe innabords). Mobilen holder seg på plass, og som du nå har skjønt, faller den ikke ut om jeg mister den. Mobilen min er en sånn som har et skyvetastatur, og dette er den delen som er beskyttet av plast. Det tar litt tid å bli vant med å trykke på tastene over plasten, men det er faktisk lettere for meg å skrive essemesser etter litt øvelse.

Det følger med en sånn enkel klips til lærvesken, som jeg kan feste på buksen og snu i hvilken som helst vinkel. Fint å gjøre når jeg får en melding under en Remedieringstime og ikke kan sitte med telefonen når læreren ser på. Hvis du har samme mobil, anbefaler jeg at du kjøper den (jeg mener, baklokket faller IKKE AV NÅR DU MISTER MOBILEN I BAKKEN!). Hvis du er som meg, og under 60, så råder jeg deg derimot til å ikke bruke klipsen veldig synlig eller på f.eks bikini. Litt ulekkert om du har respekt for deg selv.

Hurra for produkter som holder det de lover! Jeg er bare glad for at jeg ikke trenger å sukke og klage i kantinekøen når jeg mister den, jeg. Takk til Lene fra MyTrendyPhone!

Klokken er fem på to og jeg har ikke drukket kaffe enda. Jeg skal til frisøren om fem minutter, men ikke før jeg har fått koffein (det er en prinsippsak). Jeg løper inn på “Helmersen” og stirrer intenst på kaffeutvalget. Kaffemannen ser på meg, og spør hva jeg vil ha.

“Kaffe!” svarer jeg.

“Hvilken type?” spør han.

“Vet ikke! Det er så masse å velge mellom. Jeg har bare fem minutter på meg, skal til frisøren.”

“Sterk?” Han forstår meg. Han skjønner at jeg har dårlig tid og går rett på sak.

“Veldig!”

“Cortado,” sier han bestemt.

“Ok!” svarer jeg og betaler. Etter 2 mintter får jeg kaffen min.

“Lykke til hos frisøren!” sier kaffemannen.

Det er rimelig klart at jeg har fått meg et stamsted.

MARCEL THE SHELL WITH SHOES ON from Dean Fleischer-Camp on Vimeo.

Directed by Dean Fleischer-Camp

Marcel is voiced (untreated & unenhanced) by a genius named Jenny Slate

Written by Jenny Slate + Dean Fleischer-Camp

www.deanfleischercamp.com

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev “jeg er 17 år” i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg “HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!”. Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde “tid” til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre “Fant du henne, Anton?”, men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.