En takk.

For noen dager siden trodde jeg at mitt store idol var død. Jeg hadde feiltolket et bilde jeg så på Facebook, og min første reaksjon var «ER HAN DØD?!». Denne følelsen varte i omtrent tre minutter, mens jeg desperat sjekket Twitter, Google og andre nettsider som kanskje kunne gi meg et svar. I tre minutter trodde jeg at Terry Pratchett var død, og jeg klarte ikke å føle noe som helst. Men så var han ikke død likevel, det var bare et bilde der han spilte sjakk med døden.

Den rare magefølelsen forsvant ikke, og i dag eksploderte den i resten av kroppen min. I lunsjpausen min i dag fant jeg fram mobilen og mistet litt av meg selv.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker hvor jeg var da jeg begynte å lese «Sære søstre» (Wyrd Sisters) for første gang. Det var sommer, og jeg hadde funnet en bok bok på biblioteket med et morsomt cover. Jeg satt på terrassen, og smakte kaffe for kanskje tredje gang i mitt liv. Forfatteren var Terry Pratchett. Jeg tror jeg var 14 år, for det var i samme periode at jeg skjønte jeg også ville skrive noe som fikk meg til å le høyt. Spol fram noen år, og i 2012 fikk jeg muligheten til å fortelle Sir Terry Pratchett at han var grunnen til at jeg ville bli forfatter. Og han svarte med å si at da burde jeg jo kysse ham på kinnet.

Det er vanskelig å forklare hvordan dødsfallet til denne forfatteren påvirker meg. Den beste måten er kanskje å sammenligne det med at et ikke alt for nært familiemedlem er død. Du har ikke sett personen på en stund, dere er ikke akkurat vokst opp sammen, men han/hun har alltid vært der med store ord og viktige historier.

For er det en ting Terry Pratchett fikk til, så var det å fortelle viktige historier, dyppet i fantasy og forskjellige typer humor. Bøkene hans fikk ny og større mening når jeg leste dem mer enn to ganger, og jeg oppdaget alltid noe nytt med verden. Hvordan skal man takke for noe sånt? Det er umulig å finne de rette ordene, men jeg skulle ønske at var mulig å formilde følelsene. Sommerfuglene i magen jeg får hver gang jeg leser en av bøkene hans, den spesielle «jeg gleder meg til det som kommer nå» følelsen som kommer når jeg leser om trollmennene hans og deres eventyr. Det er så mange følelser som kommer på grunn av hans død, at det rett og slett ikke finnes en god nok måte å skrive om det på. Og det er i grunnen helt greit.

Terry Pratchett sine ord kommer alltid til å være her, og jeg kan ikke be om noe mer enn det.

Related Posts with Thumbnails

4 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. undre sier:

    Å! Men nå fikk jeg lyst til å lese Pratchett jeg også!

    *klem&kjærleik*

  2. Åshild sier:

    Hei,

    Tenkte berre eg skulle seie at du ikkje er åleine i å sørge over Pratchett. Eg skulle ynskje eg hadde hatt sjansen til å møte han, men får nøye med med den fantastiske litterære arven han har gjeve oss.

    GNU Terry Pratchett
    :’)

  3. Susanne sier:

    Vi er flere som sørger Pratchett, og samtidig er takknemlige for ridderen av fantasy. Han hviler nå, men ordene hans finnes og de bevrer og får liv hver gang de leses. Denne teksten var svært sterk, og du setter ord på noe av det som er kjernen, denne spesielle gaven som gjør at man oppdager noe nytt neste gang man leser noe fra hans hånd. Takk for denne teksten og takk fordi du deler med oss. Takk også. Pratchett, før følget og litteraturen.

  4. June sier:

    Så fint og verdig, Elisabeth <3

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: