Hvis jeg kan bekymre meg over noe, så gjør jeg det

Da jeg startet denne bloggen i 2005, var det fordi jeg ville bli lest. Jeg ville at folk skulle lese ordene mine, og gi meg tilbakemelding. Jeg skulle bli forfatter (før jeg var 18 – så ble det før jeg var 22 – så ble det før jeg var 26 – nå er det før jeg dør), og da måtte jo en bloggplattform være perfekt for å finne mitt publikum og min egen stemme. Jeg var 16 år, og livet mitt dreide seg stort sett om min usunne besettelse av en eldre gutt på skolen (som jeg valgte å dokumentere, forelsket som jeg var – og hvis du gutt-som-jeg-stalket-og-som-var-klar-over-dette- leser disse ordene en gang: UNNSKYLD UNNSKYLD TILGI MEG JEG BEKLAGER DET JEG UTSATTE DEG FOR) og skrivingen. Fra 2005-2008 var denne bloggen det ordet «blogg» egentlig skal bety: jeg skrev ord og innlegg OFTE. I stedet for å poste 300 bilder om dagens outfit, skrev jeg en masse ord om å prøve å komme ut av det satans Forfatterskapet mitt med hodet på skakke.

Jeg har rukket å bli 28 år, og har nettopp funnet et 2 cm langt hår stikke ut av haken min. Jeg sto og stirret på meg selv i speilet og lurte på hva slags jente jeg er som ikke har en pinsett og heeeeelvete hva skjedde med personligheten min.

JO DET SKAL JEG FORTELLE DEG:

Jeg sluttet å skrive jevnlig. Jeg hadde liksom ikke noen jeg skrev til, ingen som ropte til meg fra WWW at ordene mine var savnet. Og når en wannabe-forfatter ikke føler hun har publikum, snakker hun om seg selv i tredjeperson for å vise situasjonens alvor.

Neida.

Det som hendte var at drømmene mine ble oppfylt, nesten – og i feil rekkefølge. Jeg har vært skolebibliotekar i litt over 1 år på vgs. Allerede her gikk det galt, for jeg skulle jo egentlig ha fått boken min utgitt nå og presset den på intetanende elever slik at de skulle elske meg (dette er ganske viktig – å bli likt av 500 elever mellom 16 og 18 år).
Forfatterskapet mitt har stått på gløtt i flere år, manuset snakker til meg hver dag og trygler om å bli redigert skikkelig på slik at jeg kan sende det avgårde til den fine redaktøren i det flotte forlaget. Men hjernen min er redd for at jeg ikke lenger har et publikum der ute, og i stedet fokuserer jeg hele kroppen min på jobben.

Når jeg plutselig fikk den jobben jeg alltid har ville ha: bibliotekar, ble det med ett ikke viktig for meg å skrive om det lenger. POFF, der forsvant mange framtidige bloggposter.
Når jeg skjønte at jeg kommer til å være i limbo veldig lenge på grunn av forfatterdrømmen, forsto jeg også at jeg ikke kan skrive om det lenger i det hele tatt. For enten skriver jeg om selve skriveprosessen og det jeg håper skjer NUH, eller så klager jeg fordi det nesten skjedde og nå kommer det aldri til å skje vræl vræl vræl. POFF, der forsvant resten av bloggpostene. Løsningen var derfor å ikke skrive noe i det hele tatt. Vet ikke om jeg vant noe på det, men tjo hei.

Som nevnt over er jeg i overkant opptatt av å bli likt: så sånn sett føler jeg meg fortsatt som en naiv og vimsete sekstenåring. De gangene jeg har måttet stå framme i kantinen og snakke om bibliotekets rolle på skolen (senest i går), begynner jeg å skarre på R-ene, snakke fortere og flakke med blikket. Det er skummelt hvor sterkt jeg ønsker at disse ungdommene skal like meg, og det er guttene som skremmer meg mest. De som ser sånn halvveis på meg, og så sier de noe til kompisen sin og ingen av dem smiler. Da går hjernen min i høygir og jeg har lyst til å skrike «HVA ER DET NÅ DA?!» til universet. Jeg tar på meg min trygge «jeg er vimsete men det blir dere vant til ladida ladida lala» maske, og ber til hellige makter om at NOEN MÅ SMILE JEG MÅ VÆRE MORSOM DA LIKER DE MEG OG KOMMER FOR Å LÅNE BØKER HAARERWRWRKWEKEREJRJEJFEJFEFJOQE.

Jeg har for øyeblikket vondt i magen fordi noen elever venter fortsatt på å få sine lærebøker på Nynorsk, og jeg har mareritt mens jeg kasserer leksikon fra 1998 om at jeg ikke kommer til å få ryddet biblioteket skikkelig denne uken, slik at elevene nok en gang kan få studere der inne. Jeg svømmer i min egen ikke-eksisterende angst-diagnose fordi jeg ønsker at guttene og jentene på skolen skal like meg. For akkurat nå er jeg rimelig sikker på at mange syntes jeg en stressende, vimsete og masete jentedame som ikke klarer å huske navnene deres.

Og så er det de øyeblikkene jeg lever for:
Når jentene jeg har snakket med et par ganger, kommer regelmessig inn på biblioteket, og ser på meg med store øyne og smiler når det går opp for dem at jeg kan hjelpe med mer enn bare relevant faglitteratur.
Det er de jentene som spør meg om å fortelle om jobben min og hvordan det er på jobbmarkedet, og de følger så intenst med når jeg snakker at hjertet mitt vokser.
Hun som kommer inn hver dag for å forsikre seg om at jeg har husket å spise lunsj.
Det er gutten, som før sommerferien hadde blitt en av mine favoritter: han gikk første året, og skulle begynne på en annen skole etter sommeren. Han kom siste skoledag med en håndskrevet brev til meg, og alt var skrevet i fyllepenn. Det brevet har jeg lest mer enn 40 ganger, og får tårer i øynene hver gang.

Det er disse ungdommene jeg vil ha flere av, de som tør å sitte på biblioteket, de som tør å snakke med meg og snakke om drømmene sine og det de frykter mest av alt. Det er jo disse elevene som er publikummet mitt.
Men først må jeg få dem til å lese.

bibliotekarmafia

Dette er ikke en flodhest

Har du lagt merke til at når det er noe du ønsker over alt på jord, så er det det eneste du vil snakke/skrive om? Denne bloggen har vært preget av mye gjennom de siste 10 årene, men jeg liker å tro at to av de tingene jeg har skrevet mest om er bibliotekardrømmen og forfatterdrømmen. Jeg har nå vært skolebibliotekar i litt over 6 måneder, og ikke følt for å skrive noe om det. Hvorfor? Fordi det endelig skjedde. Det er ikke noe jeg higer etter lenger, fordi jeg endelig fikk det til og da forsvant trangen til å skrive om det.

Se, en sjøhest

Er det forståelig? Jeg mener, jeg har omtrent ikke blogget en gang – og det tok meg litt tid å forstå hvorfor:

1: Forfatterønsket ble for stort. For mye motstand og alt for mye avslag. En stor del av meg har ønsket å skrive detaljert og sutrete over dette, men det kommer jeg ingen vei med. Så da har jeg bare latt være å skrive «bu hu wæh wæh», og tenkt på andre ting. Hvorfor fortsette å skrive om noe som i de siste årene ikke har endt positivt i det hele tatt? Jeg foretrekker å holde mine barnslige tanker for meg selv. Hvis en person til sier «Bare se hva som skjedde med J.K Rowling! MASSE avslag først!» til meg , kommer jeg til å svare spydig mens jeg fråder litt av munnen.

2: Jeg har ikke lenger trang til å dokumentere alt. Jeg skulle gjerne hatt den trangen, men den har ikke vært der på noen år. Jeg er bibliotekar, jeg får jobbe med det jeg alltid har ønsket og det jeg kan – og det er det. Forfatterdrømmen er ikke lenger noe jeg klarer å aktivt jage etter når jeg allerede har klart å få en fast jobb og inntekt. Det er ganske ok det.

Nå ble jeg  plutselig litt usikker på hvor jeg skulle med dette. Er du med?

For to dager siden oppdaget jeg at jeg hadde fått skilt på dørene inne og utenfor biblioteket. Jeg husker at jeg ble konsultert om dem for noen måneder siden for å sjekke at navnet var skrevet rett. Men jeg ble likevel overrasket da jeg sto og så hele navnet mitt, korrekt skrevet og alt. Og over navnet mitt stod det «Bibliotekar».

Og jeg tenker at det kan jeg leve lenge med.

ikkeetjuletre

 

 

 

 

 

Kunsten å sette pris på avslag fra forlagene

For noen dager siden fikk jeg avslag nummer 10 fra et forlag, siden april i år. Jeg visste det kom, men ikke når. På et eller annet tidspunkt i løpet av de siste to årene, har hjernen min funnet ut følgende:

 

Når du sender et manus til et forlag, og når du har mottar bekreftelse…. Hvis du ikke blir oppringt eller kontaktet på en eller annen måte i løpet av to uker, så er det nesten garantert at det neste som skjer er at et standard avslag dukker opp i enten postkassen eller eposten.

Dette er bare en teori jeg har, men for meg stemmer den ganske godt. Min første tanke når jeg så den tynne konvolutten var «Se der ja, trodde ikke det kom så fort», og så leste jeg standardavslaget. Jeg lukket brevet igjen, og bestemte meg for å tillate meg 30 sekunder med pur sorg, sinne og fortvilelse mens jeg gikk ned bakken og mot inngangsdøren min.

Hvorfor blir jeg aldri god nok?

Skriver jeg egentlig dårlig?

Mangler jeg det lille ekstra som gjør meg til en forfatter?

Mener du virkelig at de ikke kommer til å tjene penger på meg? 

Kommer jeg aldri til å se romanen min i bokhyller?

 

Og så rev jeg brevet opp i flere biter og begynte på se positivt på det.

Siden jeg var 18 år har jeg mottatt 35 avslag og 2 «Ja». Det ene gangen jeg fikk «Ja» var i 2009, den andre gangen var for to år siden. Dette siste «Ja-et» forandret seg i februar 2015, og det er også en av de få avslagene som fortsatt gjør vondt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, mens andre som ikke vet – vel, la meg si det på denne måten: Jeg føler meg atter en gang som en person som ikke er god nok til å skrive, og jeg har blitt til den personen som nå kun forventer avslag på alt jeg skriver.

Men… Denne personen som nå forventer avslag, setter pris på det. Jeg tenker «Ok, de har faktisk lest ordene mine, redaktørene har lest og vurdert og funnet ut at manuset mitt ikke passer for dem, og de ikke kommer til å tjene penger på meg. Men de har lest meg, og det skal jeg være glad for.»

Jeg leste nylig den nye boken til Jenny Lawson, «Furiously Happy», og det var særlig én ting som satte sitt preg hos meg. Det var fem små ord: Pretend You’re Good At It. Og det skal jeg. Jeg har sendt manuset mitt til alle forlagene jeg kan tenke på siden den vonde måneden i februar, og alle har sagt nei. Jeg venter på de siste fire avslagene, og jeg gleder meg til de kommer. For jeg vet at jeg har blitt lest, jeg vet at jeg har blitt vurdert, og jeg vet at jeg har blitt stemplet som Ikke God Nok. Jeg er forberedt, og det gir meg en slags kontroll. For når jeg får det aller siste avslaget, så kan jeg legge bort «Fant du henne, Anton?» manuset, og la den historien samle støv i flere år mens jeg blir eldre og kanskje klarer å skrive noe nytt. Kanskje jeg en dag finner fram manuset, og skriver om hele greien, og jeg må vente til jeg tør å gjøre det. Men det er ikke nå, siden hver gang jeg åpner det dokumentet ser jeg ordene til en forfatterspire som ikke er god nok. Og jeg vil ikke være den personen. Jeg skal bli forfatter, kanskje. Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.

Poenget mitt er at jeg ikke lenger blir lei meg når jeg får disse avslagene fra forlagene, fordi jeg forstår hvorfor de gir meg dem. Jeg er på sett og vis enig. Problemet er at jeg vet at jeg ikke klarer å skrive om manuset enda, fordi historien var en del av livet mitt i åtte år, og man klarer ikke å distansere seg fra det med en gang. Det er jeg som må jobbe for å skrive noe forlagene vil ha. Det er jeg som å tørre å skrive noe nytt, uten å sende det samme manuset igjen og igjen og igjen. Jeg må gå videre, og det er vel det forlagene også mener. Jeg vet ikke.

Det er rart at jeg egentlig skulle hatt romanen min ute i verden nå, og hver gang jeg tenker på den telefonsamtalen jeg hadde med redaktøren fra forlaget, så lurer jeg på hvorfor jeg kastet bort 2 år av livet mitt på det som til slutt kom til å bli en helomvending. Svaret er nok at jeg trenger å fornye historiene mine. Lese mer. Skrive mer. Lære mer. Nå, hver gang jeg skriver noe på norsk som kanskje kan være en historie, ender det med at jeg begynner å lure på hva en redaktør vil tenke. Og det er øyeblikket hvor jeg stanser å skrive, og heller åpner det andre dokumentet som er på engelsk. For det er noe som ingen kommer til å lese, det er dokumentet som ingen vil lese og det er trygt. For øyeblikket.

Jeg gleder meg til de fire siste avslagene, for det betyr at jeg kan gå videre. Det betyr at jeg har blitt lest, vurdert og at noen i bokbransjen i noen minutter har tenkt på meg. En dag, kanskje om 10 år, sender jeg noe ut i verden, som gjør at jeg får en fin telefonsamtale før det har gått to uker.

Superdramatisk og totalt meningsløs som voksen

Hver gang jeg skal dusje, må jeg gå gjennom en prosess hvor hunden (Juno) følger etter meg inn på badet og stirrer. Jeg er overbevist om at hun i sitt hundesinn lurer på hvorfor jeg regelmessig tar av meg pelsen min for så å dynke meg i det onde vannet – og når jeg tenker dette, går det opp for meg at jeg gir hunden vår et ganske makabert syn på hverdagen. Akk o ve.

Denne gangen var heller ikke noe annerledes, og etter 2 år i livene våre (mannen og moi), har denne typen oppførsel blitt normal. Det har nå kommet til det stadiet hvor hun kun trenger å vite hvor jeg skal og hva jeg gjør, før hun forsvinner ut i gangen og blir der. Orker ikke se mennesket ødelegge pelsen sin på den måten, nå igjen, men jeg må likevel gå tilbake om to minutter for å sjekke at hun ikke har Houdiniet seg til et annet sted. Jeg tror hunden vår har blitt ganske laid back, til tider. Jeg skulle også gjerne vært litt kul og rolig – men det ble litt vanskelig når jeg oppdaget at en av neglene mine hadde blitt revet av i sjampo-prosessen og jeg holdt for øyeblikket på å massere mitt eget blod+sjampo inn i hodebunnen. Jeg hadde sikkert sjampoet i vei i nesten ett minutt, før underbevisstheten sendte meg følgende samtale:

Heliumstemmen (ja, kaller den det): Lalalala ikke vann i øynene sant? Det svir litt. Er det noe som stikker meg et sted?

Meg: Neida, alt er bra, jeg bare lurer på om jeg har husket å tømme oppvaskmaskinen.

Heliumstemmen: Et eller annet svir, HALLO. Stopp pressen.

Meg: Og neste uke skal jeg gå rundt til elevene og snakke om kildehenvisning og plagiat. Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å gjøre for noen år siden, totalt NOPE. Kommer jeg til å klare det?

Heliumstemmen: SELVFØLGELIG klarer du det. Du er Elisabeth For FAEN AU Casén Pihl, og du forventer alltid at du er dårligere enn  dette gjør grusomt vondt, jeg har klart å lokalisere smerten til høyre langefinger hva du tror. 

Meg: Hm. Hva var det?

Heliumstemmen: FINGEREN DIN HAR DET VONDT HALLO DIN NEPE, SLUTT Å MASSERE HODEBUNNEN ASDFGHJKLØÆ!

Meg: Føøøøøøktard.

Så når jeg til slutt skjønte at jeg hadde det vondt, hadde fingeren min også funnet ut at her skal det pulsere blod, og den skal gi sjampo en ny farge som kalles Fashion Red By Taylor Swift, bare fordi den kan og vil. Jeg ble satt ut av hvor flittig blodet fra under neglen min var villig til å renne nedover fingrene mine, men mest av alt skjønte jeg ikke hvordan det var mulig siden jeg sto under vann. Og så kom jeg på diverse jenteting som bare vi jenter forstår – og det er at vann/dusj stopper alt blod fra å gjøre som det vil (TMI: det er en kamp mot klokken for å få tørket kroppen når dusjen er ferdig, bare sånn at du vet det). Så jeg skjønte ikke hva som skjedde, og gikk umiddelbart utifra at jeg i dette sekund gikk igjennom min x-men forvandling og var minutter unna fra å bli KAFFEBØNNA som finner tapte notatbøker, og bøker som er blitt purret for 5 gang. Superbibliotekaren på kaffe. Det er mitt språk.

Men så hadde jeg bare vært uheldig og fått neglen min revet av, bare fordi den hadde en dårlig dag og ville straffe meg. Sammen skapte vi en ny sjampo, og jeg hatet det faktum at jeg måtte vaske håret en gang til mens Juno nå hadde kommet for å høre hva jeg bannet og freste over. Jeg fikk en ny følelse av «Nå er jeg så voksen at jeg får vondt i magen. Tenk at jeg står her og lager grimaser av smerte fordi jeg må vaske håret. Dette er mitt øyeblikk. Jeg vet ikke hva slags øyeblikk det er, men det er mitt au au au au au au.»

Det viste seg at fingeren stoppet å blø før jeg hadde dusjet ferdig, og jeg trengte ikke plaster en gang. Jeg ble svært skuffet over at jeg ikke fikk en dramatisk slutt på en slik traumatisk start av en dusj, noe som gjorde at alt dette var helt meningsløst å skrive om. Sånn egentlig. Whatever. Som om jeg bryr meg.

 

 

 

 

Meh.

 

Ny jobb: Bibliotekar.

Om 6 dager skal jeg få opplæring på skolebiblioteket på en VGS. Fordi jeg får endelig bli bibliotekar. *englekor*

Det var alt.

Bedre blogg kommer snart. Lover.

I’ll be better after a banana

Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*


BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

1359556782394

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

20130130_125945

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Where do we go from here

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg . Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

En svært melodramatisk og ikke helt alvorlig bloggpost

Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!

 

Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER….
Ahaha.
Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.

Kunstpause.

Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.

Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.

Pustepause.

I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.

Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?

Så var det dette med jobb da. ‘Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.

Etter 3 år…

Har jeg endelig bestått exphil.

Enough said.

Alle disse følelsene hele tiden

Av og til, jeg antar at det har med været å gjøre, så skjer det noe med de som bor i leiligheten over. Enten så forvandles fyren til en steppende varulv og manisk sluker kjæresten sin, eller så er det hun som har en ekstrem form for PMS og må dra alle møblene rundt omkring i noen timer.

Det er ekstremt lenge siden jeg har hørt varulven der oppe, men når han kommer fram, så sitter jeg stiv som en stokk og stirrer i taket. Eller så ligger jeg i sengen med dynen godt trukket opp under nesen og venter på at han skal få orgasmen han så desperat prøver å få. Det er som å høre på en døende mann synge opera om at han hvert øyeblikk kommer til å dø. I to timer. Jeg prøver å sove, men blir ufrivillig trukket inn i andres personliv og de vet ikke at jeg hører dem. Litt som blogg.no, altså.

I dag tror jeg begge to hadde superPMS, og på et tidspunkt så begynte skrivebordet vi har i stuen å vibrere. I kid you not. Jeg tror kanskje hun prøvde å bytte gardiner, eller bone gulvet med en bowlingkule. Og jeg tror han har begynt med sumobryting. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gå ut på terrassen med en megafon og rope «Hoi, Casanova, det der er IKKE rett måte å tilfredsstille din kvinne på!». Men hvem har tid klokken 12 på dagen å skaffe seg en megafon på tre minutter? Det snør jo ute. Og jeg er fryktelig opptatt med å rydde leiligheten mens jeg hører noe imploderer over meg. Jeg hadde også lyst til å bruke nevnte megafon til å snakke litt med den andre personen, og si «Gardinene dine er skjeve. Det er som om du gir alle med OCD fingeren. OG FORRESTEN, hvis dere absolutt skal ha sex klokken to om natten mens babyen deres gråter, kan du få mannen din til å uttrykke seg med tidligere nevnte miming?»

Eller noe sånt.

Nettopp fordi jeg ikke aner hva de faktisk holdt på med (kanskje de fikk besøk av en TARDIS, og ikke helt visste hvordan de skulle få den vekk, så da måtte jo den dyttes over hele leiligheten for så å bli ødelagt med en øks), er jeg rimelig sikker på at dette er hva som skjedde: Spesielt øyeblikket fra 1:46.

Hvis videoen ikke vises, trykk her.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress