Kunsten å sette pris på avslag fra forlagene

For noen dager siden fikk jeg avslag nummer 10 fra et forlag, siden april i år. Jeg visste det kom, men ikke når. På et eller annet tidspunkt i løpet av de siste to årene, har hjernen min funnet ut følgende:

 

Når du sender et manus til et forlag, og når du har mottar bekreftelse…. Hvis du ikke blir oppringt eller kontaktet på en eller annen måte i løpet av to uker, så er det nesten garantert at det neste som skjer er at et standard avslag dukker opp i enten postkassen eller eposten.

Dette er bare en teori jeg har, men for meg stemmer den ganske godt. Min første tanke når jeg så den tynne konvolutten var «Se der ja, trodde ikke det kom så fort», og så leste jeg standardavslaget. Jeg lukket brevet igjen, og bestemte meg for å tillate meg 30 sekunder med pur sorg, sinne og fortvilelse mens jeg gikk ned bakken og mot inngangsdøren min.

Hvorfor blir jeg aldri god nok?

Skriver jeg egentlig dårlig?

Mangler jeg det lille ekstra som gjør meg til en forfatter?

Mener du virkelig at de ikke kommer til å tjene penger på meg? 

Kommer jeg aldri til å se romanen min i bokhyller?

 

Og så rev jeg brevet opp i flere biter og begynte på se positivt på det.

Siden jeg var 18 år har jeg mottatt 35 avslag og 2 «Ja». Det ene gangen jeg fikk «Ja» var i 2009, den andre gangen var for to år siden. Dette siste «Ja-et» forandret seg i februar 2015, og det er også en av de få avslagene som fortsatt gjør vondt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, mens andre som ikke vet – vel, la meg si det på denne måten: Jeg føler meg atter en gang som en person som ikke er god nok til å skrive, og jeg har blitt til den personen som nå kun forventer avslag på alt jeg skriver.

Men… Denne personen som nå forventer avslag, setter pris på det. Jeg tenker «Ok, de har faktisk lest ordene mine, redaktørene har lest og vurdert og funnet ut at manuset mitt ikke passer for dem, og de ikke kommer til å tjene penger på meg. Men de har lest meg, og det skal jeg være glad for.»

Jeg leste nylig den nye boken til Jenny Lawson, «Furiously Happy», og det var særlig én ting som satte sitt preg hos meg. Det var fem små ord: Pretend You’re Good At It. Og det skal jeg. Jeg har sendt manuset mitt til alle forlagene jeg kan tenke på siden den vonde måneden i februar, og alle har sagt nei. Jeg venter på de siste fire avslagene, og jeg gleder meg til de kommer. For jeg vet at jeg har blitt lest, jeg vet at jeg har blitt vurdert, og jeg vet at jeg har blitt stemplet som Ikke God Nok. Jeg er forberedt, og det gir meg en slags kontroll. For når jeg får det aller siste avslaget, så kan jeg legge bort «Fant du henne, Anton?» manuset, og la den historien samle støv i flere år mens jeg blir eldre og kanskje klarer å skrive noe nytt. Kanskje jeg en dag finner fram manuset, og skriver om hele greien, og jeg må vente til jeg tør å gjøre det. Men det er ikke nå, siden hver gang jeg åpner det dokumentet ser jeg ordene til en forfatterspire som ikke er god nok. Og jeg vil ikke være den personen. Jeg skal bli forfatter, kanskje. Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.

Poenget mitt er at jeg ikke lenger blir lei meg når jeg får disse avslagene fra forlagene, fordi jeg forstår hvorfor de gir meg dem. Jeg er på sett og vis enig. Problemet er at jeg vet at jeg ikke klarer å skrive om manuset enda, fordi historien var en del av livet mitt i åtte år, og man klarer ikke å distansere seg fra det med en gang. Det er jeg som må jobbe for å skrive noe forlagene vil ha. Det er jeg som å tørre å skrive noe nytt, uten å sende det samme manuset igjen og igjen og igjen. Jeg må gå videre, og det er vel det forlagene også mener. Jeg vet ikke.

Det er rart at jeg egentlig skulle hatt romanen min ute i verden nå, og hver gang jeg tenker på den telefonsamtalen jeg hadde med redaktøren fra forlaget, så lurer jeg på hvorfor jeg kastet bort 2 år av livet mitt på det som til slutt kom til å bli en helomvending. Svaret er nok at jeg trenger å fornye historiene mine. Lese mer. Skrive mer. Lære mer. Nå, hver gang jeg skriver noe på norsk som kanskje kan være en historie, ender det med at jeg begynner å lure på hva en redaktør vil tenke. Og det er øyeblikket hvor jeg stanser å skrive, og heller åpner det andre dokumentet som er på engelsk. For det er noe som ingen kommer til å lese, det er dokumentet som ingen vil lese og det er trygt. For øyeblikket.

Jeg gleder meg til de fire siste avslagene, for det betyr at jeg kan gå videre. Det betyr at jeg har blitt lest, vurdert og at noen i bokbransjen i noen minutter har tenkt på meg. En dag, kanskje om 10 år, sender jeg noe ut i verden, som gjør at jeg får en fin telefonsamtale før det har gått to uker.

Related Posts with Thumbnails

7 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Kristin sier:

    Det er røft der ute! Så tøff du er som går på slik, og jeg håper du får energien til å omskrive eller skrive noe helt nytt om ikke for lenge. Heia!

  2. Kristin: Takk skal du ha :)

  3. June sier:

    Utruleg flotte refleksjonar. Takk!

  4. Sylvilel sier:

    Dette, kjære Elisabeth, er meget inspirerende ord. Du er en herlig person som skriver med et unikt perspektiv på ting, og det gjør meg VELDIG glad at du endelig tør å skrive for deg selv. Jeg gikk igjennom den samme fasen i vår, og løste problemet på akkurat samme måte: Engelsk manus tiltenkt ingen. And wonders above wonders: Uten press tør man å skrive ærlig! Merkelig nok (les: IRONI) er det ærligheta som gjør en god tekst. «Gå der det brenner,» sa en av mine tidligere mentorer. Altså: Riv sjela di ut, plasser den på bordet og disseker i vei. Det er når det er skummelt å skrive at de gode historiene blir født ^^

  5. Susanne sier:

    Ah, det var veldig sterkt å lese. Jeg merket med særlig med disse:

    Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.

    *
    Det bør være kjernen, tror jeg. Lese, skrive og vokse for den indre motivasjonen og for oss selv. Selvfølgelig betyr ikke det at vi ikke kan beholde drømmen om å bli utgitt. Det er fullstendig lov, men når skrivingen får lov til å være der for å bli så god man kan og lære det håndverket tekst er så tror jeg også at man får et indrefokusert fokus der man våger å gå inn i det jeg har lært å kalle det innerste rommet.

    Det er der det brenner og det kan være anstrengende og tøft å være der, men når man skriver derfra kommer de tekstene som virkelig brenner. De tekstene som er sterke, sårbare, skitne, reine, underlige, alvorlige og sterke og tar dette spekteret på flere nivåer for leseren. Nå snakker jeg generelt ettersom jeg aldri har lest dine tekster annet enn bloggposter, men det er noe med lesingen, skrivingen og erfaringene som bringer oss mot det stedet og jeg tror at steget er å skrive for seg selv og uten eller for publikum.

    Da skreller vi bort alle forventninger og krav og skriver fordi vi ikke kan la være å skrive. Selvfølgelig er hun jeg kaller skriveren i hodet kritikeren i hodet i blant, men det kan også overvinnes og kjempes mot med å fortsette skrivingen.

    Og enda har du kommet lenger enn meg: du blir lest og vurdert og sett. Noen har trodd på deg og tekstene og slik tro kan komme igjen. Kanskje den allerede er der i en annen eller omskrevet tekst i fremtiden. For meg er det ingen som har bekreftet noe annet enn småtekster publisert her og der, men det er absolutt ingen garanti for noe som helst. Likevel skriver jeg fordi jeg ikke kan la være, fordi jeg aldri er så frustrert og lykkelig og hel som når jeg skriver og fordi dersom jeg ikke gjør det er det noe som mangler og er borte fra meg. Da gir ikke skrivingen meg noe valg og enten jeg skriver tyve minutter (som i dag) eller flere timer en dag så er det likevel ord og det er vekst og utvikling og det er viktig for meg og mitt indre landskap. Vet ikke om dette gir mening, men det jeg prøver å si er at jeg heier på deg og jeg tror denne annerkjennelsen av hvem du skriver for og hvorfor er sunn og vil gjøre godt.

    Avslag betyr at du har gjort og gjør noe. Det forteller at du er på vei og all skriving (og lesing) gjør deg flinkere.

    Heia og lykke til!

  6. Susanne sier:

    Ok, retter en setning:

    for seg selv og uten publikum.

  7. Yellow cup sier:

    Kunsten å takle avslag slik du gjør er noe som tar lang lang tid å opparbeide seg. Du har en helt unik selvinnsikt når du klarer å se positivt på det vennen :)
    Og du skal vite, at for meg, så er ditt forfatterskap godt nok. Mer enn godt nok. Det kommer et forlag som sier ja til deg. Til slutt, så gjør det alltid det.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: