Det var en gang

Jeg hører hjertet henne slå. Hennes vakre, sterke hjerte. Hun har krøpet mellom bena mina og strekker kroppen sin mot meg, og jeg lener meg fram slik at jeg kan presse øret mitt mot kroppen hennes og når jeg sier «Så glad du er, Juno, å så glad du er», så hører jeg hjertet hennes dunke dunke enda raskere, og jeg er overbevist om at hun skjønner alt jeg sier selv om hun er en hund. Jeg hører hjertet hennes dunke hver gang jeg sier noe, og når jeg kjærlig sier «Mamma, suss?» så løfter hun hodet sitt og slikker meg i ansiktet og logrer med halen og jeg hviler hodet mitt mot kroppen hennes igjen og hører hvordan hjertet hennes hamrer i vei hver gang jeg rører henne. Jeg tenker på hvor høyt hun er elsket, hvor mye jeg betyr for henne og hvor mye hun betyr for meg. Jeg tenker på hvor flink hun er som er hjemme 7.5 timer alene mens jeg bibliotekarer i vei på VGS og gleder seg til jeg kommer hjem.

Jeg hører hjertet hennes slå.

Jeg begynner å tenke på livet mitt. Jeg tenker at jøss, jeg ble faktisk bibliotekar før jeg ble forfatter og jeg har ikke klart sistnevnte enda og det er egentlig OK. For kanskje det ikke er meningen at jeg skal bli forfatter, kanskje alle forlagene har rett i at ja Elisabeth du skriver bra men ikke bra nok så kanskje jeg skal være fornøyd med at jeg plutselig har en fast jobb og bra lønn, og kanskje jeg skal la være å drømme om å skrive bøker for ungdom fordi jeg ikke er bra nok, kanskje jeg bare skal

 

gi opp

 

Fordi jeg gruer meg til  blogge, fordi jeg mistenker at ingen savner ordene mine, fordi jeg tror at etter ti år med blogging så betyr ikke min blogg noe som helst. Kanskje det er fordi jeg ikke blogger like mye som før, kanskje det er fordi jeg er tenker for mye over hva jeg legger ut på nett slik at ingen andre kan…

 

Jeg hører hjertet hennes slå

 

og jeg lurer på om jeg er lykkelig

om jeg er glad

om jeg endelig har fått drømmen min oppfylt

og Juno slikker meg i ansiktet og «sier» at hun elsker meg fordi hun ikke har sett meg siden kvart på syv i dag tidlig og vi går en lang lang tur hvor vi løper og leker og møter andre hunder og

 

Jeg har alltid sagt at jeg skal bli forfatter før jeg blir bibliotekar

men jeg har alltid skrevet at jeg skal bli bibliotekar for jeg blir forfatter

og sannheten er at jeg tror jeg aldri blir forfatter fordi jeg aldri klarer

aldri klarer

aldri klarer

å…

jeg vet ikke hva jeg ikke klarer, men det virker som at forlagene vet hva jeg ikke klarer.

Så kanskje jeg skal være fornøyd meg at jeg klarte å få den jobben jeg har lengtet etter siden jeg var 10 år gammel..

og kanskje kommer jeg alltid til å være en forfatterspire

Så jeg hører hjertet hennes hamre i vei mens hun står mellom bena mine og strekker seg så lang hun bare kan og jeg vet at hun sier at hun elsker meg og jeg elsker henne også fordi hun er så glad så glad så glad og hun kommer aldri til å vurdere ordenene eller historiene mine fordi – – –

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Susanne sier:

    Ah, dette var fint skrevet. Veldig fint og sterkt og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er vart og mektig og jeg heier på deg uansett jeg og er glad for oppdatering på bloggen.

  2. Karoline sier:

    Dette var veldig fint skrevet ja og jeg er som Susanne glad for oppdatering. Jeg tror du skriver bra nok til å bli forfatter, men jeg tror også at det er veldig vanskelig å få til og at det handler mye om flaks og tilfeldigheter i tillegg til talent. Og jeg aner ikke om jeg kommer til å få det til selv for jeg er egentlig ikke spesielt observant og jeg er på ingen måte noe naturtalent og det kommer mye mer naturlig for meg å tegne eller fargelegge, jeg vet bare at det er skrivingen jeg tyr til hvis jeg føler sterke følelser på godt eller ondt og at skrivingen alltid er noe jeg kommer tilbake til og jeg tror det er slik for deg også. Og selv hvis du ikke blir forfatter så er det en trøst i å ha dette å komme tilbake til. For min del har jeg dessuten søkt jobber nå i åtte måneder uten hell så jeg tenker at fast jobb og god lønn også virkelig er noe som må være verdt å feire. Det må være en trygghet i det også tross alt :)

    Og denne kommentaren ble litt lang og litt rotete og handler egentlig litt for mye om meg, men jeg syns dette innlegget var interessant og fint og sårt og personlig og hvis du blir forfatter en dag så skal jeg lese boka di, det lover jeg.

  3. June sier:

    Elisabeth. Første gong eg møtte deg var på elevstemne i 2008, då eg var elev ved skrivelinja og du var fjorårets elev som skulle på internatbesøk der du hadde budd, og som eg no budde. Du sa til meg, så energisk, «eg skal bli forfatter!» omtrent før du sa namnet ditt. Ja, eg trur faktisk det var før. Eg har aldri gløymt det. Det pågangsmotet. Kanskje vender den episoden jamleg tilbake til meg mest fordi eg treng å ikkje gje opp sjølv. Ikkje gje opp, er du snill. Eg trur verda treng di stemme. Eg blir berørt av det du skriv.

  4. Susanne sier:

    Karoline: Du må aldri gi opp. Da jeg var ferdig med utdannelsen min søkte jeg fra september til mai før jeg fikk jobb. Det ordner seg.

  5. Sylvilel sier:

    Ikke gi opp, Elisabeth. Snart er det søndag.

  6. Anne-Helene sier:

    Gratulerer med jobb!

    Livet kommer ikke alltid i den rekkefølgen en har planlagt, så selv om du ikke har utgitt bok ennå, så er det «ikke ennå». Skrivekarrieren din kan bli lang, ikke gi opp.

    .. men jeg skjønner usikkerheten og frustrasjonen, jeg ville sikkert kjent på det samme om jeg var i din situasjon. Det å ikke få tilbakemeldinger.. da blir det vanskelig å se hva du kan gjøre annerledes.

    Håper det ordner seg!

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: