Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*

BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg nå. Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!

Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER….
Ahaha.
Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.

Kunstpause.

Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.

Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.

Pustepause.

I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.

Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?

Så var det dette med jobb da. ’Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.

Foto: Kristen Angelo
Bildet er lånt herfra: http://thenowhereyears.blogspot.no/2011/10/relax-darling.html

…

Har jeg endelig bestått exphil.

Enough said.

Av og til, jeg antar at det har med været å gjøre, så skjer det noe med de som bor i leiligheten over. Enten så forvandles fyren til en steppende varulv og manisk sluker kjæresten sin, eller så er det hun som har en ekstrem form for PMS og må dra alle møblene rundt omkring i noen timer.

Det er ekstremt lenge siden jeg har hørt varulven der oppe, men når han kommer fram, så sitter jeg stiv som en stokk og stirrer i taket. Eller så ligger jeg i sengen med dynen godt trukket opp under nesen og venter på at han skal få orgasmen han så desperat prøver å få. Det er som å høre på en døende mann synge opera om at han hvert øyeblikk kommer til å dø. I to timer. Jeg prøver å sove, men blir ufrivillig trukket inn i andres personliv og de vet ikke at jeg hører dem. Litt som blogg.no, altså.

I dag tror jeg begge to hadde superPMS, og på et tidspunkt så begynte skrivebordet vi har i stuen å vibrere. I kid you not. Jeg tror kanskje hun prøvde å bytte gardiner, eller bone gulvet med en bowlingkule. Og jeg tror han har begynt med sumobryting. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å gå ut på terrassen med en megafon og rope «Hoi, Casanova, det der er IKKE rett måte å tilfredsstille din kvinne på!». Men hvem har tid klokken 12 på dagen å skaffe seg en megafon på tre minutter? Det snør jo ute. Og jeg er fryktelig opptatt med å rydde leiligheten mens jeg hører noe imploderer over meg. Jeg hadde også lyst til å bruke nevnte megafon til å snakke litt med den andre personen, og si «Gardinene dine er skjeve. Det er som om du gir alle med OCD fingeren. OG FORRESTEN, hvis dere absolutt skal ha sex klokken to om natten mens babyen deres gråter, kan du få mannen din til å uttrykke seg med tidligere nevnte miming?»

Eller noe sånt.

Nettopp fordi jeg ikke aner hva de faktisk holdt på med (kanskje de fikk besøk av en TARDIS, og ikke helt visste hvordan de skulle få den vekk, så da måtte jo den dyttes over hele leiligheten for så å bli ødelagt med en øks), er jeg rimelig sikker på at dette er hva som skjedde: Spesielt øyeblikket fra 1:46.

Hvis videoen ikke vises, trykk her.

Dagbladet 13/10-2012.

Liten sak om Twitter. Jeg husker ikke et kløyva ord av hva jeg sa, mye fordi en rekke kaffebønner drev og hylte til meg mens intervjuet pågikk. Nei, jeg er ikke psykisk syk, jeg er bare veldig vimsete. Det var awesome, alt sammen.

Bildene (utenom det hvor jeg holder avisen) er tatt av Marius Fiskum (/ www.mariusfiskum.no)

Det første jeg må få klarert, er at jeg ikke er en pur-boklogger. Hvis jeg skriver om en bok, så er det fordi jeg har forelsket meg helt i den, og vil tvinge alle til å lese den. Jeg skriver også om den fordi jeg har fått boken tilsendt av et forlag, men denne gangen var det rent tilfeldig at jeg så på at Bazar Forlag ville gi bort sommerlektyre til de første som meldte sin interesse (via Facebook). Ja. Jeg fikk denne boken i sommer. 

Og det er her det begynner.

Det skjer med jevne mellomrom at bøker forfølger meg. Det er alltid coveret som får hjernen min til å kommunisere med meg i utropstegn, noe som gjør at jeg nesten begynner å sikle og deretter bærer rundt på boken den tiden jeg er i bokhandelen, før jeg setter den tilbake. Denne leken kan fortsette i flere måneder. Bokhandler, bibliotek, nettbokhandler osv, det slår aldri feil: boken ender alltid opp foran meg på en eller annen måte (jeg leter jo etter den, for pokker), jeg leser bak coveret (igjen og igjen og igjen), og bruker omtrent 30 minutter på å diskutere med meg selv om jeg burde/kan kjøpe boken.

Det samme skjedde med «Vindens navn», bare at jeg her har blitt forfulgt av romanen på originalspråket (The name of the wind). For milde måne, for et cover. Hvis det er et tidspunkt hvor man burde dømme en bok utifra coveret (hvor awesome den er), så er det nå. Se på dette da: Det er lokkemat for oss med bokfetisj.

I fire måneder stalket dette coveret meg, og jeg klarte aldri å huske hva forfatteren het fordi jeg var for opptatt av å tørke mitt eget slev fra alle bøkene ikke kjøpe den siden bankkontoen min ikke burde bli brukt til slikt hele tiden. Jeg var så langt inne i bokstalkingsmoduset at jeg ikke skjønte hva slags bok det var Bazar Forlag ville gi bort til sine facebookfans før jeg faktisk holdt den i hånden. Hjernen min har det med å koble ut når jeg leser ordene «vil du ha gratis bok fra oss?». Beklager det.

Jeg satt på busstoppet og stirret på det andre coveret, det coveret som hadde kikket på meg når det andre ikke fant meg. Boken hadde klart å fange meg helt på egenhånd. For å forklare hvorfor jeg er så glad i denne romanen, må jeg også si at jeg ikke har lest den ferdig. Jeg har kommet til kapittel 90 av av 92 + epilog, og jeg tør ikke lese den ferdig. Jeg vil ikke, kan ikke, tør ikke. I sommer hadde jeg med meg alle de 876 sidene hvor enn jeg gikk, og minst 3 ganger gikk jeg til Rimi uten å se på hvor jeg satte bena hen. Pokker ta Patrick Rothfuss og hans evne til å skrive slik at jeg ikke kunne legge boken fra meg. Den jævelen.

Hvis du ikke har hørt om boken eller forfatteren, og du har lest helt hit, så burde jeg allerede ha fortalt hva den handler om. Fra Bazar Forlag sine hjemmesider:

En av verdens mest legendariske menn har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Hele resten av verden tror han er død, inntil en kronikør sporer ham opp og overtaler ham til å fortelle livshistorien sin. 

Kvothe er et navn alle kjenner. Kvothe den blodløse, Kvothe kongedreperen, Kvothe den lønndomsfulle. Selv gjemmer Kvothe seg i utkanten av sivilisasjonen. Han har tatt navnet Kote og driver et vertshus i en avsidesliggende landsby. Men det er urolige tider. Noe stort, ondt og tungt er i ferd med å rive seg løs fra verdensstrukturen og demoner har begynt å terrorisere landsbybeboerne og bøndene i området.

Når en kronikør en dag oppsøker vertshuset, går Kvothe motvillig med på å fortelle sin egen historie.

Kvothes fortelling begynner 20 år tidligere. Som liten gutt på 9 år reiste han rundt med familien, som var en del av en anerkjent teatertrupp. Faren er skuespiller og samler på historier om chandrierne, de onde, myteomspunne skikkelsene som varsles av blå ild. Kvothe opplever selv ondskapen da hele truppen blir myrdet av chandrierne, og han innser at farens historieinnsamling kan ha vært skjebnesvanger.

Nå må den 12 år gamle gutten overleve på egen hånd, og jakten på chandrierne fører ham til Universitetet, der biblioteket med all sin lagrede kunnskap venter.

Vindens navn er historienes historie. Rykter føder myter som avler legender. For leseren er hver historie fortalt et spor vi følger i Kvothes forsøk på å finne sannheten om de som drepte foreldrene. En uskyldig barnesang, en drikkevise, tekster fra Universitetets bibliotek, alle er små dråper som fyller Kvothes kopp.

Mitt forhold til fantasy har alltid vært forvirrende. Jeg leste David Eddings før jeg snuste på Tolkien. Alt lånte jeg på biblioteket, fordi jeg fant aldri fantasybøker i bokhandelen. Men det var alltid det samme som skjedde i disse bøkene: Det var den foreldreløse lille gutten som hadde hint av magiske evner, som bodde på en gård og ikke var særlig kongelig av seg. Likevel så tok en trollmann ham under vingene sine, fant ut at gutten var den beste han hadde møtt, gutten reddet verden med sitt mot og magi, fikk damen og da det viste seg at han var kongelig likevel, gjorde han seg klar til å redde verden en gang til i bok nr 2. Dette er selvsagt ikke 100 % korrekt framstilling av alt som kalles for «fantasy».

Mens jeg leste «Vindens navn» gikk det opp for meg at dette var noe helt annet. Det minte meg ikke om fantasy en gang, selv om jeg visste at det var det, alle elementene var på plass, men det var ikke noe klisjé over det hele. Det er rett og slett oppveksten til en ung gutt, og hvordan livet hans har forandret seg. Ikke bare er det humor på plass, men jeg begynte faktisk å tro at Patrick Rothfuss hadde skrevet fakta. Historieuniverset er så godt fortalt (landet har ikke noe navn, men det spiller ingen rolle) at jeg ikke trenger et kart (det følger som oftest med i slike romaner), fordi romanen viser alt uansett.

Jeg vet at bok nummer to allerede er til salgs, men jeg kan ikke kjøpe noen bøker på grunn av et kjipt forbud jeg ga meg selv i mai da jeg mistet litt kontroll. Så jeg vil ikke lese ferdig de siste kapitlene av «Vindens navn», for da har er jeg ikke lenger en del av ordene til Patrick Rothfuss. Kanskje du er litt modigere enn meg, og tør å lese den ferdig, kom deg i så fall til nærmeste bokhandel med en gang, eller bestill den via forlagets nettside. Jeg må bare vente til noen gir meg bok nr 2 (så lenge jeg ikke kjøper den selv), for da kan jeg fortsette dette episke eventyret. Takk til Bazar Forlag, og takk til Patrick Rothfuss som får bøkene til å stalke meg litt til.

Før du begynner å lese, ønsker Domo Patrick å «sette standarden for hvordan forvirringen føles når den skrives». Vi demonstrerer med dagens «Gjett hvem som er linselus»:

For det er flere måter å tolke Nietzsche på. Som den litteraturstudenten jeg er (prøver å være), så går flere av de gamle traverne igjen i forskjellige fag. Nitsjhæ (ja) er en av dem som har forfulgt meg og mitt siden 2009, og jeg har aldri klart å forstå hva det er mannen faktisk mente (sa, skrev etc). Ting begynte å forandre på seg mens jeg forberedte meg på å konte Litteraturvitenskapelig Teori, hvor Nidsje (dette kommer ikke til å slutte) var superkul. Jeg vil bare repetere at jeg har hatt noe å gjøre med mannen siden 2009. Nå som jeg fikk hjelp av venninner til å pugge pensumet som jeg ikke hadde forstått siden forrige semester, gikk det opp et lys for meg. Jeg er fortsatt bitter over at jeg ikke fikk et eneste spørsmål som hadde med Nitesje og hans fantastiske skriverier å gjøre. (Om det Apollonistiske og Dionysiske.)

Jeg husker det fortsatt. Jeg forstår det fortsatt, men jeg har ingen steder å plassere det fordi jeg har ikke bruk for det til en eksamen.

Bitter.

Nå venter jeg bare på resultatet, og så lenge det er noe annet enn F, er jeg fornøyd. Man skulle virkelig ikke tro at Litteraturvitenskap skal være så vanskelig. Jeg har et mye mer anstrengt forhold til ordet «pensum» nå, enn hva jeg hadde på Videregående. Da var «pensum» kjedelig og irriterende lite villig til å fortelle mer enn nødvendig. Nå er «pensum» forvirrende og ekstremt villig til å fortelle ALT (alt. alt alt alt alt sammen) i både fotnoter, kildehenvisningene og gjerne med et vokabular som når nye høyder inni hodet mitt. Litteraturvitenskap. Det skal ikke være lett å ta en Bachelor for å jobbe med det du elsker, men det er vel kanskje poenget.

I andre nyheter så har det skjedd ting denne uken som jeg mer enn gjerne skulle fortalt om her og nå, men som kloke Domo Patrick alltid sier, «Vent til alle vet det» og så kan jeg svømme rundt i min egen selvtillit.

Jeg kan ikke en gang skrive om Nissefanten til ex-phil oppgaven. Hjernen min er fra seg av bitterhet.

Svigerforeldrene har kommet på besøk. Jeg sa «Hei,»:

Filosofi. For siste gang prøver jeg å få de 10 poengene som siden 2009 har vært som en veldig dårlig kjønnsykdom, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Hvis det er noe jeg har lært siden dette semesteret startet, så er det at jeg kan veldig lite, men burde vite mer. Ordet «burde» eller «bør» ser ut til å være stikkordet når det gjelder ex-phil, og akkurat nå klarer jeg ikke en gang å forklare hvorfor. Det bare er sånn og lykke til med det. Da jeg fortalte læreren min om opplevelsen jeg og min venninne hadde da vi hadde faget for første gang, mente han at jeg burde søke om fritak, noe jeg ikke klarer å tro kommer til å bli en mulighet. For ja, jeg har følt og føler meg fortsatt som en komplett idiot når jeg leser om Descartes, Platon og Sokrates, men jeg vet at jeg faktisk ikke er en idiot i det virkelig liv. Hvis du derimot mener at jeg er en idiot som ikke klarer ex-phil, syntes jeg du bare kan gå vekk og la meg klage i fred.

Den 18 august fylte jeg 24 år. I følge pappa er jeg ikke voksen før jeg er 25. Det at jeg er gift ser ikke ut til å bety noe. Siden jeg derfor fortsatt har 1 år på meg før jeg blir voksen, så kan jeg fortsatt være like hjelpeløs  i filosofi som før, og bli like redd hver gang noen som er yngre enn meg klarer å forklare hva Descartes mener på en forbløffende enkel måte. All denne panikken for 10 studiepoeng. Dette er mitt siste  år i Tromsø, og mitt siste semester. Snart må jeg begynne å lete etter jobb, noe som skremmer meg mer enn ex-phil og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. I ex-phil har jeg i det minste et pensum (som er HELT FORANDRET SIDEN 2009) å forholde meg til, men det har jeg ikke når det gjelder å søke arbeid. Jeg vil jo bare skrive. Jeg vil skrive romanen min, og jobbe i en bokhandel eller på et bibliotek. Men det er visst ikke så enkelt. Ingenting er enkelt, og det syntes jeg er utrolig irriterende. Nei, ikke irriterende, det er seks utropstegn på rad. Man vet jo ikke hvor man skal starte eller hvordan man skal presentere seg selv, alle bare forventer at du vet det allerede og at du ikke dør av angst underveis. Hurra.

Samtidig har jeg visst vært 6 år på Twitter, noe som minner meg på at jeg også har blogget like lenge, og at blogging virkelig har forandret seg seg siden jeg startet. Jeg kan ikke lenger logge meg inn på bloggrevyen.no for å finne bloggposter jeg vil lese, nei, jeg må finne dem via Twitter eller Bloglovin. Og det tar tid. Plutselig er det ikke linkene i sidebaren på bloggen min som betyr noe, det er ikke viktig hvilke blogger jeg linker til, men det er Twitter som gjelder. Jeg savner fortiden. Og derfor jeg vet at uansett hva pappa sier, så har jeg blitt voksen i en alder av 24 år fordi jeg klager over at alt var bedre før. Livet var alltid bedre før, men det betyr ikke at det ikke kan bli jævlig bra når jeg er ferdig utdannet.