Jeg konsentrerer meg om å ikke klø over alt mens jeg passerer andre. Jeg bruker all viljestryke på å ikke ta av meg jakken (i minusgrader) og rulle meg rundt i steinene som er strødd omkring for at ingen skal skli på isen og dø. Så jeg tenker på hvordan jeg og studieveilederen min har funnet ut at jeg ikke skal ta exphil dette semesteret likevel – fordi det mest sannsynlig ville ha gi meg en psykisk diagnose, og at jeg nå også må finne en måte å lage mitt eget tidsreisesmykke alá Hermine for å klare å være på to forelesninger samtidig. Jeg stanser ved fotovergangsfeltet, og ser en gammel dame (lavere enn meg, wooohoo) som ser litt forvirret ut.

Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

- Hallo?

- Hei! Mitt navn er *shamaladingdong* og ringer fra Netcom! Har du noen minutter til overs?

- Jeg har mange minutter, hvor mange vil du ha?

- Ti minutter?

- Ok.

- Flott! Vi ringer til alle som har vært trofaste kunder hos oss i over fire år, og jeg ser her at du har vært hos oss i fem! Dette vil vi gjerne takke deg for, og lurer på om du kunne tenke deg å motta sekshundre kroner fra oss?

- At det var? *her går jeg inn i en slags ‘apatisk-student-tilstand’*

- Hvis du fortsetter å være kunde hos oss i  tolv måneder til, så vil vi gjerne gi deg sekshundre kroner, som du ikke skal betale for, på din faktura! (NB. Vedkommende snakket såpass ivrig i frykt for at jeg skulle legge på, så utropstegnene fløy) Så du mottar ikke faktura fra oss før ETTER at du har brukt de sekshundre kronene vi har satt inn på abonnementet ditt, og da begynner du fakturaen din nytt igjen, altså ikke fra sekshundre.

- JA! Jatakk. Veldig gjerne. Ja.

*diverse fram og tilbake hvor jeg sier «Ja» flere ganger for å bekrefte avtalen*

- Da kommer jeg til å sende deg en essemess som du må bekrefte, og så har du sekshundre kroner som du kan bruke opp i din egen hastighet.

- Hastighet? Den var ny. Men hurra! Nå føler jeg meg litt rik.

- Du er student?

- Gratulerer med dagen.

- Tusen takk, håper du likte minuttene.

- Det gjorde jeg. Netcom takker deg, god helg!

Vi avslutter samtalen.

Barndommen min skal man ikke tukle med. Mens jeg lever, så skal alt fra min barndom være inntakt, i live og fortsette å minne meg om det jeg likte som liten. Det blir feil når noen fra min barndom dør før meg. Ludvigsen/Lorentzen var udødelig. I mitt hode var det helt feil at han skulle dø nå, burde ikke jeg dø først? Logikken var der, men nå skjønner jeg ikke hva jeg selv mener.

«Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?» Brenn i helvete ex-phil.

«Jaaaaaa…» svarte hun nølende.

Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til «Dum og deilig» og «Kanskje kommer kongen». Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg «Savnevise» og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.

«Han er jo fortsatt her!» sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.

Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.

«Problemet er,» begynte han og jeg skjønte at her var det noe som skjedde. «at hun trenger ikke si noe gang for å gi meg hodepine. Det holder med at hun går forbi meg og jeg kjenner hvordan alt braker løs.»

Kameraten hans nikket alvorlig. De nikket alvorlig sammen. Men så snudde de seg mot meg og stirret olmt, mens jeg bet meg i leppen og latet som om jeg ikke så dem i det hele tatt. Jeg tror nok at når man bare er fem stykker på bussen, midt i rushtiden, så er det ganske tydelig når noen ler av deg.

Av og til skifter msn vennene mine nick. Da griper jeg sjansen, og tar full utnytte av det.

Elisabeth Ice Cream sier (22:07):
Kjære Gud
Jeg ønsker meg en rosa gris til jul

Amen
Gud Online sier (22:07):
Notert.

Elisabeth Ice Cream sier (22:07):
Jeg er glad i deg

Gud Online sier (22:07):
Jeg er glad i alle.

Elisabeth Ice Cream sier (22:08):
<3.

Gud Online sier (22:08):
Vær god.

Elisabeth Ice Cream sier (22:08):
Jeg har syndet

Gud Online sier (22:08):
Jeg tilgir alle

Elisabeth Ice Cream sier (22:08):
Satan også?

God Online sier (22:09):
Nei, når du sier det så.

Elisabeth Ice Cream sier (22:09):

Takk Gud, for hjelpen

God Online sier (22:10):
Jeg er alltid tilgjengelig. Enter per msn eller telefon. 007 – heaven

Elisabeth Ice Cream sier (22:10):
notert

God Online sier (22:10):
*thumbs up*

Elisabeth Ice Cream sier (22:11):
kan du hilse Jesus fra meg og takke for natten vår? han har ikke ringt meg tilbake

God Online sier (22:11):
o.O Hva var ditt navn, sa du?

Elisabeth Ice Cream sier (22:11):
Elisabeth Ice Cream

God Online sier (22:12):
Skeptisk

Elisabeth Ice Cream sier (22:12):
Buddah var mye snillere

God Online sier (22:12):
Det finnes ingen buddah.

Elisabeth Ice Cream sier (22:13):
Allah sa det samme om deg

Elisabeth Ice Cream sier (22:13):
men se, han snakker

God Online sier (22:13):
Det finnes ingen Allah, kjære deg.

Elisabeth Ice Cream sier (22:13):
Skeptisk

God Online sier (22:13):
Det er bare meg. Verdens skaper.

Elisabeth Ice Cream sier (22:14):
men du, var det ikke litt mye incest blandt Adam og Eva og barna deres?

God Online sier (22:15):
vel, jo. Uansett hvem du har samleie med har du incest. Alle er mine barn.

Elisabeth Ice Cream sier (22:15):
jeg er litt redd

God Online sier (22:15):
Hva er det?

Elisabeth Ice Cream sier (22:16):
fordi da er min mor min søster og min far min bror

Elisabeth Ice Cream sier (22:16):
det setter en støkk i en liksom

Elisabeth Ice Cream sier (22:16):
hvis det du sier er sant

God Online sier (22:16):
Du må regne med at det vil ta en tid før du venner deg til tanken.

Elisabeth Ice Cream sier (22:17):
hvordan takler du denne «Da Vinci koden» da?

Elisabeth Ice Cream sier (22:17):
litt deppa eller?

God Online sier (22:17):
Nei.

God Online sier (22:18):
Skal tisse. brb

Elisabeth Ice Cream sier (22:18):
okei Gud

Elisabeth Ice Cream sier (22:18):
jeg venter på deg

Elisabeth Ice Cream sier (22:18):
du kan selge på ebay!

God Online sier (22:18):
Har allerede solgt min sjel der, stor suksess.

Elisabeth Ice Cream sier (22:18):
hvem fikk den?

God Online sier (22:19):
En eller annen Erna

Elisabeth Ice Cream sier (22:19):
Solberg?

God Online sier (22:19):
Mulig

Elisabeth Ice Cream sier (22:19):
men hun er jo ikke suksessrik enda

Elisabeth Ice Cream sier (22:19):
men nå skal du få tisse

Elisabeth Ice Cream sier (22:19):
beklager

God Online sier (22:19):
Takk, min venn.

Elisabeth Ice Cream sier (22:19):
æren på min side Far

Elisabeth Ice Cream sier (22:20):
eller Mor, du er jo intetkjønn

God Online sier (22:20):
Jeg er GUD.

Elisabeth Ice Cream sier (22:20):
Gud = Intentkjønn

God Online sier (22:22):
Ja.

God Online sier (22:22):
Tilbake.

Elisabeth Ice Cream sier (22:22):
kan Gud tisse da?

God Online sier (22:23):
Jeg kan alt?

Elisabeth Ice Cream sier (22:23):
du er litt usikker?

Elisabeth Ice Cream sier (22:23):
vil du snakke om det?

God Online sier (22:23):
Regn i morgen, du.

Elisabeth Ice Cream sier (22:24):
det er snø her

Elisabeth Ice Cream sier (22:24):
har du vondt i magen?

Elisabeth Ice Cream sier (22:24):
eller har du tvilsom putekrig med englene?

God Online sier (22:24):
Er nok noe lignende av det sistnevnte.

Elisabeth Ice Cream sier (22:25):
Så du er singel?

Elisabeth Ice Cream sier (22:25):
ingen kjæreste i sikte?

Elisabeth Ice Cream sier (22:25):
du lukter på de frie markene?

God Online sier (22:25):
Vel.. Marus Schenkenberg var en suksess.

Elisabeth Ice Cream sier (22:25):
godt knull?

God Online sier (22:25):
Rikig godt

Elisabeth Ice Cream sier (22:26):
kan jeg få en detaljert beskrivelse av dette knullet?

God Online sier (22:26):
Beklager

Elisabeth Ice Cream sier (22:27):
hvorfor ikke?

Elisabeth Ice Cream sier (22:27):
Har Gud forlatt meg?

God Online sier (22:27):
Nei, men jeg ønsker at mine barn skal få lære av egne erfaringer.

Elisabeth Ice Cream sier (22:28):
Men det hjelper jo å høre om vår Fars erfaringer så vi kan lære av dem også, og ikke vandre rundt i

uvitenhet og tenke «Hva ville pappa gjort?»
God Online sier (22:29):

Jeg tok altså menneskeform i Tyra Banks kropp og hadde deretter flott anal sex med Marcus
Elisabeth Ice Cream sier (22:29):

så du er bi?
God Online sier (22:30):
Jeg liker alt og alle. Jente som gutt. Hund som lus.

Elisabeth Ice Cream sier (22:30):
hvordan stiller du til frosk og esel?

God Online sier (22:31): Vil ikke gå så mye i detaljer. Men så lenge man kommer inn er alt greit. Lidelse leges, så størrelse har ingen betydning.

Elisabeth Ice Cream sier (22:32):
jeg lærer så mye av deg Gud

God Online sier (22:32):
Det er derfor jeg er her.

God Online sier (22:33):
For deg.

Elisabeth Ice Cream sier (22:33):
Jeg føler meg spesiell, jeg kjenner varmen inni meg

God Online sier (22:34):
<3.

God Online sier (22:35):
Meg og mine engler sender deg varme tanker.

Elisabeth Ice Cream sier (22:35):
kan du sende den rosa grisen med det samme også?

God Online sier (22:36):
Ja, det skal vi få til.

Elisabeth Ice Cream sier (22:36):
Takk Gud

Elisabeth Ice Cream sier (22:39):
Gud?

God Online sier (22:40):
Ja, Elisabeth?

Elisabeth Ice Cream sier (22:40):
Kan du si til jenten du bruker denne msn adressen til,  at jeg kommer til å poste denne samtalen i bloggen, hvis hun gir meg lov?

God Online sier (22:40):
Det er helt ok, Elisabeth.

God Online sier (22:40):
( Hva er link? )

Elisabeth Ice Cream sier (22:41):
Takk, Gud

Elisabeth Ice Cream sier (22:41):
(jeg vet ikke helt hva du mener)

God Online sier (22:41):
Du vil se lyset en dag.

Elisabeth Ice Cream sier (22:41):
ok

Elisabeth Ice Cream sier (22:41):
takk

Elisabeth Ice Cream sier (22:41):
jeg gleder meg

God Online sier (22:42):
http://www.sammensurium.net/ ?

Elisabeth Ice Cream sier (22:42):
det er min ja

Elisabeth Ice Cream sier (22:42):
jeg kommer til å poste denne samtalen der

God Online sier (22:43):
Kjære deg, kommer ikke inn på siden.

Elisabeth Ice Cream sier (22:43):
neinei

Elisabeth Ice Cream sier (22:43):
.net!!

God Online sier (22:43):
Logisk

«Hva mener du med at jeg er for vimsete! Jeg er ikke vimsete! Jeg er distré. Forskjell.»

Jeg får er rart blikk som kan tolkes både som «Gåsj, du er så søt, jeg vil bare ha deg i lommen» eller «Dakar lille ‘lisabethen, bare klapp henne på hodet så kanskje hun sier poff».

«Du er begge deler.»

«Er jeg ikke!»

«Joda.»

«Kanduslutteåsidetder!» jeg gjør pekefingrene mine klar til krig, vennen min bare står rolig ved siden av meg og puster vanlig.

«Du vet det er sant.»

«Hnhn!» er mitt motsvar. Jeg begynner prikkedøden. Det blir jo min egen død, men det faktum bare ignorerer jeg. Tull! Vimsete! Jeg!

«Du må puste litt mer. Slappe av og sånn.» vennen min peker på hodet mitt.

«Bøllefrø,»

«Kom an, Elisabeth.»

«Jaokda! Men du! Du er…» jeg vifter med armene og ser meg rundt «frustrerende normal!»

Dette ser ut til å nå rett hjem og vi tar hverandre i hånden på det.

«Touché.» sier hun.

«ah hahahahaha,» sier jeg hovent. Back to work, then.

Anonym Pige: «Boyzone.»

Meg: «Take That?»

Anonym Pige: «Backtreet Boys.»

Meg: «Spice Girls?»

Anonym Pige: «Pokémon.»

Meg: «POG!»

Anonym Pige: «Jo-jo!»

Meg: «Klistremerker.»

Anonym Pige: «Sprettballer.»

Meg: «Glansbilder.»

*stillhet*

Meg: «Tamagotchi.»

Anonym Pige: «Pokémon!….. arg. Du vinner.»

Meg: «WOOHOOO!»

Anonym Pige: «Curses!»

Jeg forventer ikke at noen skal forstå dette, men av og til er samtalene jeg har med min 8 år gamle nabo noe jeg bare må dele med deg.

Det har skjedd ganske fort. Jeg merker hvor sliten man blir av en 7,5 timers arbeidsdag, og jeg kjenner hvordan bena og føttene nesten får sitt eget liv når de har blitt stått på ganske lenge. Det skremmer meg fortsatt litt at jeg har så lett for å ikke alltid klare å huske den informasjonen jeg blir fortalt, og at å snakke om noe jeg ikke helt kan enda blir tøft.

Det skjer noe i meg når jeg kommer hjem etter endt arbeidsdag, og det er at jeg lurer på om jeg jobber på rett sted. Dette er selvfølgelig bare noe jeg må gå gjennom nå som jeg har fått min første jobb, men det er likevel kjipt å i det hele tatt oppleve følelsene.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=P96xUt9HCTU]

Kanskje det handler om å ikke tenke for mye. Der mislykkes jeg fult og helt, for som alle mine 4 faste lesere vet så er jeg en megatenker uten like som alltid ender med å klage over vissvass. Jeg prøver å gå inn i salgsmodus, men i salgsmodus tenker jeg på hva jeg skal si nå, så jeg må gå i Elisabeth modus og da tenker jeg på hva jeg skal si hele tiden. Jeg tviler på at dette henger på greip for deg, men jeg må skrive dette et sted. Rart med det der, av og til hjelper det å få sagt fullstendig meningsløse ting fordi de virker logisk for deg selv men ikke andre. Som dette. Fullstendig svada fra ende til annen, men for meg gir det en løsning.

Og for å kødde til enda mer for deg:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=9G4PotnjDdk]

Spørsmål til leseren: Hva vil *du* helst at neste post skal handle om? Kommenter i vei!

Jeg har fått meg en venn. Han er en komplett idiot – men en venn likevel. Jeg har ikke turt å spørre hva han heter for det er helt tydelig at han tror jeg vet det allerede. Alle bør jo vite navnet hans, liksom. For å unngå pinlig taushet og korstog sier jeg bare «Eh.. Du» til ham og det ser ut til å virke så langt.

Det gleder meg at jeg har noen å la alt faenskapet gå utover. Når man driver og retter på reiseutgifter som selv en bavian burde klart å gjøre uten problemer – så blir man litt gretten. Gårsdagens samtale gikk omtrent slik:

«[Navn på kuhjerne] burde kveles på dorullen sin og få evig hår i suppen sin.» knurrer jeg og dunker fingrene på kaffeautomaten.

«Hva har universet gjort deg galt nå da?» spør han.

«Fullstendig mislykkes i å lære et fjotthode betydningen av lønnartkoder og dim fem.»

«Ågud!» han utvider øynene og måper falskt.

«Ja, jeg velter meg i hat.»

«Jeg sorterer penner jeg.» sier han og smiler søtt [som en idiot].

«Ja, det passer dine ferdigheter fint.»

«Uten meg hadde du ikke hatt noen røde penner.»

«Oi, ja det er sant, nå går jeg for å gråte gledestårer over din eksistens.»

«Sees i morgen.»

«Blæ.» knurrer jeg og går mot kontoret.

Dagens samtale:

«Jeg trenger en rød penn.» sier jeg.

«Magiske ordene?» sier han.

«Ta deg en stikkpille?»

«Å så søt du er versågooooood!» synger han.

Han er så irriterende at jeg elsker jobben min.